UAVHENGIG BOKHANDEL I STORGATA PÅ LILLEHAMMER

 Vi har kjøpt min avdøde brors leilighet på Lillehammer. Nå reiser vi små turer dit for å innrede leiligheten som sekundærbolig for oss i pensjonisttilværelsen. Fra leiligheten har vi fin utsikt over Mjøsa og åsene på vestsida. De slake åsene med snødekte jorder og trær gir meg ro i sjelen.

Lillehammer er min barndoms by. Men for over førti år siden rotet jeg meg til Bergen og er blitt her siden. Det er stor forskjell på Bergen og Lillehammer. Begge byer har sine vakre særtrekk. Lillehammer har Storgata. Og på tur i Storgata på Lillehammer for et par år siden, fant jeg noe så uvanlig som en uavhengig bokhandel, nemlig Anton & James bohandel. Den ligger i Storgata 40, i et av disse koselige, gamle trehusene som ligger side om side i denne gågata som av og til blir til "Stågata" når det foregår store ting i den pittoreske byen.

 

Men butikkene i Storgata sliter i konkurranse med kjøpesenteret og andre butikker i utkanten av byen. Det handler som så mange steder om tilgang med bil. Så jeg ble så glad nå da jeg så at denne bokhandelen har klart seg i konkurranse med kjedene.

Er du i stand til å gå og er du på jakt etter lesestoff, anbefaler jeg denne unike bokhandelen. Her får du bøker kjedene ikke har. Her får du en deilig atmosfære og personlig service og hjelp til å finne lesestoff for akkurat deg. Ta en tur hit neste gang du er på Lillehammer.

Jeg lovte å skrive om noen spesielle bøker, men nå måtte jeg skrive om denne bokhandelen denne gangen. Håper alle har godt lesestoff. Jeg kommer tilbake med mer om bøkene jeg fikk til jul.

GODE BØKER ANBEFALES

Snøen har for lengst regnet bort her i Bergen. Regnværsdager er lesedager. Jeg fikk bøker til jul:

 Det første inntrykket av ei bok får man jo av omslaget. Ser noen av disse bøkene spesielt innbydende ut? 

Mitt svar er at det disse bøkene har til felles er at de ser usedvanlig brune og kjedelige ut utenpå! Har ikke forlagene designere med bedre fantasi? 

Er disse bøkene kjedelige? NEI! De fortjener mer spennede omslag! Jeg har lest ferdig fire av dem. Tre av dem vil jeg anbefale. De siste skjønner jeg lite av. Dette kommer jeg tilbake til.

GODE BØKER:

Først Hildegunn Dales fine diktbok utgitt på Samlaget. HUSET JORDA I VATN. Hun skriver korte dikt på lettlest nynorsk. 

"Ferga på veg inn sundet

og eg reiser meg

frå steinen eg sit på ved vatnet

med eit nytt minne, heilt skarpt

av den sorga som kjem når eg hugsar

at eg ikkje skal vende attende til deg "

Anbefales!

De to neste bøkene handler om fedre :

 

Jeg forstår at forlaget vil vise ei grå blokk med liv som leves på innsiden. Hva foregår der? Men om jeg ikke hadde lest om denne boka og satt den på ønskelista mi til jul, tror jeg neppe omslaget hadde fått meg til å stanse ved den i bokhandelen. 

Ingri Lønnebotn : Om dette har jeg ikke flere ord Kapabel forlag. Detter er en bok du bør lese!

Hva er det med faren til venninna? Hvordan kan ei jente se hva som skjer med venninna som har et så nært forhold til faren sin?  Er det normalt å sitte på fanget til faren når hun er blitt så stor? Og når jegpersonen begynner å forstå, hva kan hun gjøre med det?

 

Baksidetekst fra forlaget

 Av en eller annen grunn har jeg ikke lest noe av Ingri Lønnebotn før. Det skal jeg gjøre noe med så fort som mulig! Det denne damen skriver er krutt! Jeg var fanget fra første side:

 

Første side

Dette er ei trist bok, men ei viktig bok. Ei voksen kvinne ser tilbake på oppveksten sammen  med venninna som ikke orket å leve lenger. Hva kunne hun ha gjort for henne?

- Han er egentlig snill - og veldig glad i meg, sa du etter historien i München. 

En sjelden gang med grugg i stemmen. Vi satt på rommet ditt; du hadde begynt å bite negler og slet konstant i hårtuppene når du snakket. Noe hadde skjedd på den reisen, men du nektet å gå inn på det.

- Jeg husker jo nesten ingenting!

Anbefales!

Jeg kommer tilbake til de andre bøkene i neste innlegg.

Julen er forbi. Det snør. Tid for å lese bøker!

Forsidebilde: Birk Tjelmeland

GODT NYTT ÅR!

Jeg har skrevet om Strandamalerne flere ganger før, om kunstnerparet Alt Går Bra sitt arbeide med å samle bilder og stoff og nøste opp i fenomenet. Det har også vært flere utstillinger, både i Alt Går Bra Lokale i Bergen sentrum, på Lindåstunet i Alver Kommune der Strandamalerne kom fra

 

Kunstnerne blir fotografert i Lindåstunet

og sist i Sogn og Fjordane kunstmuseum under Førdefestivalen der Alt Går Bra var festivalkunstnere.

Fra Høgesalen i Sogn og Fjordane kunstmuseum 

der publikum lånte ut Strandamaleriene sine til utstillingen.

 

Nå er det kommet bok om Strandamalerne, utgitt av Museumsforlaget og redigert av Alt Går Bra.  Kjente stemmer i kunstfeltetbåde i Norge og utlandet trekker frem Strandamalerne som et spesielt kunstfenomen og løfter dem opp i den seriøse kulturhistoriske debatten der de ikke tidligere har fått plass.

Hvorfor var Strandamalerne så elsket av folket og så utskjelt av kultureliten og de som mente å sitte med den gode smak? Og hva er synet på disse malerne og maleriene i dag?

Del av baksidetekst.

Dette er blitt en svært interessant bok med tekster av Sandra Lillebø, forfatter; Frode Sandvik, kurator for moderne kunst ved Kode kunstmuseer i Bergen; Tonje Haugland Sørensen, film- og kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen; FrederikToudoire-Surlapierre og Alessandra Ballotti, professorer ved Senter for nordiske studier ved Sorbonne-Universitetet i Paris; Charles Russell, professor emeritus i engelske og amerikanske studier ved Rutgers Universityi New Jersey; Hans Marius Hansen, filosof og essayist og førsteamenuensis ved Universitetet i Bergn; Geir Haraldseth, kurator ved Nasjonalmuseet ; Susanne Christensen, master i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen i tillegg til tekster av Alt Går Bra.

Alle tekstene er oversatt til norsk og tar for seg fenomenet på forskjellige måter. Boken er rikelig utstyrt med bilder av Strandamalerier og fotografier fra Stranda og Strandamalere.

Er det sånn som Dagbladet, som den gang kalte seg en kulturavis, hevdet, at folk flest har dårlig kunstsmak og må oppdras og fortelles hvilke bilder de skal henge på veggene sine?

Hva tenker du? 

Er det ikke så vi får lyst til å synge "Fager kveldsol smiler over heimen ned" som en av forfatterne skriver?

Maleri av J Hølleland

 

SLAKTEREN KOMMER. Et førjulsminne.

 I min barndoms dal var det en bygdeslakter som reiste rundt på gårdene og slaktet julegrisene. Grisene var fetet opp og skulle bli til ribbe, pølser, sylte og mye mer. Blodet ble også brukt til mat. 

Jeg husker godt da slakteren kom til oss. Dette illustrerende bildet fant jeg på nettet. Akkurat sånn var det.

Illustrasjonsfoto. Ukjente mennesker og fotograf.

 ET FØRJULSMINNE:

En diger bil kom durende opp bakken og stoppa foran låven. Arve var på beina med en gang.

-Der har vi han, sa han, supte i seg resten av kaffen og forsvant ut i gangen. Like etterpå så vi han stå og snakke med en fremmed mann ute på gårdsplassen.

-Det er slakteren, sa Magnar, han kjente han igjen fra i fjor og året før. Han skjønte hva som skulle skje. Mor hadde satt en stor kjele med vatn på ovnen. Hun var stille i dag, syntes jeg. Det var en rar stemning i huset. Katten hadde lagt seg til under ovnen og ville ikke ut. Mor gikk bort til vinduet og kikka ut.

-Bli inne, unger! sa hun og så forsvant hun også ut.

-De skal slakte grisen! sa Magnar. Han venta litt. Så for han etter ut. Vi andre så på hverandre.

-Ikke se ut, sa Asbjørg. Hun prøvde å få oss til å tegne i tegnebøkene som mor hadde funnet fram før slaktebilen kom. Anne-Toril og Johan satt under bordet og lekte med noen klosser. De var for små til å forstå hva som foregikk.

Kristin, Toralf og jeg kikka under kjøkkengardina. Det var ei kvit og rød kappe som hang tvers over vinduet og stengte for utsikta på midten av ruta. Vinduet var kaldt. Vi kunne se frostrøyken som stod ut av munnene på karene mens de snakka. De forsvant inn stallskuten. Mor snudde seg mot Magnar og vifta med handa for å få han til å gå inn. Han stod med henda i bukselommene, men han ble ikke med mor da hun gikk inn. Da vi hørte mor i gangen, lot vi som vi var veldig opptatt med å tegne.

Mor gikk bort til vasskjelen og sjekka om vatnet kokte. Hun la mer ved innpå ovnen og skrudde opp trekken. Hun kasta et blikk ut vinduet, men sa ingenting. Jeg ble urolig inni meg når mor var sånn. Mor var ikke glad.

Vi hørte et hyl. Alle sprang bort til vinduet. Vi løfta opp gardinkappa og så ut. Der kom Arve og slakteren ut med grisen. De drog han i et tau ut stallskutdøra og bortover mot slaktebenken de hadde satt opp uttafor stabburet. Grisen ville ikke. Den skreik og hylte og stritta imot. Magnar stod der ute og så på. Han hadde tatt hendene ut av bukselommene nå. Han hadde ikke tatt votter på seg, så jeg.

-Ikke se! sa mor. Hun var litt streng i stemmen. Jeg snudde meg mot henne. Hun var opptatt med vasskjelen. Da hørte vi et høyt smell og så ble det stille. Det ble stille både ute på gardsplassen og inne på kjøkkenet.

Mor stod rolig ved kjøkkenbenken litt. Så gikk hun ut. Asbjørg, Kristin, Toralf og jeg klatra opp på benken foran kjøkkenvinduet så vi kunne se bedre. Grisen lå daud på den hardtrakka snøen. Det var røde flekker i snøen. Arve og slakteren tok tak i grisen og fikk hengt den opp i en diger krok på stabbursveggen. Grisen var like høy som dem. Det rant blod fra den ned i en stor stamp som mor stod og rørte i med ei lang sleiv.

Etter ei stund kom hun inn og henta kjelen med kokende vatn. Det var den største kaffekjelen vi hadde. Det rauk ut av tuten på den mens hun bar den bort til grisen. Nå hadde karene lagt grisen på slaktebenken. Mor helte kokende vatn på den mens Arve og slakteren skrapte bort busta. Dampen stod rundt dem. Så begynte de å skjære i grisen. Da orka jeg ikke å se mer.

Jeg tenkte på grisen som hadde gått under låvebrua, glad og fornøyd med krøll på halen i sommer. Den likte at jeg klødde den på ryggen.

Og nå låg den der daud og skulle bli julemat til oss. Det var ikke rart mor var litt stille i dag. Vi sa ikke noe vi ungene heller. Vi hørte bare småungene som satt under bordet og krangla om noen byggeklosser. Ingen kikka bak gardina lenger.

FARSDAG, ET MINNE

 

Far

Jeg gikk i første klasse. Jeg skulle få være med i bursdagsselskap til klassevenninna mi. Vi var bare tre jenter i klassa. Anna som hadde bursdag og fylte åtte år, bodde i den andre enden av dalen. Vi tre klassevenninnene skulle gå sammen hjem til henne etter skolen, og så skulle jeg ta bussen hjem om ettermddagen, det var for langt å gå. Skolen lå midt i mellom oss. 

Om morgenen la mor  en femogtjueøring i pennalet i sekken min. Det var penger til bussen hjem.    

- Pass godt på den, sa hun. Gå fra bursdagsselskapet i god tid så du er sikker på at du rekker bussen.

Hva jeg hadde med i gave til Anna, husker jeg ikke. Vi fikk kanskje smørbrød og kakao, eller kanskje bløtkake og brus med hull i korken. Mor til Anna passa klokka for meg. Jeg var den eneste som hadde så lang vei at jeg måtte ta bussen hjem. Jeg var nervøs og spent og tenkte på det i hele burdagsselsapet. Jeg hadde aldri tatt bussen aleine før. Da mor til Anna sa at det var på tide å gå, var bursdagsselskapet slutt. Jeg tok femogtjueøringen ut av pennalet og putta den i votten så den var klar. Anna, storebroren og storesøstra hennes og Eldbjørg, som var den andre jenta i klassa, fulgte meg ned til veien. Eldbjørg hadde bare et lite stykke å gå hjem. 

Vi stod i veikanten og venta på bussen ei god stund. Ingen buss kom. Tenk om vi hadde kommet for seint! Tenk om bussen hadde kjørt! Jeg kjente den kalde tjuefemøringen mot den svette handa mi inni votten. Jeg kunne ikke ta av meg votten, da kunne pengen dette ut. Tenk om pengen datt ut og forsvant i snøen!

Der kom bussen. Jeg rakte ut handa, slik mor hadde sagt at jeg skulle gjøre. Bussen stansa og døra foran åpna seg. Det var Emil som kjørte bussen, han kjente jeg. Det var alltid Emil som kjørte bussen. Jeg hadde kjørt buss mange ganger før, både sammen med søskena mine og med mor og far, men aldri aleine.

Det satt en mann på motorkassa og snakka med Emil. Det satt nesten støtt en mann på motorkassa og snakka med Emil mens han kjørte bussen, sjøl om det stod et skilt der om at det ikke var lov å forstyrre føreren. På et anna skilt stod det at det ikke var lov å sitte på motorkassa. Likevel satt det neste alltid noen der.

I det jeg kom inn i  bussen,  så jeg far sitte i bussen, et par seterader borte. Far! Det var et ledig sete ved siden av han. Jeg trengte ikke sitte ved siden av noen fremmede og snakke voksent med dem. Jeg trengte ikke være redd for at jeg ikke skulle greie å gå av på riktig sted. Alt var plutselig trygt. Far visste når han skulle gå av bussen. Jeg trengte ikke være nervøs lenger. Jeg skyndte meg bort og satte meg ved siden av far. Jeg følte meg redda. Far var på vei hjem fra arbeid i byen. Han tok alltid bussen hjem. Det gikk en buss fra dalen til byen om morgenen, og en hjem fra byen til dalen etter arbeidstid..

Da vi hadde gått av bussen og jeg tok far i handa på vei opp gardsveien til oss, kjente jeg tjuefemøringen i votten min. Busspengen min! Jeg hadde ikke betalt for bussturen!

- Betalte du for meg på bussen, far?

- Nei, svarte far. Jeg visste ikke at du skulle komme. Fikk du ikke med deg busspenger av mor? 

Jo det hadde jeg jo! Jeg kjente pengen i handa. Men far betalte jo alltid for meg. Jeg glemte alt da jeg så far på bussen. Nå hadde jeg kjørt buss ulovlig! Det var det samme som å stjele! Jeg ble kald i magen. Jeg tok av meg votten og så på den blanke tjuefemøringen i handa mi. Jeg strakte fram handa med pengen mot far.

- Kan du betale til Emil for meg når du tar bussen til arbeid i morgen? spurte jeg.

- Ja, det kan jeg gjøre, da er nok det i orden, forsikret far meg om.

Så vidt jeg vet er dette den eneste gangen jeg i mitt sytti-årige liv har sneket på bussen. Heldigvis redda far meg!

BRUKSKUNST I GENERASJONER

Hva betyr "brukskunst"? googler jeg, og får svar på Nasjonalmuseets sider: «brukbare og kunstnerisk vakre gjenstander». Begrepet fikk etter hvert en negativ klang og brukes ikke om dagens kunsthåndverk, leser jeg. Men i positiv tolkning av begrepet, syns jeg det passer godt på det jeg skal vise på bloggen i dag, nemlig gamle håndlagede bruksgjenstander med vakker utforming og sirlige initialer skåret inn med kniv.

 

Vet du hva dette kan være? Har du sett en sånn liten ting før? Den er bare noen centimeter lang og det som stikker ut til venstre er en skarp kniv! Sett fra den ene siden, ser vi at den har et lite skyvelokk. Sett fra den andre siden, ser vi at den mangler ei fjær som skulle være i den avlange åpningen. Fjæra skulle få kniven til å hogge som ei øks. Men hva skulle den hogge?

Kniven skulle hogge hull i blodåra til en som ikke følte seg helt i form!

Gammelt bilde av årelating

 

Dette er en sneppert, et redskap til å lage hull på blodårer, så man kunne årelate folk. Årelating, å tappe blod, var brukt som behandling av alle typer sykdommer og lidelser, sikkert med tanke på at kroppen ville lage nytt, friskt blod og dermed helbrede seg selv. Vi forstår at dette var et verdifullt, lite redskap å ha i hjemmet langt fra lege og sykehus.

Denne snepperten befinner seg på Nesjegjerdet, småbruket hvor min mor ble født og vokste opp. Det var min eneste gjenlevende onkel, Knut, og kona Alice, som viste oss denne artige tingen da vi var på besøk i sommer.  Jeg kan ikke huske å ha sett den før. Den ligger i et fint utskåret treskrin, akkurat tilpasset dette verdifulle, medisinske utstyret som sikkert i sin helhet er hjemmelaget.

Initialene og årstallet som sirlig er risset inn på siden av etuiet, forteller at den er gammel. AKSH 1803 står det. Akkurat hvem denne A var, er vi ikke sikre på. Men kanskje står de siste bokstavene for KnutSøn Horsgård? Horsgård var navnet på første bruker på Nesjegjerdet, han tok senere navnet Nesje.

Det er nesten som et lite gårdsmuseum på Nesjegjerdet, der fine, gamle gjenstander som har vært i bruk i arbeidet på gården er tatt vare på.

Se bare på denne vakre, gamle riva som onkel Knut viser fram her:

Nydelig forseggjort og til og med delvis blåmalt. Ser vi nærmere etter, ser vi snirklete initialer og årstall også på arbeidsredskapet:

Initialene er nesten utvisket, men årstallet 1827 er tydelig. I 1827 ble min tipp-tipp-oldefar, Johan Knutsen Nesje, født på Nesjegjerdet. Faren, som var bruker på den tiden, het Knut Larsen Skjegstad Nesje. Han kom til Nesjegjerdet for å gifte seg med odelsjenta Marit Johnsdatter Nesje i 1826. Kanskje er det Knut Skjegstad som har laget den vakre riva?

Og se på denne gamle spaden, så vakker i all sin enkelhet. Ser vi nærmere på den, ser vi at også den er utstyrt med sirlig skåret initialer og årstall:

IKSN 1868 står det på den håndlagede spaden gjort i ett stykke tre. Initialene passer med før nevnte Johan Knutsen Nesje. Han døde tre år senere, bare 44 år gammel. Etter Johan overtok sønnen Knut (1857 - 1917), før hans sønn igjen, min bestefar John (1887 - 1973).

Etter bestefar John finnes ei eldgammel skje laget av bein:

Denne skea har ingen initialer eller årstall. Skeer av bein er brukt i århundrer. Vi vet ikke hvor gammel den er. Men jeg husker at bestefar spiste suppe med den. Bestefar var skjelvhendt. Det var med stor spenning vi barnebarna så på at bestefar åt suppe med beinskjea med skjelvende hånd. Hvor mye suppe  var det igjen på skjea i det den traff munnen til bestefar?

Etter denne rekken med Knut, Johan, Knut og John, var det vel ikke så rart at odelsgutten som ble født på Nesjegjerdet i 1928 fikk navnet Knut.

Onkel Knut har bodd på Nesjegjerdet all sin dag. Han så ikke småbruket som en levevei, leide bort jorda og utdannet seg til snekker. Han har fortsatt tradisjonen med å skape vakre ting med hendene. Han arbeider i verkstedet sitt hver dag. Da vi var på besøk i sommer viste han oss rundt og demonstrerte både kappsag og dreiemaskin. Til tross for høy alder og arvelig håndskjelving, tryller han fram de skjønneste skatter! Her demonstrerer han tredreiemaskina for mannen min:

Og her er noen av de fine tingene han lager og som vi var så heldige å få i gave:

De minste skrinene med lokk som passer perfekt er bare noen centimeter store. Det er jammen godt gjort av en gammel mann med skjelvende hender! Tusen takk, onkel Knut!

Dette kaller jeg brukskunst!

GRATULERER MED POTETDAGEN!

 Jeg fant akkurat ut at det er Den Norske Potetdagen i dag! Gratulerer til alle potetelskere! 

Poteten har reddet mange fra hungersnød. Jeg elsker melne poteter. Jeg syns det er på sin plass å hedre denne delikatessen. Det vil jeg gjøre, nå på tampen av dagen, ved å dele et gammelt innlegg. Så håper jeg det ikke blir lenge til det kommer et nytt innlegg herfra, det har vært litt tregt i det siste.

POTETFERIE

"Unna unger! Nå kjæm Svarten!" ropte de voksne. Svarten kom i fin fart mellom potetfårene med opptakeren bak seg. Den kastet en sky av jord og poteter bortover jordet. Det gjaldt å ikke bli truffet, men også å være raskt frampå med det samme han var forbi for å plukke opp alle potetene før han kom tilbake i neste får.

De potetene vi ikke rakk å plukke før Svarten brøytet opp neste får, risikerte vi at han tråkket istykker.

Potetplukking var tungt for ryggen.

På småbruket hvor jeg vokste opp, kom naboene og hjalp til. 
Folk gikk på omgang til brukene i bygda til alle hadde fått opp potetene. Hesten eller hestene gikk også på omgang. 
Jeg husker bare at vi brukte Svarten, åkeren vår var ikke så stor. 
Det var liv og røre i onnene på småbruket. Folk lå strødd i middagskvilen. Med en busserull eller genser til hodepute, lå de og hvilte utover marka, oppå låvebrua og på kjøkkengolvet. Det var behov for å strekke på ryggen for både store og små.

Alle var med på potetåkeren, små og store.

Her ser vi tydelig "gaflene" som er festet på et hjul som går rundt og kaster jord og poteter bortover jordet når hesten går framover.

I min barndom og ungdom hadde vi ikke høstferie. 
Vi hadde "potetferie". Det var bruk for alle arbeidsføre i alle aldere for å få potetene i hus i potetonna.
Denne uka er det høstferie her i Bergen. Østlandet gjorde seg ferdig forrige uke. Men hvor mange er det som har plukket poteter i ferien?

Alle bildene er hentet fra Digitalt Museum

SLEKTSTREFF!

 

"Sommer og 17 år" mener jeg var tittelen på ei ungdomsbok som søstera mi fikk for mange år siden. 17 år skal visst være den optimale romantiske alder om sommeren. 

I sommer passerte jeg den magiske 70-årsgrensen! Det er jo en mental grense, inni meg kan jeg føle meg som både 7 og 17 innimellom.

Det ble feiring og kake :)

Vi hadde planlagt slektstreff for etterkommerne etter Tor f.1923 og Anna f.1924 i lang tid. Slektstreffet skulle starte på storebror Magnar sin 75 årsdag. Magnar og jeg skulle feire sammen, hadde vi planlagt. Jeg hadde bursdag noen dager tidligere. Men slik gikk det ikke, som jeg har skrevet om. Magnar er borte og jeg måtte stå der alene mens bursdagssangen ble sunget.

Slektstreff ble det likevel. Til tross for at noen ikke kunne komme, av ulike grunner, var vi 40 store og små fra 77 år til tre uker gamle samlet til et fantastisk slektstreff. En familieleir var det på leirstedet Stenbekk utenfor Sarpsborg.

 

Stenbekk har fine områder for lek og utfoldelse.

Bror Toralf kjente til dette stedet hvor vi fikk overnatting, måltider og rikelig tumleplass for alle fra fredag til søndag. Den nylig pensjonerte ungdomsskolelæreren hadde fordelt oppgaver som engasjerte alle i leker, spill og konkurranser. 

Lørdagskvelden laget datteren min, Renate, bokbad der hun intervjuet meg om slektsboka jeg har skrevet.

Barnebarnet mitt, Birk, hadde skrevet ut et stort slektstre som alle kunne studere og få med seg hjem. Det navnet som går igjen oftest er Anna/Anne og det mest originale fornavnet i slekta er Baltzer.

Her er Anna og Tor i midten med slekt langt bakover og ned til 15 oldebarn.

Heldigvis var Magnar sin framføring av Terje Vigen, alle 43 vers utenat, spilt inn så vi fikk se den.

Det er fint å ha ei stor slekt. Det er ikke så ofte vi møtes alle. Vi bor spredt i inn- og utland.  

En ting har vi ihvertfall felles, vi liker å leke! Og det fikk vi gjøre i sommer.