MOR I 50 ÅR

Vi er kommet til september. September representerer på mange måter en avslutning og en ny begynnelse. Derfor illustrerer jeg dette innlegget med planter fra hagen nå i september.

For meg ble september på alle måter en ny begynnelse for 50 år siden.

 

Vi stod og venta på bussen hjem onsdag 10.september 1975 rundt nitida om kvelden. Jeg var fylt 21 år den sommeren. Mannen min og jeg hadde vært på vårt første svangerskapskurs. Jeg hadde fem uker igjen til termin. Vi hadde flytta til Valdres Folkehøgskule, fått oss leilighet og jobb. Men var alt klart for å ta imot en baby? Langt ifra. Vi ante ikke hva vi gikk til. Vi hadde giftet oss nyttårsaften. Ingenting lå til rette for familieforøkelse så snart. Men bryllup måtte det bli siden det var vanskelig å holde seg "ren", og det var det aller viktigste i vår kristne oppdragelse! Så fikk det ikke hjelpe at ingenting annet var på plass.

 

Jeg hadde menustrasjon en gang etter bryllupet. Neste måned kom ingen blødning. I stedet viste det seg at et barn var veldig ivrig etter å komme til oss. Nå var vi altså på plass i leid leilighet som fulgte med jobben som vaktmester på folkehøgskolen med mange bygninger og stort uteområde. Et fint sted for et barn å vokse opp.

På Fagernes var det ikke svangerskapskurs så ofte, men vi var heldige. Bare noen uker etter at vi flytta dit begynte et kurs som skulle vare i fem uker. Det passa akkurat med tida jeg hadde igjen av svangerskapet. Det var ikke en selvfølge at far var med på svangerskapskurs og fødsel den gang. Men mine barns far ville være med.

Jeg så at mange av de andre blivende mødrene hadde mye større mage enn jeg, selv om de var kommet kortere i svangerskapet. Men jeg var ikke bekymret. Babyen kom nok til å vokse mye disse siste ukene.

Nå stod vi og venta på bussen hjem. Vi hadde sett en film om hvordan fostervannet plutselig fossa ut mellom beina på ei dame mens hun drev og vaska golvet. Sånn var det altså alt starta. Jeg skulle nok merke når fødselen kom i gang! Men selv om magen ikke var så veldig stor enda, så måtte den presse på blæra, tenkte jeg. For der jeg stod og venta på bussen, klarte jeg ikke holde meg ordentlig. Jeg var gått lekk!

Jeg prøvde å presse beina sammen og ble stående og holde meg fast i stanga fremst i bussen. Jeg ville ikke væte ut et sete. Det fortsatte å lekke etter at vi kom hjem. Jeg gikk på do, men det hjalp ikke. Hva var det som skjedde? Vondt begynte det å gjøre også.

De hadde ikke sagt noe på svangerskapskurset om at babyen kunne komme før termin. Jeg ville ikke tenke på det. Ikke hadde vi utstyr til en baby enda heller! Det skulle vi få og arve når det nærma seg. Men det var jo over en måned til det. Jeg gikk inn i en slags fornektelse. Kroppen min var ikke klar, hodet mitt var ikke klart. Nei, det var nok bare urinlekkasje. Det hadde jeg hørt om. På filmen de viste på kurset, fossa jo fostervannet ut med et plask.

Mannen min klarte å forstå hva som skjedde. Han fikk rektor på skolen til å kjøre oss til legen på Fagernes der det var legevakt den kvelden. Jeg satt på en stabel med håndklær i rektor sin bil. En mannlig lege undersøkte meg. Det var ingen tvil, her var det fødsel på gang. Og babyen var liten, den måtte mest sannsynlig ligge i kuvøse den første tida. Fødestua på Fagernes var ikke utstyrt med kuvøse. Det var best at jeg ble sendt til sykehuset på Lillehammer.

 

Transporten til Lillehammer foregikk i sykebil med blålys. Det tok nærmere to timer. Jeg lå der og kjente at det begynte å gjøre vondt. Men alt var så uvirkelig. Var det faktisk mulig at babyen vår kom nå? Jeg hadde jo ikke fått forberedt meg! Jeg trodde jeg skulle lære så mye om fødselsforberedelse på svangerskapskurset, og her lå jeg etter bare en eneste kurskveld og ingenting var slik de hadde sagt der.

 

På fødeavdelingen på Lillehammer hørte jeg for første gang ordet "prematur". Vi kom fram seint på kvelden, men ble godt mottatt i det splitter nye sykehuset. I femtida om morgenen, 11. sptember 1975 ble ei bittelita jente pakka inn i grønt operasjonspapir lagt på magen min. Går det an å bli så forelska ved første blikk?

Hun var lita. 45 cm og 1870 gram. Fem uker er ikke veldig mye for tidlig, har jeg lært siden. Hvorfor hun var så lita, ble det ikke snakka så mye om. Hun lå i kuvøse til hun var 2,5 kilo og kunne suge selv. Det tok litt over en måned. 

Jeg fikk bli på sykehuset sammen med henne i 14 dager. Vi nybakte mødre ble behandla som dronninger av oversøster Marie. Siden foreldrene mine bodde ikke langt fra sykehuset, kunne jeg bo hos dem resten av tida hun måtte være innlagt.  

 Agnes har vært frisk og sprek, ivrig og energisk i 50 år nå. For en gave! 

Bak Bestemor Anna og Oldemor Anna. Foran mamma Jorun og Agnes ca 9 mndr.

Da jeg var 26 var jeg blitt trebarnsmor.

Det er mye snakk om planlegging for barn nå for tida. Hus og hjem og karriære må være på plass. Vi planla ikke så mye. Men behandlingen jeg fikk på fødeavdelingen på Lillehammer glemmer jeg ikke. To år senere kom lillesøster til verden på samme sykehus. Samme oversøster og samme flotte oppvartning av nybakte mødre. Da gutten kom i 1981 hadde vi flyttet til Bergen. Oppholdet på Haukeland ble kort og slitsomt. Vi lå seks nybakte mødre på et rom beregnet for fire. Det var et sjokk! Jeg ville bare hjem. Og særlig bedre er det visst ikke blitt, selv med flott nybygg. 

Fødsels- og barselomsorgen må bli bedre! Det hjelper ikke å mase om at unge kvinner skal føde flere barn når fødeavdelinger legges ned, jordmødrene ikke har tid og fødende og barselkvinner blir overlatt til seg selv! Det er snart valg. Hvilket parti har fødselsomsorg på programmet?

Barnefaren og jeg skilte lag etter tretten år sammen. Det "kristelige" presset om å leve "rent" før man er gift, er ikke det beste grunnlaget for et livslangt samliv. Livet har hatt mange utfordrende krumspring. Men for en velsignelse barna alltid har vært og er! Barnebarn har de også gitt oss. Jeg er så takknemlig.

Det gikk som det måtte gå, jeg fant meg en bergenser og ble boende her vest. Tor og jeg kunne feire at vi har vært gift i 32 år i august.

I 50 årsgave får Agnes Bolsøybunad fra Romsdalen, det er der slekten på min side kommer fra. Jeg har brodert bunaden og Bunadsbutikken på Os har stått for skreddersømmen. Skjorta har vi kjøpt ferdig brodert. 

Agnes prøver bunaden sin. Er hun ikke fin?

Jeg skal skrive mer om broderiprossessen senere. Agnes er altså storesøster til Renate som giftet seg i august, og som jeg skrev om i forrige innlegg. 

 

 

UTENDØRS VIELSE PÅ MOLDEGÅRD

Min yngste datter, Renate, giftet seg på lørdag. Hun fant drømmemannen Halvor. De har bodd med sine tilsammen fem barn i flere år. Det har gått så bra at de ville gjøre det offesielt. Halvor og Renate elsker hverandre. De ville bli rette ektefolk. 

Vi fikk innbydelse til bryllup.

Bryllup på Moldegård 16.august, stod det i innbydelsen. Flotte Moldegård ligger på Os i Bjørnafjorden der paret bor.  Moldegård ligger vakkert til med utsikt over fjorden. 

Brudepar med familie og venner skulle dekke bord og pynte festsalen i stilige Stallmestergården. Jeg fikk det ærefulle oppdrag å lage brudebuketten! 

Da vi kom fredag fikk vi tildelt en hel leilighet hvor vi kunne trekke oss tilbake når det passet oss. 

En flott, klassisk, engelsk sportsbil, MG. Brudgommen har engelske aner.

Da vi ruslet opp fra leiligheten i det hvite huset på bildet lørdag, stod denne stilige bilen og ventet på brudeparet. Nedenfor holdt innleid hjelp på å stelle til velkomstdrinker til gjestene.

Vielsen skulle foregå utendørs. Et dristig valg på Vestlandet i august. Det var en del skyer først på dagen, men det lettet og ble sol og fint under vielsen.

Presten er ankommet med prestekjolen under armen. Her planlegger han inngangsprosesjonen med Erling Aabrekk, brudens svoger, som skal spille fiolin.

 

Da klokken nærmet seg 14, ble vi geleidet langs en sti i den deilige parken, ned til et lite basseng med vannliljer. Foran oss så vi et stort tre med en gammel trapp. Trappen tilhørte en gang et hus eid av statsminister Mowinchel. Huset er borte, men trappen består og dette stedet er vigslet og brukes mye vielser. 

Brudeparet ankom vielsesstedet standsmessig. 

 

Erling Aabrekk på fiolin. Brudgommens far i forgrunnen.

 

Erling fikk tegn til at brudeparet var klare. Han spilte Canon i D dur, Pachelbel

Brudeparet kom gående hånd i hånd ned trappen.

 

 

Begge svarte "Ja" høyt og tydelig.

Presten erklærer dem for rette ektefolk.

Det var en vakker vielse. Solen brøt gjennom skydekket og skinte på dem, noe presten bemerket. Brudgommens 97 år gamle, engelskfødte farmor kom med en rørende hilsen. Og plutselig kom det gående en rekke mennesker som stilte seg opp foran trappen og begynte å synge "Oh happy day!" Det viste seg å være store deler av gospelkoret bruden synger i som kom som en overraskelse på brudgommen. Det var fantastisk!

Mens brudeparet kjørte til Stallmestergården i sin staselige bil, ruslet vi tilbake gjennom parken mens koret sang "All you need is love". 

De nygifte setter seg i bilen for å kjøre  til fest og feiring.

 

Noen har pyntet bilen med skilt og skrammel som skikken tilsier.

 

 

 

 

 

Programmet for festen.

Stallmestergården

Først var det velkomstdrinker og hageparty. Skyene forsvant og stemningen var god.

Inne var bordene dekket til vel 40 gjester. Eføy på servietter og som bordpynt i tillegg til beskjedne blomsterdekorasjoner og bordkort av små steiner.

Brudebuketten var enkelt satt sammen av roser, nelliker og røsslyng.

 

 

Brudeparet har inntatt sine plasser ved bordet.

Da alle gjestene hadde funnet plassene sine, kunne middagen begynne. Hummer til forrett og hjort til hovedrett. Det var også sørget for alternativer til oss som ikke kan spise skalldyr.

Vi hadde funnet en gammel kasset fra 1982. Den passet perfekt til anledningen: "Fins der en liten gutt som vil leke med en liten pike?" sang Renate fem år gammel. Den ble godt mottatt av feststemte gjester. Og så kom brudgommens foreldre med en vakker tale og dikt. Det gikk slag i slag. Mange talentfulle og begavede mennesker som bidro til å gjøre festen perfekt med veksling mellom humor,alvor og musikalske innslag. Brudgommen slo til med selvskrevet dikt og bruden sang en kjærlighetssang på fransk til sin elskede! 

Bryllupskakespising på tradisjonelt vis.

 

Bryllupskake var det selvfølgelig, og utallige andre kaker som tradisjonen er i vår familie. Vi elsker kaker!

Tor og jeg trakk oss stille tilbake før festen kom til punktet "slagsmål og tobakk". Jeg tror alle kom helskinnet fra feiringen. Og alle var enige om at det var en fantastisk feiring av to flotte mennesker som fortjener hverandre. 

Etter en kort bryllupsreise er det hjem til denne fine flokken.

Fem flotte tenåringer. Eldsteman fylte 19 dagen etter bryllupet, yngstemann blir 13 senere i måneden.

 For en herlig familie! Takk for festen! Vi elsker dere alle! Lykke til videre hele gjengen!

FESTSPILLUTSTILLINGEN 2025

 

Bergen Kunsthall sett fra Festplassen. Lille Lungegårdsvann t.v. med Kode 4 Lysverket og toppen av Grieghallen.

Festspillene i Bergen er slutt for flere uker siden allerede. Denne tiden går så fort. Men utstillingen i Bergen Kunsthall kan ses helt til 17.august. Bergen Kunsthall  ligger i Rasmus Meyers allé. Der finner du også kunstgalleriene KODE med Lysversbygget og Rasmus Meyers samlinger. Mye spennende å se her.

 

 

Festspillkunstner i år er Tori Wrånes

 

I det vi kommer inn i midtsalen blir vi møtt av tepper på gulv og vegger. Farger og mønstre får oss til å føle at vi befinner oss under vann. Alle lyder er dempet. Midt på gulvet ligger en hund og en katt med en felles, lang hale. Mystisk og spennende. Hva mer kan vi vente oss her?

 Salene er skilt fra hverandre med buede åpninger.

 I salen til venstre ligger et merkelig par en del større enn vanlig menneskestørrelse.

Dette paret er sammenbundet gjennom en slags fløyte i munnene. Stemningen er trolsk. 

Bak paret ligger en hodeløs skapning med fire armer. Har den kommet ut av denne tuten som synes å avslutte forbindelsen mellom de to skikkelsene? Har de sammen skapt denne babyen?

 I den store salen er følelsen av at vi befinne oss under vann like sterk. Et mystisk par synes å sveve i vannskorpa.

 

En svaneliknende figur ser ut til å henge fast i de to. Salen er ellers fylt med former med skjell og ei stor åre stikker inn gjennom veggen fra midtsalen.

 

Men hva er dette mystiske hullet i veggen med ei skinne som løper langs alle veggene i rommet?

 Jo det er selvfølgelig ei mus på elsparkesykkel!

Jeg liker ikke å tolke og forklare og forstå kunst. Jeg vil være åpen og undrende. Kunst skal oppleves og føles etter min mening.  

Dette var en liten titt inn i en mystisk verden. Anbefales! 

TRANE - et drama

 

Trane - foto hentet fra Store Norske Leksikon

 

Vi kjørte over Torpaåsen på vei til Lillehammer en maikveld i skumringen. Jeg var passasjer i forsetet. Vi hadde passert flere fareskilt med bilde av elg og sau, så jeg holdt øye med veikanten for å se om det lå sauer der. Jeg saumfór skogen og myrene vi passerte i tilfelle det skulle dukke opp en elg som hadde tenkt å bykse ut i veien foran bilen vår. Jeg fikk øye på et merkelig, stort dyr lenger framme. Det var grått og stod på myra innafor et gjerde. Jeg tenkte det ikke kunne utgjøre noen fare for oss. Men hva i alle dager kunne det være for et dyr? Det liknet hverken sau eller elg.

Da vi passerte, så jeg at det var en trane som beitet på myra. Den stod med nebbet ned i mosen og fant seg noe snadder der. Jeg gjenkjente straks fuglen, men den var større enn jeg hadde forestilt meg. Et flott dyr på høyde med et to år gammelt barn. Og det er her dramaet kommer inn.

Vårt møte med tranen denne gangen foregikk helt udramatisk. Vi kjørte i lukket bil på veien, tranen holdt seg i ro på myra bak gjerdet. 

Dramaet utspilte seg for nesten 70 år siden på Maihaugen. Det er ikke noe jeg husker, men jeg er blitt fortalt historien gjentatte ganger. Historien har tre hoved"personer", - det er skurken Tranpetter, offeret Jorun og helten Mor:

 Maihaugen er et friluftsmuseum som ligger vakkert til på Lillehammer. Mellom de gamle husene gikk den gang en trane som hadde fått navnet Tranpetter. Hvorfor en trane hadde slått seg til på Maihaugen, er ikke godt å vite. Tranpetter kom tilbake til Maihaugen hver vår. På sommerstid er det mye folk på området, og mange var interessert i den store fuglen, ville ta på den og gi den mat. Med årene ble Tranpetter en smule irritabel og gretten.

Denne sommeren hadde Mor og Far besøk av slekt fra Vestlandet. Maihaugen var et fint sted å ta med gjester. Etter en runde inn og ut av gamle hus og spasering i fin natur, endte begge familier med barn og voksne opp i setergrenda øverst på området for å få seg en pause og spise rømmegrøt på kaféen på Valbjørseter. De voksne satt og pratet og koste seg og barna sprang rundt og lekte.

Et hyl skjærer gjennom idyllen. En mor løper det forteste hun kan, triver en stabbende jentunge rett foran nebbet til den store fuglen som har sett seg ut barnets øyne som snadder. I det han skal hakke til seg byttet, forsvinner det centimetere fra ham.

Det ble skriking og roping. Jorun skrek, Mor skrek, de andre barna skrek, voksne stimlet til. Det ble høylytt snakking og diskutering. Mor og barn stod skjelvende og ville hjem. De andre barna ville også hjem.

Det ble ikke fortært mer rømmegrøt i familien den dagen. Kaffen ble servert hjemme. Mor og Jorun kom uskadet fra dramaet. Om opptrinnet fikk et etterspill sier historien ingenting om. Men neste vår kom det ingen Tranpetter til Maihaugen. 

 

 

NORGE PÅ TVERS

 

Jeg har bodd i Bergen i over 40 år. Men siden jeg er oppvokst på Østlandet, er det blitt mange turer tvers over Norge i årenes løp. For ett år siden gikk turen i sorg over fjellet. Min bror, Magnar, var død. Denne gangen skulle vi til leiligheten hans - som vi har kjøpt som sekundærbolig - for å feire påsken på Lillehammer. 

Nå tar jeg dere med på turen fra vest til øst i Norge. Jeg satt i bilen og fotograferte, så kvaliteten på bildene blir deretter. Noen ganger stoppet vi, man må jo ha tissepauser, matpauser og strekke på bena av og til. Vi bruker rundt åtte timer på turen. Om vinteren kjører vi for det meste over Filefjell og bl.a. den lange Lærdalstunellen. Men denne gangen tillot vær- og føreforholdene at vi kjørte Hardangervidda. Her kommer et bilderas. Bildene er tatt lørdag før palmesøndag. Trykk på bildene så blir de større. God fornøyelse!

Man skal ikke så langt ut av Bergen før det blir landlig:

På vei mot Arna

 

 

Bru over til Osterøy

Typisk vestlandsvei. Rasfarlig fjell på den ene siden og fjord på den andre. Man må brøyte seg vei gjennom fjellet.

 

På Kvåle, før Voss, har vi alltid et kort stopp ved Vossevatnet.

Veien går utenom Voss sentrum. Her ser vi så vidt gondolbanen som går opp til Hanguren der det er skitrekk når snøen ligger.

Flotte fjellformasjoner på vei videre fra Voss.

 

Her har vi kommet til den lange Vallaviktunellen med veikryss midt i. Vi svinger østover.

Fra Vallaviktunnelen bærer det rett ut på Hardangerbrua.

 

 

Hardangerbrua er 1380 meter lang og den lengste hengebrua i Norge.

 

Hardangerbrua har tunnel i begge ender! Vi ser at været var fint og vinden rolig.

I Eidfjord er det alltid masse turister og rasfare.

Måbødalen er verd et kapittel for seg. Men det er vanskelig å ta bilder mens vi kjører der. Det går i korketrekkersvinger og tunneler oppover. Her er vi nesten på toppen.

Her ser vi så vidt Vøringsfossen og Fossli hotell. Herfra kan man gå ut på et platå og se rett ned i fossen. Vi stoppet ikke der denne gangen. Men det anbefales. En svimlende opplevelse.

Endelig er vi oppe på Hardangervidda! Det var ikke mye snø der. Men en og annen skiløper kunne vi se.

På vei ned Hallingdalen. Skog så langt øyet kan se.

Valdres. Dette skianlegget vi ser lengst borte i åsen ligger i Aurdal. Det var nok ikke åpent. De sliter, de som skal leve av skiturister denne påsken.

 

Som dere ser hadde det begynt å skumre da vi kom til Valdres og vi var ivrige etter å komme fram. 

Da vi kjørte ned Etnedalen,titta månen opp og så på oss. Så gjemte den seg igjen, men kikka opp over åsen igjen senere og fulgte oss hele veien til Lillehammer. Men da var det blitt for mørkt til at mitt enkle mobilkamera greide ta gode bilder.

Været har vært skiftende så langt i påska her østpå. Men vi har funnet fine vårtegn også i år. 

Hestehoven lyser opp i grøfta utenfor Lillehammer.

 

 

God påske, hilser den.