Dette er Bestefar Matias og Besta Karen Roaldset f. Brekken. Det er dette paret som er utgangspunktet for slektsboka vi skriver. Vi skriver det vi vet om deres formødre-og fedre på grunnlag av slektforskning, brev og annet skriftelig materialet. Besta fødte 10 barn. De første var tvillinger som døde tidlig. Alle de 8 andre barna vokste opp.
Hold lærdomme ved like og gå ikke sovende gjennom livet, var Bestefars motto. Han var glad i kunnskap og leste mye.
Nå er alle disse 8 borte. Vi minnes dem med kjærlighet. Vi som skriver slektsbok er barnebarn og et oldebarn til Besta og Bestefar. Mange av oss er selv blitt besteforeldre. Vi skriver også om våre foreldre og oss selv, våre barn og barnebarn. Det blir en stor slekt tilsammen!
I slektsboka skriver vi bl.a. om minner vi har om Besta og Bestefar. Jeg forteller:
Vi bodde langt unna fars
foreldre, som vi kalte Besta og Bestefar. Vi så dem bare om sommeren, når vi
var på ferie i Romsdalen. Vi pleide å bo hos mors foreldre på Nesje, siden vi
var så mange, så det ble ofte bare dagsturer til Eidsvågen.
Da
vi skulle reise igjen, stod Besta og Bestefar alltid og vinket til oss,
Bestefar med stokk og innkrøkte ringfingre. Bildet av Bestefar som løfter
hånden med krokete finger og vinker adjø mens vi ser gjennom bakruta i bilen at
han blir mindre og mindre, det er mitt minne om Bestefar.
Da
Bestefar døde, kom Besta på besøk til oss i Saksumdalen. Det var midt på dagen og Besta lå og hvilte.
Jeg la meg ved siden av henne på divanen. Hun hadde så lys, rynket hud, og helt
hvitt hår.
Plutselig
ble jeg så rar i magen, jeg fór opp og løp for å komme meg ut på kjøkkenet. Jeg
skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg kastet opp utover kjøkkengulvet,
jeg rakk ikke til vasken. I steden for å skjenne på meg, sa Besta at jeg var
flink som ikke kastet opp i divanen. «Vart du so kvalm?» spurte hun. «Ja», sa
jeg, men jeg hadde ikke visst hva det ville si å være kvalm før. Det lærte jeg
sammen med Besta.»
Bestefar døde i 1960 og Besta i 1964.
