KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

søndag 14. juli 2019

ETTERNAVN MED KOMPLIKASJONER


22. juni hadde vi et koselig og minnerikt slektstreff for etterkommerne etter Karen og Matias Roaldset.




Mange slektninger er kjente og kjære, andre møttes for første gang. Og selvfølgelig var det mange forskjellige etternavn, selv om vi er i slekt med hverandre.
Vi har til og med to forskjellige skrivemåter av etternavnet Roaldset(h).
Det kommer vel av at man ikke var så opptatt av hvordan navn skulle skrives før i tiden.
En kopi av vigselsattesten til Besta og Bestefar viser at etternavnet er skrevet med -h. Besta og Bestefar fikk 2 sønner og 6 døtre. Alle døtrene tok sine menns etternavn da de giftet seg. Brødrene valgte hver sin skrivemåte av etternavnet sitt. Men stedsnavnet ser vi altså på veiskiltet skrevet uten-h i dag.




Det er ikke uvanlig at både stedsnavn og etternavn skifter skrivemåte gjennom tidene. Her kan du se hvor mange former etternavnet mitt har hatt:

Gnr. 57 Roaldset: 1596 Rolset, 1609 Roldset, 1610 Røuldsett,
1611 Roulsett, Roelsett, 1623 Roffuelsett, 1633 Roffuelszett, 

1645, 1646, 1650, 1657 Roelset, 1661, 1723, 1763 Roelszet, 1801 Roaldset. 
Navnet må antas dannet ved mannsnavnet Roald. 
Roaldset - Roalds bustad.
Bolsøyboka
Annen Del, side 23


Jeg har aldri bodd på Roaldset, og jeg er neppe i slekt med Roald som bosatte seg der første gang, og som stedet fikk navn etter. 

Da jeg satt på et venterom for ikke lenge siden, opplevde jeg at navnet mitt ble oppropt med engelsk uttale i Roald (som i "road") av ei ung jente, som viste seg å være helnork og snakke kav bergensdialekt! Jeg visste ikke at mitt helnorske etternavn er vanskelig å uttale for nordmenn! 

Mens jeg var gift med min første mann, og bar hans etternavn, hadde jeg et ærend på et kontor i Oslo hvor jeg måtte oppgi både "pikenavn" og etternavn som gift. Da jeg sa Roaldseth og Nedregård, fikk jeg kommentaren: "Det høres ut som det er langt ute på landet, begge deler!" Det virket nesten som damen i skranken tok det som en provokasjon. Men så kommer jo også begge disse navnene fra Møre og Romsdal, noe som er "langt uti hutiheita" for dem som bor i Oslo.

onsdag 12. juni 2019

IDENTITET

"Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?" er viktige spørsmål for mange. 
Slektsboka vi har skrevet (som de siste blogginnleggene mine handler om) og slektstreffet vi skal ha i slutten av måneden, er ledd i dette spørsmålet for meg og min slekt.
Hvilke bilder av meg selv tatt oppigjennom årene vil jeg helst presentere meg med?

Jorun Tomrefjord. I mors armer på dåpsdagen. Storesøstrene står og drar mor i skjørtet.

Et av problemene med å identifisere slektninger fra gammel tid, er at de ikke hadde faste slektsnavn, men byttet etternavnet etter hvor de bodde.

Jorun Saksumdal
Her presenterer jeg meg selv med noen av de navnene jeg kunne identifiserert meg med på den måten.

Jorun Fåberg

Jorun Bergen rundt 1990

Jorun Bergen 2017. Sammen med mor som døde to dager senere.

Nå er jeg en aldrende, foreldreløs bestemor som runder 65 år i morgen. Det føles som en milepæl.

Jeg avslutter med mor og fars identitetskort , begge utstedt i 1941. Alle måtte vise identitetspapirer til enhver tid under krigen i Norge. Det er lenge siden.

De som skiller seg ut på en eller annen måte, kan bli bedt om å identifisere seg når som helst fremdeles. 
Jeg har alltid sett passe norsk ut til at det ikke har vært noe problem.

torsdag 23. mai 2019

TJELLE-RASET SØNDAG 22.FEBRUAR 1756




250 år etter raset ble det reist ei minnetavle på Tjelle.
Tar du turen langs Langfjorden i Romsdal kan du se sår etter et ras i landskapet ved Tjelle. Ved Nesset prestegard i Eidsvåg ligger en  enorm stein skyldt på land av ei flodbølge i Langfjorden nesten ei mil unna.


Søndag 22. februar 1756 raste 15 millioner kubikkmeter stein ut fra Tjellefjellet i Nesset kommune i Møre og Romsdal. Dette er det største raset i Norge i historisk tid. Det utløste tre flodbølger i Langfjorden og Eresfjorden. 32 mennesker omkom, 168 hus og 196 båter ble knust og det fikk katastrofale følger for mange andre som bodde i området. Bl. a. for mine 4x tippoldeforeldre Marit Olsdatter og Knut Baltzersen Gauprøra. De bygslet gården Gauprøra på andre siden av fjorden. Flodbølgen som fulgte raset skyldte bort 2/3 av gåden de levde av.
Samme dag som raset gikk, ble en annen av mine slektninger, 3x tippoldemor Marit Jonsdatter Sotnakk døpt. Dåpsfølget hadde gått fjellstien over Tjelle på vei hjem fra kirken like før fjellet raste ut.
Mange år og generasjoner senere møttes disse to slektene gjennom Marit Halvorsdatter Skorgestrand og Tore Toresen Barstein Brækken. De to ble foreldre til min farmor Karen Toresdatter Brækken Roaldset.
Dette kan man nå lese om i slektsboka vår som kom fra trykkeriet i går.



tirsdag 7. mai 2019

ANNE KARIN ELSTAD



Når man leter i slekten er det stas å finne at man er i slekt med noen som er litt kjent. Jeg har "alltid" visst at Anne Karin Elstad var min tremenning. Det ble snakket mye om det i familien da hun var som mest populær med trilogien "Folket på Innhaug" i siste del av -70 tallet. I 2006 skrev hun boken "Hjem" som mange mener handler om moren Jenny.

Hilde Hagerup har skrevet en biografi om Anne Karin Elstad. Den fikk jeg av min forfatterdatter, Renate, til jul. Hilde Hagerup skriver godt, og det er morsomt å bli kjent med tremenning Anne Karin.
 
Foreldrene til Anne Karin var Johan Hestnes og Jenny f. Roaldset.
Anne Karins morfar, som også het Johan, var en eldre bror av min farfar Matias.
Johan Roaldset var en flink forteller, og han fortalte om slekten til andre som skrev det ned. Mye av dette er stoff vi bruker i slektsboken vi skriver.
Det er mange andre også i slekten som har vært glad i å skrive, både poesi og prosa, så vi hadde en del stoff å ta av. Bestefar Matias skrev også.
Vi har et brev etter Johan som han skrev til broren til Anne Karin. Broren var interessert i slektsforskning.

En annen som var glad i slektsforskning, var datter til Matias, niesen til Johan og dermed søskenbarnet til Jenny Roaldset, Hjørdis. Da hun fylte 70 år i 1995, fikk hun i gave av barn og svigerbarn et møte med Anne Karin Elstad gjennom bladet Familien. Dette møtet stod det en reportasje om i Familien nr 1, 1996.

Tante Hjørdis drev slektsforskning uten internett. Hun skrev brev og reiste rundt til offentlige kontorer og samlet informasjon om Roaldset-slekten. Kanskje hadde hun en drøm om å skrive en slektshistorie. Da hun døde, lå papirene og alt stoffet hun hadde samlet og bare ventet på at vi skulle fullføre arbeidet etter henne. Vi tror hun hadde gledet seg over at vi tok tak i det.

fredag 26. april 2019

JORUN ER NAIV

"Løkkå e bere einn vettet!" sa mor ofte når hun hørte hva ungene hennes hadde bedrevet i ungdommen. Det betyr vel noe slikt som at hun syntes vi hadde mer hell enn vett. Og noen ganger kunne hun nok ha rett rett i det.

Når man skriver slektsbok og skal fortelle om seg selv, kommer mange minner opp.
For eksempel var det helt vanlig å haike når man skulle et sted, i min ungdom på -70-tallet. Hvorfor skulle ikke de som hadde ledig plass i bilen, dele den med fattige studenter?
Drømmen var å kjøpe meg en folkevognbuss og ta opp alle haikere langs veien når jeg ble voksen og rik.



Jeg hadde praksis på sykehuset i Ålesund etter gymnaset. Sykehuset ligger på Åse, et stykke utenfor sentrum. Jeg pleide ofte haike til og fra sentrum. En kveld jeg hadde vært i byen, fikk jeg haik med en kjekk ung mann. 



 Det var helt sikkert ikke denne bilen eller denne fotballspilleren jeg haiket med.


Han smilte bredt da jeg satte meg inn. Men så ble han litt stillere. Så på meg. - Kjenner du meg ikke igjen? Vet du ikke hvem jeg er? spurte han. Jeg måtte innrømme at jeg ikke ante hvem jeg satt i bilen til. Han sa navnet sitt. Fremdeles gikk ikke noe lys opp for meg. - Jeg er storskårer på fortballaget til Ålesund, sa han. Han hadde visst ventet at jeg skulle ta dånedimpen så snart han åpnet bildøra, og jeg så hvem som stoppet og plukket meg opp. Ingen imponert reaksjon fra min side. Jeg tror vi begge var glade at veien mellom Ålesund sentrum og Åse ikke varte så mange minutter. Jeg aner fremdeles ikke hvem han var.

En annen gang kunne det gått verre:


Jeg hadde kommet meg til Åndalsnes, men skulle hjem til foreldrene mine på Lillehammer. En voksen mann i en fin bil stanset. Han var alene i bilen. Vi pratet om alt mulig på veien oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen. Han skulle også til Lillehammer, så jeg var heldig og fikk skyss hele veien.
Da vi kom til Lillehammer, sa jeg takk for skyssen, og at jeg kunne gå resten av veien hjem. Men han sa ikke "ha det", i stedet sa han at han hadde hotellrom på Lillehammer og at jeg kunne få overnatte der, hvis jeg ville. Jeg skjønte ikke hva han mente, og svarte at det ikke var nødvendig, for foreldrene mine bodde litt oppe i byen, ikke langt unna der vi hadde stoppet. Til min forundring, gjentok han tilbudet om hotellseng.

Det tok meg faktisk flere år før jeg forstod hva jeg hadde vært utsatt for og hvor nær det kunne ha gått riktig galt.
Jeg pleier ikke haike med ukjente lenger.

torsdag 18. april 2019

NOTRE-DAME

Brannen i Notre-Dame har forskrekket og rystet oss denne påsken. Og gjort oss uendelig triste.
Vi var der for tre år siden. Her er noen bilder fra dengang.



Fasaden mars 2016.
Spiret. Borte for alltid.



Alteret og rosevinduer.


Natt i Paris.

fredag 12. april 2019

MYSTERIER

Nå i disse påsketider er det vel på sin plass med noen mysterier.

Foreldrene til farfar Matias,  Karen Eriksdatter Eidsæter og John Johnsen Roaldset
Når man prøver å finne ut av slektsforhold bakover i tiden, dukker det opp mange mysterier.
F.eks.: Hvor er kvinnene? De er grunnen til at vi alle er til! Men hvor er de i offentlige papirer? I bygdebøkene? I familiehistoriene? Heldigvis vet vi litt om Karen. I dag har jeg sendt slektsbokmanuset til trykkeriet. I sommer skal vi møtes en hel gjeng til slektsstevne, og da skal boka deles ut til alle som har bestilt, og kanskje til noen etternølere som ikke har skjønt hvilken skatt dette er.
Dere forstår sikkert at jeg ikke kan fortelle dere om Karen nå, før slekta har fått lest historien. Men senere skal jeg dele med dere alle.

Foreldrene til farmor Karen, Marit Halvorsdatter Skorgestrand og Tore Barstein Brækken
Det er veldig mange barn født utenfor ekteskap i slektstreet vårt. Hvordan vet vi egentlig at vi er i slekt med dem gjennom blodsbånd? Det er umulig å følge mødrene på slektstrærne, til det har vi for lite informasjon. Mødre er mødre, som regel. Men er fedre fedre? Noen har påtatt seg farskap. Men hvorfor fører kirkeboken opp bare navnet til faren når et barn dør 14 dager gammelt? Døde moren ved fødselen og så er hun borte og glemt? Eller hva skjedde?
Mange Mysterier å grunne på lenge etter at boka er sendt til trykking.
Vi ville ha ei bok av papir, noe å bla i, en konkret gjenstand å etterlate oss. Hva vet vi om hvordan våre etterkommere finner informasjon om 100 år. Men forhåpentligvis kan de fremdeles lese og bla i ei bok.

Til slutt ønsker jeg dere alle god påske med reprise på et mysterium jeg har skrevet om før her på bloggen. Det er kusina mi, Synnøve, som er redaktør for slektsboka vår. Her er mysteriet om hennes mors forsvunnede brudekjole:

BRUDEKJOLEMYSTERIET


Gunvor f. Roaldset og Kristian Gjermundnes. Fotograf Kirkhorn, Molde 1942

Her kommer mysteriet med den "gjenfunnede", men akk så forsvunnede brudekjole! 
Historien begynner pent og pyntelig her

Bruden er min tante Gunvor. 
Hennes eldste datter, Synnøve, fortalte meg at hun hadde funnet og tatt vare på morens brudekjole, om jeg ville se og fotografere den? Klart jeg ville.
Siden vi er så heldige å bo i samme by, gikk det lett. Datteren iførte seg brudekjolen over 70 år etter foreldrenes bryllup.

Privat foto
Vi beundret kjolen og sløret og tok nærbilder.
Den nest øverste knappen manglet, så Synnøve flyttet øverste knapp litt ned. Stoffet i kjolen er tynt, blankt og gjennomsiktig.

Privat foto

Synnøve hadde en hel vegg full av familiebilder og vi studerte dem, bl.a. dette av Gunvors søster, Ester og mannen Kåre:



 Mens jeg gikk hjemover med mine fotografier og formulerte et blogginnlegg i hodet, så Synnøve nærmere på brudebildet av vår felles tante Ester.


 "Vent litt! Var ikke overdelen på tante Esters kjole forbausende lik den Synnøve hadde hatt på seg nettopp?
Kan det ha vært slik at søstrene Ester og Gunvor giftet seg i samme brudekjole? 
Men fantes det ikke et bilde av de to søstrene der begge var iført brudekjole?"
En gjennomgang av familiealbumer bekreftet mistanken, det finnes to kjoler.
Albumbildet, tatt med amatørkamera en sommerdag, er et merkelig foto, siden søstrene er gift med års mellomrom, Ester i 1940 og Gunvor i -42.

Amatørfoto av f.v. Gunvor,  moren Karen, faren Matias og Ester. Privat.

Synnøve kontaktet meg: "Det er kanskje ikke den kjolen vi trodde!" 
Jeg kom på at jeg hadde sett et nærbilde av tante Gunvor som brud hjemme hos min mor. Hadde ikke tante Gunvor en sløyfe i halsen på det bildet? Det var ikke så lett å se på det lille amatørbildet, men på brudebildet i helfigur, som Synnøve hadde på veggen, kan sløyfen skimtes:
Fotograf Kirkhorn, Molde 1942

I vinterferien besøkte jeg min mor på Lillehammer og så nærmere på brudebildet av onkel Kristian og tante Gunvor. 
Jeg hadde til og med tatt med meg scanneren for å få vise dere bildet her på bloggen.

Her ser vi tydelig at tante Gunvor sin kjole er sydd i et annet stoff og med et annet snitt enn den Synnøve prøvde.
Jeg er overbevist, brudekjolen Synnøve har må være tante Ester sin!
Men hvor er da tante Gunvors brudekjole?! 
Synnøves søster, Karen, husker at hun fant den for mange år siden og prøvde å stryke den, men stoffet lot seg ikke glatte ut. 
Hvor den siden ble av, vet ingen.
Derfor er det fortsatt en gåte hvor tante Gunvors brudekjole har tatt veien.
Men er det ikke et nydelig par?

lørdag 6. april 2019

SLEKTSBOK OG MINNER OM BESTA OG BESTEFAR

Dette er Bestefar Matias og Besta Karen Roaldset f. Brekken. Det er dette paret som er utgangspunktet for slektsboka vi skriver. Vi skriver det vi vet om deres formødre-og fedre på grunnlag av slektforskning, brev og annet skriftelig materialet. Besta fødte 10 barn. De første var tvillinger som døde tidlig. Alle de 8 andre barna vokste opp.
Hold lærdomme ved like og gå ikke sovende gjennom livet, var Bestefars motto. Han var glad i kunnskap og leste mye.

Nå er alle disse 8 borte. Vi minnes dem med kjærlighet. Vi som skriver slektsbok er barnebarn og et oldebarn til Besta og Bestefar. Mange av oss er selv blitt besteforeldre. Vi skriver også om våre foreldre og oss selv, våre barn og barnebarn. Det blir en stor slekt tilsammen!

 
 I slektsboka skriver vi bl.a. om minner vi har om Besta og Bestefar. Jeg forteller:


Vi bodde langt unna fars foreldre, som vi kalte Besta og Bestefar. Vi så dem bare om sommeren, når vi var på ferie i Romsdalen. Vi pleide å bo hos mors foreldre på Nesje, siden vi var så mange, så det ble ofte bare dagsturer til Eidsvågen.
Da vi skulle reise igjen, stod Besta og Bestefar alltid og vinket til oss, Bestefar med stokk og innkrøkte ringfingre. Bildet av Bestefar som løfter hånden med krokete finger og vinker adjø mens vi ser gjennom bakruta i bilen at han blir mindre og mindre, det er mitt minne om Bestefar.

Da Bestefar døde, kom Besta på besøk til oss i Saksumdalen. Det var midt på dagen og Besta lå og hvilte. Jeg la meg ved siden av henne på divanen. Hun hadde så lys, rynket hud, og helt hvitt hår. 

             
Plutselig ble jeg så rar i magen, jeg fór opp og løp for å komme meg ut på kjøkkenet. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg kastet opp utover kjøkkengulvet, jeg rakk ikke til vasken. I steden for å skjenne på meg, sa Besta at jeg var flink som ikke kastet opp i divanen. «Vart du so kvalm?» spurte hun. «Ja», sa jeg, men jeg hadde ikke visst hva det ville si å være kvalm før. Det lærte jeg sammen med Besta.»
Bestefar døde i 1960 og Besta i 1964.


mandag 1. april 2019

Slektsbok

Hei alle trofaste bloggere!
Det er så koselig å komme inn på bloggen og se at dere fortsatt er her og blogger. Det er som å møte igjen gamle, lenge savnede venner :)
Jeg kommer til å besøke dere alle etterhvert.

 Jeg har vært opptatt med å skrive slektsbok sammen med flere av søskenbarna mine, og da er det blitt nok skjermtid og skriving av det, så det er ikke blitt overskudd til blogging. 




Stedet familien har navnet sitt etter finnes fremdeles. Som slektsnavn skriver vår gren av familien det med -h til slutt, fordi presten skrev det slik på fars konfirmasjonsattest.
Nå nærmer det seg ferdigstilling av boka, og jeg har lyst å fortelle litt om noen av slektningene jeg er blitt kjent med gjennom denne prossessen.

Dette er Erik Iversen Eidsæterbakken (01.03.1816 - 14.07.1894). Han ble kalt Erik Bakkå. Han var finsmed og laget kubjeller og dombjeller og alt av metall til seletøy og han støpte knapper. Knappestøpeformene finnes fremdeles i familien. I sin ungdom, mens han var gjeter, skar han ut et skrin i en vakker båtform. Det har en finurlig låsemekanisme.


Båten, båten i sine enkelte deler og til slutt kanppestøpeformene.

Erik gikk med skreppa si full av ting han hadde laget opp Romsdalen og ned Gudbrandsdalen til Stav-mart'n på Tretten. Der solgte han varene eller byttet dem i skrapmetall som han kunne smelte om og lage nye varer av.

På den tiden bodde det en mann kalt "Vis-Knut" i Vestre Gausdal (en liten sidedal til Gudbrandsdalen). Vis-Knut var synsk. Erik gikk til ham og spurte om hvor han skulle grave etter vann på gården sin, for brønnen på Eidsæterbakken var så dårlig. Vis-Knut hadde aldri vært i "Bakkå", men rådet Erik til å grave et visst sted i kjelleren sin. Det gjorde han, og der fant han vann og laget en brønn som aldri gikk tom.

Sånne historier fra slekten som levde før oss er det moro å finne. Johan, bror til farfar, var flink til å fortelle historier og han har forsynt bygdebøker med fortellinger om familien.
Vi har vært heldige og har hatt en tante som har drevet slektsforskning og etterlatt seg mange notater. Dessuten har vi en hel del brev og bilder, og skriveføre slektninger. Sånt blir det slektsbok av.

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle mer om slekta og om å skrive slektsbok.
I et tidligere blogginnlegg har jeg fortalt om han som reiste til Amerika "I håp om bedre fortjeneste". Det kan du lese om her.

lørdag 22. desember 2018

GOD JUL!




Det var aldri meningen å slutte å blogge. Det ble bare sånn da jeg ble mer og mer opptatt med å skrive slektsbok utover året. Utpå nyåret håper vi den kan gå i trykken og at jeg kan komme sterkere tilbake her på bloggen. Ønsker dere alle en riktig god jul! Hilsen Jorun

fredag 20. april 2018

JEG BRODERER


Jeg broderer i solskinn og regn for å bli ferdig til B-open i morgen. 
Mange kunstnere åpner atelierene sine for publikum, og da er det jo fint å ha noe å vise fram.



Jeg er assistent for kunstgruppa Alt går bra og broderer et banner med teksten DEN NORSKE IDEALSTATEN. 
Jeg har skrevet om prosjektet før, og mange av dere har deltatt med bidrag . Prosjektet er i stadig utvikling.


Jeg er ingen habil broderer. Men litt erfaring har jeg, nok til at jeg sa meg villig til å brodere dette banneret. ( Et større banner er under planlegging).
Men det jeg har gjort før, har andre laget mønster til, nå måtte jeg selv tegne bokstavene så de passet til fontene Agnes ville ha.


Små korssting og telling har vært en stor utfordring for min tålmodighet! Men det har gått framover, sakte, men sikkert.


Nå er jeg endelig ferdig!
Hvordan det ble til slutt, viser jeg i neste innlegg.

Er du i Bergen i helgen er du velkommen til kunstnerverkstedene i C Sundsgt. 55 og ellers rundt i byen.

søndag 11. mars 2018

MORS HUS





Mor fikk bo hjemme helt til hun døde i høst, 93 år gammel. Huset stod ferdig i 1971 og lite er forandret i løpet av årene. Min datter, Agnes, tok en runde og fotograferte interiøret før vi rørte noe.
Nå begynner vi å nærme oss tømming av huset. Det er vemodig.

 
Mors hvilestol ute står tom

 
 
Gang i 1. etasje med dører til soverom og bad


Trapp opp til 2. etasje


Gang i 2. etasje


Gang i 2. etasje med dør til kjøkken og soverom


Salongen


Mors krok i stuen står tom


Spisestue. Selvvevd teppe på veggen


Arvet kiste og selvvevd teppe.


Kjøkkenet


Kjøkkenbordet


Nå er begge sengene tomme