KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

søndag 5. april 2020

PALMESØNDAG, KORONASTENGTE KIRKER OG AKANTUSDEKOR

I dag, Palmesøndag 2020, står kirkene tomme.
Det er en spesiell tid. Vi kan ikke samles verken til gudstjeneste, konserter, teaterforestillinger, kunstutstillinger eller andre kulturarrangementer.
Men mange er oppfinnsomme på internettet og gir oss fine opplevelser der.
Som forlengelse av forrige innlegg på bloggen min, om akantusdekor, viser jeg i dag noen flotte altertavler fra kirker i Gudbrandsdalen. Snakker om akantusinspirasjon!

Altertavlen i Vågå kirke
Informasjon hentet fra Wikipedia:
Altertavlen er fra 1674/1675 og ble laget av Johannes Lauritsen Skraastad. Tavlen fikk ny akantusskurd i 1758, gjort av Østen Kjørren


Altertavlen i Lesja kirke

Informasjon fra Wikipedia:
Jakob Klukstad laget også altertavle til den nye kirken, den er svært originalet utformet. Den er et stort og rikt utført kunstverk med et rammeverk av akantus rundt en rekke skårne billedscener.Tavlen er et hovedverk innen Gudbrandsdalens folkekunst

 Ønsker dere alle en riktig god hjemmepåske.

torsdag 26. mars 2020

SKATTEJAKT UTE OG INNE


Illustrasjon fra Stor Norske Leksikon
Har du lyst å bli med på skattejakt med "Alt Går Bra"? Se video fra skattejakt i Bergen.
Kunstgruppen hadde planlagt guidede turer på jakt etter akantusdekor på husfasader i Bergen mange lørdager denne våren. Det ble med en, før koronaviruset satte en stopper for det.
Men det betyr jo ikke at akantusen blir borte!
Vi kan lete på egenhånd både hjemme hos oss selv og ute i by og bygd.
Tipper akantusen er nærmere enn du tror.

Akantusinspirert tapet fra Designers Guild
 Akantus er en plante som vokser vilt i middelhavlandene.
Den er inspirasjonskilden til ornamentikk og dekor på alt fra treskjæring, rosemaling, bunadsbroderier, tapetmønstre, teppemønstre og all mulig slags dekor over hele verden og har vært det i flere tusen år!
Den som leter, den finner.
Mange av dere har vært med på Alt Går Bra sitt prosjekt "Den Norske Idealstaten".
Har du lyst å være med på Alt Går Bra sitt akantusprosjekt
og vise bilder av akantusdekor du finner i ditt hjem eller nære omgivelser?
Send bildene dine til: altgarbra@gmail.com, så blir du en del av prosjektet deres.

Her kommer noen akantusinspirerte dekorer jeg fant hjemme hos meg selv:

Akantusinspirert utskjæring på en stolrygg

Akantusinspirert utskjæring på et bord

Akantusinspirert dekor på en speilramme
Akantusinspirert dekor på peisen
Dere kan selvfølgelig også vise funnene deres i kommentarfeltet her på bloggen min.
Gleder meg til å se hva dere finner!
Noe må man more seg med i disse koronatider.

lørdag 14. mars 2020

BARNDOMSMINNER: BLÅVEIS

Foto: Oddmund Hovden.
Det er lenge siden jeg har plukket blåveis. Det vokser ikke blåveis i Bergen.
Men i min barndoms rike bugnet det av denne tidlige vårblomsten.
Den var en skatt vi lette oss fram til mellom brungrått, vissent løv når vårsola begynte å varme i bakkene.
Jeg bodde i Saksumdalen fra jeg var to til jeg var ni år.
Der fant min to år eldre søster, Kristin, venninne og nabo, Berit, og jeg nok blåveis til hver vår lille bukett en tidlig marsdag på - 60 tallet.

Vi hadde gått langt hjemmefra og vi knuget blomstene i neven til de begynte å henge med hodet mens vi var på hjemvei.
"Vi må vanne dem!" fant Kristin ut. I veikanten lå det fremdeles brøytekanter av skitten, våt snø. Innimellom hadde det dannet seg dammer av smeltevann.
Kristin var for seg og modig og tråkket ut i dammen og dyppet blåveisbuketten sin i isvannet.
Berit fulgte etter. Jeg som var minst, ville ikke la mine blomster visne heller.
Jeg hoppet ut i dammen.
Men under vannet var det is som skjulte ei dyp grøft, og jeg sank ned til midjen i isvann. Alle tre jentene havnet i det iskalde grøftevannet og vi hylte. Ingen voksne i nærheten. Kristin tok stryringen og halte meg opp.
Så var det å få en gråtende, frysende og snufsende lillesøster med seg hjem.
Kristin var storesøster og gråt ikke selv om hun var både våt og kald, og sikkert ganske skremt.
Bukettene med blåveis slapp vi ikke taket i hele veien hjem.

De blå vårblomstene fikk lunkent vann i små vaser da vi var trygt hjemme. Men jeg tror det vanket noen formaninger fra begge mødrene. Formaningene er glemt. Blåveisen husker jeg for alltid.

Bildet har jeg funnet på nettet, Det er tatt av Oddmund Hovden.

søndag 8. mars 2020

GRATULERER MED DAGEN!


Tegning: Borghild Ruud
Gratulerer med dagen til jenter i alle aldre, fasonger og livssituasjoner!
"Du skal leve dine svar"

TIL EI UNG JENTE

Det finst vonbrot så djupe som havet
vesle søster, ikkje gråt
ikkje tru alt vil skje
ein vakker dag
ting kan skje ein vanleg dag
om du vågar å styre vinden sjøl
du må vite kva du vil
du må vite
vite meir
vesle søster, ikkje spør
kva alle andre ventar av deg
Du skal leve dine svar
du skal leve
leve sjølv
det finst vegar så vide som verden
vesle søster, ikkje vent
gå i gang

- Åse-Marie Nesse -

Åse Marie Nesse. Foto: Samlaget

lørdag 29. februar 2020

ALLERGISJOKK

Heldigvis ser jeg ikke sånn ut lenger.
Fordøyelsesbesvær, uønskede bakterier i tarmen, antibiotikakur.
Plutselig elveblest, feber langt over 39, kløe, hovner opp over hele meg, gjenklistrede øyne. Legevakt, sykehusinnleggelse.

Leger som vil hilse i hånden trykker mine ømme, hovne hender, Au, au, au.
Skyhøy CRP. Infeksjon. Allergisk reaksjon. 
4-mannsrom. Stemmer, ansikter, lukter, lyder. Alt i en tåke. Blodprøver natt og dag.
Mer antibiotika intravenøst. Kvalm! Trøtt. Vennlige leger og sykepleiere.
Stemmer bak skjermbrettene. Telefonsamtaler til familie.
Kan du ta med det og det, du finner det der og der.
En forvirret gammel dame som ikke forstår hvor hun er. Ser spørrende på oss. Vandrer hvileløst rundt. Vennlige leger tar seg tid.
Ukjent ansikt i speilet. Fullstendig mislykket botox ser det ut som.
Uutholdelig kløe over hele kroppen. Antihistamin som sløver. Sover, sover.
4 dager senere er jeg hjemme igjen. Kløen varer lenge.

Så godt å ha legevakt og sykehus i nærheten. Slippe å tenke på reisetid og om jeg har råd til å betale for behandlingen. Takk til alle som tok vare på meg!

fredag 20. desember 2019

JUL I GAMLE DAGER




Bildet har jeg funnet her
Lille julaften var det ikke vanskelig for mor og far å be alle sju ungene legge seg tidlig. Da vi var i seng, pyntet mor og far juletreet og hele huset. 
Det var alltid kaldt i jula i gamledager. Innervinduene ble satt opp i midten av oktober. Julaften var det kommet ny bomull pyntet med glitterlenker mellom vinduslagene. Vi ungene var ute og lekte hele dagen for å få tida til å gå. Stua var forbudt område. Far kom hjem fra arbeid tidligere enn vanlig.  Kl. 17.00 ble vi barna stilt opp foran stuedøra etter "størsta", den minste fremst. Så åpnet far stuedøra og alle:"Ååå! Sååå fiiint!" Det var en stor opplevelse!

Jula begynte litt allerede før snøen kom om høsten. Da dro vi ut i skogen for å finne juletreet. Etter at vi hadde lett lenge og vel, og alle var enige om at dette var det fineste treet, hengte vi et merke i toppen på treet, slik at vi skulle finne det igjen når tiden var inne. 
Endelig, lille julaften, gikk vi ut og hogg treet og tok det med hjem.

Vi var ikke rike på penger, men vi fikk alltid god mat og julegaver til jul. Bestemor strikket fine, varme kofter til oss til julegaver. Mor sydde klær til oss som vi fikk til jul. Ellers fikk vi ofte skrivepapir i fine farger. Det brukte vi til å skrive takkebrev etter jul. Vi søskena skrapte sammen penger til bøker til hverandre. "Frøken Detektiv" til Kristin, en romantisk Evi Bøgenes-bok til Asbjørg, "Fem-serien" til meg og "Hardyguttene" til Toralf. Magnar fikk alltid Brylcreeme og "Skøyteboka", der han kunne notere rundetidene mens han hørte på radioen at Per Ivar Moe og de andre gikk fort på skøyter.
 
Det var en lekeplass i nærheten av der vi bodde, som alltid ble sprøytet til  skøyteis om vinteren. Der kom vennene våre med nye skøyter etter jul. Men ikke vi. Vi visste at mor og far ikke hadde råd til å kjøpe skøyter til oss, så vi klaget ikke. Jeg pleide ta sparken noen runder på isen. 

Vi hadde ei ugift, barnløs tante, ei av disse ressurssterke kvinnene som så det som sitt kall å vise omsorg for andres barn. Hun ga oss alltid fine julegaver.  
En vakker julekveld på 60-tallet husker jeg spesielt godt. Vi hentet pakker under treet hver vår gang. Pakken ble høytidelig overrakt til far som leste høyt hvem den var til og hvem den var fra. "Til Asbjørg fra tante Jenny", leste far. Storesøstra mi åpnet gaven andektig mens vi andre så på. Skruskøyter! Ja, hun var jo den eldste av jentene, så det var hennes tur først, tenkte jeg. Kanskje det ble min tur et annet år. Men den ene pakken etter den andre fra tante Jenny inneholdt skruskøyter, til alle vi barna hadde fått. For en jubel det ble i stua!


Det året møtte vi opp på sportsplassen med skøyter på bena alle sammen! Takk for et fantastisk minne, tante Jenny!

Med dette juleminnet ønsker jeg dere alle RIKTIG GOD JUL!

Tante Jenny har jeg skrevet litt om før.

lørdag 7. desember 2019

MINNER OM BESTEMOR OG BESTEFAR PÅ NESJE



Julen er en familiehøytid. Nå i førjulstiden mimrer jeg litt om gamle dager og besøkene hos besteforeldre da jeg var lita jente på -50 og -60 tallet.
Det er ikke sant at alle hadde en bestemor eller bestefar i nærheten i gamle dager. Mine besteforeldre både på farsiden og morsiden bodde på en annen kant av landet. Vi så dem bare om sommeren og den eneste gangen vi feiret jul med dem, var da farfar fylte75 år 1. juledag 1954, da var jeg 1/2 år og husker selvfølgelig ingenting av det. Jeg har fortalt om slektsboken vi har skrevet om familien på farsiden før her på bloggen.

I dag vil jeg fortelle om mors foreldre som bodde på Nesje. Det er den samme bygda som Edvard Hoem skriver om i f.eks. "Slåttekar i himmelen". Bestefar ble kalt "John Gjerda" fordi han bodde på Nesjegjerdet. Det første jeg forbinder med dem er ferieturene vi tok hver sommer for å besøke dem. Da kjørte vi først oppover hele Gudbrandsdalen helt til elva begynte å renne "feil vei". Vi kjørte nedover Romsdalen, på smale, svingete grusveier med møteplasser og kilebakker, gjennom mørke, trange tunneler, til vi kom til sjøen som luktet annerledes enn vannet på Østlandet. Etter fergeturer og kjøring langs fjorden var vi framme. Turen tok det meste av dagen.

Bestemor og Bestefar drev en liten gård med 4-5 kyr. Det var ikke norsk rødt fe, men små vestlandkyr som het Grålin og Fagerlin. Kyrne gikk ute og beitet på jordene ned mot fjorden. Om kvelden tok Bestemor dem med inn i fjøsen. Hun bandt opp halene deres i et tau i taket når hun skulle melke dem for at de ikke skulle vifte henne i ansiktet, husker jeg. Melken tømte hun i et stort spann som hun hengte nede i brønnen til avkjøling. Melken smakte annerledes enn den vi kjøpte på butikken. Bestemor var snill og blid og glad og lo mye. Da mor var liten, ble hun plassert i en tønne for å være trygg mens Bestemor melket kyrne og stelte fjøsen, ble vi fortalt.

To store morelletrær stod ved innkjørselen til huset på Nesje. Bestefar hadde et svare strev med å holde fuglene unna morellene. Han hadde en hyssing bundet i en bjelle fra det ene treet og inn på soverommet. Fuglene lettet fra treet da Bestefar dro i hyssingen så bjellen ringte, men de kom snart tilbake for å spise de deilige morellene.
Bestefar tok oss med på fisketur i den gamle robåten sin. Når vi skulle ut og fiske, tok han på seg en gammel, svart filthatt. Den brakte fiskelykke.
Alle vi barna fikk prøve fiskelykken etter tur og vi fikk alltid fisk. Småtorsken kalte vi for "kroppung". Hvis vi fikk lyr, laget Bestemor blandaball med løksaus. Det var så godt!
Her finner du oppskriften på blandaball.

søndag 24. november 2019

DET SOM INGENTING ER


Skadet engel
I TV-programmer om antikviteter og retroting, framheves det alltid at tingene må være i førsteklasses stand, helt uten skader, for at de skal være noe verdt. Hjemme hos meg finnes det mye rart som jeg verdsetter og tar vare på. Ja, jeg kjøper til og med ting hos brukthandlere og loppemarked. Felles for de fleste tingene er at de har små defekter. Jeg setter pris på at ting har en lyte, at de bærer preg av å ha levd et liv før de kom i mitt eie. Jeg setter fram disse tingene, godt synlig, henger dem på veggen og gleder meg over dem. Som f.eks. den skadede engelen i bildet over. Den har brukket vingen en gang og fått den limt på igjen. Fatet under her har flere hakk. Det står til pynt på peishyllen min.
Her kommer bilder av flere skadede ting jeg er glad i og som står til pynt i mitt hjem:

Fat med flere hakk

Glass med nagg på kanten.
Sprukket fat

Gammelt speil med skade på glass og ramme.
Om en måned er det jul, og jeg har tenkt å pynte huset med et juletre som ikke er perfekt, men har levd et liv i norsk natur. For jeg elsker det som ikke er perfekt.

lørdag 26. oktober 2019

BARNEFAR OG BYGDESLADDER


Å finne sine røtter er ikke alltid like enkelt. For er alt som står i kirkebøkene sant? Det kan man ikke alltid stole på!
Mange i vår slekt ble født utenfor ekteskap. Noen foreldre giftet seg etter at barnet ble født, andre kvinner forble enslige mødre livet ut.
I noen tilfeller finner vi at faren har lyst barnet i kull og kjønn, dvs. at det "uekte barnet" har fått samme rett på arv og farsnavn som farens barn født i ekteskap.
I andre tilfeller er farskapet vanskeligere å fastslå.
I hvert fall går det en historie i vår familie om en som betalte en annen for å påta seg farskapet!
Min gammelonkel, Johan, skriver i et brev til barnebarnet, Nils: "John var født utenfor ekteskap og bygdesnakket ville ha det til at hans virkelige far var student, søn til daværende sogneprest i Bolsøy og at NN var betalt for å påta sig farskapet. Dette er der naturligvis ingen sikkerhet for. Imidlertid er det riktig at hans mor tjente hos presten i Bolsøy i de dage". 
For å komplisere det hele, finner jeg bare en prest med 4 døtre og ingen sønner i Bolsøy på den tiden dette skulle ha funnet sted. For en student som kanskje tok sikte på en prestegjerning, ville et "uekte barn" være en katastrofe.
Men det var det for den gravide tjenestejenta også!

Igjen, det som går igjen i mange av innleggene mine her på bloggen, er det viktigste budskapet er at det ikke kunne være lett å være gravid og føde barn utenfor ekteskapet. Men det var veldig vanlig for våre formødre.
De hadde ikke så mye å hjelpe seg med for å unngå det.
Og det var alltid kvinnene som måtte bære den tyngste byrden.
De kunne ikke lyve seg fra graviditeten eller betale seg ut av den.

For oss som lever nå, og leter etter slektsrøttene, er spørsmålet om dem vi har funnet på farsiden lenger tilbake i slekten egentlig er i slekt med oss?

(Jeg har sladdet slektsnavnene i slektstreet og byttet ut navn i brevet med NN. )

tirsdag 8. oktober 2019

ANNE PEDERSDATTER HOS PROST JENS STUB PÅ VEØY

Karen Eriksdatter Eidsæterbakken
30. juli 1917 døde min oldemor Karen Eriksdatter Eidsæterbakken. Hennes far var Erik Iversen Eidsæterbakken. Han har jeg skrevet om her.

Karens mor, Marit Iversdatter, var født utenfor ekteskap. Hun ble døpt 12. januar 1806. I kirkeboka står det: "Døpt uækte barn Marit, moderen Anne Pedersdatter  og soldat Iver Olsen, moderens leiermål".

Karens sønn,  Johan, (min farfars bror), skriver i et brev til sitt barnebarn: "Min bestemor hette Marit Iversdatter ... Om hende vet jeg ikke meget. Hendes mor blev meget tidlig enke, i det hendes mann omkom på sjøen under hjemreise fra torskefiske på Søndmøre. Hun hadde da datteren Marit og for at ernære sig og hende, tok hun tjeneste hos en prestefamilie på Veøen og hadde datteren med sig. På Veøen vokste så min bestemor op og var der til hun blev voksen." 
Men som vi har sett i kirkeboken, var ikke Anne og Iver gift da Marit ble født, og ikke ble de gift senere heller.
Anne var neppe den eneste som diktet opp en avdød ektemann som far til sitt farløse barn. Hvor Iver ble av, er en gåte. En tremenning mener å ha funnet ham som fadder for datteren Marits barn, men det er vanskelig å stadfeste. Det er neppe sant at han druknet.

Presten Anne tok tjeneste hos, var prost Jens Stub. Han var en interessant mann.

I sin bok:"Jordmor på jorda", skriver Edvard Hoem om sin tippoldemor, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje. Hun var i tjeneste hos prost Stub på Veøya to somre og to vintre fra 1815. Hun hadde da med seg en datter født utenfor ekteskap. Hoem kaller prosten for "Stubben". Om det var et kallenavn bygdefolket brukte på ham, eller om det er noe Hoem har diktet opp, vet vi ikke. Men vi vet at vår (min generasjon) tipp-tipp-oldemor, Anne Pedersdatter, var i tjeneste hos prost Stub på samme tid, (hun også med et barn født utenfor ekteskap), men hun tjente prosten og frue i tilsammen 36 år og fikk utmerkelse fra Trondhjemske Videnskapsselskap for lang og tro tjeneste.
Prost Stub framstår som en prest som ville bygdefolket vel. Om han visste at Annes barn, Marit, var født utenfor ekteskap, vet vi ikke, men han hadde vel ovesikt over kirkebøkene der det står.

Prost Jens Stub var en av Eidsvollsmennene i 1814. Han druknet i Tresfjorden en oktoberdag i 1819, altså for 200 år siden, på vei til gudstjeneste. Rorkarene hans druknet også. Rorkarene ble funnet, men det ble aldri prosten.

Var prost Stub en som så "lausungene" og deres mødres fortvilte situasjon og tok dem inn som tjenestefolk for å hjelpe dem? Jeg velger å tro det.


mandag 30. september 2019

ARVEGODS II

I forrige innlegg skrev jeg om den gamle kista jeg har. 
I dette innlegget viser jeg andre ting jeg har arvet. Ingen av tingene har stor verdi i penger, men affeksjonsverdien er grenseløs.

Denne tegningen har hengt på veggen i soverommet til mor og far i alle år. 
Den heter "Kveldsbøn". 
Det er mor som har tegnet den, antakelig har hun sett etter en original. 
Men hvem tegnet originalen?
Mor var flink å tegne, og vi fant flere tegninger etter henne da vi ryddet i huset. Tegningene delte vi søsken mellom oss.


Dette var mors kopp. Hun fikk den av som lita jente av sin tante Martha. 
Mor var født i 1924. Ja, da, hun ble en "Flink pike". 
Koppen ble ikke brukt, men stod til pynt. 
Det gjør den hjemme hos meg nå også.



Dette kakefatet serverte mor småkaker i til jul. Jeg vet ikke hvor gammelt det er. Kanskje var det en bryllupsgave da mor og far giftet seg i 1948?


Dette kakefatet syntes jeg var eventyrlig da jeg var liten.
Det skinner i alle regnbuens farger. Jeg vet ikke hvor gammelt det er.


Bestemors fløtemugge. Denne fløtemuggen i pressglass mener jeg kommer fra Nesje, mors barndomshjem. Jeg syns den er nydelig. Hvor gammel kan den være? Jeg har puttet en avlegger av en duftrik plante i den.



Bestas (farmor) fløtemugge ble helt magisk da jeg fotograferte den. Gullet skinte og skyggen levde. Den som kunnet høre den fortelle om alt den har opplevd!



søndag 15. september 2019

GAMMEL KISTE - ARVEGODS


Jeg har alltid vært glad i gamle ting. Denne kista sikret jeg meg allerede da jeg satte bo midt på -70-tallet. 
Den var brunmalt, og jeg avlutet den, slik vi gjorde med mange gamle ting den gangen.
 I dag ville jeg ikke ha gjort det.
Dette er ingen brudekiste, den er heller ei arbeidskiste.
Men den er hel ved, i bokstavelig forstand, både framside, bakside, endestykker og lokk er hele planker. 
Den måler ca 100 cm i bredden og 43 cm i dybden og 43 cm i høyden.
Hva slags type tre det er, vet jeg ikke.

Her vises tydelig hvor fint hjørnene er satt sammen.

Håndtak i smijern på begge sider. Her synes også en reparasjon.

Smijernslåsen er flott med en stor nøkkel.

Innvendig er kista malt i en rosa farge. 
Flott smijernslås her også.
Er det noen av dere som har greie på gamle ting, eller kjenner noen som har det, og som kan hjelpe meg å finne ut av hvor gammel denne kista kan være?
Far mente at kista kanskje hadde vært en tur i Amerika, sammen med onkelen hans som dro til Amerika på begynneslsen av 1900-tallet, men kom tilbake til gamlelandet og ble småbruker. 
Han giftet seg aldri, og fikk ikke egne direkte etterkommere, derfor gikk kista videre i slekta, og kom altså til meg som er veldig glad i den.

mandag 9. september 2019

HVA ER "DET NORSKE" FOR DEG?


Redaktører: H.K.H. Kronprinsesse Mette Marit og Geir Gulliksen
Jeg var en tur i Oslo forrige uke og kjøpte denne boken for å ha lesestoff på toget hjem. Mette Marit og Geir Gulliksen har invitert 12 forfattere til å skrive om "det norske". Jeg har ikke lest alle historiene enda, men noen av dem jeg har lest, har gjort meg litt trist.
Demian Vitanza  skriver (forutser?) at kronprins Haakon ikke orker overta som konge når faren dør. Det norske folk fortjener ikke lengre "alt for norge". Vi er blitt utålelige.
Vigdis Hjort skriver noe som er vanskelig å tolke som annet enn at det norske er ekkelt, motbydelig og privat.
Tomas Espedal holder seg også til det nære, private. Å være norsk er trangt, nærsynt og smått, endatil falskt? er det jeg får ut av hans tekst.
Helga Flatland forteller om en småbruker som brøyer snø. Er det noen framtid i det? Er det ikke bedre å være ingeniør i utlandet, slik broren er?
Ole Robert Sunde skriver om snublesteinene som er lagt i fortauene utenfor hus hvor norske jøder bodde, de som ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Det har vi felles med flere land i Europa.
Marit Eikemo skriver om blomstring i Hardanger, smale, rasfarlige  vestlandsveier og tyske bobiler.
Siri Hustvedt, amerikaner med norske røtter, skriver om de tause nordmenn som skammer seg.

Mette Marit og Geir Gulliksen har en samtale om tekstene forerst i boken. Jeg begynte å lese den, men bestemte meg for å vente med den til jeg hadde lest alle tekstene. Jeg vil ikke la deres syn, påvirke meg.
Men jeg ble altså litt lei meg.
Er det norske så trangt, smått, lite, ja, endatil ekkelt og falskt?
Hva tenker du?

Kulturminister Trine Skei Grande sammen med Agnes Nedregård. Foto: Branko Boero
Jeg kom til å tenke på min datters kunstgruppe Alt Går Bra og deres kunsprosjekt "Den Norske Idealstaten" som flere av dere har gitt bidrag til. De vil at alle skal bidra med positive drømmer og ønsker for hvordan Norge kan bli den ideelle stat, den beste utgaven av seg selv. Da er det ikke lov å klage på andre, men bidra med positive forslag.

I dag er det valg i norske kommuner. Kvinner og menn rundt i hele landet stiller opp for det de tror på, setter navnet sitt på lister og sier: Jeg vil bidra til å gjøre kommunen min til et bedre sted for alle.
Jeg syns vi skal tenke positivt om landet vårt, om fremtiden for kommunene våre og gjøre vårt beste for å rette opp i det som er blitt skjevt.
GODT VALG!

søndag 1. september 2019

JEG VET EN DEILIG HAGE

Vi skriver 1. september og sommeren 2019 er på hell. Og for en sommer det har vært i hagen! 
Her kommer et bilderusj med et lite utvalg av blomstringen vi har fått glede av i vår egen hage:

Trappen grodde nesten igjen av rhododendron og gullregn i begynneslsen av juni.

Iris, rhododendron og gullregn blomstrer omkapp.
Villroser omfavner utestua.
Villroser ved uthuset.
Klatrerosene blomstrer rundt lysthuset.
Klatreroser.
Rosebusken med røde roser har blomstret overdådig og har fremdeles roser.

Hortensia...
...og hortensia.    
Blomkarsen har besøk av både bier og humler.
 
En klatrer jeg ikke kan navnet på pynter muren i kjelleretasjen med røde bær nå på ettersommeren.
I tillegg svermer sommerfugler rundt sommerfuglbusken, klematis og kaprifol klatrer mellom andre planter og rosebuskene utvikler nyper.