KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

tirsdag 28. juni 2022

MOREN OG ANDRE MØDRE

 

Moren av Tracey Emins  



 

Skulpturen Moren er på plass i blomsterengen utenfor Munchmuseet. Ja, den er rar, den er klumpete. Men se så fint den kommuniserer med det merkelige huset! Og så flott at hun sitter i en blomstereng! :)

Mødre er rare. Vi mister fasongen etter å ha båret fram og født barn. Hvis du vil se den "ideelle" kvinnekroppen, er det flust av andre steder å se. 

Mødre er slitne, de er trøtte, de er sterke, de er vakre, de står på for barna sine, slåss for dem, lyver om de må! Hurra for alle mødre i alle former og fasonger og livssituasjoner!


 I Nasjonalmuseet kan du se dette bildet: "Mor og barn" av Christian Krogh.

Det er en ære og et privilegium å ha kommet så langt at man har fått etterkommere. Hederstittelen Bestemor er gjev. Den er det ikke alle gitt å få. Og først må man få barnet sitt gjennom barndom og ungdom, koste hva det koste vil! Min formor måtte lyve. Hun var ikke alene om det.

Jeg avslutter i dag med en reprise av et innlegg jeg hadde her på bloggen i 2019:

ANNE PEDERSDATTER HOS PROST JENS STUB PÅ VEØY

Karen Eriksdatter Eidsæterbakken  

 30. juli 1917 døde min oldemor Karen Eriksdatter Eidsæterbakken. Hennes far var Erik Iversen Eidsæterbakken. Han har jeg skrevet om her.

Karens mor, Marit Iversdatter, var født utenfor ekteskap. Hun ble døpt 12. januar 1806. I kirkeboka står det: "Døpt uækte barn Marit, moderen Anne Pedersdatter  og soldat Iver Olsen, moderens leiermål".

Karens sønn,  Johan, (min farfars bror), skriver i et brev til sitt barnebarn: "Min bestemor hette Marit Iversdatter ... Om hende vet jeg ikke meget. Hendes mor blev meget tidlig enke, i det hendes mann omkom på sjøen under hjemreise fra torskefiske på Søndmøre. Hun hadde da datteren Marit og for at ernære sig og hende, tok hun tjeneste hos en prestefamilie på Veøen og hadde datteren med sig. På Veøen vokste så min bestemor op og var der til hun blev voksen." 
Men som vi har sett i kirkeboken, var ikke Anne og Iver gift da Marit ble født, og ikke ble de gift senere heller.
Anne var neppe den eneste som diktet opp en avdød ektemann som far til sitt farløse barn. Hvor Iver ble av, er en gåte. En tremenning mener å ha funnet ham som fadder for datteren Marits barn, men det er vanskelig å stadfeste. Det er neppe sant at han druknet.

Presten Anne tok tjeneste hos, var prost Jens Stub. Han var en interessant mann.

I sin bok:"Jordmor på jorda", skriver Edvard Hoem om sin tippoldemor, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje. Hun var i tjeneste hos prost Stub på Veøya to somre og to vintre fra 1815. Hun hadde da med seg en datter født utenfor ekteskap. Hoem kaller prosten for "Stubben". Om det var et kallenavn bygdefolket brukte på ham, eller om det er noe Hoem har diktet opp, vet vi ikke. Men vi vet at vår (min generasjon) tipp-tipp-oldemor, Anne Pedersdatter, var i tjeneste hos prost Stub på samme tid, (hun også med et barn født utenfor ekteskap), men hun tjente prosten og frue i tilsammen 36 år og fikk utmerkelse fra Trondhjemske Videnskapsselskap for lang og tro tjeneste.
Prost Stub framstår som en prest som ville bygdefolket vel. Om han visste at Annes barn, Marit, var født utenfor ekteskap, vet vi ikke, men han hadde vel ovesikt over kirkebøkene der det står.

Prost Jens Stub var en av Eidsvollsmennene i 1814. Han druknet i Tresfjorden en oktoberdag i 1819, altså for 200 år siden, på vei til gudstjeneste. Rorkarene hans druknet også. Rorkarene ble funnet, men det ble aldri prosten.

 

 

 


lørdag 18. juni 2022

DET NYE NASJONALMUSEET Jeg kaller det kunst?

 
 


Det nye Nasjonalmuseet fikk tildelt tomten bak den gamle Vestbanestasjonen i Oslo. Det gamle jernbanebygget med sin lyse farge og myke former, ligger som et smykke foran det langt enklere, men større og mørkere bygget i grå skifer. Grunnsteinen til museet ble lagt ned allerede i 2016, så vi har ventet lenge på dette.

Det har vært snakket om at bygget er en stor, grå, steinblokk, eller et uinntagelig fort, dystert og mørkt.  Men jo nærmere jeg kommer bygget, jo lysere og lettere ser det ut, syns jeg. Skiferen i veggene er vakker.


 


Arkitekten er Klaus Schuwerk. Det er vel kjent at det har vært uenigheter mellom arkitekten og Nasjonalmuseet. Han har laget en liste over løsninger som han ikke stiller seg bak. Det kunne vært interessant å se hvordan museet hadde blitt, om de hadde gitt arkitekten ansvar for all innredning også. Jeg reagerte på noen av benkene i utstillingssalene. Som regel er slike benker veldig enkle og nøytrale. Her har mange benker fått flere farger og materialer og ulike former. De gjør så mye av seg at de forstyrrer! Man lurer på om det er en del av utstillingen.

Foto: Nasjonalmuseet/ Annar Bjørgli

Som dere forstår, føler jeg et behov for å forsvare arkitekten litt.

Lørdag 11. juni 2022 var endelig dagen kommet for åpning av dette omtalte og både etterlengtede og omstridte bygget.

Åpningen ble holdt utendørs i rommet mellom museet og gamle Vestbanen. Åpningen var gratis og for alle som fikk plass. Den ble dessuten overført direkte på verdensveven. Og som seg hør og bør var det dronning Sonja som klippet snoren.

Inngangsbillettene var også gratis denne åpningshelgen, men man måtte være raskt ute. Vi fikk billetter til lørdag kl 16.00 og kunne være så lenge vi ville. 

Endelig var vi inne i Det nye Nasjonalmuseet. Vi ble møtt av hyggelige og hjelpsomme vakter i foajeen. Atmosfæren føltes lett, ingen hard akustikk.

Det første kunstverket som møtte oss var et teppe av reinsdyrskaller med kulehull i pannen.  Kunstneren er Máret Ánne Sara. Pile o’ Sápmi Supreme, heter det.

Det var et sterkt møte som gir løfter om stor kunst i museet. I dette innlegget konsenterer jeg meg om samtidskunsten som ikke er innkjøpt av Nasjonalmuseet og som presenteres i Lyshallen fram til 11. september.

Vi var først og fremst kommet for å se Alt Går Bra sin utstilling Den Norske Idealstaten.

Gratulerer til kunstnerne Agnes Nedregård og Branko Boero Imwinkelried som utgjør Alt Går Bra

Våpenskjoldene hadde fått en fin plassering som en del av samtidskunstutstillingen "Jeg kaller det kunst" i den store Lyshallen på toppen av museet. Det var satt opp en skillevegg for å vise alle de 30 våpenskjoldene på hver side av en slags korridor. Utformingen av våpenskjoldene er blitt til etter samtaler med mennesker over flere år om deres bilde av Den Norske Idealstaten. (Navnet på prosjektet er inspirert av Platons Idé om Idealstaten).  Skjoldene er utformet etter heraldiske regler, med symboler med bestemt betydning og en begrenset fargepalett, der fargene også har forskjellig betydning, - men også med en dose kunstnerisk frihet til å tolke folks idéer og tanker om Idealstaten.

Møter 1 - 3

 

Nasjonalmuseet har utstyrt mange av kunstverkene med QR-koder som gir tilgang til mer informasjon.

Lyshallen var fylt opp av kunst i alle former, teknikker, materaler og veldig ulik kvalitet, må det være lov å si. Da er det fint å lese kritikken i Bergen Tidende av Renate Rivedal som skriver: Men utstillinga i Lyshallen har også sine perler, som kunstnargruppa «Alt går bra» som reiser gjennom Noreg og stiller spørsmål om kva kvar enkelt ynskjer seg i ein idealstat. 

Jeg viser dere en ørliten brøkdel av det som kan ses i Lyshallen fram til 11. september.

Bak korridoren med våpenskjold henger Arne Rygg sine underfundige skilt som jeg likte.


Det var en uendelighet av kunst å stoppe opp ved. Jeg fikk prøve en helt annerledes harpe, bl.a. 


Harpen hadde Mor Efrony laget av enkle materialer. Og da jeg la øret til stammen, kunne jeg høre vakre toner bare ved å berøre strengene.

Saksumdal, en liten dal i Lillehammer kommune hvor jeg bodde i tidlig barndom, er også representert! Hvem skulle tro jeg skulle møte igjen min barndoms dal på Nasjonalmusset?! 

Saksumdal tempel får en ekstra dimensjon ved at riksvåpenet fra et annet arbeid kan ses gjennom vinduet.

Borgny Svalastog, som jeg skrev om fra Maihaugen i fjor, har fått en stor plass midt på gulvet i Lyshallen med installasjonen Draumkvedet.


Her oppfordres publikum til å brodere selv. Jeg kunne ikke se at noen hadde prøvd seg på det enda. Håper noen tør!

En som tør brodere, og som imponerer stort, er Ragnhild Arneberg


For et imponerende arbeid! Broderiet strakte seg metervis bortover lyshallen og vakte oppmerksomhet hos publikum. Det var så deilig å se slik kvalitet og kunsthåndverk på sitt beste blant alt det forskjellige vi ble presentert for her i Lyshallen.

Når jeg snakker med kunstnere og diskuterer denne utstillingen, slår det meg at norske kunstnere kanskje er for beskjedne. Noen ble invitert til å stille ut her, slik som Alt Går Bra ble for flere år siden. Men man kunne også sende inn søknader om å komme med. Vær frimodig, kunstnere! Jeg kjenner mange som kunne ha vært med på å heve standarden på denne utstillingen. 

"Jeg kaller det kunst" består også av en digital del. Og det skjer ting i Lyshallen. Alt Går Bra har invitert forskjellige kjendiser til å snakke om sine tanker rundt den ideelle staten. Programmet er myntet på ungdommen som skal forme vårt framtidige samfunn. Tirsdag 21. juni kommer Helsesista. Onsdag 22. juni kommer Bygdeungdomslaget. Torsdag 23. juni kommer Noobwork og tirsdag 28. juni kommer Abal Aden. Se lenkene for gratis billetter.

Og enda har jeg ikke nevnt de faste utstillingene! Ta turen om du kan!

Nasjonalmuseets egen digitale omvisning. Den er verdt å se!


 



tirsdag 7. juni 2022

NASJONALMUSEET ÅPNER

 Endelig åpner Nasjonalmuseet !

 


Nasjonalmuseet for kunst er et norsk statlig museum etablert i 2003 gjennom sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Nasjonalmuseet samler og tar vare på, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design. Samlingen inneholder nærmere 400 000 verk.(Wickipedia)

Vi har vært så heldige å få billetter til åpningen på lørdag. 

 Fordi det er en samling av flere museer og gallerier, vil det bli veldig mye forskjellig å se. Vi får ikke med oss alt på ett besøk. Selve bygget er jo også veldig omdiskutert.




Siden dette også er et nasjonalgalleri og museum for samtidskunst, har kuratorer vært på rundtur i Norge for å velge ut kunstnere og verk som skal vises ved åpningen og hele sommeren. Utstillingen går under navnet Jeg kaller det kunst. Blant de utvalgte er  Alt går bra og deres verk Den Norske Idealstaten som jeg har skrevet om på bloggen før og som en del av dere har engasjert dere i. ( Trykk på Alt går bra og bla nedover, så finner dere mange av våpenskoldene som stilles ut).

Jeg regner med at det må bli flere turer til Nasjonalmuseet i tiden som kommer. Jeg har vært på det gamle Nasjonalgalleriet mange ganger fra tidlig ungdom. På lørdag er vi mest interessert i å se Alt Går Bra sin utstilling, fordi denne kunstgruppen består av min datter og svigersønn.


Alt går bra har i lengre tid reist rundt til landets kunstforeninger med våpenskjold. Fra 17. juni vil det også bli mulig å se en del av dem i Alt går bra lokale i Strandgaten i Bergen.


Jeg kommer nok til å ta en hel del bilder og dele med dere etterhvert her, både av huset og forskjellige utstillinger. 

Tekstilkunstneren Borgny Svalastog som jeg skrev om på bloggen i fjor er også representert sammen med en del andre jeg kjenner, så jeg vil konsentrere meg om samtidskunsten denne gangen.

 Jeg er dessuten spent på å se skulpturen Moren som har dukket opp utenfor Munchmuseet siden sist.




fredag 27. mai 2022

DEN MYSTISKE ROBÅTEN

 


 I Kunstgarasjen i Bergen vises et vrak av en gammel robåt fram som en kunstgjenstand. 

Det er Marianne Heske som har gjort om båtvraket til kunst. Hun påstår at båten har tilhørt filosofen Ludwig Wittgenstein som brukte den mens han bodde i Luster i Sogn i mellomkrigstiden.


 


 

 Båten er vakker i all sin skrøpelighet. Avskallet maling og sprukne planker kan være vakkert. Og det kan vekke følelser og minner.

Bergen er det eneste stedet i Norge der båten vises. Den har allerede vært vist i Frankfurt. Etterpå skal den til Berlin, Aten, Venezia og Paris.

Er det virkelig Wittgensteins båt vi ser? Og hva gjør et båtvrak til kunst? Kunst blir til i samhandling med tilskueren. 

Jeg hadde en stor opplevelse der i kunstgalleriet. Etterpå gikk jeg hjem og skrev ned et minne om en tur jeg hadde i en gammel robåt for lenge, lenge siden:

BESTEFARS ROBÅT

 Lukten av sjø, lyden av bølger, spenningen og forventningen,-  seksti år gamle minner dukker opp ved synet av den gamle båten i utstillingssalen på galleriet:

Det var gråvær, i dag kunne det skje. I solskinn bet ikke fisken.

Bestefar tok på seg den svarte hatten, vi skulle ut og fiske. Vi gravde etter makk i kanten av potetåkeren. Makken buktet seg og ville komme unna. Vi holdt den hardt i klypa og la en etter en i en boks med litt jord og bar dem ned sjøveien til naustet. Færingen lå på land. Bestefar begynte å dytte den store robåten ned mot sjøen. Alle ungene drog ivrig i framskuten, glei på våt tang, men var snare til å reise seg igjen. Stokkene i båtstøa var våte og båten glei ut og la seg fint til rette på vatnet mens bestefar holdt i fortøyningstauet. Ungene kaptes om å komme først oppi båten og finne seg plasser på toftene. Bestefar vasset uti og skjøv fra, og så var vi på båttur!

Det klare vatnet lå under oss. Vi kunne ta på det, lukte det, det var mjukt og bløtt, og det rant vekk mellom fingrene våre, men det bar oss. Der, nede på den lyse sandbunnen, så vi sjøstjerner, skjell og krabber.

Under tiljene piplet det vatn inn i kjølen på båten. Bestefar auste ut vatnet med ausekaret. Etter ei stund var båten trotnet såpass at det sluttet og komme inn vatn. Det føltes tryggere.

Lenger ute var det djupere. Vatnet ble mørkt, og vi var på sjøen. Vi så mot Veøya, den hellige øya som en gang hadde hatt sju kirker. Nå var det bare ei kirke igjen. Presten der og rorkarene hans hadde druknet da båten gikk ned på vei til ei kirke på den andre sida av fjorden en uværsdag for mange år siden. Det var før det kom bilvei. Da foregikk all ferdsel på fjorden. I dag var det ikke andre båter å se.

Bestefar tok sikte i land og rodde. Vi skulle til fiskeplassen. Ungene fikk prøve å ro hver sin gang. Vi var forsiktige når vi byttet plass. Båten måtte ikke begynne å rugge for mye. Årene var tunge og festet med hamleband. Vi skulle ikke skyve årene langt ned i vatnet, da kom vi ingen vei. Bestefar viste. Etter noen åretak var det en annens tur. Men vi hadde rodd. Alle hadde rodd, hver sin gang.

Her prøver vi, sa bestefar, og gjorde snøret i stand. Først var det å tre makken på angelen og slippe den over ripa. Så var det å legge snøret over trerullen som satt fast på ripa. Etter et stykke med blankt fiskesnøre, kom loddet, en tung stein som var bundet fast i snøret for å holde det nede. Bestefar slapp loddet forsiktig ned i vatnet så det ikke skulle plaske og skremme vekk fisken. Så rant hampsnøret i andre enden av loddet ut over trerullen. Når det sluttet å renne ut, hadde det nådd bunnen. Vi drog opp igjen så langt armene rakk, to og tre ganger. Så var det å rykke i snøret for å lokke til seg fisken. Rykke inn og slippe ut, rykke inn og slippe ut. Vil du ikke ha denne feite fine makken? Se på den! Den skal vel smake.

Det spruta vatn fra det våte snøret vi drog inn. Den som satt og fisket hadde et oljelerret over knærne for ikke å bli våt.

Det nappet i snøret. Det var tungt. Men var det liv? Spreller det? Nei, der slapp det. Eller det satt fast. Bestefar måtte ta tak og dra snøret opp. Fangsten var en klase med glinsende tang. Vekk med det. Men der fór makken med det samme. Ny makk ble tredd på angelen. Så var det uti igjen med snøret. Rykk og slipp. Rykk og slipp. Nei, det var visst ingen fisk her i dag.

Vi har drevet innover. Vi får ro litt lenger ut igjen, bestemte bestefar. Han rodde til en sikrere fiskeplass nærmere Hangholmen. I gamle dager hengte de forbrytere i en galge her sånn at de døde. Det var derfor holmen hadde fått dette navnet. Her hang mordere og tjuver til spott og spe og advarsel. Alle som rodde forbi så stakkaren som hang der.  Gjør deg ikke til tjuv og kjeltring, da går det deg ille!

 Da vi la oss til ro igjen, fikk jeg prøve meg med snøret. Men var det ikke en rar følelse i snøret med en gang jeg hadde sluppet det ut? Det var som om noen dro i det. Jeg prøvde å dra det litt inn. Det var absolutt motstand. Og det var liv i motstanden! Jeg har napp! Bestefar, kan du kjenne om jeg har napp? Javisst har du napp, jente, sa bestefar da han hadde kjent på snøret. Dra inn, nå. Dra bestemt, men forsiktig inn så du ikke mister den. 

Det er tungt!

Ja, kom igjen, dette greier du.

Oi, ropte de andre ungene. De hang over ripa og kikka ned i vatnet der snøret hang ned. Du har fisk! En sværing! De kunne se den svømme fram og tilbake under overflata. Den prøvde å komme seg fri.

Bestefar, hjelp!

Bestefar fant fram kleppen. Han drog i snøret med ene handa og holdt kleppen klar med den andre. Der reiste han seg og hogg kleppen i fisken i det samme den brøt vannskorpa.

Fisken deiste ned i bunnen av båten og ble liggende og sprelle. Bestefar slo den hardt i hodet med kleppen. Ungene var stille et øyeblikk, bare stirret på fisken.

En fin kroppung, sa bestefar. Dette blir middag!

Han fiklet litt for å få ut angelen som fisken hadde svelget. Så brakk han nakken på fisken så gjellene gapte og blodet rant. Han slengte den døde fisken i bøtta vi hadde tatt med i håp om fangst. Fisken fortsatte å sprelle. Ungene skvatt og hylte.

Hvordan kunne den fortsette å sprelle når den var død?

Er den levende? Har den vondt?

Nei, den er død og kjenner ingenting. Det er bare rykninger.

Vi må ha et par til skal det bli full middag, mente bestefar. Alle fikk prøve fiskelykken. Etter mange forsøk fikk Kristin en lyr og Magnar fikk hyse. Asbjørg og Toralf fikk hver sin vesle kroppung.

Bestefar bestemte at det fikk være nok for i dag.

Fiskesnøret ble dratt opp og årene kom på plass i hamlebanda igjen. Bestefar tok sikte på naustet på Nesjegjerdet og rodde. I bøtta rykket det til en og annen gang fremdeles.

Bestemor, tante og onkel, mor og far og småungene ventet på oss. Potetene var skrelt.

Her kom middagen og glade unger!

 

 




fredag 20. mai 2022

KONFIRMASJON

 

Mai byr på mange muligheter til å ikle seg bunad. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om at jeg har brodert bunad til barnebarnet som skulle stå konfirmant i vår. Endelig kom dagen.

14. mai var det stor fest og feiring av Ivrine. Her står hun i sin nye Gudbrandsdalen Festbunad sammen med meg. Jeg har på meg rekonstruert 1700-tallsbunad fra Gudbrandsdalen. Den kan brukes med jakke, eller bare skjorte og vest.

Men her handler det om konfirmanten. 

Ivrine var så flott, stolt og glad! Her er hun fotografert i Os kirke etter gudstjenesten. Etterpå var det fest.


Konfirmanten hadde selv bestemt hvordan bordet skulle pyntes. Hestejente, som hun er, har hun i mange år samlet på Schleich-hester. Disse har hun nå vokst fra, men hun fant ut at hun ville pynte bordet med dem, så alle gjestene fikk hver sin hest. De fine hjerteserviettene er det også Ivrine som har brettet.


Konfirmantens mor, min datter, Renate, har samme bunad som Ivrine. Renate sin bunad ble for tretti år siden brodert av min mor, Anna. Her avsløyfer mor og datter kaken de har bakt og pyntet sammen.


Jeg laget en fotobok til konfirmanten. Den inneholder bilder av hele prossessen fra vi var på Husfliden på Lillehammer og kjøpte stoff, garn og mønster, til den siste prøvingen av bunaden hos Bunadsbutikken på Os i Bjørnafjorden.

En bunad er dyr. Mange ville være med og spleise. Skorte, sko, sølv, veskelås osv. er gaver fra slekt og gjester. Konfirmanten er storfornøyd med dagen! Besta er storfonøyd med konfirmanten!


tirsdag 3. mai 2022

SKAL DET VÆRE EN SPASERDRAKT?

 Hva har man ikke i sine gjemmer? Hjemmets moteblad fra 1924!

Skal det være en spaserdrakt nå til våren? Et alternativ til bunad kanskje? Er de ikke fine?




fredag 8. april 2022

FABELAKTIG FERIE

Etter en mørk og tung vinter med korona trengte vi en ferie. Det ble en forskuttert påskeferie. Og det var ikke dumt. 

Vi dro en ettermiddag fra Bergen til idylliske Lærdalsøren Hotell.

 

Neste dag kom vi fram til denne idylliske hytta i fjellet i nærheten av Hundorp i Gudbrandsdalen. Vi var så heldige å få låne den av kusine Haldis og mannen Svein. For en herlighet! Reneste eventyrslottet  med gress og trollkjerring på taket og solid skigard rundt.

Her kunne vi ta på oss skiene rett utenfor skigarden og gå til nypreparerte løyper i vakker natur. Fint vær og passe mye snø. Lys i øynene og i sjelen.

 

Til og med jeg våget meg ut på skitur.

Også solnedgangen viste seg fram for oss:


Nede i bygda Sør-Fron ventet flere opplevelser. 

Ved gården Sygard Grytting står skulpturene "Flokk" av Gitte Dæhlin


 Tor blir liten i forhold til disse skapningene.

 



 

 

 

 

 

 

 

 Som navnet sier er det en hel flokk som står der på jordet og ser seg omkring i dalen.

I Sør-Fron har de også en spesiell kirke fra 1700-tallet. Den er åttekantet. 

 Vi var der en mandag utenfor sesongen, men støtte på en velvillig kirketjener som ga oss en spesialomvisning i den vakre kirken.

 

Som om ikke alt dette var nok, fikk vi en spesiell tur hjem til Bergen. En halo , en ring rundt sola, fulgte oss det meste av veien. Helt spesielt ble det over den snødekte Hardangervidda.

God palmehelg alle sammen!