KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

mandag 9. september 2019

HVA ER "DET NORSKE" FOR DEG?


Redaktører: H.K.H. Kronprinsesse Mette Marit og Geir Gulliksen
Jeg var en tur i Oslo forrige uke og kjøpte denne boken for å ha lesestoff på toget hjem. Mette Marit og Geir Gulliksen har invitert 12 forfattere til å skrive om "det norske". Jeg har ikke lest alle historiene enda, men noen av dem jeg har lest, har gjort meg litt trist.
Demian Vitanza  skriver (forutser?) at kronprins Haakon ikke orker overta som konge når faren dør. Det norske folk fortjener ikke lengre "alt for norge". Vi er blitt utålelige.
Vigdis Hjort skriver noe som er vanskelig å tolke som annet enn at det norske er ekkelt, motbydelig og privat.
Tomas Espedal holder seg også til det nære, private. Å være norsk er trangt, nærsynt og smått, endatil falskt? er det jeg får ut av hans tekst.
Helga Flatland forteller om en småbruker som brøyer snø. Er det noen framtid i det? Er det ikke bedre å være ingeniør i utlandet, slik broren er?
Ole Robert Sunde skriver om snublesteinene som er lagt i fortauene utenfor hus hvor norske jøder bodde, de som ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Det har vi felles med flere land i Europa.
Marit Eikemo skriver om blomstring i Hardanger, smale, rasfarlige  vestlandsveier og tyske bobiler.
Siri Hustvedt, amerikaner med norske røtter, skriver om de tause nordmenn som skammer seg.

Mette Marit og Geir Gulliksen har en samtale om tekstene forerst i boken. Jeg begynte å lese den, men bestemte meg for å vente med den til jeg hadde lest alle tekstene. Jeg vil ikke la deres syn, påvirke meg.
Men jeg ble altså litt lei meg.
Er det norske så trangt, smått, lite, ja, endatil ekkelt og falskt?
Hva tenker du?

Kulturminister Trine Skei Grande sammen med Agnes Nedregård. Foto: Branko Boero
Jeg kom til å tenke på min datters kunstgruppe Alt Går Bra og deres kunsprosjekt "Den Norske Idealstaten" som flere av dere har gitt bidrag til. De vil at alle skal bidra med positive drømmer og ønsker for hvordan Norge kan bli den ideelle stat, den beste utgaven av seg selv. Da er det ikke lov å klage på andre, men bidra med positive forslag.

I dag er det valg i norske kommuner. Kvinner og menn rundt i hele landet stiller opp for det de tror på, setter navnet sitt på lister og sier: Jeg vil bidra til å gjøre kommunen min til et bedre sted for alle.
Jeg syns vi skal tenke positivt om landet vårt, om fremtiden for kommunene våre og gjøre vårt beste for å rette opp i det som er blitt skjevt.
GODT VALG!

søndag 1. september 2019

JEG VET EN DEILIG HAGE

Vi skriver 1. september og sommeren 2019 er på hell. Og for en sommer det har vært i hagen! 
Her kommer et bilderusj med et lite utvalg av blomstringen vi har fått glede av i vår egen hage:

Trappen grodde nesten igjen av rhododendron og gullregn i begynneslsen av juni.

Iris, rhododendron og gullregn blomstrer omkapp.
Villroser omfavner utestua.
Villroser ved uthuset.
Klatrerosene blomstrer rundt lysthuset.
Klatreroser.
Rosebusken med røde roser har blomstret overdådig og har fremdeles roser.

Hortensia...
...og hortensia.    
Blomkarsen har besøk av både bier og humler.
 
En klatrer jeg ikke kan navnet på pynter muren i kjelleretasjen med røde bær nå på ettersommeren.
I tillegg svermer sommerfugler rundt sommerfuglbusken, klematis og kaprifol klatrer mellom andre planter og rosebuskene utvikler nyper.


lørdag 24. august 2019

BARONIET I ROSENDAL


Baroniet i Rosendal, foto JR
Sommeren er på hell, skolene er i gang igjen, det mørkner om kveldene.
Her er noen bilder fra turen vår til Baroniet i Rosendal i slutten av juli.

Baroniet har en nydelig rosehage. Foto: JR
Baroniet har en nydelig rosehage med utallige rosesorter som blomstret frodig da vi var der. Rosene har de herligste navn, bl. a. denne som jeg syntes var morsom:

Morsomt rosenavn. Foto: JR
Utendørs kafé. Foto: JR

Sommeren var på sitt heteste og alle som besøkte kaféen satt i skyggen under seilet mellom bygningene. Lunsjen var lekker.
Baroniet har en stor, parkliknende hage hvor man kan vandre rundt og finne små idyller. Her er noen bilder:

På en benk i hagen. Foto: JR





Fra parkeringsplassen opp til Baroniet går en eldgammel allé med forskjellige trær. Noen av dem er hule og noen har ansikter:

Dette treet hadde plass til hele Tor inni seg, og han er ikke spesielt liten.



Her titter Tor ut på andre siden av det hule treet.



Av dette treet stod bare stubben igjen. Foto: JR
Til slutt fikk vi med oss en kammerkonsert i låven. Rosendal er vel verdt et besøk.

mandag 29. juli 2019

BRYLLUP I HARDANGER PÅ 1870-TALLET, en reprise fra 2012














I dag viser jeg noen av den legendariske fotografen Knud Knudsen sine bryllupsbilder fra Hardanger på 1870-tallet. Her er gjestene i bryllupsgården. Spillemannen er klar og alle gjestene er kledd i sin fineste stas. Brudgommen har tatt av seg hatten for den høytidelige fotograferingen. Vi ser at barna holdes i bakgrunnen,- det er ei søt lita jente i finkjole til høyre i bildet. 
  Her har fotografen gått nærmere inn på motivet sitt og kanskje bedt brudgommen sette på seg hatten. Det ser ut som alle damene har fått seg nye paraplyer for anledningen. Dette brudeparet viste jeg nærbilde av i forrige innlegg.  
Her ser vi et annet brudepar, spillemannen og en del av gjestene som Knud Knudsen foreviget i Hardanger i 1875. Nærbilde av brudeparet viste jeg for et par innlegg siden. Alle kvinnene har vakre hardangerbunader. De gifte konene har hvite skaut, og jentene har midtskill og stramme fletter. Mennene har mørke dresser og fine hatter. Legg merke til den store rosemalte grautambaren.
Alle bildene har jeg fått fra Billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen. http://www.ub.uib.no/avdeling/billed/

søndag 14. juli 2019

ETTERNAVN MED KOMPLIKASJONER


22. juni hadde vi et koselig og minnerikt slektstreff for etterkommerne etter Karen og Matias Roaldset.




Mange slektninger er kjente og kjære, andre møttes for første gang. Og selvfølgelig var det mange forskjellige etternavn, selv om vi er i slekt med hverandre.
Vi har til og med to forskjellige skrivemåter av etternavnet Roaldset(h).
Det kommer vel av at man ikke var så opptatt av hvordan navn skulle skrives før i tiden.
En kopi av vigselsattesten til Besta og Bestefar viser at etternavnet er skrevet med -h. Besta og Bestefar fikk 2 sønner og 6 døtre. Alle døtrene tok sine menns etternavn da de giftet seg. Brødrene valgte hver sin skrivemåte av etternavnet sitt. Men stedsnavnet ser vi altså på veiskiltet skrevet uten-h i dag.




Det er ikke uvanlig at både stedsnavn og etternavn skifter skrivemåte gjennom tidene. Her kan du se hvor mange former etternavnet mitt har hatt:

Gnr. 57 Roaldset: 1596 Rolset, 1609 Roldset, 1610 Røuldsett,
1611 Roulsett, Roelsett, 1623 Roffuelsett, 1633 Roffuelszett, 

1645, 1646, 1650, 1657 Roelset, 1661, 1723, 1763 Roelszet, 1801 Roaldset. 
Navnet må antas dannet ved mannsnavnet Roald. 
Roaldset - Roalds bustad.
Bolsøyboka
Annen Del, side 23


Jeg har aldri bodd på Roaldset, og jeg er neppe i slekt med Roald som bosatte seg der første gang, og som stedet fikk navn etter. 

Da jeg satt på et venterom for ikke lenge siden, opplevde jeg at navnet mitt ble oppropt med engelsk uttale i Roald (som i "road") av ei ung jente, som viste seg å være helnork og snakke kav bergensdialekt! Jeg visste ikke at mitt helnorske etternavn er vanskelig å uttale for nordmenn! 

Mens jeg var gift med min første mann, og bar hans etternavn, hadde jeg et ærend på et kontor i Oslo hvor jeg måtte oppgi både "pikenavn" og etternavn som gift. Da jeg sa Roaldseth og Nedregård, fikk jeg kommentaren: "Det høres ut som det er langt ute på landet, begge deler!" Det virket nesten som damen i skranken tok det som en provokasjon. Men så kommer jo også begge disse navnene fra Møre og Romsdal, noe som er "langt uti hutiheita" for dem som bor i Oslo.

onsdag 12. juni 2019

IDENTITET

"Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?" er viktige spørsmål for mange. 
Slektsboka vi har skrevet (som de siste blogginnleggene mine handler om) og slektstreffet vi skal ha i slutten av måneden, er ledd i dette spørsmålet for meg og min slekt.
Hvilke bilder av meg selv tatt oppigjennom årene vil jeg helst presentere meg med?

Jorun Tomrefjord. I mors armer på dåpsdagen. Storesøstrene står og drar mor i skjørtet.

Et av problemene med å identifisere slektninger fra gammel tid, er at de ikke hadde faste slektsnavn, men byttet etternavnet etter hvor de bodde.

Jorun Saksumdal
Her presenterer jeg meg selv med noen av de navnene jeg kunne identifiserert meg med på den måten.

Jorun Fåberg

Jorun Bergen rundt 1990

Jorun Bergen 2017. Sammen med mor som døde to dager senere.

Nå er jeg en aldrende, foreldreløs bestemor som runder 65 år i morgen. Det føles som en milepæl.

Jeg avslutter med mor og fars identitetskort , begge utstedt i 1941. Alle måtte vise identitetspapirer til enhver tid under krigen i Norge. Det er lenge siden.

De som skiller seg ut på en eller annen måte, kan bli bedt om å identifisere seg når som helst fremdeles. 
Jeg har alltid sett passe norsk ut til at det ikke har vært noe problem.

torsdag 23. mai 2019

TJELLE-RASET SØNDAG 22.FEBRUAR 1756




250 år etter raset ble det reist ei minnetavle på Tjelle.
Tar du turen langs Langfjorden i Romsdal kan du se sår etter et ras i landskapet ved Tjelle. Ved Nesset prestegard i Eidsvåg ligger en  enorm stein skyldt på land av ei flodbølge i Langfjorden nesten ei mil unna.


Søndag 22. februar 1756 raste 15 millioner kubikkmeter stein ut fra Tjellefjellet i Nesset kommune i Møre og Romsdal. Dette er det største raset i Norge i historisk tid. Det utløste tre flodbølger i Langfjorden og Eresfjorden. 32 mennesker omkom, 168 hus og 196 båter ble knust og det fikk katastrofale følger for mange andre som bodde i området. Bl. a. for mine 4x tippoldeforeldre Marit Olsdatter og Knut Baltzersen Gauprøra. De bygslet gården Gauprøra på andre siden av fjorden. Flodbølgen som fulgte raset skyldte bort 2/3 av gåden de levde av.
Samme dag som raset gikk, ble en annen av mine slektninger, 3x tippoldemor Marit Jonsdatter Sotnakk døpt. Dåpsfølget hadde gått fjellstien over Tjelle på vei hjem fra kirken like før fjellet raste ut.
Mange år og generasjoner senere møttes disse to slektene gjennom Marit Halvorsdatter Skorgestrand og Tore Toresen Barstein Brækken. De to ble foreldre til min farmor Karen Toresdatter Brækken Roaldset.
Dette kan man nå lese om i slektsboka vår som kom fra trykkeriet i går.



tirsdag 7. mai 2019

ANNE KARIN ELSTAD



Når man leter i slekten er det stas å finne at man er i slekt med noen som er litt kjent. Jeg har "alltid" visst at Anne Karin Elstad var min tremenning. Det ble snakket mye om det i familien da hun var som mest populær med trilogien "Folket på Innhaug" i siste del av -70 tallet. I 2006 skrev hun boken "Hjem" som mange mener handler om moren Jenny.

Hilde Hagerup har skrevet en biografi om Anne Karin Elstad. Den fikk jeg av min forfatterdatter, Renate, til jul. Hilde Hagerup skriver godt, og det er morsomt å bli kjent med tremenning Anne Karin.
 
Foreldrene til Anne Karin var Johan Hestnes og Jenny f. Roaldset.
Anne Karins morfar, som også het Johan, var en eldre bror av min farfar Matias.
Johan Roaldset var en flink forteller, og han fortalte om slekten til andre som skrev det ned. Mye av dette er stoff vi bruker i slektsboken vi skriver.
Det er mange andre også i slekten som har vært glad i å skrive, både poesi og prosa, så vi hadde en del stoff å ta av. Bestefar Matias skrev også.
Vi har et brev etter Johan som han skrev til broren til Anne Karin. Broren var interessert i slektsforskning.

En annen som var glad i slektsforskning, var datter til Matias, niesen til Johan og dermed søskenbarnet til Jenny Roaldset, Hjørdis. Da hun fylte 70 år i 1995, fikk hun i gave av barn og svigerbarn et møte med Anne Karin Elstad gjennom bladet Familien. Dette møtet stod det en reportasje om i Familien nr 1, 1996.

Tante Hjørdis drev slektsforskning uten internett. Hun skrev brev og reiste rundt til offentlige kontorer og samlet informasjon om Roaldset-slekten. Kanskje hadde hun en drøm om å skrive en slektshistorie. Da hun døde, lå papirene og alt stoffet hun hadde samlet og bare ventet på at vi skulle fullføre arbeidet etter henne. Vi tror hun hadde gledet seg over at vi tok tak i det.

fredag 26. april 2019

JORUN ER NAIV

"Løkkå e bere einn vettet!" sa mor ofte når hun hørte hva ungene hennes hadde bedrevet i ungdommen. Det betyr vel noe slikt som at hun syntes vi hadde mer hell enn vett. Og noen ganger kunne hun nok ha rett rett i det.

Når man skriver slektsbok og skal fortelle om seg selv, kommer mange minner opp.
For eksempel var det helt vanlig å haike når man skulle et sted, i min ungdom på -70-tallet. Hvorfor skulle ikke de som hadde ledig plass i bilen, dele den med fattige studenter?
Drømmen var å kjøpe meg en folkevognbuss og ta opp alle haikere langs veien når jeg ble voksen og rik.



Jeg hadde praksis på sykehuset i Ålesund etter gymnaset. Sykehuset ligger på Åse, et stykke utenfor sentrum. Jeg pleide ofte haike til og fra sentrum. En kveld jeg hadde vært i byen, fikk jeg haik med en kjekk ung mann. 



 Det var helt sikkert ikke denne bilen eller denne fotballspilleren jeg haiket med.


Han smilte bredt da jeg satte meg inn. Men så ble han litt stillere. Så på meg. - Kjenner du meg ikke igjen? Vet du ikke hvem jeg er? spurte han. Jeg måtte innrømme at jeg ikke ante hvem jeg satt i bilen til. Han sa navnet sitt. Fremdeles gikk ikke noe lys opp for meg. - Jeg er storskårer på fortballaget til Ålesund, sa han. Han hadde visst ventet at jeg skulle ta dånedimpen så snart han åpnet bildøra, og jeg så hvem som stoppet og plukket meg opp. Ingen imponert reaksjon fra min side. Jeg tror vi begge var glade at veien mellom Ålesund sentrum og Åse ikke varte så mange minutter. Jeg aner fremdeles ikke hvem han var.

En annen gang kunne det gått verre:


Jeg hadde kommet meg til Åndalsnes, men skulle hjem til foreldrene mine på Lillehammer. En voksen mann i en fin bil stanset. Han var alene i bilen. Vi pratet om alt mulig på veien oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen. Han skulle også til Lillehammer, så jeg var heldig og fikk skyss hele veien.
Da vi kom til Lillehammer, sa jeg takk for skyssen, og at jeg kunne gå resten av veien hjem. Men han sa ikke "ha det", i stedet sa han at han hadde hotellrom på Lillehammer og at jeg kunne få overnatte der, hvis jeg ville. Jeg skjønte ikke hva han mente, og svarte at det ikke var nødvendig, for foreldrene mine bodde litt oppe i byen, ikke langt unna der vi hadde stoppet. Til min forundring, gjentok han tilbudet om hotellseng.

Det tok meg faktisk flere år før jeg forstod hva jeg hadde vært utsatt for og hvor nær det kunne ha gått riktig galt.
Jeg pleier ikke haike med ukjente lenger.

torsdag 18. april 2019

NOTRE-DAME

Brannen i Notre-Dame har forskrekket og rystet oss denne påsken. Og gjort oss uendelig triste.
Vi var der for tre år siden. Her er noen bilder fra dengang.



Fasaden mars 2016.
Spiret. Borte for alltid.



Alteret og rosevinduer.


Natt i Paris.