DRØMMEN OM ET BEDRE LIV

Christian Krogh, Kampen for tilværelsen 1889

Norge er et av verdens rikeste land. Vi er blitt vant til en høy levestandard og kanskje tar vi det som en selvfølge at vi har det så godt her i landet.
Men sånn har det ikke alltid vært.
De aller fleste som har bodd her i landet før oss, har levd i stor fattigdom.
På 1800-tallet var det vanlig med husmenn. Det var fattige folk som ikke eide noe. De arbeidet for bonden på en gård og fikk leie en liten husmannsstue, noen ganger med en jordlapp de kunne dyrke selv og kanskje ei ku eller en gris eller et par sauer.
Døde husmannen og enken ikke greide å oppfylle arbeidsplikten på gården, kunne hun og barna  bli tvunget til å flytte fra husmannsplassen. Hvor de skulle gjøre av seg, brydde visst ikke bonden seg om.

Boka "Husmannsplasser i Fåberg" utgitt 2005.

Jeg har fått tak i en interessant bok fra Fåberg Historielag. Forsiden viser et bilde av plassen Skredderstugua tatt  på begynnelsen av 1900 tallet.
De skriver om husmannsplasser i Fåberg. (Nå Lillehammer kommune).
Der finner vi f.eks. husmannsplassen Skuggen, som vel ikke kastet så mye av seg. "Hullet" og "Rompa" er også navn på husmannsplasser i Fåberg på 1800 tallet.

Det var ikke rart at mange av dem drømte om en bedre tilværelse. Drømmene kunne gi seg utslag i at de gav plassene navn fra den store verden, som "Prøysen" f.eks.i Ringsaker, Hedmark.
På Nesjestranda, Møre og Romsdal, lå plassene "Jerusalem" og "Jeriko". På Fåberg lå plassen "Amerika".

Husmennene flyttet ofte, kanskje var arbeidet på garden hardt og bonden urimelig, kanskje var husmannsstua dårlig og jorda for skrinn.

Husmannsstuen Rumpen. Huset er istandsatt siden 1918.

Da det var folketelling i 1918, var 51 år gamle Anders P. Feragen husmann på plassen Rumpen, "Rompa" på folkemunne. Han beklaget seg til Fåberg næringsnemnd. Jeg siterer fra boka:
"Er husene forsvarlige: Nei. Antall rom i våningshuset er 2. 
Jeg vil bemerke at husene er saa daarlige at jeg ved ikke riktig hvor jeg skal gjøre av familien. De er saa daarlige alle sammen at det er umulig at bo der for folk og dyr. Han som var her før meg saa seg ingen udvei for at være her lenger".

Øyresbakken fotografert i 1991

I den lille husmannsstua Øyresbakken bodde det i 1875 en familie med 7 barn. Hele familien emigrerte til Amerika i 1888.

Noen steder var det vanlig at en del av tjenerne på gården lå i fjøset. Egne drengstuer var det få gårder som hadde.
I følge folketellingen i 1875 er det på en gard i Fåberg ført opp at følgende lå i fjøset:
Budeie 33 år, ugift med sønn 10 år ; tjenestejente 26 år ; tjenestejente 18 år; tjenestejente 16 år ; tjenestegutt 21 år ; tjenestegutt 17 år; legdslem 86 år.
På en annen gård, også i følge folketellingen i 1875, lå disse i fjøset: Budeie 19 år ; gardskar 17 år ; stuepike 24 år ; gutt 7 år, legdslem. ( Legdslemmer var fattige som bodde omgang rundt på gårdene i bygda).

Fra boka "Husmannsplasser i Fåberg". Trykk på bildet så blir det større og lettere å lese.

Dette er bare et lite utvalg som viser hvordan livet var i Norge på slutten av 1800 tallet.
Tjenerne arbeidet på gården om dagen og sov hos dyra om natten. Det ble ikke mye privatliv av det. Drømmen om et bedre liv må ha vært der for mange av dem.

Drømmen om Amerika nådde tjenestejenter og drenger i fjøshalmen og husmenn i hverdagsslitet for seg og sine. Legdslemmene hadde neppe en sjanse til å skrape sammen penger til billett til Amerika, landet som tok imot fattige stakkarer med åpne armer og lovet dem gull og grønne skoger.

Her er et brudebilde sendt hjem til Norge fra et par som giftet seg i Amerika. Det har jeg skrevet om på bloogen før: Drømmen om et bedre liv i Amerika

Folk emigrerte til Amerika i tusentall fra Norge, husmannsplassene ble liggende øde. Men ikke alle nådde drømmen. Det blir sagt at plassen Amerika fikk navnet sitt fordi en familie som hadde tenkt å emigrere, aldri kom lenger enn dit.

VERONIKAS BRUDEANTREKK

 Antrekkene (bortsett fra brudgommens vest og bukse) er laget av Veronika Glitsch.

Da jeg var på Lillehammer og feiret Kunsthåndverkerne (se forrige innlegg), la jeg merke til at mange drev og så på et brudebilde. Det viste seg at en av deltakerne var nygift, og nå hadde hun med seg brudebildet.
Slikt vekker jo nysgjerrighet, så jeg strakte hals. Og for et bilde, for et brudepar!
Jeg fikk huket tak i bruden. Det viste seg å være tekstilkunstneren Veronika Glitsch og hun var villig til å dele både brudebilde og fortellingen om hvordan de fantastiske bryllupsantrekkene til paret ble til med meg og dere som leser bloggen min.
Veronika skriver:

Da jeg, Veronika Glitsch (Klesdesigner, Redesigner & Skredder) skulle i gang med å lage bryllupsklær reflekterte jeg over hva som kjennetegner en brud. Den hvite brudekjolen er et selvsagt kjennetegn på hvem som er bruden i et selskap. Men om det ikke skulle være hvit brudekjole, hvordan kan bruden kjennes igjen av alle som brud? Jeg tenkte at en brud er litt som et monument eller en statue, hun skal ruve litt, være litt kongelig denne dagen. Disse tankene førte meg noen årtier tilbake i drakthistorien hvor fotside omfangsrike stakker med flere lags underskjørter med rysjekanter og et høyt liv med tettsittende overdel var gjenganger i silhuetten. Jeg ble inspirert av de vakre skikkelsene i maleriene til Anne Langsholt Apaydinli.
 

Maleri av Anne Langsholt Apaydinli

For en tid tilbake ga Hanne Senstad fra 2 jinter på Nes meg noen ullbroderte stakker med påsydde liv som det var tenkt jeg ville kunne gjøre ære på i mitt redesign-arbeid. Jeg valgte en av disse og lappet litt små møllhull og så at de solblekede stripene fra foldene i stakken ikke syntes så mye på avstand. Stakken brukte jeg til å sy frakken til brudgommen med kil i ryggen og en blå/hvit stripet tittekant i noen av sømmene. Denne tittekanten lot jeg gå igjen i livet som jeg redesignet til brudeantrekket. Brudgommen pleier å ha på seg bukser fra det tyske håndverker-klesfirmaet FHB, så han skulle ha på seg et par beige bukser i bred kordfløyel med vest i samme stoffet. Under vesten fikk brudgommen en hvit skjorte i økologisk bomull hvor jeg tok opp noe av snittet på frakken med halvmåneklaffene over ermkulen og kilen i ryggen. Jeg gjorde også plass til en sølje på bringa og la lukningene litt ut på siden fra midt fram. Så var brudgommens antrekk i boks.

Jeg har sansen for ’mismatch’ fordi jeg synes det kan gi en spennende kontrast i et antrekk. Jeg fant fram et storblomstret ”bestemor´s gardin” jeg hadde liggende og tenkte på de vatterte understakkene vi brukte på vinteren i Norge noen tiår tilbake. Jeg hadde liggende noen flistepper jeg hadde fått på sittevogna i nattoget og ikke villet kaste etter reisens slutt. Disse brukte jeg som vattering mellom hovedstoffet og fórstoffet. Etter å ha sydd sømmer rundt blomsterklasene på stoffet, gjorde jeg et figursydd parti over mage og hofter, litt lenger ned bak enn foran, og sydde på stakken under, lagt i folder. Midt fram er det glatt og ingen folder og foldene øker i dybde og tetthet bakover. Jeg sydde to underskjørt, ett med rynkekapper og ett i tyll også med rynkede tyllkapper for å få stakken til å stå ut.

En kjole jeg hadde kjøpt på loppis med høy kinakrage og volangskjørt brukte jeg som utgangspunkt til blusen. Jeg beholdt foldepartiet midt fram og kneppingen på siden av foldepartiet. Kinakragen byttet jeg ut med en rund hals med fassongbelegg på innsiden. Jeg brukte stoffet til skjørtet for å gjøre en rynket kappe som er lenger bak enn foran og som har et glatt parti midt fram og mer og mer rynking bakover. Jeg passet på at rynkekappen til blusen starter der livet slutter.

Til slutt sydde jeg en kort jakke av en brukt herredressjakke. Jeg klippet av slaget og sydde det på igjen, men motsatt vei slik at spissene fra slaget blir en dekorativ effekt som innrammer bringa. Jeg gjorde jakken forholdvis åpen framme for at litt av livet (som matcher brudgommens jakke) skulle synes, samt at det skulle være plass til en stor sølje på bringa. Jeg sydde inn tittekanter i samme stoff som jakka i buer ned mot midt bak på ryggen for å ta opp igjen det buede snittet på brudgommens jakkerygg.

Så var det tid for brudekrone: selve basen til krona er en stor hermetikkboks som det har vært 2,5 kg pesto i. Den spraylakkerte vi og formet så to innvendige kroner i tykk ståltråd for å gjøre krona mer fyldig. Perleheng, filigransheng, og bjeller ble festet på. Som tekstiler måtte det også komme kuleformede ulldusker på toppen av krona. De gule runde hengene er laget av et gammelt oljefat. Brudgommen fikk en sølje med skog, fjell og himmel sagd ut fra et gammelt reklameskilt i metall og de samme gule hengene som på krona.

Krona og brudgommens sølje er laget av Birgit Vollen i samarbeid med Veronika Glitsch og Ola Svensson.

Fikk du lyst til å redesigne og omforme klær du har liggende som kunne fått et nytt liv? Jeg vet at det ikke er så lett når man ikke helt vet hvordan. Og så vil man jo gjerne få det bra til sånn sømteknisk også. Derfor har jeg startet en sy-dine-egne-klær-skole-blogg hvor jeg legger ut redesign-syoppskrifter og annet det er lurt å få hjelp til når du vil lage klær. Se blogg.veronikaglitsch.no

Tusen takk Veronika!

NORSKE KUNSTHÅNDVERKERE 40 ÅR

Forrige lørdag var jeg på Lillehammer og traff disse flotte damene. T. h. Ingun Kleppan, kunsthåndverker og bloggvenninne med bloggen KLEPPANROVA

Felles for disse damene er at de stiller ut arbeider i utstillingen Waterproof, i galleri Zink i Storgata i Lillehammer, som en markering av at Norske Kunsthåndverkere feirer 40 år som forening.
Ingun skriver om denne utstillingen på bloggen sin. Se også Inguns hjemmeside for mer om kunsten hennes.

Det var morsomt å se utstillingen og få være med på litt av feiringen av NKs jubileum, selv om jeg ikke er medlem. Noen må være publikum også. Spesielt morsomt var det å møte Ingun igjen.

Jeg var utrolig dårlig til å fotografere, jeg tok bare dette ene uskarpe bildet av damene. Så ble jeg så oppslukt av kunsten at jeg glemte å ta bilder. Derfor stjeler jeg et bilde Ingun har delt på bloggen sin:

Foto: Ingun Kleppan

" Idun Sira er vårt yngste og nye medlem i NKØ, jobber i Galleri Zink.

Hun ønsket velkommen til Lillehammer og Galleri Zink!" skriver Ingun under dette bildet.

Idun Sira står ved siden av "akvariet" som rommer Inguns smykker på utstillingen.

Her er et bilde av Inguns ringer som jeg fant på siden til NK Øst

En del av utstillingen ble også vist i Oppland Kunstsenter i Kirkegata.
Det var også morsomt å treffe kunsthåndverker og bloggvenninne Anne Lise Johnsen som jeg ikke hadde truffet før. Hun bor og arbeider på Lillehammer.

Utstillingen står til 23. august og er vel verdt et besøk.

Jeg traff også en annen spennende dame der, henne får dere se mer til på bloggen senere :)

"BARE GUD KAN DIKTE TRÆR"

Trær er vakre. Det kan vi vel  være enige om. 
Store trær i hagen kan være flott. 
Jeg vil gjerne ta vare på trær.
Men når de har stått og vokst et helt menneskeliv, kan de bli voldsomt store. 
De stjeler sol! Og de etterlater seg mengdevis med løv.
Dette tuntreet ble etter  hvert mer til ergrelse enn til glede. 
Det måtte ned!

Vi fikk tak i en som driver med slikt. 
Å felle store trær er ikke for amatører. 
Han hadde klatreutstyr, spesialredskaper og forsikring. 
Han klatret opp i treet og lyden av motorsagen hørtes mens først smågrener falt.

Etter hvert ble det mindre løv og smågrener å se. 
Kanskje ble naboene glade for det?

Til slutt var det bare stammen igjen.

Nå ser det sånn ut i hagen vår.
Bøketreet hadde stått i rundt 70 år, fant barnebarna ut da de telte årringene.
Bøk er hardt tre. Vi ( dvs. mannen i huset) har litt av en jobb med å kløyve disse kubbene til ved.
De blir ikke fyrt med førstkommende vinter.

Det er litt trist å felle trær.
Men vi har plantet massevis av rhododendron i hagen. 
Og vi har fremdeles en stor blodbøk og tre store, gamle gullregn.
Det kommer nok nye busker og trær etter hvert, men ikke der de stjeler den etterlengtede solen vi ønsker oss i hagen.

 ET DIKT SÅ DEILIG SOM ET TRE

 Jeg vet at jeg aldri får se  
 Et dikt så deilig som et tre...  
 Et tre som bærer høst og vår
 Små fuglers rede i sitt hår
 Og favnes ømt av sne og regn
 Med allnaturens elskovstegn.
 Et dikt kan lages av enhver
 Men bare Gud kan dikte trær.

  Joyce Kilmer i omdiktning av André Bjerke