3. SØNDAG I ADVENT: JULERENGJØRING I HIMMELEN

 

Nordlys. Foto: Jani Ylinampa

 

God tredje søndag i advent!

Er du ferdig med julerengjøringen? Og har du sett nordlys? Hva har julerengjøring og nordlys til felles?

I byen er det ikke lett å få øye på nordlyset  pga. alt det kunstige lyset. I min bardoms dal var det sparsomt med kunstig lys utendørs. Minnene om en gnistrende kald og klar natt med nordlys over hele himmelen, sitter i enda. 

Her kommer tredje fortelling i adventserien min:

 

JULERENGJØRING I HIMMELEN

Mor hadde holdt på i mange dager med julerengjøringa. Hun pussa vinduer, tørka støv, og vaska golv. På kjøkkenet ble skap og skuffer tømt og vaska. Gammelt hyllepapir ble bytta ut med nytt.

"Kan du hjelpe meg med filleryene?" spurt mor. Jorun og Toralf holdt på å leke i snøen. De hadde laga seg ei lita sklie i en snøhaug. Oddvar hadde måkt veier mellom husa på tunet og kasta snøen i hauger. Det var for trangt for Svarten og snøplogen der, så han hadde brukt snøskuffa. For et par dager siden hadde det vært mildvær, og da raste det snø fra taket på stallskuten, så snøhaugen ble enda større. Ungene klatra opp på toppen og akte på rompa ned igjen, om igjen og om igjen.

Nå stod mor og holdt i den ene enden av ei fillerye. Det lå flere i snøen og venta på å bli rista reine. Jorun gikk bort og tok tak i den andre enden av fillerya. Mor rykte til i sin ende av rya. Da mista Jorun taket i sin ende. Den lange fillerya spratt opp i en bølgebevegelse så støvskya stod.

"Du må holde godt fast!" sa mor. "Prøv igjen!" Jorun tok et godt tak og holdt fast. Slik rista de den ene fillerya etter den andre mellom seg. Støv, smuler og skitt ble liggende igjen som brune flekker i den hvite snøen.

Da de var ferdig, hengte mor filleryene til lufting over skigarden. Etterpå gikk hun inn og tok av sengetøyet på alle sengene. Hun la alle dynene og ullteppene i snøen ei stund før hun rista dem godt og hengte dem på klessnora til lufting. Teppene og dynene blafra og bølga i vinden. Klessnora svingte rundt og dansa med dem.

Den kvelden var det deilig å legge seg i nyvaska sengetøy med nylufta dyne og kjølig, glatt laken.  Alt lukta godt av vinter og natur. Jorun sovna fort den kvelden.

 

"Hei, du må våkne!" Mor stod over senga hennes og tok henne forsiktig i skuldra. Da Jorun åpna øynene, strøk mor henne over  og kinnet og smilte.

"Kom, skal du se noe fint!" Hun var glad i stemmen, så det var ikke noe å være redd for. Asbjørg og Kristin var allerede framme på golvet og holdt på å kle på seg.

"Bare ta en genser og bukse over nattdrakta og ta på dere vinterjakker og luer og bli med ut," sa mor. Hun virka litt lur.

"Fort dere!"

"Hva er det?" spurte Jorun forvirra. Hun var litt skremt. De skulle ikke stå tidlig opp for å dra på ferie, for nå var det vinter og snart jul. De dro på ferie bare om sommeren. Jorun kunne ikke huske at de hadde snakka om å stå opp tidlig i dag.

Plutselig kom hun til å tenke på noe. Det stakk i magen.

"Har vi sovet over jula?" spurte hun.

"Nei, det er ikke morgen, det er kveld, og det er bare bittelille julaften", forklarte de eldre søstrene.

"Det skjer noe rart ute. De vil at vi skal se det, vi veit ikke hva det er". Storesøstrene var visst like forvirra som Jorun. De hørte at far var inne hos guttene og vekket dem. De minste fikk sove videre.

"Kanskje det er elg!" sa Asbjørg. Alle var litt redd for den store elgen de hadde sett på gårdsplassen en gang. De forta seg ned trappa.

Ute var det helt mørkt og iskaldt. Det lyste litt i snøen.

Mor og far gikk foran med lommelykter og lyste på den oppmåka gangveien så de skulle se hvor de gikk. Ungene fulgte tett etter. Alle så ned for å se hvor de satte føttene. De gikk over gårdsplassen til låven og opp på låvebrua. Mor og far stoppa øverst på låvebrua utafor låvedørene uten å gå inn. De slukket lommelyktene, snudde seg og pekte opp mot himmelen. Ungene snudde seg og så dit de pekte.

"Se!" sa mor og far og pekte oppover. "Her oppe fra ser vi det godt."

Der, på himmelen over grantoppene, blafra et merkelig lys i et bølgende langt mønster. Det så ut som fargerike flammer over åsen, hele veien bortover. Lyset var farga grønt og gult og blått. Noen steder var det hvitt og rosa og fiolett. Øverst, der lyset ikke var så sterkt, skinte gule og hvite stjerner igjennom. Det gikk en skarp bølgekant nederst på lyset. Lyset og fargene forandra seg hele tida.  Det blafra og bølga. Opp fra bølgekanten gikk det stråler av lys som ble svakere og sterkere hele tida.

"Dette er nordlys," sa far andektig. Alle stirra måpende på det lysende fenomenet på himmelen. Noe sånt hadde de aldri sett før. Alle var helt stille.

Jorun visste ikke om hun skulle bli redd eller glad. Det var et litt skremmende syn. Det var så mektig.

Det så ut som Gud rista lysende støv av sengetøyet og filleryene sine, syntes hun. Det bukta på seg slik som dynene og teppene gjorde når mor rista støvet av dem. Kanskje det var lysstøv i Himmelen?

Ingen sa noe. Var dette lyset en revne inn i selveste Himmelen? Satt Gud oppi Himmelen og ville vise dem at Han var der, tenkte Jorun. Av og til kom det en emissær til dem og holdt husmøter. Han snakka om en mektig og vred Gud. Gud kunne bli skikkelig sint på menneskene. Var det det han ville vise nå? Så Gud på akkurat henne nå? Så han om hun var snill jente?

Men det var jo så vakkert, dette lyset som kom ned fra Himmelen. Kanskje Gud ville vise dem at det var fint i Himmelen?  Ville han vise dem et fargerikt og fantastisk Himmelrike? Gud måtte bare ha litt julerengjøring, han også, og det rett foran øynene på dem som var våkne i kveld. Dette  lyset var en slags julehilsen fra Gud, fant Jorun ut. Det måtte være reint og fint i Himmelen også til jul. I jula skulle de feire at Jesus, sønnen til Gud, kom til menneskene på jorda. Han var glad i barn, det hadde Jorun lært på søndagsskolen. Jesus ble født i en stall, han. Senga hans var ei krybbe! Jorun hadde hørt juleevangeliet mange ganger. Hun var glad for at verken hun eller søskena hennes var født i stallen og måtte ligge i krybba. Hun visste godt hvordan krybba til Svarten så ut. Svarten stod inne på stallen rett under dem nå. Kanskje spiste han høy fra krybba si, eller kanskje sov han.

Etter hvert avtok nordlyset. Jorun visste ikke hvor lenge de hadde stått der og sett på det. Ei stund hadde hun følt seg dratt oppover, nesten som hun svevde litt opp mot Himmelen, opp til Gud.

Nå merka hun at hun hadde blitt kald. De andre frøs også.

Far slo floke.

"Kom, så springer vi inn og varmer oss," sa han og begynte å gå ned fra låvebrua.

"For en opplevelse! For et syn! Dette var det vel verdt å stå opp fra de varme sengene og fryse litt for?" sa far da de var kommet inn i det varme kjøkkenet. Alle var enige om det. Far og Magnar begynte å diskutere hva nordlys var. De snakka i munnen på hverandre. De sa ikke noe om Gud.

Mor kokte kakao. Alle satte seg rundt ovnen hvor det fremdeles brant. Det tok litt tid før de fikk varmen i seg igjen. Det ble stille etter hvert. Alle var trøtte og tankefulle.

Da hun hadde drukket opp kakaoen, gikk Jorun og la seg i senga igjen. Den var fremdeles varm.

Hun drømte at hun stod og holdt i ene enden av ei fillerye som bukta seg helt opp i Himmelen. Hun så ikke den andre enden av den. Støvet som føyk opp av den lyste som gullstøv. På gullstøvet kom en liten baby skliende ned mot henne. Det var visst Jesusbarnet som kom ned fra Himmelen for at det skulle bli jul på jorda.

Jorun Roaldseth

 

2. SØNDAG I ADVENT: UNNGÅ PIPEBRANN

 

Foto: varmefag

 

Det er kaldt for tiden og strømmen er dyr. Mange fyrer med ved. Følg rådene om å fyre riktig  så du unngår pipebrann!

Da jeg var barn hadde vi en skremmende opplevelse med dette. Vi hadde et par elektriske varmeovner, men det meste av oppvarmingen skjedde med vedfyring. Det var mange ovner på en skorstein.

Her kommer den andre fortellingen i adventskalenderen min:

PIPEBRANN

Jorun var iskald på nesetippen. Hun kikka opp over den varme dyna og kjente hvor kaldt det var i rommet. Storesøstrene stod framme på golvet og holdt på å kle på seg. Mor hadde vært her tidlig i dag og fyrt opp. Hun hadde stengt trekken nesten helt i går kveld for å holde på varmen og glørne i ovnen så lenge som mulig utover natta. Så snart hun våkna tok hun runden til alle ovnene, karra fram noen glør, la innpå ei sammenkrølla avisside og noe småved og fikk fyr igjen. Asbjørg hadde lagt innpå ei skie da hun våkna. Nå gjorde den svarte vedovnen sitt beste for å få opp varmen rommet. Det hadde danna seg isroser på vinduene med et tjukt lag is nederst på hver rute. Isen hadde begynt å smelte litt og det rant vann utover vinduskarmen. Jorun satte seg opp i senga og kjente på isen med fingrene. Den var kald og våt. Isen smelta under fingrene hennes. Hvis hun holdt hele håndflata opp mot den kalde ruta, ble det avtrykk etter den i isen. Jorun likte å gjøre dette hver morgen om vinteren. Det var en måte å hilse på den nye dagen.

Det var helt mørkt ute. Hun stakk den ene foten forsiktig fram fra dyna. Dyna var et tungt vatteppe med et tjukt ullteppe over. Hun bredde teppet til side og satte føttene ned på golvet. Det var iskaldt. Hun forta seg å trakke ned i tøflene som stod under senga før hun drog fram potta og satte seg på den. Det var godt at de slapp å gå ut på utedoen med en gang de våkna.

Utedoen stod nesten helt borte ved stallen. Det var langt å gå dit når de våkna og måtte på do. Kaldt og mørkt var det også. Både mor og far, guttene og jentene hadde potte på rommene sine. De la ei avis over så det ikke skulle lukte så sterkt om natta. Mor kom og tømte pottene etter at alle hadde stått opp.

Jorun sprang ned på kjøkkenet da hun hadde fått på seg klærne. Der var det godt og varmt. De eldre søskena satt ved kjøkkenbordet og åt frokost. Mor hadde kokt smultringer i går kveld etter at ungene hadde lagt seg. Det var ikke lenge til jul og det var mange sorter som skulle bakes. Smultringene lå fremdeles i en haug på kjøkkenbenken. De var for varme til at hun kunne legge dem i kakeboksen da hun gikk og la seg sent i går kveld. Hun hadde bare lagt et håndkle over dem. Ungene fikk hver sin smultring som smakekaker. De var litt brent eller hadde fått en merkelig fasong så mor ville ikke legge dem på fatet når det kom besøk. Det ble alltid noen smakekaker av julebaksten. Det var ungene glade for.

Det var god fyr i kjøkkenovnen også. Det stod ei stor gryte med varmt vann på vedkomfyren. Mor hadde tatt vekk noen av jernringene på plata på ovnen så flammene kom til under gryta og fikk varma opp vannet. På den andre plata stod kaffekjelen og putra fremdeles. Mor og far hadde drukket kaffe før far gikk på arbeid og mor vekte ungene. Far måtte gå tidlig for å rekke bussen til byen. Det var et godt stykke å gå gjennom skogen før han kom ned til bilveien. Oddvar og Svarten hadde brøyta veien dagen før.

Nå var det skoleungene sin tur til å gå nedover veien for å komme seg på skolen tidsnok. Til slutt var det bare Jorun og de tre minste søskena som var igjen hjemme hos mor.

Mor åpna ovnsdøra og la en stor vedkubbe innpå. Vedkassa var nesten tom. Jorun tenkte at mor kom til å be henne gå ut i vedskjulet og hente et vedfang. Flammene tok skikkelig tak i den nye veden, virka det som. Det kom en merkelig lyd fra ovnen i det samme. Så hørte de en svak durelyd i pipa. Lyden ble sterkere.

«Å, nei!» sa mor med det samme. Trekken stod fullt åpen, de kunne se at det flamma opp der inne.  Mor skrudde trekken igjen. Durelyden økte.

Plutselig fór mor ut av døra i bare tøflene. Hun lukka ikke døra til gangen. Jorun ble urolig. De fikk alltid høre at de måtte lukke døra etter seg. Når mor ikke lukka døra, var det noe som ikke stemte. Jorun sprang etter mor. Brødrene hang seg på. Mor hadde klatra opp i snøhaugen utafor gangdøra for å kunne se opp på taket. Jorun klatra etter og så opp. Det kom flammer opp av pipa!

Mor sprang inn i huset igjen. Ungene etter. Mor styrta opp trappa. Ungene ble stående i gangen og lure på hva som skjedde. Det var fyr i ovnene på alle tre soverommene. Mor stengte trekken i alle ovnene. De bare hørte henne romstere der oppe. Jorun ble redd. Skulle huset brenne ned nå? Det var langt til butikken for å få ringt og langt til byen der brannvesenet holdt til. Huset ville være nedbrent før de ble varsla.

Den eldste broren begynte å gråte. Da satte Småen i å hylskrike også. Han var bare to år og ble redd når han skjønte at de større søskena var redde. Jorun prøvde å være modig. Hun kjente leppene skalv. Mor kom styrtende ned trappa med minstejenta i armene. Babyen hadde ligget og sovet på rommet til mor og far. Nå ville mor ha alle ungene med seg ut. Hun ba Jorun holde veslesøstera, så treiv hun vassausa og fylte den med vann fra kjelen på ovnen. Hun slengte vannet inn i ovnen og lukka ovnsdøra. Det freste og rauk av ovnen.

«Kom!», sa mor og drog ungene med seg ut igjen. Hun tok Vesla i armene og holdt henne tett inntil seg. De ble stående i snøen og se opp på pipa, alle sammen. Småungene klamra seg til mor og skreik hysterisk. Nå kom det svart røyk ut av pipa istedenfor flammer. Etter hvert ble røyken lysere. Den la seg tungt over taket og sank nedover mellom husa.

Der kom Oddvar kjørende med Svarten. Det var Oddvar som eide huset og hele stedet her. Mor og far bare leide det. Var huset ødelagt nå? Hva ville Oddvar si da?

«Hva i all verda er det som foregår her?» spurte Oddvar. Han hadde stoppa Svarten utafor stallen og hoppa av sleden. Han kom gående med lange skritt over den røyklagte gårdsplassen.

«Det begynte å brenne i pipa!» sa mor. Hun var litt skjelven i stemmen. Jorun tok et tak i skjørtet hennes. Mor var ikke trygg i stemmen nå. Det var så ekkelt når de voksne var slik, opprørte og usikre. Oddvar så forskrekka ut.

«Vi får gå inn og sjekke om det brenner», sa han og trampa inn. Det kom røyk ut av døra da han åpna den.

Mor ble stående ute i snøen. Hun prøvde å trøste ungene. Broren snufsa. Han prøvde visst å ta seg sammen og roe seg ned. Småen hiksta. Han skjønte ikke hva som skjedde, var bare vettskremt. Babyen vrælte nå. Hun var sikkert både kald og redd. Mor prøvde å bysse henne, men det hjalp lite.

Etter ei stund kom Oddvar ut igjen. Han hosta.

«Jeg kan ikke se at det brenner noe sted i huset. Det er bare fullt av røyk der inne. Det har nok brent ut inni pipa, nå. Du var heldig denna gangen!» sa han. Han rota i bukselomma og fant skråtobakken, beit av et stort stykke og begynte å tygge på den.

«Je får dra på butikken og ringe etter feieren, så får han komme og sjå på pipa så fort den blir kald», sa han, litt roligere.

«Du må itte fyre så hardt, da, ma!» 

Jorun Roaldseth