SLEKTSTREFF!

 

"Sommer og 17 år" mener jeg var tittelen på ei ungdomsbok som søstera mi fikk for mange år siden. 17 år skal visst være den optimale romantiske alder om sommeren. 

I sommer passerte jeg den magiske 70-årsgrensen! Det er jo en mental grense, inni meg kan jeg føle meg som både 7 og 17 innimellom.

Det ble feiring og kake :)

Vi hadde planlagt slektstreff for etterkommerne etter Tor f.1923 og Anna f.1924 i lang tid. Slektstreffet skulle starte på storebror Magnar sin 75 årsdag. Magnar og jeg skulle feire sammen, hadde vi planlagt. Jeg hadde bursdag noen dager tidligere. Men slik gikk det ikke, som jeg har skrevet om. Magnar er borte og jeg måtte stå der alene mens bursdagssangen ble sunget.

Slektstreff ble det likevel. Til tross for at noen ikke kunne komme, av ulike grunner, var vi 40 store og små fra 77 år til tre uker gamle samlet til et fantastisk slektstreff. En familieleir var det på leirstedet Stenbekk utenfor Sarpsborg.

 

Stenbekk har fine områder for lek og utfoldelse.

Bror Toralf kjente til dette stedet hvor vi fikk overnatting, måltider og rikelig tumleplass for alle fra fredag til søndag. Den nylig pensjonerte ungdomsskolelæreren hadde fordelt oppgaver som engasjerte alle i leker, spill og konkurranser. 

Lørdagskvelden laget datteren min, Renate, bokbad der hun intervjuet meg om slektsboka jeg har skrevet.

Barnebarnet mitt, Birk, hadde skrevet ut et stort slektstre som alle kunne studere og få med seg hjem. Det navnet som går igjen oftest er Anna/Anne og det mest originale fornavnet i slekta er Baltzer.

Her er Anna og Tor i midten med slekt langt bakover og ned til 15 oldebarn.

Heldigvis var Magnar sin framføring av Terje Vigen, alle 43 vers utenat, spilt inn så vi fikk se den.

Det er fint å ha ei stor slekt. Det er ikke så ofte vi møtes alle. Vi bor spredt i inn- og utland.  

En ting har vi ihvertfall felles, vi liker å leke! Og det fikk vi gjøre i sommer.

TAKK FOR ALT, KJÆRE SYNNØVE!

 

Min kjære kusine, Synnøve, er her ikke lenger!

Synnøve var redaktør for slektsboka om familien vår. Hun fikk alle søskenbarna til å skrive om seg selv og sine. Slik samlet hun familien på en unik måte.

Hun var kunnskapsrik og profesjonell og visste hvor vi skulle henvende oss for å få tillatelse til å bruke bilder, hvordan vi skulle få boka utgitt og innkjøpt av bibliotekene. Hun skrev et nydelig nynorsk. Hun var en viktig medforfatter av slektboka på sin fars side før vi begynte med vår bok. Hennes mor og min far var søsken.

Før vi begynte å arbeide med slektsboka, møttes vi nå og da i vår felles by. Hun kom sammen med moren og broren på avgangsutstillingen min på Kunstskolen. En tid møttes vi for egentrening hos fysioterapeut. Hun var kjempesterk. Og selvfølgelig møttes vi i store feiringer i familien. Det var ganske tilfeldig at Synnøve og jeg havnet i samme by. Hun vokste opp utenfor Molde, jeg på Lillehammer. Det var 11 års aldersforskjell mellom oss, så hun var voksen i mine øyne allerde da vi besøkte slekta i min barndom. 

Men i voksen alder er ikke 11 år stort. Det var Synnøve som fikk meg til å skrive blogginnleget om "Brudekjolemysteriet". Det var hennes mors brudekjole som forsvant.

Det var Synnøve som var modellen som viste fram brudekjolen. Vi hadde det morsomt med denne saken, men mysteriet er ennå ikke oppklart. Senere begynte vi å arbeide med slektsboka og vi utviklet et nært vennskap og stor respekt for hverandre. 

Synnøve var syk, og hun gav uttrykk for at hun hadde dårlig tid. Men også at arbeidet gav henne andre ting å tenke på enn sykdom.

Da koronaen kom, ble det ikke så mange fysiske møter. Hun hadde dårlig immunforsvar. Hun lærte seg selv å tømme lungeposen for vann da den fylte seg opp og gjorde det vanskelig å puste. Det er det ikke mange andre som greier. I stedet for å krangle om el-sparkesykler var bra eller ikke, skaffet hun seg en så hun skulle slippe å reise kollektivt eller ta drosje til cellegiftbehandlingene på Haukeland. Slik unngikk hun smitte. 

Synnøve delte raust av seg selv. Her kan du se et intervju med henne på memoar .

Synnøve var et forbilde for mange av oss kusinene. Hun viste vei, tok utdannelse, dro ut i den store verden, var flott og selvstendig kvinnesakskvinne som visste hvor hun hadde røttene sine.

Det blir så tomt etter deg, Synnøve!

 Synnøve var brudepike i mine foreldres bryllup. Her står hun t.v. sammen med søsteren, Karen, og fetteren, Magne.

TJELLE-RASET SØNDAG 22.FEBRUAR 1756

250 år etter raset ble det reist ei minnetavle på Tjelle.

Tar du turen langs Langfjorden i Romsdal kan du se sår etter et ras i landskapet ved Tjelle. Ved Nesset prestegard i Eidsvåg ligger en  enorm stein skyldt på land av ei flodbølge i Langfjorden nesten ei mil unna.

Søndag 22. februar 1756 raste 15 millioner kubikkmeter stein ut fra Tjellefjellet i Nesset kommune i Møre og Romsdal. Dette er det største raset i Norge i historisk tid. Det utløste tre flodbølger i Langfjorden og Eresfjorden. 32 mennesker omkom, 168 hus og 196 båter ble knust og det fikk katastrofale følger for mange andre som bodde i området. Bl. a. for mine 4x tippoldeforeldre Marit Olsdatter og Knut Baltzersen Gauprøra. De bygslet gården Gauprøra på andre siden av fjorden. Flodbølgen som fulgte raset skyldte bort 2/3 av gåden de levde av.
Samme dag som raset gikk, ble en annen av mine slektninger, 3x tippoldemor Marit Jonsdatter Sotnakk døpt. Dåpsfølget hadde gått fjellstien over Tjelle på vei hjem fra kirken like før fjellet raste ut.
Mange år og generasjoner senere møttes disse to slektene gjennom Marit Halvorsdatter Skorgestrand og Tore Toresen Barstein Brækken. De to ble foreldre til min farmor Karen Toresdatter Brækken Roaldset.
Dette kan man nå lese om i slektsboka vår som kom fra trykkeriet i går.

SLEKTSBOK OG MINNER OM BESTA OG BESTEFAR

Dette er Bestefar Matias og Besta Karen Roaldset f. Brekken. Det er dette paret som er utgangspunktet for slektsboka vi skriver. Vi skriver det vi vet om deres formødre-og fedre på grunnlag av slektforskning, brev og annet skriftelig materialet. Besta fødte 10 barn. De første var tvillinger som døde tidlig. Alle de 8 andre barna vokste opp.
Hold lærdomme ved like og gå ikke sovende gjennom livet, var Bestefars motto. Han var glad i kunnskap og leste mye.

Nå er alle disse 8 borte. Vi minnes dem med kjærlighet. Vi som skriver slektsbok er barnebarn og et oldebarn til Besta og Bestefar. Mange av oss er selv blitt besteforeldre. Vi skriver også om våre foreldre og oss selv, våre barn og barnebarn. Det blir en stor slekt tilsammen!

 

 I slektsboka skriver vi bl.a. om minner vi har om Besta og Bestefar. Jeg forteller:

Vi bodde langt unna fars foreldre, som vi kalte Besta og Bestefar. Vi så dem bare om sommeren, når vi var på ferie i Romsdalen. Vi pleide å bo hos mors foreldre på Nesje, siden vi var så mange, så det ble ofte bare dagsturer til Eidsvågen.

Da vi skulle reise igjen, stod Besta og Bestefar alltid og vinket til oss, Bestefar med stokk og innkrøkte ringfingre. Bildet av Bestefar som løfter hånden med krokete finger og vinker adjø mens vi ser gjennom bakruta i bilen at han blir mindre og mindre, det er mitt minne om Bestefar.

Da Bestefar døde, kom Besta på besøk til oss i Saksumdalen. Det var midt på dagen og Besta lå og hvilte. Jeg la meg ved siden av henne på divanen. Hun hadde så lys, rynket hud, og helt hvitt hår. 

Plutselig ble jeg så rar i magen, jeg fór opp og løp for å komme meg ut på kjøkkenet. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg kastet opp utover kjøkkengulvet, jeg rakk ikke til vasken. I steden for å skjenne på meg, sa Besta at jeg var flink som ikke kastet opp i divanen. «Vart du so kvalm?» spurte hun. «Ja», sa jeg, men jeg hadde ikke visst hva det ville si å være kvalm før. Det lærte jeg sammen med Besta.»
Bestefar døde i 1960 og Besta i 1964.

Slektsbok

Hei alle trofaste bloggere!
Det er så koselig å komme inn på bloggen og se at dere fortsatt er her og blogger. Det er som å møte igjen gamle, lenge savnede venner :)
Jeg kommer til å besøke dere alle etterhvert.

 Jeg har vært opptatt med å skrive slektsbok sammen med flere av søskenbarna mine, og da er det blitt nok skjermtid og skriving av det, så det er ikke blitt overskudd til blogging. 

Stedet familien har navnet sitt etter finnes fremdeles. Som slektsnavn skriver vår gren av familien det med -h til slutt, fordi presten skrev det slik på fars konfirmasjonsattest.
Nå nærmer det seg ferdigstilling av boka, og jeg har lyst å fortelle litt om noen av slektningene jeg er blitt kjent med gjennom denne prossessen.

Dette er Erik Iversen Eidsæterbakken (01.03.1816 - 14.07.1894). Han ble kalt Erik Bakkå. Han var finsmed og laget kubjeller og dombjeller og alt av metall til seletøy og han støpte knapper. Knappestøpeformene finnes fremdeles i familien. I sin ungdom, mens han var gjeter, skar han ut et skrin i en vakker båtform. Det har en finurlig låsemekanisme.

Båten, båten i sine enkelte deler og til slutt kanppestøpeformene.

Erik gikk med skreppa si full av ting han hadde laget opp Romsdalen og ned Gudbrandsdalen til Stav-mart'n på Tretten. Der solgte han varene eller byttet dem i skrapmetall som han kunne smelte om og lage nye varer av.

På den tiden bodde det en mann kalt "Vis-Knut" i Vestre Gausdal (en liten sidedal til Gudbrandsdalen). Vis-Knut var synsk. Erik gikk til ham og spurte om hvor han skulle grave etter vann på gården sin, for brønnen på Eidsæterbakken var så dårlig. Vis-Knut hadde aldri vært i "Bakkå", men rådet Erik til å grave et visst sted i kjelleren sin. Det gjorde han, og der fant han vann og laget en brønn som aldri gikk tom.

Sånne historier fra slekten som levde før oss er det moro å finne. Johan, bror til farfar, var flink til å fortelle historier og han har forsynt bygdebøker med fortellinger om familien.

Vi har vært heldige og har hatt en tante som har drevet slektsforskning og etterlatt seg mange notater. Dessuten har vi en hel del brev og bilder, og skriveføre slektninger. Sånt blir det slektsbok av.

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle mer om slekta og om å skrive slektsbok.

I et tidligere blogginnlegg har jeg fortalt om han som reiste til Amerika "I håp om bedre fortjeneste". Det kan du lese om her.