GENERASJONSBILDER

"Hvor mange generasjoner har du bilde av?" 

 spurte Cathrine Apelseth-Aa  på bloggen sin.

Bloggen Bestemors hage  fulgte opp.

Dette syns jeg var en spennende utfordring. 

Jeg har jo masse slektsbilder, men hvor mange generasjoner blir det?

Dette er mine tippoldeforeldre Jo og Mali. 

John (kalt Jo) Larsen Ottestad (uttalt Åsta) 
f. 1836 d 1910

og

Mali Nilsdatter Frøiseth f. 1841 d 1929

Jo og Mali fikk datteren Anna Karoline

Anna Karoline Ottestad f 1864 d 1916

giftet seg med

 Knut Johansen Nesje f 1857 d 1917

Anna Karoline og Knut ble foreldre til

John Knutsen Nesje f. 1887 d 1973

som giftet seg med

Anna Johanne Nilsdatter Sæt f 1897 d 1981

John og Anna Johanne fikk datteren Anna.

Anna Nesje f. 1924

Anna Nesje f. 1924 traff kjekke Tor Roaldseth f. 1923. 

Dette er forlovelsesbildet deres.

Anna Nesje f. 1924 giftet seg i 1948 

med Tor Roaldseth f. 1923 d 1991.

De fikk 7 barn, jeg (Jorun) er nr 4 i søskenflokken ( her th. i bildet).

Jorun Roaldseth f. 1954 var gift med Reidar Nedregård i 13 år og fikk tre barn med ham:

Agnes, Renate og Runar.

Alle tre barna har gitt meg barnebarn.

Glad Besta med 4 barnebarn 2015.

Tippoldeforeldre, oldeforeldre, besteforeldre, foreldre, min generasjon, barn og barnebarn, 

det skulle bli 7 generasjoner det!

Jeg syns det er fint, godt og trygt å høre til i en sammenheng, 

en rekke av mennesker både før meg og etter meg.

Vi er forskjellige, men har noen gener felles. 

Noen ganger synes jeg å se særtrekk gå i arv.

Noen flere som vil vise generasjonsbilder?

BOKEN OM AGNES: "THE BIG TOE"

Min datter, Agnes Nedregård,  har vært internasjonal performancekunstner i 10 år!

I den anledning er det gitt ut en bok: "Agnes Nedregård, Performance works: The Big Toe.

Redaktør for boken er Branko Boero Imwinkelried.

Amelia Jones, Bob Dickinson, Olivier Lussac og Tommy Olsson har bidratt med artikler om performancekunst generelt, og om Agnes sine arbeider spesielt.

I tillegg er boken full av fotografier fra Agnes sine mange arbeider verden over.

Her viser jeg noen av bildene:

Forsidebilde: Kabelvåg, Lofoten 2014. Foto: Branko Boero Imwinkelried

Agnes var bitteliten da hun ble født, fem uker prematurt. 

Men det hun lå etter da hun ble født, tok hun fort igjen. 

Hun har alltid likt å være fysisk og klatre og turne og utfordre seg selv.

Krybbesmugavisen: Agnes og Renate 1984

Fantasy Island, Paris 2014, Self documentation

Fireze 2008, Videostill

Hun liker også å ikle seg de merkeligste kostymer mens hun henger eller klatrer eller gjør andre sprell.

In Limbo,  2013, Lyrica, Mexico City. Self documenttion

In Limbo, 2013, Lyrica, Mexici City, Self documentation

Pilgrimage of the fool, 2010, Lincoln Art Programme, Lincolnshire. Photo: James E. Smith

Det er morsomt når publikum tar utfordringen 
og blir deltakere i performancen.

Her viser hun fram at hun har lange pigger på hanskene, 

likevel lar en fra publikum seg omfavne uten skjorte!

Caress, 2009, 10th OPEN Festival of Performance Art, Open Realization Contemporary Art Center, Beijing. Photo: OPEN

Her er det jeg som uforvarende blir del av performencen. 

Det var ikke så farlig, hun bare lettet litt på hatten min.

Vertigo of the Mind, Bergen International Festival of Performance Art, PAB, Norway 2014. Bergen gamle kretsfengsel. Photo: Bjarte Bjørkum

Agnes lager grønne tær for salg.

Blind Spot, 2010, Acme Firestation. London, Selfdocumentation

Dere som har fulgt bloggen min en stund, vil kjenne igjen disse bildene, som også har fått plass i boken.

Se blogginnlegget: "Føttene som bærer oss" fra 2011

Foto: Jorun Roaldseth 2011

23. september var det lansering av boken i Landmark, Kunsthallen i Bergen.

Foto: Jorun Roaldseth, 2015

 Der hadde hun en performance som bla. a. inneholdt studering av tær:

Foto: Jorun Roaldseth, 2015

 Og så var det boksignering:

Foto: Jorun Roaldseth, 2015

 Boken er ikke i salg i vanlig bokhandel, men i kunstbokhandelen i Kunsthallen og på Kode i Bergen.

Det vil også bli boklansering i Paris senere.

Dessuten er boken tilgjengelig her

Jeg har skrevet om Agnes på bloggen flere ganger, 
se her,  her og her

DRØMMEN OM ET BEDRE LIV

Christian Krogh, Kampen for tilværelsen 1889

Norge er et av verdens rikeste land. Vi er blitt vant til en høy levestandard og kanskje tar vi det som en selvfølge at vi har det så godt her i landet.
Men sånn har det ikke alltid vært.
De aller fleste som har bodd her i landet før oss, har levd i stor fattigdom.
På 1800-tallet var det vanlig med husmenn. Det var fattige folk som ikke eide noe. De arbeidet for bonden på en gård og fikk leie en liten husmannsstue, noen ganger med en jordlapp de kunne dyrke selv og kanskje ei ku eller en gris eller et par sauer.
Døde husmannen og enken ikke greide å oppfylle arbeidsplikten på gården, kunne hun og barna  bli tvunget til å flytte fra husmannsplassen. Hvor de skulle gjøre av seg, brydde visst ikke bonden seg om.

Boka "Husmannsplasser i Fåberg" utgitt 2005.

Jeg har fått tak i en interessant bok fra Fåberg Historielag. Forsiden viser et bilde av plassen Skredderstugua tatt  på begynnelsen av 1900 tallet.
De skriver om husmannsplasser i Fåberg. (Nå Lillehammer kommune).
Der finner vi f.eks. husmannsplassen Skuggen, som vel ikke kastet så mye av seg. "Hullet" og "Rompa" er også navn på husmannsplasser i Fåberg på 1800 tallet.

Det var ikke rart at mange av dem drømte om en bedre tilværelse. Drømmene kunne gi seg utslag i at de gav plassene navn fra den store verden, som "Prøysen" f.eks.i Ringsaker, Hedmark.
På Nesjestranda, Møre og Romsdal, lå plassene "Jerusalem" og "Jeriko". På Fåberg lå plassen "Amerika".

Husmennene flyttet ofte, kanskje var arbeidet på garden hardt og bonden urimelig, kanskje var husmannsstua dårlig og jorda for skrinn.

Husmannsstuen Rumpen. Huset er istandsatt siden 1918.

Da det var folketelling i 1918, var 51 år gamle Anders P. Feragen husmann på plassen Rumpen, "Rompa" på folkemunne. Han beklaget seg til Fåberg næringsnemnd. Jeg siterer fra boka:
"Er husene forsvarlige: Nei. Antall rom i våningshuset er 2. 
Jeg vil bemerke at husene er saa daarlige at jeg ved ikke riktig hvor jeg skal gjøre av familien. De er saa daarlige alle sammen at det er umulig at bo der for folk og dyr. Han som var her før meg saa seg ingen udvei for at være her lenger".

Øyresbakken fotografert i 1991

I den lille husmannsstua Øyresbakken bodde det i 1875 en familie med 7 barn. Hele familien emigrerte til Amerika i 1888.

Noen steder var det vanlig at en del av tjenerne på gården lå i fjøset. Egne drengstuer var det få gårder som hadde.
I følge folketellingen i 1875 er det på en gard i Fåberg ført opp at følgende lå i fjøset:
Budeie 33 år, ugift med sønn 10 år ; tjenestejente 26 år ; tjenestejente 18 år; tjenestejente 16 år ; tjenestegutt 21 år ; tjenestegutt 17 år; legdslem 86 år.
På en annen gård, også i følge folketellingen i 1875, lå disse i fjøset: Budeie 19 år ; gardskar 17 år ; stuepike 24 år ; gutt 7 år, legdslem. ( Legdslemmer var fattige som bodde omgang rundt på gårdene i bygda).

Fra boka "Husmannsplasser i Fåberg". Trykk på bildet så blir det større og lettere å lese.

Dette er bare et lite utvalg som viser hvordan livet var i Norge på slutten av 1800 tallet.
Tjenerne arbeidet på gården om dagen og sov hos dyra om natten. Det ble ikke mye privatliv av det. Drømmen om et bedre liv må ha vært der for mange av dem.

Drømmen om Amerika nådde tjenestejenter og drenger i fjøshalmen og husmenn i hverdagsslitet for seg og sine. Legdslemmene hadde neppe en sjanse til å skrape sammen penger til billett til Amerika, landet som tok imot fattige stakkarer med åpne armer og lovet dem gull og grønne skoger.

Her er et brudebilde sendt hjem til Norge fra et par som giftet seg i Amerika. Det har jeg skrevet om på bloogen før: Drømmen om et bedre liv i Amerika

Folk emigrerte til Amerika i tusentall fra Norge, husmannsplassene ble liggende øde. Men ikke alle nådde drømmen. Det blir sagt at plassen Amerika fikk navnet sitt fordi en familie som hadde tenkt å emigrere, aldri kom lenger enn dit.

VERONIKAS BRUDEANTREKK

 Antrekkene (bortsett fra brudgommens vest og bukse) er laget av Veronika Glitsch.

Da jeg var på Lillehammer og feiret Kunsthåndverkerne (se forrige innlegg), la jeg merke til at mange drev og så på et brudebilde. Det viste seg at en av deltakerne var nygift, og nå hadde hun med seg brudebildet.
Slikt vekker jo nysgjerrighet, så jeg strakte hals. Og for et bilde, for et brudepar!
Jeg fikk huket tak i bruden. Det viste seg å være tekstilkunstneren Veronika Glitsch og hun var villig til å dele både brudebilde og fortellingen om hvordan de fantastiske bryllupsantrekkene til paret ble til med meg og dere som leser bloggen min.
Veronika skriver:

Da jeg, Veronika Glitsch (Klesdesigner, Redesigner & Skredder) skulle i gang med å lage bryllupsklær reflekterte jeg over hva som kjennetegner en brud. Den hvite brudekjolen er et selvsagt kjennetegn på hvem som er bruden i et selskap. Men om det ikke skulle være hvit brudekjole, hvordan kan bruden kjennes igjen av alle som brud? Jeg tenkte at en brud er litt som et monument eller en statue, hun skal ruve litt, være litt kongelig denne dagen. Disse tankene førte meg noen årtier tilbake i drakthistorien hvor fotside omfangsrike stakker med flere lags underskjørter med rysjekanter og et høyt liv med tettsittende overdel var gjenganger i silhuetten. Jeg ble inspirert av de vakre skikkelsene i maleriene til Anne Langsholt Apaydinli.
 

Maleri av Anne Langsholt Apaydinli

For en tid tilbake ga Hanne Senstad fra 2 jinter på Nes meg noen ullbroderte stakker med påsydde liv som det var tenkt jeg ville kunne gjøre ære på i mitt redesign-arbeid. Jeg valgte en av disse og lappet litt små møllhull og så at de solblekede stripene fra foldene i stakken ikke syntes så mye på avstand. Stakken brukte jeg til å sy frakken til brudgommen med kil i ryggen og en blå/hvit stripet tittekant i noen av sømmene. Denne tittekanten lot jeg gå igjen i livet som jeg redesignet til brudeantrekket. Brudgommen pleier å ha på seg bukser fra det tyske håndverker-klesfirmaet FHB, så han skulle ha på seg et par beige bukser i bred kordfløyel med vest i samme stoffet. Under vesten fikk brudgommen en hvit skjorte i økologisk bomull hvor jeg tok opp noe av snittet på frakken med halvmåneklaffene over ermkulen og kilen i ryggen. Jeg gjorde også plass til en sølje på bringa og la lukningene litt ut på siden fra midt fram. Så var brudgommens antrekk i boks.

Jeg har sansen for ’mismatch’ fordi jeg synes det kan gi en spennende kontrast i et antrekk. Jeg fant fram et storblomstret ”bestemor´s gardin” jeg hadde liggende og tenkte på de vatterte understakkene vi brukte på vinteren i Norge noen tiår tilbake. Jeg hadde liggende noen flistepper jeg hadde fått på sittevogna i nattoget og ikke villet kaste etter reisens slutt. Disse brukte jeg som vattering mellom hovedstoffet og fórstoffet. Etter å ha sydd sømmer rundt blomsterklasene på stoffet, gjorde jeg et figursydd parti over mage og hofter, litt lenger ned bak enn foran, og sydde på stakken under, lagt i folder. Midt fram er det glatt og ingen folder og foldene øker i dybde og tetthet bakover. Jeg sydde to underskjørt, ett med rynkekapper og ett i tyll også med rynkede tyllkapper for å få stakken til å stå ut.

En kjole jeg hadde kjøpt på loppis med høy kinakrage og volangskjørt brukte jeg som utgangspunkt til blusen. Jeg beholdt foldepartiet midt fram og kneppingen på siden av foldepartiet. Kinakragen byttet jeg ut med en rund hals med fassongbelegg på innsiden. Jeg brukte stoffet til skjørtet for å gjøre en rynket kappe som er lenger bak enn foran og som har et glatt parti midt fram og mer og mer rynking bakover. Jeg passet på at rynkekappen til blusen starter der livet slutter.

Til slutt sydde jeg en kort jakke av en brukt herredressjakke. Jeg klippet av slaget og sydde det på igjen, men motsatt vei slik at spissene fra slaget blir en dekorativ effekt som innrammer bringa. Jeg gjorde jakken forholdvis åpen framme for at litt av livet (som matcher brudgommens jakke) skulle synes, samt at det skulle være plass til en stor sølje på bringa. Jeg sydde inn tittekanter i samme stoff som jakka i buer ned mot midt bak på ryggen for å ta opp igjen det buede snittet på brudgommens jakkerygg.

Så var det tid for brudekrone: selve basen til krona er en stor hermetikkboks som det har vært 2,5 kg pesto i. Den spraylakkerte vi og formet så to innvendige kroner i tykk ståltråd for å gjøre krona mer fyldig. Perleheng, filigransheng, og bjeller ble festet på. Som tekstiler måtte det også komme kuleformede ulldusker på toppen av krona. De gule runde hengene er laget av et gammelt oljefat. Brudgommen fikk en sølje med skog, fjell og himmel sagd ut fra et gammelt reklameskilt i metall og de samme gule hengene som på krona.

Krona og brudgommens sølje er laget av Birgit Vollen i samarbeid med Veronika Glitsch og Ola Svensson.

Fikk du lyst til å redesigne og omforme klær du har liggende som kunne fått et nytt liv? Jeg vet at det ikke er så lett når man ikke helt vet hvordan. Og så vil man jo gjerne få det bra til sånn sømteknisk også. Derfor har jeg startet en sy-dine-egne-klær-skole-blogg hvor jeg legger ut redesign-syoppskrifter og annet det er lurt å få hjelp til når du vil lage klær. Se blogg.veronikaglitsch.no

Tusen takk Veronika!