Han postet små utdrag av samtaler han hadde hatt med sin gamle far. De kunne være pussige, såre, fine og rørende. Mange oppfordret Tønder til å samle dem i en bok. Da var han nok allerede godt i gang med denne boken. Og, ja, en del av samtalene er med i den nye romanen.
Slik lyder baksideteksten:"En fortiet hendelse i Lærdal på tampen av 1880-tallet og et barnedødsfall i Bergen en generasjon senere, står sentralt i denne romanen. Dette har preget en familie i flere ledd, og i vår tid spesielt gjort forholdet mellom en far og hans sønn vanskelig. Nå går det mot slutten for faren. Og sønnen bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde i fortiden, i et håp om å befri den gamle fra hans traumer før han dør".
Boken handler om mye mer enn samtalene med den gamle faren. Den handler om slekt og familiehemmeligheter. Hvorfor er faren bare opptatt av familien på farsiden og hvorfor vil han ikke snakke om sin mors familie? Hvem var farmoren og hvor kom hun fra? Og hvorfor snakker han hele tiden om en bror som døde 8 år før han selv ble født?
Hvorfor er faren som han er? Dette er spørsmål forfatteren stiller mens det går mot slutten av livet for den gamle. I begynnelsen av boken er sønnen irritert på faren. Etter hvert som han finner ut mer av familiehistorien, blir han mildere stemt. For hvordan blir etterkommerne påvirket av hendelser i tidligere generasjoner? Tittelen kan leses dobbelt, den kan peke på faren, men også på sønnen, forfatteren som prøver å forstå.
I reneste dektektivromanstil nøster Tønder opp i slektshistorien og avdekker familiehemmeligheter. En stor del av historien er nok sann om Tønders egen slekt. Men hvem har ikke hemmeligheter i nær eller fjernere familie, historier det ikke skulle snakkes om? Boken treffer, berører og opprører meg som leser på veldig mange plan. Den underholder og griper, får meg til å le og gråte.
Tønder omtaler utsatte, sårbare unge kvinner på en fin, varm og forståelsesfull måte. Boken veksler mellom nåtid og forholdet til faren, og historiene om formødrene det ikke skulle snakkes om. Komposisjonen og fremdriften er imponerende god. Det er godt gjort å skrive slik om egen familie. Om han fikk vite den fulle og hele sannheten om familiens historie, eller om mye av oppklaringen er oppdiktet, betyr ikke så mye for meg som leser. Jeg liker slutten!
"Etterkommeren" er Tønders fjerde roman. Jeg leste den forrige også, "Utide" fra 2018. Det var en roman som ikke traff meg. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over denne fine, gode boken "Etterkommeren". Anbefales!
Og en viktig ting: Boken er godt korrekturlest! Utgitt på bergensforlaget Bodoni, men fortjener å spres ut i hele landet og oversettes til flere språk, etter min mening.
Men en ting Tønder sier i "Etterkommeren" er jeg ikke enig med ham i. Det handler om skulpturen "Tiggerne" av Gustav Vigeland som står plassert i sykehusparken ved Haukeland Sykehus.
 |
| Bildet fant jeg i en gammel artikkel i BA. Foto: Rune Johansen |
Tønder syns den må være landets mest malplasserte skulptur. Jeg syns skulpturen av nakne, tiggende, gamle menn passer veldig fint der den står i sykehusparken. Den ene mannen rekker hånden frem i en tiggende bevegelse, den andre holder seg fast i ham mens han knytter den andre neven i fortvilelse. Det er en gripende scene. Her går det hver dag fortvilte og engstelige mennesker forbi for å tigger sykehusets ansatte om hjelp og helbredelse for seg selv og/eller sine. Jeg syns tiggerne er på min side og tigger for meg også når jeg går forbi. Jeg ser på dem som mine venner.
.JPG)
