100 ÅR GAMMEL BRUDEMOTE

 

Brudebilde fra Gol Bygdearkiv. Fotograf ikke oppgitt. Årstall 1921. Hvit brud i svarte snøsrestøvler. Brudgommen har tatt plass i stolen, ikledd mørk dress og hvite hansker.

Nå er det lenge siden jeg har vist brudebilder her på bloggen. Det var det bloggen startet med for mange år siden. Hva sa de "ja" til den gangen? Og hvordan gikk det med dem? 

Jeg kjenner ikke noe til brudeparene jeg viser bilder av i dag. Jeg har lett dem opp på Digitalarkivets fotosamlinger. I dag viser jeg bilder av par som giftet seg for 100 år siden.

Fotograf Sponland, Ålesund 1921. Både svarte og hvite brudekjoler var i bruk for 100 år siden. I dag ville vi kanskje reagert på en svartkledd brud. Men det er jo skikkelig stilig med svart kjole, hvitt slør og snørestøvler :)

Fotograf Sigvald Moa, Ålesund, 1921. Helhvit brud med hvite strømper og sko. Brudgommen i mørk dress og lakksko. Brudgommens antrekk har ikke forandret seg stort på 100 år!

 

Kronebrud fra Hove i Sogn og Fjordane, 1921. Ukjent fotograf. Brudgommen stiller også her i mørk dress. Er det kirketårnet vi ser i bakgrunnen. Kanskje paret nettopp er blitt ekteviet?

Hvilken farge kan det være på brudekjolen her? Fotograf Mikal Langhelle 1921, Dale i Vaksdal har fått med seg brudeparet utendørs. Kanskje er de midt i feiringen. Jeg skulle gjerne sett dette bildet i farger. Denne kjolen er ganske original.

2. dagsfoto. Bryllup ble turet tre dager til ende, kanskje enda lengre med. Her har bruden fått på seg konelua. Brudgommen med hatt, vest og klokkelenke. Fotograf Olai Fauske, Sunnfjord, Førde 1921.

Det er en romantisk tid for bryllup når naturen står i sin fineste blomsterkrud og kveldene er lyse. Vi får håpe vi snart har klart å kvitte oss med koronaviruset, så giftelystne kan planlegge store bryllup med mange gjester om ikke så lenge.

JORUN ER NAIV

"Løkkå e bere einn vettet!" sa mor ofte når hun hørte hva ungene hennes hadde bedrevet i ungdommen. Det betyr vel noe slikt som at hun syntes vi hadde mer hell enn vett. Og noen ganger kunne hun nok ha rett rett i det.

Når man skriver slektsbok og skal fortelle om seg selv, kommer mange minner opp.

For eksempel var det helt vanlig å haike når man skulle et sted, i min ungdom på -70-tallet. Hvorfor skulle ikke de som hadde ledig plass i bilen, dele den med fattige studenter?

Drømmen var å kjøpe meg en folkevognbuss og ta opp alle haikere langs veien når jeg ble voksen og rik.

Jeg hadde praksis på sykehuset i Ålesund etter gymnaset. Sykehuset ligger på Åse, et stykke utenfor sentrum. Jeg pleide ofte haike til og fra sentrum. En kveld jeg hadde vært i byen, fikk jeg haik med en kjekk ung mann. 

 Det var helt sikkert ikke denne bilen eller denne fotballspilleren jeg haiket med.

Han smilte bredt da jeg satte meg inn. Men så ble han litt stillere. Så på meg. - Kjenner du meg ikke igjen? Vet du ikke hvem jeg er? spurte han. Jeg måtte innrømme at jeg ikke ante hvem jeg satt i bilen til. Han sa navnet sitt. Fremdeles gikk ikke noe lys opp for meg. - Jeg er storskårer på fortballaget til Ålesund, sa han. Han hadde visst ventet at jeg skulle ta dånedimpen så snart han åpnet bildøra, og jeg så hvem som stoppet og plukket meg opp. Ingen imponert reaksjon fra min side. Jeg tror vi begge var glade at veien mellom Ålesund sentrum og Åse ikke varte så mange minutter. Jeg aner fremdeles ikke hvem han var.

En annen gang kunne det gått verre:

Jeg hadde kommet meg til Åndalsnes, men skulle hjem til foreldrene mine på Lillehammer. En voksen mann i en fin bil stanset. Han var alene i bilen. Vi pratet om alt mulig på veien oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen. Han skulle også til Lillehammer, så jeg var heldig og fikk skyss hele veien.

Da vi kom til Lillehammer, sa jeg takk for skyssen, og at jeg kunne gå resten av veien hjem. Men han sa ikke "ha det", i stedet sa han at han hadde hotellrom på Lillehammer og at jeg kunne få overnatte der, hvis jeg ville. Jeg skjønte ikke hva han mente, og svarte at det ikke var nødvendig, for foreldrene mine bodde litt oppe i byen, ikke langt unna der vi hadde stoppet. Til min forundring, gjentok han tilbudet om hotellseng.

Det tok meg faktisk flere år før jeg forstod hva jeg hadde vært utsatt for og hvor nær det kunne ha gått riktig galt.

Jeg pleier ikke haike med ukjente lenger.

HÅR- OG HATTEMOTER FOR HUNDRE ÅR SIDEN.

Et spørsmål som går igjen her i huset er: 

Hva skal jeg gjøre med håret mitt?!

Kanskje dette er løsningen for meg, en slags hårhatt? :)

Jeg ble litt inspirert og imponert av ReVenyl sitt innlegg fra frisørstolen 26.juni.

Selv er jeg aldri fornøyd med håret mitt, enten jeg kommer rett fra frisør eller det er lenge siden jeg har farget og klippet det. Enten jeg har langt eller kort hår, håret gjør som det vil, og ikke som jeg vil.
Nå pusser min faste frisør opp salongen og jeg må finne en ny frisør til å hjelpe meg med sommersveisen.
Jeg vil  ha en enkel, lettstelt frisyre som samtidig er tøff og stilig. Umulig? 
Hva gjorde folk med håret sitt for 100 år siden?

 Stort, oppsatt hår med et bånd rundt, det var tydeligvis høyeste mote for 100 år siden, i hvertfall i Ålesund hvor alle dagens bilder kommer fra.

 Istedenfor hårbånd rundt hele hodet, brukte unge damer gjerne en stor sløyfe i nakken.

 Det var ikke bare enkelt å være mann for 100 år siden heller. Han måtte passe på å være velstelt og holde både hår og bart nyfrisert.

Heldigvis er jeg glad i å bruke hatt, eller et skjerf rundt håret, slik moten var for hundre år siden. Kanskje det blir redningen i sommer?

Denne hatten gjorde sikkert lykke for 100 år siden, men den er kanskje ikke noe for meg?
Hva med en av disse? 

Med bowlerhatt var en mann korrekt antrukket for 100 år siden.

Men andre sverget til en mer avslappet stil, selv hos fotografen.

Alle foto er hentet fra  FylkesFOTOarkivet i Møre og Romsdal. Fotograf Sigvald Moa, Ålesund, 1912