KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

onsdag 28. september 2022

ABIDA RAJA

 


 
Med det samme jeg hørte om denne boken, visste jeg at jeg måtte kjøpe og lese den. Jeg kjenner ikke personlig til det pakistanske miljøet i Norge, eller diskusjonen som foregår innad i miljøet.
At innvandrere ønsker å ta vare på sin egen kultur og religion er jo noe vi forstår og støtter. Men vi kan ikke støtte undertrykkelse, uansett hvem som undertrykker eller blir undertrykt. Vi kan ikke godta vold og kontroll i noen religions eller kulturs navn. Og vi kan ikke støtte vold, verken innen familien eller i samfunnet ellers.
Abida Raja gir oss et innblikk i en ukultur som finnes i hennes familie, kultur og religion og som broren, Abid har skrevet om før. 
 

 
Abida Raja er storesøsteren til den kjente politikeren med nesten samme navn. Navnene er hhv. hunkjønns- og hankjønnsformer og betyr "hun/han som tilber".
Abida ble født i Norge i 1973 av pakistanske foreldre. Foreldrene kom til Norge for å få arbeid. De holder nær kontakt med slekten i Pakistan og kulturen og skikkene der. 
 
 

Faren slår Abida og kaller henne stygge ting. Moren slår også. Abid melder det til barnevernet og blir tatt ut av familien. Abida blir sendt til Pakistan i mange år. Hun får en vanskelig oppvekst og føler seg ikke hjemme, verken i Pakistan eller Norge. Skolegangen blir avbrutt. Hun synes å gå under radaren til barnevern og støtteapparat. Men boken gir også et interessant innblikk i hvordan hjelpeapparatet i Norge prøver å hjelpe og hvor vanskelig det kan være.
Og så går det med henne som vi hører skjer med mange innvandrerjenter, hun blir sendt til Pakistan og giftet bort til en mann hun ikke kjenner.
Men kan det kalles tvangsekteskap, spør hun seg selv, hun fikk jo velge mellom flere ukjente menn.

Vi følger Abida gjennom barndom, ungdom og ekteskap, og kampen for å greie å bryte ut og frigjøre seg. Det er en rå og ærlig fortelling og hun kommer ikke gjennom alt dette uten sår. Hun tilegner boken til sine barn. Barna har også måttet lide. Dette er en lidelseshistorie som går gjennom mange generasjoner. Det er viktig at vi leser og forstår våre medmennesker som kommer fra andre land og kulturer. Ikke alle har det sånn som Abid og Abida, men de er ikke de eneste. Noen må våge å bryte ut og stå frem med sin historie for at det skal bli slutt på denne ukulturen.

Abida forteller sin historie til den prisbelønte VG journalisten Håkon F. Høydal. 
 

 

Høydal skriver i et etterord:
"Jeg kunne ha skrevet et helt kapittel om tolkning og forståelse: Vi snakker begge norsk, men Abidas morsmål er urdu ... "
"Ethvert ord fra henne har dermed hatt en lang vei å gå: Det oversettes først i Abidas hode fra urdu til norsk, før hennes muntlige fortelling når meg. Deretter må jeg tolke ordene hun bruker, forså hvorfor hun velger akkurat disse ordene, og deretter skrive det ned på en måte som er korrekt for henne og forståelig for andre."
Jeg skulle ønske han hadde tilføyd at det også skulle være korrekt norsk. 
Det forundrer meg at en erfaren journalist skriver så klønete norsk at det forstyrrer og irriterer like mye som når en mobiltelefon ringer midt i en fiolinkonsert. Midt i den mest dramatiske handlingen, bråbremser jeg i lesingen. Jeg kan ikke la være å stoppe opp ved sånne klønete formuleringer:


Hvis ektemannen kom mot seg selv, var det vel ingen fare for Abida! Dette skjemmer og ødelegger. Dette burde forlaget og korrekturleserne ha sett! 
Og det finnes flere sånne klønete formuleringer, som får meg til å føle behov for å begynne med norskundervisning, midt i lesingen.
 
Dette er bare et par eksempler på at forlaget skulle ha lest gjennom manus minst en gang til. Det er også en del hopp frem og tilbake som gjør det vanskelig å følge med på hva som skjedde når. På en side er hun elleve år, på neste er hun ni o.l. Jeg nevner dette, fordi Abida fortjener at hennes historie ikke skjemmes av slurvefeil fra forfatter og forlag!


Men la ikke sånne småfeil stå i veien for Abidas modige fortelling. Les og bli klokere og få mer forståelse for innvandrernes utfordringer midt iblant oss!






 
 
 

tirsdag 13. september 2022

USTAOSET OG HARDANGERVIDDA

 

Ustevatn i septembersol
 

Vi har vært en ukes ferie på Ustaoset på Hardagervidda. Det var så utrolig vakkert. Vi hadde mye sol, litt skyer et par dager, men deilig temperatur og fint turvær. Vi gikk turer på Ustaoset, og noen dager tok vi bilen et stykke innover vidda og gikk derfra. Jeg elsker å komme over tregrensa. Stillhet og ro i ukedagene utenom sesongen. Den mektige naturen ble fotografert både på langt og nært hold. ( Alle fotografier: Jorun Roaldseth)



 
 Fjell og vidde og vann. Og ikke minst frisk klar luft og vid himmel og storslagen utsikt.


Det var tid for sauesanking. Disse gikk fritt i fjellet fremdeles og stilte villig opp til fotografering.



Litt mer skyer en dag eller to gjorde ikke opplevelsen dårligere.

 

  Blåbær, krekling og einebær side om side.

Det er fargerikt i fjellet i september.

 
Solnedgang over Ustevatn.
 
Fullmåne siste natt ved Ustaoset stasjon.





fredag 2. september 2022

DET VAR EN GANG...

 


Ord og uttrykk som en gang var dagligdagse er blitt umoderne og har gått ut av bruk. Da barnebarnet fylte 10 år nylig, ønsket han seg en ny skolesekk. Siden vi tenkte at han selv ville være med å bestemme hvordan den skulle se ut, og vi ikke rakk å ta han med på handletur før bursdagen, skrev vi et kort og la ved penger. På kortet skrev vi at pengene kunne brukes til en ny ransel. Begeistringen var sant å si ikke så veldig stor fra bursdagsbarnets side, han var ikke sikker på om han hadde lyst på ransel. For hva var nå det for noe?

Sånn kan det gå. Jeg er jo utgammel, så for meg er uttrykk som sikkert er ukjente for den oppvoksende slekt kjente ting og fenomener. Uttrykk som kortevarer (som jeg dog måtte slå opp), manufaktur, handelsreisende, dørselger og vassgraut. Hårsløyfer og beksømsko er også velkjente ting for meg. Ja, jeg har til og med en selvopplevd historie om alt dette. Hør bare:

Bildet har jeg hentet her: https://oppskrift.klikk.no/vassgraut/2862/

KNISLEGRAUT

-Det kommer en bil! ropte Magnar. Det hørtes motordur nedi veien. Ungene sprang til vinduet for å se hvem som kom. De kjente ikke igjen den store, svarte bilen som kom kjørende. Det var ikke ofte det kjørte biler på gardsveien. Bilen stoppa ved grinda og en ukjent mann steg ut. Det var en bymann i hatt og frakk. Han åpna grinda, gikk tilbake til bilen og satte seg inn, kjørte forbi grindstolpene og stoppa på oppsida. Ingen hester eller kyr hadde rømt mens grinda var åpen. De holdt seg inne i skogen og følte vel ikke behov for å rømme noe sted. Mannen kom ut av bilen igjen og lukka grinda etter seg. Så satte han seg inn i bilen enda en gang og kjørte oppover veien til gardsplassen.

-Jeg har aust opp grauten, ropte mor. Hun bad alle ungene sette seg og ete mens grauten var varm. Det var vassgraut kokt på byggmjøl, det samme som hun pleide å servere til formiddagsmat hver dag. Grauten metta godt. Alle ungene var hjemme denne dagen. Far var på arbeid og Arve var ute på hesteutstilling et sted.

De var kommet midt i bordverset da de hørte det smalt i ei bildør ute på gardsplassen. Ikke lenge etter gikk det i gangdøra og de hørte skritt i gangen. I det samme de sang amen banka det på kjøkkendøra.

-Kom inn, sa mor. En stor, brun koffert kom til syne i det døra gikk opp. Handa som bar kofferten hang fast på bymannen. Med den andre handa tok han av seg hatten, bukka og strøk seg over håret. Ungene glante.

 


-God dag! sa mannen. Katten smatt ut før han fikk lukka kjøkkendøra etter seg.

-God dag! sa mor. Hun reiste seg, tørka hendene på forkledet og fór gjennom håret med fingrene, hun også, før hun handhilste på fremmedkaren.

-Signe maten, sa mannen og nikka mot bordet. Mor hadde sittet ved bordenden og skrapt ut siste rest av graut fra kjelen. Nå stod hun rett opp og ned ved bordenden og så på mannen. Hun skjønte han ville selge henne noe. Han var ikke den første selgeren som bød fram varer rundt på bygdene. Hun sa ingenting, bare venta på at mannen skulle komme fram med ærendet sitt.

Jorun forta seg å strø masse sukker på grauten sin og helle melk over. Hun var sulten.

Mannen sa navnet sitt og hvor han kom fra. Det var visst ei forretning på Gjøvik.

-Jeg er handelsreisende i manufaktur og kortevarer, sa han og hørtes stolt ut. Ungene så på hverandre og kniste over grauten.

-Kan jeg få presentere varene mine for fruen? Med så mange barn trenger De vel litt av hvert i hverdagen. De syr kanskje litt selv også? spurte han med blid stemme og så på mor.

Jo, mor sydde, det kunne hun ikke nekte, hun nikka mot symaskina som stod inntil kjøkkenveggen.

-Vi får vel se hva du har med deg, da, sa mor. Hun rydda plass på kjøkkenbenken så mannen kunne legge kofferten der. Den handelsreisende åpna kofferten sin. Ungene strakte hals. Der åpenbarte det seg trådsneller i alle slags farger, store og små knapper, røde og blå, hvite og grønne kroklisser, smale og breie blonder, glidelås, bendelbånd, skråbånd, synåler og stoppenåler og mye annet som ungene ikke visste hva var.

 

Bildet har jeg funnet her: https://room.technoluxpro.com/no/dekor/svoimi-rukami/dekor-chemodana.html

-Hva kan jeg friste fruen med? spurte handelsmannen og slo handa ut i en bue over innholdet i kofferten. Ungene fniste. Mor så på innholdet.

Mannen tok opp en rull med en brei, fin blonde og holdt fram for mor. Han rulla ut litt av blonden og strøk den mellom fingrene.

-Denne kunne vel passe fint til en underkjole til den skjønne fruen, det ville vel mannen Deres like, tror De ikke det? sa han i en innsmigrende tone. Kristin som akkurat hadde tatt ei skje graut i munnen, greide ikke holde seg. Hun spruta ut i latter så grauten fór ut av munnen på henne. Søskena holdt seg for munnen og lo. Mannen så litt brydd ut med det samme. Kanskje han hadde vært litt vel frimodig sånn med det samme. Han fikk ingen reaksjon fra mor på den dyre blonden.

-Hva med en bomullsblonde til babyen eller kroklisser som pynt på kjoler til jentene, her sitter det jo så mange vakre småpiker, prøvde selgeren seg igjen. Ungene vred på seg og kniste og fniste. En så rar mann hadde de aldri vært borti før. Mor var litt brydd over de uoppdragne ungene sine og så strengt på dem.

- Ét fint og ti still, kommanderte hun. Handelsmannen syntes visst han måtte hjelpe henne og prøvde seg med en spøk.

-Unnskyld, jeg må spørre, er det knislegrøt dere spiser? spurte han og så fra den ene ungen til den andre med et lurt smil. Her gjelder det å ta styringen tenkte han nok. Ungene holdt seg for munnen og kniste enda mer. Mor rista på hodet og måtte smile, hun med.

Nå var isen brutt og salget gikk strykende. Mor hadde bruk for både knapphullstrikk og buksestrikk og bendelbånd og synåler fant hun ut. Det var greit å slippe å dra helt til Lillehammer for sånn småhandel. Hun kunne få tak i det mest nødvendige på butikken til Svilosen, men han hadde ikke så stort utvalg. Her var det en hel koffert med varer hjemme hos henne og det var bare å velge og vrake. Det var best å benytte anledningen.

-Hva koster glidelåsene? spurte hun. Hun kunne trenge forskjellige glidelåser. Glidelåsen i kjeledressen til Johan var gått i stykker og glidelåsen i hennes eget skjørt hadde det med å åpne seg så hun måtte stenge det med ei sikkerhetsnål som spratt opp og stakk henne i skinnet rett som det var.

-Ja, forresten, sikkerhetsnåler kan jeg visst også trenge flere av, kom hun på.

-Og knapper, mumla mor for seg selv. Mannen var ikke sein om å holde fram brett etter brett med knapper til alt fra undertøy til kåper. Mor spurte om prisen på de forskjellige og valgte noen som var passe i størrelse og ikke var for dyre. Slik ble den ene varen etter den andre lagt i en bunke. Handelsmannen skrev opp varer og priser og regna sammen. Mor trakk ut skuffa i kjøkkenbordet og henta fram den grønne pengepungen sin. Det ble ganske mange kroner og øre til sammen.

-Var det alt, frue? spurte han.

-Kanskje De kunne trenge en ny stoffsaks? Her har vi en riktig fin saks som De kan bruke bare til stoff. Han holdt opp ei stor, blank saks.

-Hold den for all del unna barna! sa han med et skjevt smil til ungene som satt og gapte over alle varene han viste fram. Mor hadde ei god saks, svarte hun, og den fikk aldri ungene bruke, det kunne hun forsikre om. Kjøkkensaksa ble brukt til litt av hvert og ungene visste at det ikke var den hun brukte når hun sydde.

-Ingenting mer jeg kan friste med? Hva med en kam til det vakre håret Deres? Han smilte innsmigrende, så snudde han seg mot ungene og blunka. Han var varm i trøya nå. Dette salget gikk jo strykende. Han var vant til at kjerringene rundt i de grissgrendte bygdene lot seg sjarmere av han.

-Og hva med nye hårsløyfer til jentene? De liker vel å pynte seg litt om søndagene? Han ville gjerne selge enda litt mer.

-Ja, ja, et par meter kvite sløyfeband kan vi jo ha bruk for, svarte mor, og mannen målte opp og skrev ned mer, og mor måtte finne noen kronestykker til fra pungen. Så la hun bestemt pengepungen tilbake i skuffa og lukka den, som for å vise selgeren at hun ikke skulle ha noe mer.

- Nå har jeg visst handla altfor mye, men det er kjekt å ha ting tilgjengelig når jeg holder på å sy, sa mor nesten unnskyldende. Hun var visst glad for at hun hadde fått besøk av en handelsreisende.

-Takk for handelen, frue! Det var meget hyggelig å handle med Dem og Deres fortryllende barn! sa mannen og rakte mor kvittering for betalte varer. Han lukka kofferten, bukka og tok mor i handa igjen. Så gikk han baklengs mot døra, nikka, smilte og blunka til ungene før han forsvant ut. Ungene satte i å gapskratte da de hørte bildøra slå igjen. Så skrapte de restene av grauten fra tallerkenene. Melk med smelta sukker var veldig godt.  De supte det i seg før de sprang bort for å se på alle tingene mor hadde kjøpt. Nå ble det nye skoreimer i beksømskoene til alle, og knapper i den nesten knappelause strikkejakka til Toralf og mor si egen kåpe kunne knappes helt igjen med pene knapper.  Og så kunne hun sy ferdig kjolene hun hadde begynt på til Asbjørg og Kristin, nå når hun hadde fått tak i glidelås og kroklisser til dem. Og Anne-Toril kunne endelig få ny trøye med blondekrage på.

 


 

 


mandag 15. august 2022

TAKK FOR SOMMEREN 2022


 


Mens mange har hatt rekordvarme og tørke, har sommeren 2022 vært usedvanlig våt her i Bergen, - og det sier ikke lite!

Men jeg tar få bilder i regnvær, så her kommer en oppsummering av de bedre dagene denne sommeren. Vi har holdt oss innenlands.

Utsikt fra hytten på Askøy

 Vi benyttet anledningen til å dra på hytten på Askøy da vi hadde litt sol i juni. Ny krukke til terrassen var så fin og oransje innvendig at den får stå som et eget kunstobjekt.

Så bar det til Oslo og åpningen av Nasjonalmuseet. Det har jeg skrevet mer om her

Et par dager senere hadde jeg bursdag. Den feiret vi hos min søster og svoger i Drøbak. Der fikk jeg kake og hjemmestrikkede sokker.



Tilbake til Bergen og jobb for den som ikke er fulltidspensjonist enda. Litt oppussing som jeg skrev om her

I juli bar det over fjellet igjen. Hardangervidda er alltid i eventyrlig forandring.

Hardangerbroen

 
Hardangervidda 

Vi kjørte til vakre Hoel gård på Nes på Hedmarken. Der fant vi roen i gammelt kulturlandskap, med frodige åkre, stor himmel og utsikt over Mjøsa. 

Nordens lengste lindeallé fører ned til gården.


Hveteåkeren stod fint. Det lilla vi ser oppe til høyre er en potetåker i full blomst.

En deilig, velstelt hage. I huset her befinner bryllupssuiten seg, om noen skulle være i giftetanker.


Stor himmel og stille vann gir ro i sjelen.

Med Hoel gård som utgangspunkt tok vi turer til Lillehammer og bygdene rundt i Innlandet. 

Vel hjemme igjen var det ny tur til Askøy og høsting av blåbær.


Innimellom har jeg jaktet brunsnegler i hagen. De eier ikke skam. De spiser opp blomstene mine og driver paringslek rett foran øynene mine. Men jeg eier ikke nåde og klipper dem i to. Det skal dere slippe å se bilde av.

 

 
 
Endelig denne helgen var varmen og sommeren der vi var, på hytten på Askøy:
 

 

 

Sol og varme på kroppen var akkurat det vi trengte for å kunne ta fatt på hverdagen igjen.