KNALL OG FALL OG FARGER I FJELLET

 

"En sommer er over" sang Kirst Sparboe i radioen i ukesvis på denne tiden i min ungdom. Men vepsen lever fortsatt. 

Vi tok en uke på Ustaoset i begynnelsen av september. En deilig måte å møte høsten på!

På vei opp på Hardangervidda fra vestsiden, kjører vi Måbødalen. På toppen kaster den mektige Vøringsfossen seg utfor stupet. Ofte, når vi kjører forbi, er den gjemt i et tåkehav. Denne gangen var det klarvær og fin sikt. 

 Det er anleggsarbeid på området der utsikten er best. Det kan se ut som de skal lage et nytt utsiktspunkt. De har sperret av den øverste utsiktsplassen med autovern. Men jeg ville ta bilde! Mannen min, som er min privatsjåfør, skjønte at han måtte stoppe. Han stilte seg i en busslomme på sin side av veien, mens jeg krysset veien, sprang tilbake og klatret over sperringen. Der er det satt opp et skilt med bilde av fotoapparat, for å vise oss hvor beste utsiktsplass er. Men denne er altså sperret av, før den nye er åpnet! Sånt kan jo ikke jeg finne meg i! 

Jeg fikk tatt bilde av Vøringsfossen med god vannføring. Så skulle jeg skynde meg tilbake til bilen, som altså stod i en busslomme. Jeg måtte klatre tilbake over sperringen. Der hektet jeg bakfoten i autovernet og datt framover i all min tyngde. Det er ikke morsomt for gamle damer å falle! Som i langsom kino opplevde jeg at foten min hang fast. Jeg var på vei framover, tyngdepunktet var på overkroppen, jeg hadde ikke sjans til å gjenopprette balansen og måtte bare ta det som kom. Det gjorde vondt! 

Flaut! Pinlig! Og vondt! Jeg trengte litt tid til å summe meg og kreke meg opp.

- Håper ingen så meg! Heldigvis var det ingen andre der. Plassen var jo stengt av. Der ser jeg Tor åpner bildøren og kommer ut med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han var et stykke unna. Jeg hadde ikke kommet meg på beina enda. Jeg tok meg sammen, kom meg opp. Ingen biler på veien, krysse veien og skynde meg bort til bilen. Jeg prøvde å le. Men man blir jo litt irritert også. Vondt var det og. Skrubbsår på håndbak, albue og kne. Ja, ja. Ingen skade skjedd på klærne. Det er rart hvordan klær tåler mer enn huden.

Vel oppe på fjellet begynte det å verke i siden. Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde bristet eller brukket noen ribbein. Men det var ikke verre enn at jeg kunne nyte fjellet og den vakre naturen og ta mange bilder!

Her kommer noen:

Ustevatn

 

Det er et mylder av planter i alle regnbuens farger rett utenfor hyttedøra.

Vannet var krystallklart.

Og lenger inne på fjellet fant vi sopp og lav og lyng.

 

Og utsikt:

Og selv om det ikke ble noen tindebestigning, kan man jo juble for å ha truffet uken med finest vær på lange tider, når man dro til fjells. Selv med brukket ribbein.

Foto: Tor Langeland

Og først da jeg kom hjem begynte det å gjøre skikkelig vondt...

Alle andre fotografier: Jorun Roaldseth

P.S.

Etter diverse tilbakemeldinger om at jeg har gjort noe ulovlig eller farlig, må jeg få presisere. Jeg har ikke passert noen stoppskilt eller sperring ut mot stupet. Jeg gikk bare inn på det gamle utiktspunktet øverst i Måbødalen. Det er fremdeles sikret med en mur mot stupet, og fotosymbolet som viser det beste stedet for å ta bilde av fossen, er fremdeles på plass. Det var dit jeg gikk. Grunnen til at denne utsiktsplassen nå er stengt av med autovern mot veien, er at det arbeides med en ny plass like ved. Jeg antar at de har stengt av den gamle plassen før den nye er åpnet fordi mye biltrafikk og parkering på området kan komme i konflikt med anleggstrafikken på den nye plassen. Men det betyr ikke at det ikke er lov for en enslig fotgjenger å gå dit og ta bilde når det ikke er noen aktivitet på anleggsområdet. Jeg prøver jo å beskrive hendelsen med litt humor her!

Grunnen til at jeg falt, var at jeg skulle skynde meg tilbake over sperringen mot veien for at vi ikke skulle stå for lenge i busslomma. Og sjåføren satt i bilen for å kunne flytte den hvis det skulle komme en buss. Jeg falt altså i en romslig veikant, langt utenfor bilveien. Kun min egen klossethet å klandre her :)

PERLEBRYLLUP

 For tretti år siden, 12. august 1993, møtte Tor og jeg opp på den norske ambassaden i Paris kl 12.00 for å bli viet.

Vi hadde ordnet nødvendige papirer før vi dro hjemmefra. Bare et vennepar som hadde skrevet under som forlovere, visste om planene. Til familiene sa vi bare at vi skulle på ferie.Vi kjørte bil ned gjennom Europa, overnattet på campingplasser, noen ganger i telt, noen ganger i hytter. Det ble en flott ferie med mange fine opplevelser. 

Jeg tenkte at jeg kunne jo ikke ta med meg en kjole fra Bergen til Paris. Men jeg ante ikke hvor man kan kjøpe kjole i Paris. Jeg kjente ingen der den gangen og hadde aldri vært der før. Men jeg fant en rød draktkjole som jeg var fornøyd med, annengangs brud som jeg var. Tor stilte i mørk dress og sløyfe.

På ambassaden stod flere gifteklare par og ventet. God stemning og gratulasjoner etter hvert som parene kom ut fra kontoret som rette ektefolk. Etterpå fant vi et sted å spise.

I dag feirer vi hjemme. Vi er blitt 30 år eldre, men holder sammen i tykt og tynt og er uendelig takknemlige for å ha hverandre!

SOMMERSOL OG TORDENVÆR

Første del av sommeren 2023 har gått fort. Jeg har ikke hatt tid til bloggen. Vi har hatt deilige dager med mye fint vær. I begynnelsen av juni ble det en tur til Lillehammer for å feire 50 års russejubileum.

Sigrid Undsets plass, Lillehammer.

 

Jeg fikk bo i det koselige barndomshjemmet til klassevenninnen min, Kari, fra Fåberg.

Vel hjemme igjen var det bursdagsfeiring, jobbing på hytta og besøk av barnebarn. Her kommer noen sommerbilder:

Blomster i bursdagsgave av barna.

Besøk av en skjæreunge mellom blomstrende iris.

Et pinnsvin har også besøkt oss flere ganger i sommer, men den gjemte seg mens barnebarna var på besøk.

På hytta blomstret rogna rikelig i år. Betyr det mye eller lite snø til vinteren? 

De siste dagene har det regnet og vi har hatt kraftig tordenvær. Det fikk meg til å tenke på en skummel opplevelse for 60 år siden:

Foto:    Lynnedslag

                                                          

TOREVÆR

Et skarpt lysglimt lyste opp hele rommet. I det samme kom et øredøvende brak som vekte alle på en gang. Det rista i huset. Vesla begynte å gråte. Jeg hoppa ut av senga og oppdaga at de andre allerede sto ute på golvet.

«Hva var det?» sa vi nesten i munnen på hverandre, Asbjørg, Kristin og jeg.

Vi hørte guttene ute i gangen. Vi sprang etter dem inn på mors og fars soverom. Begge var på beina. Far dro gardina til side og kikka ut. Nå var det helt stille og mørkt. En merkelig lyd ble sterkere og sterkere. Etter hvert hørte vi den bare som en brølende dur. Det var lyden av vann som fossa ned fra himmelen. Aldri hadde jeg opplevd et så kraftig regn. Det gjorde det umulig å se noe som helst.

«Det var nok lynet som slo ned», sa mor.  Hun skalv litt i stemmen, syntes jeg. Vi så på hverandre gjennom mørket. Alle så litt redde og urolige ut. Ansikta våre var bleike i lynglimta.

«Det kommer ikke til å lyne så mye mer nå når det har begynt å regne så kraftig», beroliga far. Lynene lyste opp himmelen innimellom, men toreskralla hørtes lenger og lenger unna etter hvert. Vi telte sekundene fra lynglimt til toreskrall.

«Det er på vei bort fra oss», beroliga mor igjen.

«Gå og legg dere, unger, så skal far og jeg gå og se om alt er i orden i huset. Vi får se til dyra også».

Vi stod der litt, rett opp og ned på rommet til mor og far. Det var kaldt på golvet. Magnar snudde seg og gikk tilbake til gutterommet. Håret hans stod rett opp og øyelokka hang. Han ville bare sove videre. Vi jentene gikk også og la oss igjen. Tulla stod i senga da vi kom, hun greide ikke å klatre ut sjøl og ingen hadde tenkt på å ta henne opp.

Hun begynte å gråte igjen da hun så oss.

«Så, så, alt i orden. Legg deg til å sove igjen, vennen,» roa Asbjørg. Hun fikk Vesla til å legge seg ned igjen og bredde dyna over henne.

Det lukta svidd i huset. Lyn kunne være farlig, det visste vi godt. Det tok litt tid før vi fikk roa oss. Vi lå musestille i sengene våre og lytta etter mor og far. Vi hørte dem snakke sammen. De gikk ned trappa. Det gikk i ei dør nede.

Vesla sovna fort. Til slutt var det helt stille i huset igjen, bare regnet fortsatte å dundre løs på alt, både huset og marka og alt som var ute denne natta.

Neste morgen var mor alvorlig. Far var reist på arbeid. Det var skoleferie, så alle vi ungene var samla rundt frokostbordet samtidig. Mor satte seg ned ved bordet, hun også. Hun pleide ellers støtt å gå fram og tilbake og styre og stelle med noe.

«Tora slo ned i går», sa mor.

«Ja, det smalt jo noe forferdelig!» svarte Magnar.

«Ja, lynet slo ned i huset!» sa mor.

«Hæ, her i huset?!” Alle ungene måpte.

«Det er svimerker rundt inntakssikringen. Det er merker etter flammer i taket oppe, rett utenfor soverommene våre. Vi var mer enn heldige at det ikke ble brann her i natt!» Mor pekte opp mot taket.

Vi toga opp trappa etter hverandre og glante opp i taket. Svarte svimerker ut fra sikringen viste tydelige spor etter flammer som hadde slikka bortover taket og veggen. Dette kunne fort ha blitt til en brann. Huset kunne ha brent ned. Vi kunne ha brent inne alle sammen! Det gikk kaldt nedover ryggen på Jorun da hun skjønte hva som nesten hadde skjedd. De hadde vært i livsfare alle sammen i natt!

«Far og jeg oppdaga det ikke før vi stod opp i dag», sa mor. «Strømmen hadde gått i natt. Det var så mørkt.  Far lyste med lommelykta, men vi merka ikke noe spesielt. Dyra var urolige, men uskadd. Far og jeg takka Gud for at han hadde beskytta oss og at vi var trygge etter det fryktelige toreværet. Vi la oss trygt til å sove igjen. Gud har sannelig holdt sin hånd over oss i natt.»

Mor sukka og tørka en tåre. Hun smilte mot oss med tårer i øynene. Vi klemte oss sammen rundt henne. Vi hadde vært i større fare enn vi ante i natt.

Nå var det heldigvis oppholdsvær.

Minnene om den skremmende natta sitter fremdeles i.

 

 

STRANDAMALERIENE PÅ LINDÅSTUNET

 

Lindåstunet har sett bedre dager. Huset ble bygget i 1927 som tuberkulosehjem i vakre omgivelser ved sjøen på Lindås i Alver kommune utenfor Bergen. Det ble tegnet av Lilla Hansen, Norges første kvinnelige arkitekt med egen praksis. I 1952 var det ikke lenger behov for tuberkolosehjemmet. I 1954 ble bygget tatt i bruk som psykiatrisk pleiehjem for pasienter fra hele Vestlandet. Fra 1990-tallet har det vært i kommunens eie.  Det var noen år også brukt som dagsenter og bolig for eldre. De senere år har huset stått tomt og forfallet er godt synlig. Hva skal kommunen gjøre med huset? Finnes det en rik onkel som vil forbarme seg over den en gang så vakre bygningen?

Pinseaften, i regn og vind, ble et spesielt flagg heist i den værbitte flaggstangen utenfor Lindåstunet:

Flagget er prydet med et motiv fra et Strandamaleri. Jeg har skrevet om Strandamalerne tidligere på bloggen. Flaggheisingen markerte åpningen av utstillingen "Stranda på Lindås". Det er lagt opp til aktiviteter i det gamle huset hele sommeren. 

Kunstnergruppen "Alt Går Bra" har arbeidet med å samle bilder og informasjon om fenomenet Strandamalerne i flere år. De har fått til et samarbeid med etterkommere etter Strandamalerne og med Alver kommune.

Alt Går Bra skriver: "Ved å rette oppmerksomheten mot Strandamalerne, tilbyr Alt Går Bra, i motsetning til nasjonalromantikernes sublime landskapsskildringer, et nytt blikk på den norske topografien, inspirert av selvlærte outsiderkunstnere fra Vestlandsregionen i etterkrigstiden".

Det var fullt hus på åpningen. Mange i området var nysgjerrige på å se både bildene som var blitt til i deres egen bygd, og huset som har stått stengt i lengre tid. Huset bærer på en historie som gir det en eim av sykdom og lidelse. Nå vekkes det til liv, i hvertfall for en stund.

"I samarbeid med Alver kommune presenterer Alt Går Bra i løpet av sommeren nesten hundre Strandamalerier fra kommunens nylig innkjøpte samling, sammen med malerier utlånt av etterkommere av Strandamalerne", skriver Alt Går Bra videre.

Motivene til Strandamalerne er idylliske landskap, ofte med vakre solnedganger i rødoransje farger. Denne fargen har Alt Går Bra brukt som en rød tråd i utstillingen.

Bildene er hengt opp som en slags installasjon, og er spredt ut i alle rom i 1. etasje.

Vintermotiv med fargerike rammer.

 

Et populært motiv i fire versjoner.

 

I anledning utstillingen har noen ivrige hjelpere laget en modell av karusellen som ble brukt til å masseprodusere malerier.

Kommunen har laget et hefte for anledningen. De skriver:

" Fenomenet Strandamålarane oppstod i bygda Stranda i Lindås kommune. Dei fleste gardane var for små til at ein kunne brødfø ein heil familie, difor måtte mange ta på seg ei attåtnæring.( ... ) Kring 1940 dukka det opp eit nytt og spanande levebrød på Stranda som gav ekstrainntekt. Det nye var landskapsmåling med oljefargar  på papp-plater, og mellom 1940 og 1960 livnærte mange i bygda seg med å lage og selje måleri. Bileta vart selde for 5 - 10 kr. og skulle det vere ei brukbar årsløn måtte produksjonen vere stor. Det vert sagt at omlag tolv personar masseproduserte måleria og at dei hadde eit opplag på kring 20000 måleri i året. Det vart mellom anna laga ein karusell av staffeli og ein symaskinmotor, slik at dei kunne produsere inntil åtte måleri i slengen. Måleria vart selt på dørene og sendt i postoppkrav rundt omkring i heile landet."

 

Hva skjedde med maleriene senere?

Men hva skjedde med maleriene etter at populariteten la seg på slutten av -60 tallet?

Alt Går Bra skriver i heftet fra kommunen: "Fenomenet Strandamålarane opnar opp for ei rekkje spørsmål, som: Kva var årsaka til måleria sin enorme popularitet? Fins det paralelle fenomen internasjonalt? Kvifor vart måleria seinare stua bort, kasta eller gjeve vekk til loppemarknad?"

 Noen av bildene er stuet vekk i skuffer og skap, loft og kjellere. Dette gjenspeiles i utstillingen.

En video tatt opp av Alt Går Bra på flyet hjem fra Paris hvor de bor i perioder av året. Videoen viser skyer og solnedgang. Den projiseres på en stein funnet utenfor Lindåstunet og vises inne i et skap.

I et annet rom får du en advarsel: "Forsiktig! Ikke gå for nærme landskapet", sier en stemme i det du går inn i rommet.

Her henger bildene på skeive og til og med i taket. 

Fotografen går bokstavelig talt ned på kne for å få gode bilder.

Heldigvis er mange av de idylliske landskapsmaleriene til Strandamalerne reddet for ettertiden.

I andre etasje viser flere kunstnere arbeider i de tidligere pasientrommene. Arbeidene forsterkes av at ringesnorene for å påkalle hjelp, fremdeles henger på veggen. Kunstnerne i andre etasje er Renate Synnes Handal, Mette Marie Træland og Signar Kristoffersen, Inga S. Søreide, Anniken Jøsok Hessen, Tone Andersen, Vibeke Rød Kjøde. Disse arbeidene er i seg selv verdt et besøk.

Hver søndag hele sommeren er Lindåstunet åpent og forskjellige lag og organisasjoner står for kafédrift i perioden. Torsdag 1. juni er det konsert ved Kurt Hatten, og tirsdag 6. juni er det foredrag om Strandamalerne ved Øyvind Holsen, Øystein Valde og Alt Går Bra.