STRANDAMALERIENE PÅ LINDÅSTUNET

 

Lindåstunet har sett bedre dager. Huset ble bygget i 1927 som tuberkulosehjem i vakre omgivelser ved sjøen på Lindås i Alver kommune utenfor Bergen. Det ble tegnet av Lilla Hansen, Norges første kvinnelige arkitekt med egen praksis. I 1952 var det ikke lenger behov for tuberkolosehjemmet. I 1954 ble bygget tatt i bruk som psykiatrisk pleiehjem for pasienter fra hele Vestlandet. Fra 1990-tallet har det vært i kommunens eie.  Det var noen år også brukt som dagsenter og bolig for eldre. De senere år har huset stått tomt og forfallet er godt synlig. Hva skal kommunen gjøre med huset? Finnes det en rik onkel som vil forbarme seg over den en gang så vakre bygningen?

Pinseaften, i regn og vind, ble et spesielt flagg heist i den værbitte flaggstangen utenfor Lindåstunet:

Flagget er prydet med et motiv fra et Strandamaleri. Jeg har skrevet om Strandamalerne tidligere på bloggen. Flaggheisingen markerte åpningen av utstillingen "Stranda på Lindås". Det er lagt opp til aktiviteter i det gamle huset hele sommeren. 

Kunstnergruppen "Alt Går Bra" har arbeidet med å samle bilder og informasjon om fenomenet Strandamalerne i flere år. De har fått til et samarbeid med etterkommere etter Strandamalerne og med Alver kommune.

Alt Går Bra skriver: "Ved å rette oppmerksomheten mot Strandamalerne, tilbyr Alt Går Bra, i motsetning til nasjonalromantikernes sublime landskapsskildringer, et nytt blikk på den norske topografien, inspirert av selvlærte outsiderkunstnere fra Vestlandsregionen i etterkrigstiden".

Det var fullt hus på åpningen. Mange i området var nysgjerrige på å se både bildene som var blitt til i deres egen bygd, og huset som har stått stengt i lengre tid. Huset bærer på en historie som gir det en eim av sykdom og lidelse. Nå vekkes det til liv, i hvertfall for en stund.

"I samarbeid med Alver kommune presenterer Alt Går Bra i løpet av sommeren nesten hundre Strandamalerier fra kommunens nylig innkjøpte samling, sammen med malerier utlånt av etterkommere av Strandamalerne", skriver Alt Går Bra videre.

Motivene til Strandamalerne er idylliske landskap, ofte med vakre solnedganger i rødoransje farger. Denne fargen har Alt Går Bra brukt som en rød tråd i utstillingen.

Bildene er hengt opp som en slags installasjon, og er spredt ut i alle rom i 1. etasje.

Vintermotiv med fargerike rammer.

 

Et populært motiv i fire versjoner.

 

I anledning utstillingen har noen ivrige hjelpere laget en modell av karusellen som ble brukt til å masseprodusere malerier.

Kommunen har laget et hefte for anledningen. De skriver:

" Fenomenet Strandamålarane oppstod i bygda Stranda i Lindås kommune. Dei fleste gardane var for små til at ein kunne brødfø ein heil familie, difor måtte mange ta på seg ei attåtnæring.( ... ) Kring 1940 dukka det opp eit nytt og spanande levebrød på Stranda som gav ekstrainntekt. Det nye var landskapsmåling med oljefargar  på papp-plater, og mellom 1940 og 1960 livnærte mange i bygda seg med å lage og selje måleri. Bileta vart selde for 5 - 10 kr. og skulle det vere ei brukbar årsløn måtte produksjonen vere stor. Det vert sagt at omlag tolv personar masseproduserte måleria og at dei hadde eit opplag på kring 20000 måleri i året. Det vart mellom anna laga ein karusell av staffeli og ein symaskinmotor, slik at dei kunne produsere inntil åtte måleri i slengen. Måleria vart selt på dørene og sendt i postoppkrav rundt omkring i heile landet."

 

Hva skjedde med maleriene senere?

Men hva skjedde med maleriene etter at populariteten la seg på slutten av -60 tallet?

Alt Går Bra skriver i heftet fra kommunen: "Fenomenet Strandamålarane opnar opp for ei rekkje spørsmål, som: Kva var årsaka til måleria sin enorme popularitet? Fins det paralelle fenomen internasjonalt? Kvifor vart måleria seinare stua bort, kasta eller gjeve vekk til loppemarknad?"

 Noen av bildene er stuet vekk i skuffer og skap, loft og kjellere. Dette gjenspeiles i utstillingen.

En video tatt opp av Alt Går Bra på flyet hjem fra Paris hvor de bor i perioder av året. Videoen viser skyer og solnedgang. Den projiseres på en stein funnet utenfor Lindåstunet og vises inne i et skap.

I et annet rom får du en advarsel: "Forsiktig! Ikke gå for nærme landskapet", sier en stemme i det du går inn i rommet.

Her henger bildene på skeive og til og med i taket. 

Fotografen går bokstavelig talt ned på kne for å få gode bilder.

Heldigvis er mange av de idylliske landskapsmaleriene til Strandamalerne reddet for ettertiden.

I andre etasje viser flere kunstnere arbeider i de tidligere pasientrommene. Arbeidene forsterkes av at ringesnorene for å påkalle hjelp, fremdeles henger på veggen. Kunstnerne i andre etasje er Renate Synnes Handal, Mette Marie Træland og Signar Kristoffersen, Inga S. Søreide, Anniken Jøsok Hessen, Tone Andersen, Vibeke Rød Kjøde. Disse arbeidene er i seg selv verdt et besøk.

Hver søndag hele sommeren er Lindåstunet åpent og forskjellige lag og organisasjoner står for kafédrift i perioden. Torsdag 1. juni er det konsert ved Kurt Hatten, og tirsdag 6. juni er det foredrag om Strandamalerne ved Øyvind Holsen, Øystein Valde og Alt Går Bra.

GATELANGS I PARIS

 

Gatebilde fra en passasje i Paris

 

I begynnelsen av mai reiste vi fra Bergen til Paris. Vi besøkte min datter Agnes og mannen, som deler av året bor i en leilighet sentralt i byen. Derfra kunne vi rusle gatelangs og få med oss mye fint og spennende. 

For det første, det yrende folkelivet. Og så ble jeg betatt av de mange overbygde passasjene med glasstak og nydelig mosaikkgulv. Det hadde vært noe for Bergen!

Parken ved Palais-Royal

'

Parken ved Palais-Royal ble en favoritt. Der fant vi også en fortausrestaurant som solgte crepe. Det hører med når man er i Frankrike.

Å spise på fortausrestaurant hører med

Marked i Paris

Agnes tok oss med til et marked som solgte alt mulig. Jeg ble så opptatt at jeg glemte å ta bilder. Men mannen min knep meg i å løfte en liten treningsmanual som var til salgs, og det skjer ikke så ofte, så det måtte han forevige. Jeg kjøpte den ikke!

Vi fikk billetter til Louvre:

Glasspyramiden ved Louvre

 

Gjennom glasspyramiden kan man se ned på de besøkende inne i museet.

og fikk endelig sett Mona Lisa:

 

Mona Lisa henger godt skjermet bak en glassvegg med rekkverk foran

 og Nike fra Samothrake blant veldig mye annen stor kunst:

Nike står i trappeoppgangen

 

 

Det var mange statuer av menn til hest å se rundt i Paris.Som f.eks. denne av Ludvig 14. utenfor Louvre. 

Statue av Ludvig 14. til hest

 

Men plutselig dukket denne fargerike damen opp. Yayoi Kusama ruvet i bybildet.

Kusama maler prikker i Paris

 

Vi tok også en tur opp til høyden der den kjente kirken Sacre-Coeur ligger. I trappene opp mot kirken var det gratis rocke-konsert og stor stemning.

Friluftskonsert i trappene opp til Sacre-Coeur

Kirken var åpen, som de fleste andre kirker vi så. Inne i kirken var det fotoforbud. Masse fantastisk kirkekunst! Og fra høyden utenfor kirken var det flott utsikt over byen.

Utsikt over Paris fra Sacre-Coeur

Sacre-Coeur ligger på Montmartre, det gamle kunstnerkvarteret i Paris. Der kan du få tegnet eller malt et portrett av deg selv. Kunstnerne sitter tett i tett.

Hvis du ønsker et portrett av deg selv, er det bare å henvende seg til en av de mange kunstnerne.

Vi tok også en tur langs Seinen.

Nettinggjerdet på rekkverkene med alle hengelåsene som tynget ned broene var borte og erstattet av pleksiglass, men overalt hvor det er mulig i denne romantikkens by, forsegler fremdeles forelskede par sin kjærlighet og kaster nøkkelen i håp og tro om evig lykke sammen.

 Langs Seinen er kassene til selgerne som selger bilder, bøker, tegneserier og gamle bildealbumer på plass.

Notre Dame er under reparasjon bak stillaser.

På rusleturen gatelangs kom vi over flere gatemusikanter. Publikum lot seg rive med:

Gatemusikanter spilte opp til dans

Vi dro til Paris for å feire at vi giftet oss i denne byen for 30 år siden. Agnes og Opie tok oss med til en restaurant med flott art nouveau dekor. Mannen spiste snegler. Jeg holdt meg til tryggere kost. 

Flott art nouveau-dekor i restauranten

Dette, og mye, mye mer er inntrykk vi har med oss fra besøket i Paris. Etterpå besøkte vi min søster i Sør-Frankrike. Bilder derfra kommer en annen gang.

PARIS

 Vi er straks på vei til Paris igjen. 

Sist vi var i Paris, i 2016, bodde vi i nærheten av Notre Dame. Siden den gang er kirken ruinert av brann. Den er under restaurering, men den åpner ikke for publikum igjen før tidligst neste år. Og den blir aldri hva den engang var. 

Her kommer en reprise fra vårt forrige besøk i byen:

Notre Dame i måneskinn. Foto: Tor Langeland

 

 

  Vi har vært en tur i Paris. Innlegget i dag handler om den romantiske siden ved byen. 
En augustdag for snart 23 år siden giftet vi oss i den norske ambassaden her.
Nå kom vi til Paris en sur februarkveld og tok inn på hotell i en stille gate like ved Notre Dame. 

Broene over Seinen er sentrale, romantiske elementer i byen. 
Min søster ble forlovet på en av broene.

I mange år har det vært et romantisk rituale for forelskede par å låse fast hengelåser på rekkverket og kaste nøkkelen i Seinen. 
Det skal vel være en måte å forsegle kjærligheten på.
For en tid siden kunne vi lese at det var slutt på dette.
Men kjærlighetsritualet lar seg ikke stoppe. 
Vi ble stadig tilbudt hengelåser der vi spaserte arm i arm langs Seinen. 

Og mange har latt seg friste. Jeg kjenner et par som har gjort det, (men det var ikke oss og ikke min søster).

I disse grønne kassene langs Notre Dame oppbevarer gateselgere varene sine. 
Det er bøker, blader, tegninger og fotografier. 
Da jeg tok bildet, hadde de ikke åpnet handelen enda.

NÂR KNOPPAR BRISTER

Våren sprenger seg fram på Askøy

Våren er kontrastenes tid. I påsken var vi litt hjemme, litt på hytta vår ved sjøen for å rydde og ordne etter vindusskifting, - og de siste par dagene var vi hos datteren med familie på hytta på Mjølfjell.

Det var rikelig med både snø og sol på Mjølfjell.

Det var ingen fare for at det skulle bli for lite snø på Mjølfjell med det første. Unger og voksne gikk, kjørte og hoppet på ski, og akte i bakken som ble isete etter at sola gikk ned. Jeg hadde ikke med ski, det er litt for bratt og bakkete for meg. Det er fint å bare sitte og nyte også.

 

Pusen var også med til fjells.

 

Og hvor brun kan man egentlig bli i påskefjellet? Barnebarnet ville sjekke. Det var god temperatur, så hun trengte ikke bruke votter på skiturene. Hun laget seg et hjerteformet plaster som satt på håndbaken hele uka. De dro til fjells i palmehelga og sånn så hånden ut 

1. påskedag.

 

Vel hjemme i byen igjen er det tid for våronn i hagen. Krokusen blomstrer ved uthusveggen.

 

Avslutter med et vers av Karin Boyes vakre, såre dikt:

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
_                                       och det som stänger.