KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

søndag 24. oktober 2021

GOD BOK: "ETTERKOMMEREN" AV FINN BJØRN TØNDER

 

 "Det er utrolig mange i Bergen som er etterkommere av lausunger" stod det med store bokstaver i Bergensavisen tidlig i høst. Det var forfatteren, journalisten, skribenten (og mye mer), Finn Bjørn Tønder, som kom med denne oppsiktsvekkende uttalelsen. Skal tro om ikke finere fanafruer satte kaffen i halsen? Men han fikk i hvert fall oppmerksomhet om den nye boken sin "Etterkommeren".

Jeg har fulgt Tønder på Facebook i noen år, ikke fordi jeg kjenner ham personlig, men fordi jeg er interessert i noe av det han skriver. 

Han postet små utdrag av samtaler han hadde hatt med sin gamle far. De kunne være pussige, såre, fine og rørende. Mange oppfordret Tønder til å samle dem i en bok. Da var han nok allerede godt i gang med denne boken. Og, ja, en del av samtalene er med i den nye romanen.

Slik lyder baksideteksten:"En fortiet hendelse i Lærdal på tampen av 1880-tallet og et barnedødsfall i Bergen en generasjon senere, står sentralt i denne romanen. Dette har preget en familie i flere ledd, og i vår tid spesielt gjort forholdet mellom en far og hans sønn vanskelig. Nå går det mot slutten for faren. Og sønnen bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde i fortiden, i et håp om å befri den gamle fra hans traumer før han dør".


Boken handler om mye mer enn samtalene med den gamle faren. Den handler om slekt og familiehemmeligheter. Hvorfor er faren bare opptatt av familien på farsiden og hvorfor vil han ikke snakke om sin mors familie? Hvem var farmoren og hvor kom hun fra? Og hvorfor snakker han hele tiden om en bror som døde 8 år før han selv ble født? 

Hvorfor er faren som han er? Dette er spørsmål forfatteren stiller mens det går mot slutten av livet for den gamle. I begynnelsen av boken er sønnen irritert på faren. Etter hvert som han finner ut mer av familiehistorien, blir han mildere stemt. For hvordan blir etterkommerne påvirket av hendelser i tidligere generasjoner? Tittelen kan leses dobbelt, den kan peke  på faren, men også på sønnen, forfatteren som prøver å forstå.

I reneste dektektivromanstil nøster Tønder opp i slektshistorien og avdekker familiehemmeligheter. En stor del av historien er nok sann om Tønders egen slekt. Men hvem har ikke hemmeligheter i nær eller fjernere familie, historier det ikke skulle snakkes om? Boken treffer, berører og opprører meg som leser på veldig mange plan. Den underholder og griper, får meg til å le og gråte.

Tønder omtaler utsatte, sårbare unge kvinner på en fin, varm og forståelsesfull måte. Boken veksler mellom nåtid og forholdet til faren, og historiene om formødrene det ikke skulle snakkes om. Komposisjonen og fremdriften er imponerende god. Det er godt gjort å skrive slik om egen familie. Om han fikk vite den fulle og hele sannheten om familiens historie, eller om mye av oppklaringen er oppdiktet, betyr ikke så mye for meg som leser. Jeg liker slutten!

"Etterkommeren" er Tønders fjerde roman. Jeg leste den forrige også, "Utide" fra 2018. Det var en roman som ikke traff meg. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over denne fine, gode boken "Etterkommeren". Anbefales!

Og en viktig ting: Boken er godt korrekturlest! Utgitt på bergensforlaget Bodoni, men fortjener å spres ut i hele landet og oversettes til flere språk, etter min mening.

Men en ting Tønder sier i "Etterkommeren" er jeg ikke enig med ham i. Det handler om skulpturen "Tiggerne" av Gustav Vigeland som står plassert i sykehusparken ved Haukeland Sykehus. 

Bildet fant jeg i en gammel artikkel i BA. Foto: Rune Johansen

 Tønder syns den må være landets mest malplasserte skulptur. Jeg syns skulpturen av nakne, tiggende, gamle menn passer veldig fint der den står i sykehusparken. Den ene mannen rekker hånden frem i en tiggende bevegelse, den andre holder seg fast i ham mens han knytter den andre neven i fortvilelse. Det er en gripende scene. Her går det hver dag fortvilte og engstelige mennesker forbi for å tigger sykehusets ansatte om hjelp og helbredelse for seg selv og/eller sine. Jeg syns tiggerne er på min side og tigger for meg også når jeg går forbi. Jeg ser på dem som mine venner.






lørdag 16. oktober 2021

A + B = SANT. EN KJÆRLIGHETSHISTORIE

 I dag har jeg gleden av å dele med dere den romantiske kjærlighetshistorien til det herlige paret Andrew og Birthe.

 Birthe har ordet:




Da vi giftet oss i 1973

Det begynte med en forlovelse. Andrew og jeg var på scootertur til Sørlandet og fant en dag ut at nå skulle vi forlove oss. Undertegnede brud var da 18 og brudgommen nettopp fylt 20. Vi besøkte først en gullsmed i Risør, la fram vårt behov for forlovelsesringer og at vi ville ha dem graverte samme dag. Gullsmeden beklaget, men det lot seg ikke gjøre. Tenke seg til! Den vordende bruden var oppbrakt. Vi dro så videre til Arendal og besøkte gullsmed nummer to. Her var det orden i sakene, vi fikk tatt ut moderne, litt brede, gullringer og - vi skulle få dem inngravert med det samme! Dette var kjekt! Vi dro fra butikken med ringene og en bryllupsbok de pleide å gi til forlovede par. Vi satte oss i trappene i havnen og tok ringene på hverandres ringfingre der. Det var romantisk. Vi gikk så inn i nærmeste bokhandler, kjøpte to «turistkort» fra Arendal, skrev en hyggelig hilsen til våre respektive foreldre. Vi avsluttet med: «Forresten, vi har forlovet oss». Så la vi dem i nærmeste postkasse.

  

Så kom vi hjem. Foreldrene våre virket glade og fikk sjekket ut at de ikke skulle bli besteforeldre. Så var vi forlovet i et helt halvt år. Da gav vi beskjed om at vi ville gifte oss til sommeren. Dette kom visst litt brått på, for nå var brudens bestefar helt overbevist om at han skulle bli oldefar. Nei, du.

Vi ønsket å gifte oss hos byfogden i Bergen. Da vi allerede hadde bestemt datoen for bryllupet, og det viste seg at byfogden ikke vår åpent på lørdager, tenkte vi at det var vel greit å gifte seg i kirken. Andrew syntes vielsesritualet med spørsmålet om å elske og ære hverandre til vi døde, var litt vel heftig. Han ringte derfor til presten i kirken vi hørte til og la fram sine tanker. Prestens svarte at hvis vi ikke kunne love dette, så var det ikke ekte kjærlighet. Det endte med at vi byttet kirke og prest. Vi kan ikke huske at den «nye» presten hadde noen innvendinger om våre refleksjoner. Vi bad om å få vår «egen» melodi til bryllupsmarsj. Dette var «Morning has broken», den gang vakkert og stemningsfullt framført av Cat Stevens. Dette kunne ikke presten bifalle. Han sa at det var organisten som skulle bestemme hvilken inngangs- og utgangsmelodi som skulle brukes. Dette var svært skuffende for oss, men nå nærmet bryllupsdatoen seg, så bytting av kirke og prest en gang til, var det ikke tid til.

Så skulle brudekjole og dress skaffes til veie. Brudgommen fikk kjøpt en smalstripet, mørk jerseydress og blanke brune sko med høye hæler. Han var så fin og tøff! Jeg fikk min mor (og hennes lommebok) med meg rundt i alle damebutikkene i Bergen. Det var viktig at kjolen ikke så ut som en vanlig, og etter mitt syn, kjedelig brudekjole. Og slør var overhodet ikke aktuelt. Vi endte opp i Else Kolderups Boutique i Nygårdsgaten, der jeg aller nådigst gikk med på å kjøpe en beige ullkjole med strikkliv og litt puffermer. Med brune sko og et stort halskjede med tigerøye, ble det bra. På hodet hadde jeg en selvheklet hatt, litt sånn rastafari-fasong. Min mor hadde laget en enkel brudebukett.

Det nærmet seg, og gjester var inviterte. Foreldrene mine tok på seg å holde bryllupsfestene i deres hus. Ja, det var to fester. En for familien og en for venner. Men først måtte vi altså i kirken. Min far hadde kanskje hatt et lite håp om at han skulle få føre sin datter opp over kirkegulvet, men det kunne han bare glemme. Jeg sa til ham at jeg ikke ville leveres til Andrew som en annen «pakkepost»! Han tok det pent.



St. Hansaften 1973, klokka 11.00, i 30 graders varme, stod Andrew og jeg klar til å gå sammen opp til alteret. Vi hørte organisten slo an en tone, dørene åpnet seg, og vi kunne gå, sakte, sakte, hånd i hånd. Men, denne bryllupsmarsjen hadde vi aldri hørt før, og i tillegg, midtveis, spilte organisten feil. Dette var et vanskelig øyeblikk for oss begge. Men, med gode miner til slett spill, bokstavelig talt, kom vi oss fram til alteret og presten. I det vi passerte familien på de fremste benkene, utbrøt min oldemor: «Kor e bruden?». Jeg hadde altså lykkes i å ikke se ut som en vanlig, kjedelig brud! Hurra!

 


 Gifte ble vi, alle var glade – nå kunne festene begynne! Siden jeg ikke ville være en tradisjonell brud, hadde jeg ordnet med et eget antrekk til festen med vennene. Min svigermor er engelsk, og hun hadde besørget en brun og hvitprikket nattkjole med knall oransje pyntebånd, fra St. Michaels i England. Iført denne moderne nattkjolen, ønsket jeg våre venner velkommen. Min beste venninne var meget skuffet over at jeg hadde skiftet til det nye antrekket, og det fikk jeg virkelig høre…

Det var to vellykkede fester, noen «fadeser» til tross. I familiefesten ble det servert kald kalkun med tilbehør. Min mor ble meget stresset, da hun skjønte at kalkunen ble servert uten å være oppskåret. Med gjester fra England som ikke fikk til å forsyne seg, ble det nesten litt for mye for vertinnen. Serveringsfatene måtte ut igjen på kjøkkenet, der det ble hektisk aktivitet. Det ble derfor litt ekstra ventetid på maten, men brudeparet hadde det supert.

På vennefesten hadde min far gitt ansvaret for alkoholservering til en venn av min bror. Han fikk beskjed om at han måtte vise måtehold ved skjenking av drinker. Det skulle også serveres sjampanje. Han tok oppdraget svært alvorlig, eller så var han uvanlig glemsk til å være en ungdom i sin beste alder. Dagen etter stod det 11 åpnede sjampanjeflasker under bordet i «baren». Ingen av gjestene hadde blitt budt sjampanje! Som en konsekvens av denne «fadesen» måtte mine foreldre og en tante og onkel, pliktskyldigst drikke så mye de orket av sjampanjen dagen etterpå. Da ble det god stemning!

Etterord:

Da Andrew og jeg feiret vårt sølvbryllup, arrangerte vi et rebusløp for gjestene. På første post, måtte alle møte opp foran Birkeland kirke, der vi hadde giftet oss. Vi hadde med stor Ghettoblaster utenfor kirken, og vi kunne endelig få oppfylt drømmen om å gå brudemarsj, dog langs kirkeveggen, til Cat Stevens «Morning has broken» på «full guffe». Vi var ny oppdressete for anledningen og bar hver vår kjempelange, røde rose i hendene. Det føltes så godt! Vi fikk det som vi ville – til slutt!

Nå har vi vært gift i snart 50 år. Er vi heldige, skal vi nok finne på noe sprell for gjestene på gullbryllupsdagen også!

 

Birthe Johanne Rasmussen

(brudgommen, Andrew Hanevik, har godkjent historien)


mandag 11. oktober 2021

BIRK OG BOBÅTEN

 

Birk og bobåten ved Bryggen i Bergen.

Barnebarnet mitt, Birk, har bygd seg bobåt sammen med faren sin. For to år siden tok han båten med seg nordover fra Bergen til Trondheim og bodde i den mens han studerte ved NTNU. Båten heter Dijkstra og det forteller noe om hva Birk har tatt mastergrad i. 

Før helgen kunne vi ta imot Birk og båten ved Bryggen i Bergen.

Bilde fra 2019. Innredningen i båten tar form.  
 

I fjor dro Birk til Cambridge for å studere videre. I mellomtiden fungerte båten som hybel for en annen student ved NTNU. Nå i høst var tiden kommet for å hente båten hjem til Bergen igjen. Birk planlegger å bo i den i vinter.

Turen langs kysten har vært krevende. Han skulle forbi både Hustadvika og Statt i ruskete høstvær. Det førte til landligge flere steder. Da rakk han å få oppmerksomhet både i Molde og Ålesund bl.a. Det resulterte i oppslag i lokalavis og intervju på lokalradio og andre medier. Se her f.eks. og her

Vi gledet oss til å se han trygt hjemme igjen i Bergen.

Her kommer han inn Byfjorden.


Birk og båten på Vågen.



 Her oppe på taket sitter han på en enkel rørstol og styrer båten.

 Båten er en katamaran med to påhengsmotorer.


Velkomstkomité. Birk og båten ble ønsket behørig velkommen til Bergen.


Takvindu slipper godt med lys inn i boligdelen.


Her ligger han fint ved Bryggen.


Det var grått og vått i Bergen da Birk kom med båten. Jeg var veldig glad da jeg kunne se han trygt på land og båten fortøyd ved Bryggen.


onsdag 29. september 2021

LESEKIOSK

 

Nedenfor Nykirken i Bergen står denne gamle telefonkiosken. Slike telefonkiosker var et vanlig syn før i tiden da det var køer for å få lagt inn telefon privat i husholdningene.

 Jeg gikk ikke bort til denne kiosken for å ringe i dag. Jeg ble nysgjerrig fordi den så litt merkelig ut. Jeg ville se nærmere på den.

 

"Vernet kulturminne" står det på døren, sammen med et severdighetsmerke. Jeg har ringt fra sånne telefonkiosker mange ganger i mine yngre dager. Det er morsomt at de er tatt vare på som kulturminner.

 


Inni er denne telefonkiosken fylt opp med bøker av alle slag.

 

Jeg glemte å prøve om telefonen fremdeles virker og om jeg kunne ringe fra den.

 


Det er Bergen offentlige bibliotek som foreslår at vi gir og låner bøker her. En god idé. Lesekiosker finnes spredt rundt i hele landet. Her er en oversikt fra foreningen Les

Er det noen der du bor?



torsdag 16. september 2021

WC-LOGOER

 

nr 1

Det er så mangt man kan finne på når det er ferie og man reiser litt rundt.

I sommer fant jeg ut at jeg skulle ta bilde av skiltene på dodører. Man må jo benytte seg av en del offentlige toaletter når man ferierer. Alle disse har jeg funnet i Norge.

Til tross for svært ulike logoer, forstår man jo uansett at det er hit man skal når man har et nødvendig ærend. Noen er veldig greie og direkte, slik som disse to første. Ihvertfall hvis man kan lese og forstår norsk.

nr 2

 En annen variant i samme kategori som nr 1.

 

nr 3

Denne skulle vel heller ikke være til å misforstå. Do for flotte damer i litt landlige strøk med turisttekke?

 

nr 4

En litt mer moderne, urban dame?

 

nr 5
Her har vi havnet langt uti Huttiheita.

 

nr 6
Enkel og grei som de fleste forstår. Ingen kjønnsdeling her.

 

nr 7

Denne er vel også grei hvis du ikke har et språk som er altfor langt fra indoeuropeisk.


nr 8

Vi i Norge, og våre naboland, vil vel tenke at vi har funnet stedet vi leter etter hvis vi finner dette skiltet på ei dør?

 

nr 9

Her kan du gå inn og finne et avlukke uansett kjønn.

 

nr 10

Men tør vi gå inn her?

 

nr 11

Enkelt og greit selv om du har langbukse på deg den dagen.

 

nr 12

Stilig designskilt. Her er det plass til alle!

 

nr 13

Vinneren for meg denne sommeren, ble toalettet på Parkkaféen i Søndre Park, Lillehammer!

Hvilket skilt liker du best?








torsdag 9. september 2021

HÅNDARBEID OG SOMMERFUGLER


 Jeg broderer fortsatt på bunaden til barnebarnet som skal konfirmeres i mai neste år.   

 Jeg har skrevet om dette arbeidet før her på bloggen.

Det er mye arbeid å brodere Gudbrandsdals Festbunad. Det er utrolig mange sting som skal syes og det er mange farger å holde styr på. Oppskriften man får med fra Husfliden er ikke veldig tydelig. Derfor sjekker jeg både nettet og min datters ferdige bunad for å se hvordan det egentlig skal se ut. Datterens bunad var det min mor som broderte.

Skjørtet er nesten ferdig. Nå har jeg begynt på livet. Jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå med gullbroderiet. Det krever at stoffet spennes opp på broderiramme.

 

Den ene siden av livet er ferdig. Nå gjenstår andre framdel av livet, ryggen, veske og lue.

 

Jeg har ordnet meg med et stativ til garnet. Det er 17 forskjellige farger. Godstolen er opptatt av de to skjørtdelene og sofaen er opptatt av broderidelen jeg arbeider på nå. Alle delene er tegnet på samme stoff. På salongbordet ligger tegning og bilder fra Husfliden. Mannen i huset får plass i en annen stol og har et hjørne på bordet til kaffekoppen sin.

Tidlig i sommer fikk jeg en hyggelig pakke med kort i posten.


Pakken var fra Ingunn med bloggen Bundingen. Jeg var nemlig så heldig at jeg vant en give-away hun hadde i forbindelse med sitt 10-års jubileum på bloggen. Ingunn strikker de lekreste ting! Jeg vant et par pulsvarmere i flettestrikk pyntet med små perler. Jeg ble så glad!

De er kjempelekre og utrolig deilige å ha på. Og de er lange nok til å sitte godt og varme hendene. Det er fremdeles godt og varmt ute, men før vi vet ordet av det, får jeg bruk for dem.

Vi har hatt en lang og god sommer i Bergen, og i august var det så tørt at vi måtte vanne i hagen. Det er ikke så ofte det skjer her i byen.

Sommerfuglbusken blomstrer fint nå, og for tiden får den daglig besøk av masse admiralsommerfugler. Det er veldig hyggelig besøk.


 




Fortsatt god september til dere alle!


fredag 27. august 2021

BRUDEKRONER OG DRAKTER

 

Denne brudekronen kan du se i utstillingen Impulser på Maihaugen på Lillehammer. 

Skikken med å bære brudekrone kom til Norden på slutten av 1500 tallet får vi vite. Brudekronen var forbeholdt førstegangsbruder. Det var ikke uvanlig å gifte seg flere ganger, for hvis mannen døde, var hun avhengig av å finne seg en ny mann som kunne forsørge henne og barna. Sykdom og død var en del av hverdagen. Men hadde hun stått brud før, måtte neste bryllup bli enklere.

Brudekronene kunne se veldig forskjellige ut. Noen var av rent metall, andre av silke og fargede perler.


Hva denne er laget av, er ikke godt å si, men den er pyntet med silkeblomster og silkebånd.

Det var ikke hvit kjole på bruden den gang brudekrone var i bruk, men tvert imot fargerike drakter.


Og se hva jeg fant! Skjørtet i forgrunnen og jakken i bakrunnen er fra 1700-tallet og er utgangspunkt for bunaden jeg har. 

Rekonstruert 1700-tallsdrakt fra Gudbrandsdalen, laget på husfliden på Lillehammer.

I morgen skal jeg ikle meg min bunad med mønstrete skjørt, rød jakke og gul vest. 

Vi skal feire en konfirmant som måtte utsette selskapet sitt i vår, pga. strenge restriksjoner. Nå er det så varmt i Bergen at jeg kanskje ikke trenger jakke. Det blir nok en fin dag!

Bildene over er tatt på Maihaugen. 

Her ser du bilde av bunaden som bygger på plaggene fra 1700-tallet:

Foto: Arnfinn Johnsen. Bilde fra boka Bunader fra Gudgrandsdalen.

Jeg har skrevet om brudekroner og kronebruder på bloggen min mange ganger før. 

Her er et gammelt bilde:


 Bildet av dobbeltbrudeparet er fra et gammelt album jeg kjøpte på en antikkmesse i Bergen for mange år siden. Brudene er nok fargerike, men alle er preget av stundens alvor.