KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

lørdag 26. oktober 2019

BARNEFAR OG BYGDESLADDER


Å finne sine røtter er ikke alltid like enkelt. For er alt som står i kirkebøkene sant? Det kan man ikke alltid stole på!
Mange i vår slekt ble født utenfor ekteskap. Noen foreldre giftet seg etter at barnet ble født, andre kvinner forble enslige mødre livet ut.
I noen tilfeller finner vi at faren har lyst barnet i kull og kjønn, dvs. at det "uekte barnet" har fått samme rett på arv og farsnavn som farens barn født i ekteskap.
I andre tilfeller er farskapet vanskeligere å fastslå.
I hvert fall går det en historie i vår familie om en som betalte en annen for å påta seg farskapet!
Min gammelonkel, Johan, skriver i et brev til barnebarnet, Nils: "John var født utenfor ekteskap og bygdesnakket ville ha det til at hans virkelige far var student, søn til daværende sogneprest i Bolsøy og at NN var betalt for å påta sig farskapet. Dette er der naturligvis ingen sikkerhet for. Imidlertid er det riktig at hans mor tjente hos presten i Bolsøy i de dage". 
For å komplisere det hele, finner jeg bare en prest med 4 døtre og ingen sønner i Bolsøy på den tiden dette skulle ha funnet sted. For en student som kanskje tok sikte på en prestegjerning, ville et "uekte barn" være en katastrofe.
Men det var det for den gravide tjenestejenta også!

Igjen, det som går igjen i mange av innleggene mine her på bloggen, er det viktigste budskapet er at det ikke kunne være lett å være gravid og føde barn utenfor ekteskapet. Men det var veldig vanlig for våre formødre.
De hadde ikke så mye å hjelpe seg med for å unngå det.
Og det var alltid kvinnene som måtte bære den tyngste byrden.
De kunne ikke lyve seg fra graviditeten eller betale seg ut av den.

For oss som lever nå, og leter etter slektsrøttene, er spørsmålet om dem vi har funnet på farsiden lenger tilbake i slekten egentlig er i slekt med oss?

(Jeg har sladdet slektsnavnene i slektstreet og byttet ut navn i brevet med NN. )

tirsdag 8. oktober 2019

ANNE PEDERSDATTER HOS PROST JENS STUB PÅ VEØY

Karen Eriksdatter Eidsæterbakken
30. juli 1917 døde min oldemor Karen Eriksdatter Eidsæterbakken. Hennes far var Erik Iversen Eidsæterbakken. Han har jeg skrevet om her.

Karens mor, Marit Iversdatter, var født utenfor ekteskap. Hun ble døpt 12. januar 1806. I kirkeboka står det: "Døpt uækte barn Marit, moderen Anne Pedersdatter  og soldat Iver Olsen, moderens leiermål".

Karens sønn,  Johan, (min farfars bror), skriver i et brev til sitt barnebarn: "Min bestemor hette Marit Iversdatter ... Om hende vet jeg ikke meget. Hendes mor blev meget tidlig enke, i det hendes mann omkom på sjøen under hjemreise fra torskefiske på Søndmøre. Hun hadde da datteren Marit og for at ernære sig og hende, tok hun tjeneste hos en prestefamilie på Veøen og hadde datteren med sig. På Veøen vokste så min bestemor op og var der til hun blev voksen." 
Men som vi har sett i kirkeboken, var ikke Anne og Iver gift da Marit ble født, og ikke ble de gift senere heller.
Anne var neppe den eneste som diktet opp en avdød ektemann som far til sitt farløse barn. Hvor Iver ble av, er en gåte. En tremenning mener å ha funnet ham som fadder for datteren Marits barn, men det er vanskelig å stadfeste. Det er neppe sant at han druknet.

Presten Anne tok tjeneste hos, var prost Jens Stub. Han var en interessant mann.

I sin bok:"Jordmor på jorda", skriver Edvard Hoem om sin tippoldemor, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje. Hun var i tjeneste hos prost Stub på Veøya to somre og to vintre fra 1815. Hun hadde da med seg en datter født utenfor ekteskap. Hoem kaller prosten for "Stubben". Om det var et kallenavn bygdefolket brukte på ham, eller om det er noe Hoem har diktet opp, vet vi ikke. Men vi vet at vår (min generasjon) tipp-tipp-oldemor, Anne Pedersdatter, var i tjeneste hos prost Stub på samme tid, (hun også med et barn født utenfor ekteskap), men hun tjente prosten og frue i tilsammen 36 år og fikk utmerkelse fra Trondhjemske Videnskapsselskap for lang og tro tjeneste.
Prost Stub framstår som en prest som ville bygdefolket vel. Om han visste at Annes barn, Marit, var født utenfor ekteskap, vet vi ikke, men han hadde vel ovesikt over kirkebøkene der det står.

Prost Jens Stub var en av Eidsvollsmennene i 1814. Han druknet i Tresfjorden en oktoberdag i 1819, altså for 200 år siden, på vei til gudstjeneste. Rorkarene hans druknet også. Rorkarene ble funnet, men det ble aldri prosten.

Var prost Stub en som så "lausungene" og deres mødres fortvilte situasjon og tok dem inn som tjenestefolk for å hjelpe dem? Jeg velger å tro det.


mandag 30. september 2019

ARVEGODS II

I forrige innlegg skrev jeg om den gamle kista jeg har. 
I dette innlegget viser jeg andre ting jeg har arvet. Ingen av tingene har stor verdi i penger, men affeksjonsverdien er grenseløs.

Denne tegningen har hengt på veggen i soverommet til mor og far i alle år. 
Den heter "Kveldsbøn". 
Det er mor som har tegnet den, antakelig har hun sett etter en original. 
Men hvem tegnet originalen?
Mor var flink å tegne, og vi fant flere tegninger etter henne da vi ryddet i huset. Tegningene delte vi søsken mellom oss.


Dette var mors kopp. Hun fikk den av som lita jente av sin tante Martha. 
Mor var født i 1924. Ja, da, hun ble en "Flink pike". 
Koppen ble ikke brukt, men stod til pynt. 
Det gjør den hjemme hos meg nå også.



Dette kakefatet serverte mor småkaker i til jul. Jeg vet ikke hvor gammelt det er. Kanskje var det en bryllupsgave da mor og far giftet seg i 1948?


Dette kakefatet syntes jeg var eventyrlig da jeg var liten.
Det skinner i alle regnbuens farger. Jeg vet ikke hvor gammelt det er.


Bestemors fløtemugge. Denne fløtemuggen i pressglass mener jeg kommer fra Nesje, mors barndomshjem. Jeg syns den er nydelig. Hvor gammel kan den være? Jeg har puttet en avlegger av en duftrik plante i den.



Bestas (farmor) fløtemugge ble helt magisk da jeg fotograferte den. Gullet skinte og skyggen levde. Den som kunnet høre den fortelle om alt den har opplevd!



søndag 15. september 2019

GAMMEL KISTE - ARVEGODS


Jeg har alltid vært glad i gamle ting. Denne kista sikret jeg meg allerede da jeg satte bo midt på -70-tallet. 
Den var brunmalt, og jeg avlutet den, slik vi gjorde med mange gamle ting den gangen.
 I dag ville jeg ikke ha gjort det.
Dette er ingen brudekiste, den er heller ei arbeidskiste.
Men den er hel ved, i bokstavelig forstand, både framside, bakside, endestykker og lokk er hele planker. 
Den måler ca 100 cm i bredden og 43 cm i dybden og 43 cm i høyden.
Hva slags type tre det er, vet jeg ikke.

Her vises tydelig hvor fint hjørnene er satt sammen.

Håndtak i smijern på begge sider. Her synes også en reparasjon.

Smijernslåsen er flott med en stor nøkkel.

Innvendig er kista malt i en rosa farge. 
Flott smijernslås her også.
Er det noen av dere som har greie på gamle ting, eller kjenner noen som har det, og som kan hjelpe meg å finne ut av hvor gammel denne kista kan være?
Far mente at kista kanskje hadde vært en tur i Amerika, sammen med onkelen hans som dro til Amerika på begynneslsen av 1900-tallet, men kom tilbake til gamlelandet og ble småbruker. 
Han giftet seg aldri, og fikk ikke egne direkte etterkommere, derfor gikk kista videre i slekta, og kom altså til meg som er veldig glad i den.

mandag 9. september 2019

HVA ER "DET NORSKE" FOR DEG?


Redaktører: H.K.H. Kronprinsesse Mette Marit og Geir Gulliksen
Jeg var en tur i Oslo forrige uke og kjøpte denne boken for å ha lesestoff på toget hjem. Mette Marit og Geir Gulliksen har invitert 12 forfattere til å skrive om "det norske". Jeg har ikke lest alle historiene enda, men noen av dem jeg har lest, har gjort meg litt trist.
Demian Vitanza  skriver (forutser?) at kronprins Haakon ikke orker overta som konge når faren dør. Det norske folk fortjener ikke lengre "alt for norge". Vi er blitt utålelige.
Vigdis Hjort skriver noe som er vanskelig å tolke som annet enn at det norske er ekkelt, motbydelig og privat.
Tomas Espedal holder seg også til det nære, private. Å være norsk er trangt, nærsynt og smått, endatil falskt? er det jeg får ut av hans tekst.
Helga Flatland forteller om en småbruker som brøyer snø. Er det noen framtid i det? Er det ikke bedre å være ingeniør i utlandet, slik broren er?
Ole Robert Sunde skriver om snublesteinene som er lagt i fortauene utenfor hus hvor norske jøder bodde, de som ble sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Det har vi felles med flere land i Europa.
Marit Eikemo skriver om blomstring i Hardanger, smale, rasfarlige  vestlandsveier og tyske bobiler.
Siri Hustvedt, amerikaner med norske røtter, skriver om de tause nordmenn som skammer seg.

Mette Marit og Geir Gulliksen har en samtale om tekstene forerst i boken. Jeg begynte å lese den, men bestemte meg for å vente med den til jeg hadde lest alle tekstene. Jeg vil ikke la deres syn, påvirke meg.
Men jeg ble altså litt lei meg.
Er det norske så trangt, smått, lite, ja, endatil ekkelt og falskt?
Hva tenker du?

Kulturminister Trine Skei Grande sammen med Agnes Nedregård. Foto: Branko Boero
Jeg kom til å tenke på min datters kunstgruppe Alt Går Bra og deres kunsprosjekt "Den Norske Idealstaten" som flere av dere har gitt bidrag til. De vil at alle skal bidra med positive drømmer og ønsker for hvordan Norge kan bli den ideelle stat, den beste utgaven av seg selv. Da er det ikke lov å klage på andre, men bidra med positive forslag.

I dag er det valg i norske kommuner. Kvinner og menn rundt i hele landet stiller opp for det de tror på, setter navnet sitt på lister og sier: Jeg vil bidra til å gjøre kommunen min til et bedre sted for alle.
Jeg syns vi skal tenke positivt om landet vårt, om fremtiden for kommunene våre og gjøre vårt beste for å rette opp i det som er blitt skjevt.
GODT VALG!

søndag 1. september 2019

JEG VET EN DEILIG HAGE

Vi skriver 1. september og sommeren 2019 er på hell. Og for en sommer det har vært i hagen! 
Her kommer et bilderusj med et lite utvalg av blomstringen vi har fått glede av i vår egen hage:

Trappen grodde nesten igjen av rhododendron og gullregn i begynneslsen av juni.

Iris, rhododendron og gullregn blomstrer omkapp.
Villroser omfavner utestua.
Villroser ved uthuset.
Klatrerosene blomstrer rundt lysthuset.
Klatreroser.
Rosebusken med røde roser har blomstret overdådig og har fremdeles roser.

Hortensia...
...og hortensia.    
Blomkarsen har besøk av både bier og humler.
 
En klatrer jeg ikke kan navnet på pynter muren i kjelleretasjen med røde bær nå på ettersommeren.
I tillegg svermer sommerfugler rundt sommerfuglbusken, klematis og kaprifol klatrer mellom andre planter og rosebuskene utvikler nyper.


lørdag 24. august 2019

BARONIET I ROSENDAL


Baroniet i Rosendal, foto JR
Sommeren er på hell, skolene er i gang igjen, det mørkner om kveldene.
Her er noen bilder fra turen vår til Baroniet i Rosendal i slutten av juli.

Baroniet har en nydelig rosehage. Foto: JR
Baroniet har en nydelig rosehage med utallige rosesorter som blomstret frodig da vi var der. Rosene har de herligste navn, bl. a. denne som jeg syntes var morsom:

Morsomt rosenavn. Foto: JR
Utendørs kafé. Foto: JR

Sommeren var på sitt heteste og alle som besøkte kaféen satt i skyggen under seilet mellom bygningene. Lunsjen var lekker.
Baroniet har en stor, parkliknende hage hvor man kan vandre rundt og finne små idyller. Her er noen bilder:

På en benk i hagen. Foto: JR





Fra parkeringsplassen opp til Baroniet går en eldgammel allé med forskjellige trær. Noen av dem er hule og noen har ansikter:

Dette treet hadde plass til hele Tor inni seg, og han er ikke spesielt liten.



Her titter Tor ut på andre siden av det hule treet.



Av dette treet stod bare stubben igjen. Foto: JR
Til slutt fikk vi med oss en kammerkonsert i låven. Rosendal er vel verdt et besøk.

mandag 29. juli 2019

BRYLLUP I HARDANGER PÅ 1870-TALLET, en reprise fra 2012














I dag viser jeg noen av den legendariske fotografen Knud Knudsen sine bryllupsbilder fra Hardanger på 1870-tallet. Her er gjestene i bryllupsgården. Spillemannen er klar og alle gjestene er kledd i sin fineste stas. Brudgommen har tatt av seg hatten for den høytidelige fotograferingen. Vi ser at barna holdes i bakgrunnen,- det er ei søt lita jente i finkjole til høyre i bildet. 
  Her har fotografen gått nærmere inn på motivet sitt og kanskje bedt brudgommen sette på seg hatten. Det ser ut som alle damene har fått seg nye paraplyer for anledningen. Dette brudeparet viste jeg nærbilde av i forrige innlegg.  
Her ser vi et annet brudepar, spillemannen og en del av gjestene som Knud Knudsen foreviget i Hardanger i 1875. Nærbilde av brudeparet viste jeg for et par innlegg siden. Alle kvinnene har vakre hardangerbunader. De gifte konene har hvite skaut, og jentene har midtskill og stramme fletter. Mennene har mørke dresser og fine hatter. Legg merke til den store rosemalte grautambaren.
Alle bildene har jeg fått fra Billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen. http://www.ub.uib.no/avdeling/billed/

søndag 14. juli 2019

ETTERNAVN MED KOMPLIKASJONER


22. juni hadde vi et koselig og minnerikt slektstreff for etterkommerne etter Karen og Matias Roaldset.




Mange slektninger er kjente og kjære, andre møttes for første gang. Og selvfølgelig var det mange forskjellige etternavn, selv om vi er i slekt med hverandre.
Vi har til og med to forskjellige skrivemåter av etternavnet Roaldset(h).
Det kommer vel av at man ikke var så opptatt av hvordan navn skulle skrives før i tiden.
En kopi av vigselsattesten til Besta og Bestefar viser at etternavnet er skrevet med -h. Besta og Bestefar fikk 2 sønner og 6 døtre. Alle døtrene tok sine menns etternavn da de giftet seg. Brødrene valgte hver sin skrivemåte av etternavnet sitt. Men stedsnavnet ser vi altså på veiskiltet skrevet uten-h i dag.




Det er ikke uvanlig at både stedsnavn og etternavn skifter skrivemåte gjennom tidene. Her kan du se hvor mange former etternavnet mitt har hatt:

Gnr. 57 Roaldset: 1596 Rolset, 1609 Roldset, 1610 Røuldsett,
1611 Roulsett, Roelsett, 1623 Roffuelsett, 1633 Roffuelszett, 

1645, 1646, 1650, 1657 Roelset, 1661, 1723, 1763 Roelszet, 1801 Roaldset. 
Navnet må antas dannet ved mannsnavnet Roald. 
Roaldset - Roalds bustad.
Bolsøyboka
Annen Del, side 23


Jeg har aldri bodd på Roaldset, og jeg er neppe i slekt med Roald som bosatte seg der første gang, og som stedet fikk navn etter. 

Da jeg satt på et venterom for ikke lenge siden, opplevde jeg at navnet mitt ble oppropt med engelsk uttale i Roald (som i "road") av ei ung jente, som viste seg å være helnork og snakke kav bergensdialekt! Jeg visste ikke at mitt helnorske etternavn er vanskelig å uttale for nordmenn! 

Mens jeg var gift med min første mann, og bar hans etternavn, hadde jeg et ærend på et kontor i Oslo hvor jeg måtte oppgi både "pikenavn" og etternavn som gift. Da jeg sa Roaldseth og Nedregård, fikk jeg kommentaren: "Det høres ut som det er langt ute på landet, begge deler!" Det virket nesten som damen i skranken tok det som en provokasjon. Men så kommer jo også begge disse navnene fra Møre og Romsdal, noe som er "langt uti hutiheita" for dem som bor i Oslo.

onsdag 12. juni 2019

IDENTITET

"Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?" er viktige spørsmål for mange. 
Slektsboka vi har skrevet (som de siste blogginnleggene mine handler om) og slektstreffet vi skal ha i slutten av måneden, er ledd i dette spørsmålet for meg og min slekt.
Hvilke bilder av meg selv tatt oppigjennom årene vil jeg helst presentere meg med?

Jorun Tomrefjord. I mors armer på dåpsdagen. Storesøstrene står og drar mor i skjørtet.

Et av problemene med å identifisere slektninger fra gammel tid, er at de ikke hadde faste slektsnavn, men byttet etternavnet etter hvor de bodde.

Jorun Saksumdal
Her presenterer jeg meg selv med noen av de navnene jeg kunne identifiserert meg med på den måten.

Jorun Fåberg

Jorun Bergen rundt 1990

Jorun Bergen 2017. Sammen med mor som døde to dager senere.

Nå er jeg en aldrende, foreldreløs bestemor som runder 65 år i morgen. Det føles som en milepæl.

Jeg avslutter med mor og fars identitetskort , begge utstedt i 1941. Alle måtte vise identitetspapirer til enhver tid under krigen i Norge. Det er lenge siden.

De som skiller seg ut på en eller annen måte, kan bli bedt om å identifisere seg når som helst fremdeles. 
Jeg har alltid sett passe norsk ut til at det ikke har vært noe problem.