KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

tirsdag 17. januar 2023

SKIBAKKEN

 


Snøen har kommet og gått mange ganger allerede denne vinteren i Bergen. Akkurat nå er det hvitt og lyst og fint ute.

Vintrene var alltid kalde, lange og snørike i min barndoms dal. Snøen lå hele vinteren og forsvant ikke før langt ut i mai.

Ovenfor småbruket der vi bodde, var det en bakke. Der kunne vi renne på ski når snøen hadde lagt seg. Jeg var ikke flink til å gå på ski. Jeg var i det hele tatt klønete fysisk. Men jeg ville være med i skibakken. Jeg ville prøve å gjøre det de store gjorde.

Storebroren min og vennene hans bygde skihopp midt i bakken. De suste utfor i full fart, hoppa og datt, gaula og ropte, skratta og skrålte. Det var moro i skibakken.

De store gikk fiskebein oppover bakken. Søstrene mine prøvde seg på slalåm ned bakken. De svingte så lett på skiene i løssnøen.

Jeg tenkte at jeg måtte komme meg opp, jeg også. Men skiene glei bare bakover. Jeg datt på kne, kravla meg opp og datt igjen. Men så så jeg at guttene trakka unnarennet i hoppbakken. Der skulle det være hardtrakka snø. De stilte seg på tvers av bakken og trakka med skiene tett i tett. Jeg fant ut at hvis jeg gjorde det samme, kunne jeg komme meg opp bakken, jeg også. Jeg tråkka med lengre avstand mellom skiene og støtta meg på stavene. Da glei jeg ikke bakover. Det gikk sakte, men sikkert oppover. Til slutt var jeg på toppen av bakken. Jeg pusta ut. Det var fin utsikt fra toppen. Jeg så utover grankledde åser, den ene bak den andre. Verden var stor her oppe fra.

Jeg snudde meg og så nedover bakken. Så høyt oppe jeg var! Jeg hadde bare lekt i bunnen av bakken før. Hvordan skulle jeg komme meg ned hele bakken igjen uten å dette og slå meg halvt forderva? Jeg turte ikke å sette rett utfor. Jeg prøvde meg litt på skrå. Kanskje jeg kunne få til litt slalåmsvinger, slik som søstrene mine? Plutselig sklei skiene mine fortere enn meg og jeg landa på rompa. Jeg holdt på å kollidere med en gutt i ovarennet i hoppbakken. «Unna vei!» ropte flere av guttene. Jeg kom meg opp og fikk snudd skiene den andre veien. Nå sklei jeg rett inn i noen granbusker på sida av bakken. Jeg baska meg opp på skiene igjen og stod og støtta meg på skistavene. Jeg hadde ikke kommet mer enn et lite stykke ned bakken. Ned igjen måtte jeg, jo. 

Jeg bestemte meg for at den beste og tryggeste måten var å sette meg helt ned på skiene og ake på dem. Huj hvor det gikk. Snøen spruta i ansiktet på meg. Men dette hadde jeg jo ikke kontroll over i det hele tatt! Jeg ble redd. Hjertet banka hardt og fort. Jeg prøvde å bremse med hendene. Endelig kunne jeg senke farta og fikk litt kontroll på nedfarten. Vel nede pusta jeg letta ut. Jeg bestemte meg for å holde meg til nederste del av bakken. Jeg akte litt på skiene og litt på rompa. Det var artig å leke i snøen, men store utforbakker, det var farlig.

Foto: Olav Taraldslien, Telemark Museum
På skolen var det obligatoriske skirenn og skidager. Selv om jeg gikk mye på ski, både til og fra skolen ofte om vinteren, og ellers hjemme, ble jeg aldri flink i det. Jeg kom alltid sist i disse skirennene. Resultatet ble slått opp på oppslagstavla på skolen. Jeg hatet det. Det tok nesten fra meg gleden ved å gå på ski. I mange år hadde jeg ikke ski på beina. Men så bestemte jeg meg for at jeg ville gå i mitt eget tempo, nyte naturen og den friske luften. Da kom skigleden tilbake. Jeg går helst bortover på ski. Store, bratte bakker holder jeg meg unna.

Men snø, ja det elsker jeg!  



fredag 6. januar 2023

REKVIEM FOR ET JULETRE

 



Juletreet nådde helt opp i taket

 

Godt nytt år, alle!

Vi er kommet til 6. januar, 13. dag jul, Hellige tre kongers dag. Dette var tradisjonelt slutten på jula.  Jeg liker å følge gamle, norske juletradisjoner, så hos meg kommer juletreet opp lille julaften.  Juletreet blir tent julaften kl 17.00 når jula ringes inn av kirkeklokkene og Sølvguttene synger jula inn på NRK.  Det står helst til 20. dag jul

Men siden juletreet er et levende vesen, vanlig norsk, kortreist gran, varierer det litt med hvor lenge det holder fra år til år. Forrige jul skrev jeg om det magiske juletreet som skjøt nye knopper og det var nesten synd å kaste det ut. 

Denne jula var vi ikke like heldige med treet. Vi fant et som så veldig friskt og grønt ut i fargen. Men da vi fikk det inn i stua, tok det mye større plass enn vi syns var både fint og praktisk! :) Og allerede mens vi pyntet det, slapp det så mange nåler at vi ble bekymret.

Lysekrona som henger der hele året, må kjempe om plassen når et så stort juletre kommer inn i stua.
  

Det stod fint i de første dagene, men etterhvert sluttet det å drikke vann, og det var ikke bare barnålene som falt. Pynten falt også av. Noe ble knust og ødelagt. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta av julepynten og ta farvel med treet allerede 4. januar, to dager før de hellige tre konger rakk fram! 


I barndomshjemmet mitt stod julepynten alltid over fars bursdag. Han fylte år 10. januar. Dette året er det 100 år siden han ble født, og jeg ville gjerne hatt et fint juletre på dagen hans, selv om han døde for over 30 år siden.

Og i veldig mange år har det vært tradisjon at min svigerinne, Kari, som fyller år 4. januar, feirer dagen sin hos oss nærmeste helg, og før vi tar ned juletreet. I år har hun rundet 60, og vi skal feire henne her i helgen, men dessverre uten juletre :(

Men takk for alt, kjære juletre! Stammen din blir til ved når den har fått tørke, grenene og barnålene har kommet i komposthaugen og blir til jord som skal hjelpe nytt liv å gro fram etterhvert. Det er vel ikke det verste som kan skje et tre?

Grenløs stamme og ei bøtte full av barnåler er alt som er igjen av juletreet

Og resten av julepynten skal få stå til 20.dagen!



onsdag 21. desember 2022

GOD JUL

 

På årets mørkeste dag: Med julekrybbe laget av kunstner Siri Herland, engleuro laget av min mor Anna, og sølvpapirengler laget av meg, ønsker jeg at alle må få en god jul; fredelig og trøsterik til dem som trenger det, og glad og livlig til dem som trenger det! Vi er alle forskjellige og livene våre er forskjellige. 

Det er vanskelige tider i verden både nær og fjern. La oss trøste hverandre med en vakker julesalme:

"Gled deg du jord, la mørket fly

for lyset blant oss bor.

O, hvilket dyp av kjærlighet,

Gud vender all vår sorg til fred".

onsdag 7. desember 2022

ANBEFALER BØKER I JULEGAVE!

 Jeg ønsker meg alltid bøker til jul, og gir gjerne bøker til andre. Her er en litt annerledes roman. Jeg kom over denne boken da vi var en tur i Oslo i slutten av oktober.

Vi er ikke så ofte i Oslo utenom besøk hos sønnen og familien, så det var tilfeldig at vi kom over Cappelen Damms hyggelige bokhandel og kafé. Rett innenfor døren stod boken utstilt. Jeg visste at Ingrid Brækken Melve, som er datteren til en fjern slektning og tidligere bloggvenninne Lise Brækken , hadde gitt ut roman, og jeg var naturligvis nysgjerrig på den. Jeg hadde tenkt å ønske meg den til jul, men siden den stod der i hyllen og nærmest ropte til meg, kjøpte jeg den og begynte å lese med en gang.

I Cappelen Damms bokhandel og kafé

Dette skriver forlaget på baksiden:

"Rebekka våkner opp på sykehuset etter en hjertetransplantasjon. Kroppen har aldri vært hennes egen, men et redskap som Gud har vist seg fram gjennom. Det tette, sammenvevde forholdet til Gud er for henne noe vakkert, og noe som gir en mening og sammenheng i livet. Men samtidig opplever hun at Gud blir sint på henne når hun søker nærhet hos andre mennesker, uten å tenke på Gud. 

Kan det nye hjertet, som hun har fått fordi noen andre har gått bort, vise seg å være en ny begynnelse? Eller betyr et nytt hjerte at hun mister det nære og spesielle forholdet til Gud?

Avstøting er historien om kroppen og sjelens kamp for å ta imot et nytt hjerte."


Det skjedde andre ting i høst som gjorde at jeg ikke kom ordentlig i gang med å lese. Men da jeg plutselig havnet på sykehus i helgen pga. en allergisk reaksjon, ble boken med dit.

Det var en merkelig opplevelse å lese denne historien mens jeg selv lå på sykehus i en feberrus. Ingrid Brækken Melve skriver om Rebekka som sitter i en stol på sykehuset og betrakter kroppen sin som ligger i sykehussengen. Hun tar oss med inn i fantasien, en tilstand mellom drøm og virkelighet, som man kan oppleve når man er veldig syk. Måten hun beskriver dette på imponerer meg! Vi følger Rebekkas fysiske og psykiske kamp for å tilpasse seg det nye hjertet hun har fått. Rebekka har alltid vært hjertesyk. Jeg ser tydelig for meg den lille, bleke, nesten gjennomsiktige jenta som ikke er som de andre i barnehagen og på skolen. Faren overbeskytter henne, moren prøver å dytte henne fram, forsøker å få datteren til å delta i leken med de andre barna. Faren er en konservativ prest, og datteren søker tilflukt i et nærmest symbiotisk forhold til Gud som hun kaller "du". 

Det er en underlig reise vi blir med på. Noen ganger er det vanskelig å skille mellom Rebekkas fantasi og hva som virkelig hender i historien. Dette tvinger meg som leser inn i følelsen av å være veldig syk. Rebekka er både sterk og svak, uten egen vilje og med sterk vilje. Det gjelder å ha sterk vilje til å begynne å leve et nytt og selvstendig liv med et friskt hjerte.

Slutten er litt merkelig, kanskje litt uferdig? Litt plutselig er alt liksom greit, uten at jeg er sikker på om det vil gå bra med henne. Men kanskje er ikke forfatteren og jeg helt enige om hva som er bra for henne? Anbefaler deg å lese selv.

For å komme ut av sykeboblen og få litt julestemning til å fortsette juleforberedelsene som ble avbrudt, viser jeg noen bilder av Bergen i desemberstemning.

Julemarked i Bergen


Paviljongen i Byparken


Månen stiger opp over Ulrikens topp

Lykke til med julegaver og juleforberedelser!



mandag 28. november 2022

ADVENTSENGLER

 

 1 Barokke engler av nyere dato. Kjøpt for noen år siden.

 

Engler er mystiske vesener som har fulgt oss i uminnelige tider. Jeg har skrevet om engler i kunsten tidligere. Og jeg har skrevet om da jeg var en engel her.

Jeg omgir meg med engler, både i overført betydning, og som pyntefigurer, året rundt. Nå i adventstiden begynner flere å dukke opp rundt i huset. Her kommer et lite utvalg i tilfeldig rekkefølge. Til jul kommer det mange flere.

Pynter du med engler? Hvilken av dem jeg viser i dag liker du best?

 2 Denne engelen designet og laget barnebarnet mitt, Birk, med 3D printer da det var noe ganske nytt for en del år siden.

 
3 Denne fikk jeg av barnebarnet Sverre for et par år siden.

4 Artig blanding av ballerina og engel


5 Hvem har sagt at griser ikke kan være engler? Søt er den ihvertfall. Gave fra datter Renate.


6 Myk engel 


7 Gave fra min mann



8 også en gave fra Renate


9 En kopi av Rafaels engler i porselen


10 Gammeldagse glansbildeengler i forstørret utgave på tykkere papir

 

Nyt adsventstiden og lykke til med juleforberedelsene!

fredag 11. november 2022

VÅTT OG GRÅTT

 " Det er mørk november" på Vestlandet. Skalk alle luker! Hvor er det blitt av Ulriken? 

Vi pleier å se Ulriken, det høyeste av de syv fjellene som omkranser Bergen, fra stuevinduene, men de siste dagene har den forsvunnet i regn og tåke.

Vi har vært forkjølet her i huset, og har ikke hatt lyst å gå ut. Været har heller ikke lokket oss ut, så vi sitter inne og ser på regnet. Vannmagasinene bør snart være godt oppfylt, skal vi dømme etter nedbøren som har dalt ned over Vestlandet de siste dagene.

Det er ingen fare for at hagen skal tørke ut.


Løvet detter ned og dekker trappen like fort som vi får kostet det bort.

 

Huset speiler seg i vanndammen utenfor.

Sånn ser gaten vår ut. Andre gater er store elver nå.

 

Vinduene får vasket seg.


Eføy og rhododendron får vasket seg.

 


Men nå i ettermiddag kom det plutselig et lysskjær på himmelen som bar løfte om lysere tider.

Med ønske om god helg til alle!




tirsdag 1. november 2022

BOLSØYBUNAD FRA ROMSDAL, NYTT BRODERIPROSJEKT

 

Mor på 70 årsdagen sin i sin fine Bolsøybunad. Her er hun bare et par år eldre enn jeg er nå.

Det gikk jo bra med forrige bunadsbroderingsprosjekt, så nå går jeg løs på et nytt! Utfordringen denne gangen, er at jeg ikke har noen bunad å se etter. Alle mine tre søstre har denne bunaden, men de er spredt i Frankrike, Sverige og på Østlandet. Og her er jeg i Bergen med min rekonstruerte1700-talls Gudbrandsdalsbunad uten broderier.

 


Min eldste datter var ikke moden for bunad da hun ble konfirmert på begynnelsen av -90 tallet. Men nå, når så mange i familien er utstyrt med bunad, har hun også begynt å ønske seg det. Og da må jo Mamma stille opp!

Bunad velger man jo gjerne fra et sted man har tilknytning til, eller der familien kommer fra. Datterens besteforeldre, på begge sider, kommer fra Møre og Romsdal. Mine foreldre kommer fra Romsdalen og flyttet til Lillehammer da vi barna var små. Derfor har så mange valgt Bolsøybunaden fra Romsdalen. Neste generasjon har valgt Gudbrandsdalens festbunad. Og jeg valgte altså en rekonstruert 1700-tallsbunad, da jeg skulle få bunad til 50 årsdagen. Da trodde jeg ikke at jeg ville klare å brodere bunad. Men nå har jeg altså kastet meg ut i det både til barnebarnet og nå til eldstedatteren min. Det blir spennende, og det blir sikkert litt blogging om prosjektet fremover.

Denne pakken fra Husfliden i Molde kom i posten til meg i går.

Den inneholdt garn og påtegnet stoff samt bilder av broderiene, -


-  mønstertegninger og en prøvelapp.


Jeg har fått Husfliden til å brodere de hvite, blondeaktige feltene. De er mye mindre enn gullfeltene på Gudbrandsdalsbunaden og krever skikkelig skarpsyn og stødig hånd.


Bolsøybunaden er todelt og kan fås med blått, rødt eller grønt liv. Skjørtet er blått. Fargen på bildene på min pc viser en gulere rødfarge enn det er på stoffet. 

Nå er det bare å prøve seg på prøvekluten i første omgang, så får vi se hvordan det går. Ønske meg lykke til! :)

mandag 10. oktober 2022

RASMUS MEYERS SAMLINGER AV KLASSISK KUNST

 

Du trenger ikke dra til Nasjonalmuseet eller Munchmuseet i Oslo for å se de store mestere i norsk malekunst. I Bergen har vi Rasmus Meyers samlinger.  En ruskete søndag i oktober er dette et fint sted å tilbringe litt tid. Her fant vi noen av Norges mest berømte klassiske malerier.
 
 
I. C. Dahl:  Bjerk i storm


   
Edvard Munch: Sjalusi

Vanligvis er det en stor samling av Munch her, men for tiden er mange på utlån andre steder. De kommer tilbake.

Nikolai Astrup: Vårnatt i hagen

 

Christian Krohg: Sovende mor

Nasjonalmuseet har en enklere versjon av dette bildet  Mange kunstnere laget flere versjoner av bildene sine og forskjellige utgaver av samme bilde, av og til i forskjellige teknikker, er utstilt flere steder i landet. 

 
En større versjon av dette bildet henger i Nasjonalmuseet.


Hans Heyerdahl: Piken med katten

 

 Harriet Bacher: Uvdal stavkirke
 

Dette er en liten del av Rasmus Meyers samlinger av kunst. Nå vises også en utstilling om Ole Bull med flere av hans fioliner og hans flygel.

Rasmus Meyer tok også vare på Mathias Blumenthals danske rokokkomalerier i huset sitt. Det er fantastiske tak-og veggmalerier. Hele samlingen ble testamentert til Bergen kommune etter Meyers død.

 Rasmus Meyers samlinger er altså vel verd et besøk neste gang du er i Bergen. Og de tåler et gjensyn for oss som bor her.