GRATULERER MED KVINNEDAGEN!

Hege Duckert på scenen på Ole Bull

Mandag var min datter og jeg på foredrag med Hege Duckert på Ole Bull Scene. Hun fortalte om norsk kvinnehistorie i 200 år. Det var inspirerende! Hun trakk fram kvinner som har gått foran og banet vei for oss. F.eks. gjorde hun oppmerksom på at kvinner lenge var umyndige, de var farens eiendom til han ga henne bort til en ektemann i brylluppet. Så, jenter, det er ikke en romantisk skikk at far fører deg opp kirkegulvet til en ventenede brudgom. Det er et tegn på at du er et uselvstendig vesen eid av en mann! Vi må være bevisste på hva vi holder på med!

Duckert fortalte oss at i Bergen er det flere skulpturer i det offentlige rom av buekorpsgutter enn det er av navngitte kvinner med klær på!

Denne boken går dypere inn i norsk kvinnehistorie. Velskrevet, lettlest, men grundig og viktig. 

Her i Norge tror mange at vi er i mål med kvinnesaken. Men det er dessverre langt fra sant.  Hvorfor tjener kvinner fremdeles mindre enn menn? Hvorfor er typiske mannsyrker bedre betalt enn omsorgsyrker? Hvordan kan kvinnehelse forveksles med skjønnhetspleie? Hvordan kan det ha seg at kvinner som følger oppfordringen om å gå inn i forsvaret av landet vårt utsettes for voldtekt, overgrep og hets? Hvorfor tror menn i overordnede stillinger at de kan ta seg tilrette overfor kvinner? Hvorfor blir eldre kvinner ikke regnet med i samfunnet? Hvorfor blir kvinner som varsler ikke tatt alvorlig? Hvorfor føder kvinner så få barn i Norge i dag? Kjære medsøstre, vi har langt igjen her i Norge.

Verre står det til ute i den store verden. Mye verre.

For hvordan er det med kvinners rettigheter til utdanning, yrkesvalg, til fritt å velge hvem de vil elske og dele livet med, likestilling, likelønn, kvinnehelse, rett til å bestemme over egen kropp osv. osv. i verden denne kvinnedagen i året 2023? På mange områder går det dessverre tilbake!

 "Global fremgang om kvinners rettigheter forsvinner foran øynene våre", sier FNs generalsekretær.

 I solidaritet med alle våre søstre verden over må vi fortsette å være bevisste og kjempe. Husk at alle, både menn og kvinner, er født av kvinner, - på velutstyrte fødestuer, i en enkel seng i et fattig hus, i en bil i veikanten på vei til fødestuen timevis unna, i ruiner etter jordskjelv under bygninger som er for dårlig bygd, i bomberegn og tilfluktsrom i krig, i fengsel osv. i det uendelige. Verden hadde vært avfolket hvis kvinner sluttet å føde barn!

GRATULERER MED KVINNEDAGEN!

KUNST I DE TUSEN HJEM, STRANDAMALERNE

 

 

Har du sett et maleri i denne stilen før? Kjenner du noen som har et på veggen? Dette er et såkalt Strandamaleri. Det ble til på Stranda i Lindås kommune utenfor Bergen. Nå prøver etterkommerne etter malerne i familien Johnsen Hølleland å samle så mye kunnskap om bildene som mulig, før de som kan fortelle er borte. Det er ikke helt enkelt, for bildene kan være usignerte, eller de kan være signert Johnsen, Hølleland, JJH, Neset, Hørland eller Hørlandnes. Ganske forvirrende!

Bilde signert Hølleland

Strandamalerne fra Hølleland har fått mye oppmerksomhet oppigjennom. I år 2000 var det et innslag om dem i Norge Rundt på Nrk. 

 Det var John Johnsen Hølleland(1886- 1948) som startet det hele. I et intervju som stod på trykk i Bergens Tidende før jul i 1954, forteller broren Peder:

Under den første verdenskrigen var jeg ikke mer enn en guttunge på 15 år og hadde jobb på Akers Mekaniske i Oslo, forteller Peder Hølleland. Jeg bodde i lag med bror min som er 9 år eldre, han var verkstedsarbeider der, vi bodde i Tomtegata på en hybel, der hang det et oljemaleri på veggen. En dag sa bror min: ‘Det der kunne jeg gjøre like godt’ Så gikk han ut og kjøpte seg noe papp og noen tuber oljefarger og kopierte bildet i en håndvending. Han fikk solgt det med en gang, siden hadde han det som bigeskjeft og tjente gode penger på det.
- I 1940, da krigen kom til landet, slo han seg ned i heimbygden her i Lindås. Han fortsatte med malingen – før den tid var det ikke malt et bilde her i bygden. Nå fikk andre se hvordan det kunne gjøres, nå er det 12 mann som driver med dette arbeidet.

Bildene ble malt på papp og ble ofte solgt uten rammer. Etter hvert utviklet malerne en slags "karusell" som gjorde at de kunne male på flere bilder samtidig. Dyppet de penselen i blåfarge, kunne den male himmel på flere plater osv. Det ble produsert tusenvis av malerier i bygda Stranda. Bildene ble solgt for mellom 6 og 8 kroner stykket. Noen kunne leve av maleriene, andre hadde annet arbeid ved siden av. Agenter gikk rundt i hele landet og solgte bilder på dørene til folk. Og folk kjøpte. Etter andre verdenskrig skulle landet bygges. Hjemmene skulle møbleres og hva var  finere enn å ha et vakkert, ekte oljemaleri av norsk natur på veggen?

 Mange bilder er rammet inn med enkle lister. 

Det må finnes bilder av Strandamalerne rundt om i hele Norge. Vet du om noen, så er familien interessert i å vite hvor de er og få bilde av maleriet. Flere bilder ble solgt også til Sverige. Da noen fra familien reiste til Amerika, tok de med seg bilder og solgte der også. 

Men de malte ikke bare vakker natur. Skutebilder og stilleben med blomster og frukt var også motiver. Og bildene kom i flere formater. Her har barnebarnet til Johannes Johnsen, Lillian Johnsen, fotografert fra en utstilling på Hordamuseet i år 2000.

Foto: Lillian Johnsen

Torsdag 2. mars er det åpent hus i Alt Går Bra Lokale i Strandgaten i Bergen. Der blir det Kunst og Kaffe hvor det blir servert kaffe og vi ser på og snakker om noen av bildene som er malt av Strandamalerne. Er du i nærheten er du velkommen fra kl 14.00.

Her er en lenke til et tidligere  innlegg jeg hadde hvor jeg nevnete disse maleriene. Mye har skjedd siden.

MORSDAG

 

Christian Krohg: Sovende mor

I morgen er det morsdag! Gratulerer til alle mødre!

 

MOR

Det var tidlig en sensommerdag. Mor stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver til oss. Sola lyste skrått inn gjennom kjøkkenvinduet. I det Mor snudde seg fra kjøkkenbenken og satte fra seg fatet med brødskiver på bordet foran oss, traff solstrålen henne i ansiktet og lyste på hele henne. Da så jeg Mor.

Plutselig la jeg merke til foldeskjørtet med mørkerøde og grønne ruter som hun hadde på seg hver dag. Skjørtet var flekkete og slitt. Hun hadde den samme nuppete hverdagsblusen hun hadde gått i i hele sommer. Og nå så jeg det også, at magen hennes struttet under skjørtet. Hun hadde festet det med en sikkerhetsnål i siden, men det var en åpen glippe i siden på skjørtet, - det var for trangt i livet for henne.

Og solen skinte på ansiktet hennes. Det var blekt og dratt.  Og jeg så Mor. Babyen gråt og søstrene mine krangla. Broren min prøvde å erte meg, men jeg ble sittende og se på de forte bevegelsene til Mor, de grove hendene hennes, huden på fingrene som var tørr og oppsprukket, øynene som var røde, håret som ikke var kjemma enda i dag. Og jeg så at Mor var et menneske, en kvinne som hadde født fem barn og tatt dem med til den andre siden av landet fordi hun måtte. Og på det nye stedet hadde Mor født et barn til. Og nå var skjørtet for trangt igjen.

Mor hadde lagt fram reine klær til de store barna som skulle på skolen i dag. Jeg og broren min hadde tatt på oss det samme som i går. Mor hadde stått tidlig opp og tatt med seg tissepotta fra soverommet vårt da hun skulle ut og gi grisene mat før hun gikk inn på kjøkkenet og begynte å dekke på frokost til oss. Da frokosten var klar, vekket hun hver og en av oss. Hun fant fram vaskevann og såpe og sørga for at alle var reine og fikk på seg hele, reine klær. Og nå stod Mor her og smurte brødskiver til oss.

Og før dette hadde Mor kokt kaffe og laga frokost og smurt niste til Far som måtte reise med bussen til arbeid i byen og bli borte hele dagen. Og etterpå skulle Mor varme kaffe til Arve og skjære tjukke skiver til han også av brødet hun hadde bakt i går. Mor skulle gi babyen graut og flaske, og kopplammet skulle ha flaske og hun skulle samle inn eggene som hønene pleide å gjemme mellom buskas og brennesler i hønsegården fordi de ville lage kyllinger av eggene sine selv om de ikke hadde noen hane. Og Mor skulle gjøre reint hos grisene som hadde mange grisunger.

Jeg visste at etterpå skulle Mor skylle bleier i den iskalde bekken og henge dem til tørk på snora. Og broren min og jeg skulle være med og klatre på steinene på kanten av bekken og Mor skulle vaske klær og passe broren min og meg og babyen. 

Alt dette så jeg i et lite øyeblikk i lyset fra solstrålene som kom og skinte på Mor en tidlig morgen. Og jeg glemmer det aldri.

 

Tracy Emins: Moren

LØSNING PÅ BRUDEKJOLEMYSTERIET!?

Magrit, min kusines datter, sendte meg plutselig en melding med et bilde: Kan dette være den forsvunnede brudekjolen fra brudekjolemysteriet? Magrit er datter til min kusine Karen, som døde i desember.

Den mystiske kjolen.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen kalt Brudekjolemysteriet. Min kusine, Synnøve, Karens søster, trodde hun hadde funnet morens brudekjole i sine gjemmer. Siden jeg har arbeidet med bruder som kunstprosjekt, og startet bloggen min i den forbindelse, lurte hun på om jeg var interessert i kjolen. Synnøve var alvorlig syk på den tiden, og var blitt veldig tynn, så hun fikk på seg den lille kjolen, selv om hun var en dame på over 170 cm og moren var minst 10 cm lavere og skrøt av at hun veide knapt 50 kilo da hun giftet seg i 1942.

Tante Gunvor giftet seg med Kristian i selvsydd kjole i 1942.

Gunvor var min fars søster. Hun giftet seg med Kristian og de fikk fire barn, Synnøve og Karen, og to yngre gutter.

Synnøve prøver brudekjolen hun fant, men er det morens brudekjole?

Som du kan lese i "Brudekjolemysteriet", fant vi ut at dette måtte være vår felles tante Ester sin brudekjole, som Gunvor sydde til sin søster i 1940. Gunvor var utdannet i skredder- og kjolesøm.

Tante Ester giftet seg med Kåre i 1940. Brudekjolen hadde søsteren, Gunvor sydd.

 

Ester og Kåre fikk ingen etterkommere og vi konkluderte med at Esters brudekjole hadde havnet hos Gunvor da Ester døde i 1988. Synnøve hadde tatt den med seg da moren Gunvor døde i  2007 i den tro at det var morens brudekjole hun hadde tatt vare på. Men det var altså ikke riktig kjole! Så hvor var det blitt av Gunvors brudekjole?

Kunne det være sånn at Gunvor giftet seg i kjolen hun hadde sydd til søsteren to år tidligere? lurte Synnøve og jeg. Men så dukket det opp et mystisk bilde:

Gunvor t.v. og Ester med foreldrene.

Begge søstrene er ikledd brudekjoler samtidig! Hvorfor, er fremdeles et mysterium, siden de giftet seg med to års mellomrom. Men det er ihvertfall et bevis på at det fantes to forskjellige kjoler!

Synnøve døde i 2020 og brudekjolemysteriet var enda ikke løst. Hun bodde i Bergen hvor jeg også bor. På Østlandet bodde søsteren Karen. Hun hadde nevnt noe om en hvit, skrukkete kjole hun hadde kommet over en gang. Men hun hadde ikke sett den på mange år og visste ikke hvor den hadde blitt av. De siste årene hadde hun ikke helse til å lete etter en bortkommet brudekjole. 

Karen dør nå rett før sist jul. På nyåret er de tre barna hennes samlet for å rydde i morens klær. En plastpose med noe hvitt stoff vekker datteren, Magrits nysgjerrighet. Hun har brudekjolemysteriet i bakhodet. Kan det være den bortkomne brudekjolen?

Hun sender melding med bilde til meg. Er jeg interessert i kjolen? Hun og søskena har ikke interesse av og ta vare på den, og jeg har jo tante Ester sin kjole fra før. Ja, klart jeg er interessert! Så spennende!

Den mystiske kjolen er kommet til Bergen.

Jeg ser nærmere på kjolen som Magrit har sendt meg. Det er noe som ikke stemmer. Denne kjolen er åpnere i halsen enn den Gunvor hadde, og sløyfe er det heller ikke på den, slik nærbildet av Gunvor som brud viser. Men den fine sømmen over brystet med litt vaffelsøm er der som på brudekjolen.

Brudekjolen til Gunvor hadde en tett V-hals og sløyfe.

Magrit har studert gamle familiealbum. Hun mener løsningen kan ligge i et bilde fra bryllupet til mine foreldre. Min far hadde mange søstre og en bror. På et bilde fra hans bryllup er søskena samlet i finstasen.

Brudeparet, mine foreldre, med fars søsken, svigersøsken, nevø og nieser i 1948. Brudepikene er Synnøve og Karen. Ester helt til venstre, Gunvor i farget kjole t.h. i bildet.

 - Se nøye på kjolen til tante Ester, sier Magrit. Ser ikke den veldig lik ut som bestas brudekjole? Magrit er altså tante Gunvors barnebarn. Kjolen Ester har på ser ut til å være litt stor til henne, den når helt ned til bakken og er lang på ermene. Halsen er åpnere enn på Gunvors brudekjole, og pyntesløyfen er borte, men knappene er de samme og kjolen er helt hvit. Bildet viser tydelig at hun er lavere enn tante Gunvor. Det vil være rimelig at søsterens kjole er litt stor til henne. Gjenbruk av brudekjoler var vanlig, omsøm skjedde stadig. Det gjaldt å være kreativ og løsningsorientert etter krigen.

Jeg ser nærmere på kjolen jeg har fått tilsendt fra Magrit. Jo, det er gjort forandringer i halsen, noen spisser er brettet inn. Det tyder på at den kan ha vært trangere i halsåpningen, mer v-formet. Og at knappene ikke går helt opp, viser at det kan ha vært plass til en sløyfe i halsen på den. Kjolen har litt puffede ermer, slik brudebildet av tante Gunvor viser.

Magrit og jeg er ganske overbeviste om at vi endelig har funnet tante Gunvors brudekjole!

Her står mitt barnebarn, Ivrine 15 år og 170 cm høy, modell i det vi tror er tante Gunvors lett omsydde brudekjole mer enn 80 år etter at Gunvor 22 år stod brud i den. Litt kort på ermene, men ellers er kjolen som skreddersydd til henne!

 Er ikke dette en morsom historie om en kjole? Ta vare på gamle klær, de kan vise seg å inneholde en spennende familiefortelling!