ALF PRØYSEN

Foto: SCANPIX

23. juli var det 100 år siden Alf Prøysen ble født.
Jeg vokste opp med Barnetimen for de minste, der Alf Prøysen fortalte om "Kjerringa som ble så lita som ei teskje" og mye annet rart. 
Han snakket en dialekt som ikke var så veldig langt fra min, så det var noe nært, kjent og hjemmekoselig over disse radiostundene. Dessuten hadde jeg en onkel fra Ringsaker og søskenbarn der, og de snakket nesten som Prøysen. 
Ingen av "onklene" eller "tantene" i Barnetimen føltes så trygge og nære som Alf Prøysen.

Foto: Sturlasson, Oslo

I voksen alder har jeg sett at Alf Prøysen ikke bare kunne fortelle til barn, men han ser de voksne også, spesielt de små i samfunnet. 
Han skriver om trange kår i bygdene, om forholdet mellom "sjølfolket" og husmennene, om de som vil ut av bygda og komme seg fram i livet, om bygdesladderen og tapte slag.
I sommer har jeg lest om igjen "Trost i taklampa", den eneste romanen han skrev og jeg lurte av og til på om det var meg selv jeg humret og lo av.

Boken jeg har lest, kom ut på Bokklubben i 1975, og inneholder også små fortellinger og er utstyrt med vakre illustrasjoner av Borghild Rud.

Tegning: Borghild Rud

Jeg har også lest boken "Alf Prøysen, et portrett i tekst og bilder" av Torhild Viken og Jan Haug.
Fotografiene jeg viser her er hentet fra den boken.
Derfra sakser vi også denne lille teksten:

Hvordan kunne det ha seg at Alf Prøysen forstod så godt jenter som kom i "uløkka", som det het?
Det fikk jeg svar på i et program om Prøysen som ble sendt på Nrk i sommer.
Moren, Julie, hadde en "lausunge" fra før ekteskapet med Olaf. 
Å få barn utenfor ekteskap var stor synd og skam. (Verden har da gått framover, dere!)
Da hun skulle dø, var hun redd for dommen over denne ungdomssynden. 
Alf trøstet henne med at Vårherre nok ville tilgi og forstå.

Alf sammen med moren, Julie. Ukjent fotograf, A-foto

Takk, Alf Prøysen, for kloke og tankevekkende viser og fortellinger.
Her kan du lese en fornøyelig vise Prøysen skrev om å "sitte kjærest på en stol."

BRUDGOMMER OG PRØYSENVISE

Nå er det på tide å vise noen brudgommer igjen. 

Her er et utvalg fra bildesamlingen min. Jeg har bearbeidet dem litt:

1895

1906

1923

1930-t

1950-t

1960-t

1970-t

1990-t

1999

 Her passer det å avslutte med Alf Prøysens koselig-humoristiske vise om hva disse mennene måtte gjennom før de kom så langt som til å stå brudgom:

“Kjærest på en stol”

Det er mye en ska gjønnomgå på livets lange lei,
og i kvell så lyt du skinne som ei sol.
Det som før har hendt så mangen kar, nå ska det hende deg,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Rett imot deg har du far ått den jinta du har kjær,
du får blistre litt og nævne no om godt hell dårli vær,
du lyt glømme att’n jaga deg frå låven sin i fjor,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Itte bry deg om at onga flyg og flire att og fram,
dom er onger, dom er gla i leik og sang.
Kviske mor hennes i sinne : Her ska itte vara dram!
kain du bære lokke katta på ditt fang,
og så sitt du der og klappe helt tel katta vise klør,
og den minste ongen seie : Hu ha æiller klore før –
Du får ta det som en kar og seia morosamme ord,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Får du kaker attåt kaffen lyt du minst ta fire, fem,
itte bry deg om at onga heng omkring,
og når du får en dult mot armen din så kaffespruten kjæm
over slipset ditt så gjør det ingenting.
Og når jinta di vil ut att : ”Hu har æiller sett slikt stell!”
lyt du snurre pent på hatten din og takke for i kvell.
Ta dom æille varmt i hæinna med no’n hjertevarme ord,
for nå har du søtti kjærest på en stol.