KVINNELIGE POLITIKERE PÅ BILDER

Fotograf: Tyler Mitchell

Hvordan vil vi se kvinnelige politikere framstilt? 

Kamala Harris er i vinden. Hun vekker oppsikt som den første kvinnelige visepresidenten i USA, og hvit er hun ikke heller. Tøff dame, tenker jeg. 

Men skal hun framstilles som en mild og snill og ufarlig kvinne med foldede hender?

 

Fotograf: Tyler Mitchell

Eller vil vi se henne i en mer bestemt positur? Det har det vært diskusjoner om i det siste. Hva syns du?

Her hjemme har det vært høylydte diskusjoner om bildet av Hadia Tajik på forsiden av boken hennes. 

                                                     Fotograf: Paul Laukli

Dette bildet skal visst være i frekkeste laget. 

F.eks. skal det være nærmest uanstendig å la seg avbilde med nyfønet hår!

Akk, ja, det har aldri vært lett å være kvinne!

13. DAGEN OG NISSENE TAKKER FOR SEG

Før jul fikk vi besøk over natta av noen merkelige skapninger. De aulet fram fra skuffer og skap og esker og kister. Nå er jeg redd de er i ferd med å forsvinne igjen! Men før de gjør det, tenkte jeg at du må få hilse på dem, for de er noen artige skruer. Se bare:

 På kjøkkenet dukket plutselig disse tjenende nissene opp lille julaften. De har vært hyggelige å ha der!

 Disse luringene har også tatt plass på kjøkkenet. De små er eldgamle, de større er ganske unge.

Disse dansende og lekende skapningene har underholdt oss ved måltidene.

 

Tre pensjonerte karer har tidligere jobbet som juletrefot, men nå sitter de bare på stas og minnes gamle dager.

 

Og disse skøyerne er også gamle. Før vår tid holdt de noen i min manns familie med selskap rundt bordet.

På spisebordet på stua kokkelerer disse nissene.

 

Nøtteknekkeren er både artig og litt skummel. Han kommer også fra mannens familie og har fått flytte inn hos oss.

Kvernkallen er et artig bekjentskap. Han har mannen i huset kjent hele livet.

 

Disse dansende nissene er av forholdsvis ny dato. Jeg hjalp dem å få plass på en duk for noen år siden.

 Til og med opp i selveste juletreet har et par stykker lurt seg. Denne er også en gammel kjenning av mannen i huset.

Men hva skjer nå, når vi er kommet til 13. dagen? Vi får se. Kanskje forsvinner de like fort som de kom. Men de er hjertelig velkommen ved neste anledning. Og så fort som tiden går nå, dukker de vel opp igjen som julekvelden på kjerringa...

JULEBUKK

 

Nyttårskort tegnet av Andreas Bloch

 

Her i Bergen er det skikk å gå julebukk nyttårsaften. I min barndoms dal fikk vi ofte besøk av julebukker i romjula. Det var voksne som kledde seg ut og det var om å gjøre å ikke bli gjenkjent. Kanskje var det for langt å gå mellom gårdene for barna vinterstid og i mørket, kanskje var det en eldgammel skikk som hadde overlevd der i dalen. Her kan du lese mer om den gamle skikken med å gå julebukk.

Her kommer en liten fortelling, slik jeg husker det,  fra et julebukkbesøk i min barndom rundt 1960:

 ­­­­– ­Kom inn, ropte Arve da det banka på døra en efta i romjula. Mor stod og strøk noe klær ungene skulle ha på seg på juletrefesten på bedehuset neste dag. Far satt inne på stua med et julehefte. Det var fyrt i ovnen der siden det var jul. Magnar og Asbjørg var akkurat ferdig med middagsoppvasken. Toralf og Jorun krangla om et tegneserieblad. Kristin satt ved kjøkkenbordet og leste i ei bok hun hadde fått til jul. Johan satt under kjøkkenbordet og lekte med en bil og Anne-Toril lå og sov. Hun var bare baby. Nå så alle mot døra for å se hvem det var som hadde banka på.

– Far, vi har besøk, ropte Jorun og sprang inn på stua og henta far. Gjestene hadde trampa av seg snøen i granbaret på trammen. Nå kom de stavrende inn med krumbøyde rygger mens de støtta seg på hver sin stav.

– God dag, god dag, sa de med rare og skjelvende stemmer. Det var to store voksne. De var utkledd med masker så de så ut som gamle kjerringer. Rutete skaut var knytta over hodene og de hadde tjukke kåper på seg, begge to. Jorun var ikke sikker på om det var kvinnfolk eller mannfolk eller hva slags folk som var kommet på besøk.

Da Arve spurte hva de het, sa de at de het Petronelle og Karoline Svingtropp og kom helt fra Nordpolen. Derfra hadde de gått i mange dager, helt siden juleftan. Nå var de både slitne og sultne. Kalde var de naturligvis også, fortalte de da far spurte. Han hadde kommet inn fra stua og stod i døråpninga og så på dem med juleheftet i den ene handa. Jorun holdt godt fast i den andre handa til far. Hun stod sammen med far i døråpninga til stua og så på de rare menneskene og visste ikke hva hun skulle tro. Hun kjente at hun var litt redd. Far rista på hodet og smilte av disse merkelige fremmede som plutselig stod der i kjøkkenet. Det var trygt når far smilte.

– Jeg må få spandere en kopp kaffe og så får dere smake på julebaksten, det vil dere vel gjerne, sa mor. Hun begynte med en gang å fylle vann på kaffekjelen. Mor syntes visst dette var helt vanlige gjester. Men hun gjorde seg litt til i stemmen, da hun snakket med dem, syntes Jorun. Arve bød gjestene hver sin stol ved kjøkkenbordet. Mor satte fram de fine kaffekoppene hun bare brukte når de hadde gjester. Hun la krumkaker, goro, smultringer og sirupsnipper på et fat. Ungene stod å så på med åpne munner. Hvem kunne dette være? Alle de voksne var med på leken og snakka i vei om hvor slitne disse to kjerringene måtte være og hvordan det var å bo på Nordpolen. Fremmedfolka slo den kokvarme kaffen på skåla og letta på maskene så vidt de fikk supt i seg litt kaffe og tatt noen biter av julekakene. Da så Jorun at den ene hadde skjeggstubber på haka. Hun tok et fastere grep om handa til far. Kjerringene, eller hva de var, hadde det travelt og måtte straks av gårde igjen, for de skulle treffe noen viktige folk i kveld, sa de. Alle sa ha det bra, fortsatt god jul og godt nytt år, og god tur videre. Arve sa det, mor sa det, far sa det og alle søskena sa det. Jorun sa det også. Så var besøket over. Jorun slapp taket i handa til far.

– Hvem var det som kom julebukk til oss, da tror dere? Mor så på ungene og smilte lurt. Det var tydelig at hun syntes det var et morosamt besøk og ikke noe å være redd for. Arve lo. Så lo mor og far. Nå lo alle ungene også. For et rart besøk! Det var litt godt at de hadde det travelt og ikke kunne bli lenge.

– Å, det var vel brødrene oppi Sørliberget, han Sivert og han Anton, mente Arve, – det kunne likne dem å finne på noe sånt. Arve kjente alle i hele dalen.

– Jeg får ta meg en tur på en såkalt gjenvisitt i morgen, og gjøre dem et puss tilbake, det skal bli moro, bestemte han seg for.

Har du gått julebukk? Hvilke tradisjoner har dere for dette?

Fortsatt god jul! 

ENGLER I KUNSTEN

 

Jeg har mange flotte kunstbøker med bilder av engler og jul. Bl.a. denne av Nancy Grubb utgitt av Forsythia i 1995. Forsidebildet viser en detalj av et maleri  av Lorenzo Lotto : Madonna og barnet med St. Katarina og St. Jakob fra 1533. Bildet henger i Kunsthistoische Museum i Wien.

Fra denne boken har jeg hentet et bilde malt ca. 1270 av Cimabue. Bildet heter Madonna med barnet omgitt av engler. Det henger i Louvre i Paris.

Engler framstilles i mange former og farger, men vi kjenner dem alltid igjen som engler. Her et bilde av en ukjent engelsk eller fransk kunstner malt ca. 1395. Bildet henger i National Gallery i London.

 

Musikk hører julen til, og englene kan selvfølgelig spille! Her Muserende engel av Rosso Fiorentino ca 1522. Galleri degli Uffizi, Firenze.

 

Og så må vi selfølgelig ha med Rafaels engler. Bildet heter Den sixtinske Madonna og er fra 1513. Det henger i Staatliche Kunstsammlungen, Dresden. De to englene i nederste billedkant kjenner vi igjen som brukt til glansbilder!

Her er englene framstilt mer sånn vi kanskje er vant til, kledd i hvitt. Bildet heter Jomfru Maria med engler, er fra 1900 og er malt av William Bouguereau. Det henger i Museé du Petit Palais i Paris.

En mer moderne tolkning av en engel har Fred Smith laget i glassdekket betong. Årstallet er oppgitt fra 1950 - 68. Skulpturen står i Fred Smith's Concrete Park, Philips.

Alle bilder over er hentet fra boken Engler i kunsten.

Julens bilder er en bok utgitt av Gyldendal Fakta 1997. Den viser bilder av tredelte altertavler, triptyker, med motiver fra juleevangeliet.

Bildet viser midtfeltet i et triptyk malt av den hollandskfødte kunstneren Gerhard David som levde på 14- og 1500-tallet. Bildet henger nå i The Metropolitan Museum of Art, New York.

Boken The Nativity of Christ er utgitt av The Bible Reading Fellowship i 1995. I denne boken fant jeg bildet av denne flotte gobelengen laget av Edward Burne-Jones på 1800-tallet. Det henger i Castle Museum i Norwich.

Jeg elsker å få sånne kunstbøker til jul, noen av dem har jeg kjøpt selv.  

Jeg har mange flere enn jeg viser her og jeg legger dem fram og stiller dem til pynt til jul.

ENGLER DALER NED I SKJUL

 

Engler er mystiske vesener. De har en sentral plass i juleevangeliet. 

Jeg pynter med engler til jul. Og jeg bruker engler som motiv i julekortene jeg lager hvert år.

 

 Jeg liker mysteriet ved julen, det overjordiske, det vi aldri kan forstå. 

Det er vel ikke så mange av oss som har sett engler. Men de store mestere i kunsten var ikke redde for å avbilde dem. Engler er blitt framstilt som skrekkinngytende vesener og som søte puttier. 

Neste gang vil jeg vise bilder fra bøkene mine om engler i kunsten, men her kommer noen ganske enkle, hjemmelagede engler jeg pynter med til jul.

 Jeg har noen prismer fra gamle lysekroner hengende i vinduene hele året.

Til jul setter jeg på dem noen fjær, og vips blir de til engler. 

 

Eller jeg setter på et lite glansbilde.

Jeg har også en engel inspirert av de store mestere. 

Fortsatt god advent!

VINDUSUTSTILLING HOS ALT GÅR BRA

 

Alt blir ikke som planlagt i disse koronatider. 

Nå er det kraftige innstramminger her i Bergen igjen. Det innebærer bl.a. at kunstgallerier må stenge dørene for besøkende. 

I går fikk jeg være med å rigge til en vindusutstilling i lokalene til Alt Går Bra i Strandgaten 208.

Dette er en utstilling som oppsummerer akantusprosjektet med visning av video av byvandringene, bilder mange har sendt inn og visning av objekter med akantusdekor.  

 Mange av dere som følger bloggen min har deltatt med bilder til utstillingen. 

Disse bildene og video fra akantusvandringene rundt i byen tidligere i år projiseres på veggen inne i lokalet og kan ses fra utsiden.

I vinduet vises en rekke tegninger som illustrerer hvordan bruk av akantusplanten som dekorativt element først ble tatt i bruk i arkitekturen og hvordan den har utviklet seg.

Nå kan vi finne akantus som dekorasjon på alt fra rosemaling, treskjæring og broderi til sølvtøy, bokomslag, servietter og plastposer!

Her kommer noen bilder av det som vises i utstillingen:

 I denne monteren vises et krumkakejern. Visste du at krusedullene på krumkakene du baker til jul er akantusdekor?! Videre ser vi et speil bak Luthers lille katekisme. Katekismen har også flott dekor på baksiden som vises i speilet. Et delikat, skjørt gammelt silkebroderi vises fram i midterste hylle, der ser vi også et smulebrett i blikk flott dekorert ved siden av en liten ølkjenge eller staup med rosemaling. Alle tingene er pyntet med forskjellige utgaver av akantusdekor.

I nederste hylle står en sølvfarget plastikkramme med en liten plastpose med akantusmønster, ganske så nye ting! T.h. en blomsterkrukke og i midten dekorelementer som kan brukes hvor man skulle ønske.

Nydelig silkebroderi med flotte akantuskrøller

 

I en rosemalt kiste har en pute med ullbroderi fått plass. I vinduet f.v. en bit av en moderne tapet, en rosemalt bolle, en tresleiv med utskjæring, diverse sølvskjeer, en tallerken, et gammelt nytestamente og et krusifiks, et helt nytt håndkle og en pyntepotte, alle dekorert med forskjellige utgaver av akantus.

 Snille mennesker har lånt ut flotte rosemalte møbler til utstillingen.

Når galleriet ikke kan være åpent for publikum, må man være fantasifull når objektene skal vises fram. I trappen opp til andre etasje står rosemalte gjenstander utstilt. På veggen henger en strikkekofte med flott akantusmønster. Alt er synlige fra utsiden av lokalet. 

 I dette vinduet vises et lite skrin med treskjæring, Holdberg-bok, blikkfat med serviett, glass, sølvbestikk, porselenstallerken med bilde av kong Haakon, serviett, gammelt bilde i fløyels-og skinnetui, lysestake og sendingskurv for å vise bredden i objekter som er dekorert med akantus i forskjellige former. På øverste bilde vises også noen andre rosemalte møbler.

Nå får vi håpe at de strenge restriksjonene vil hjelpe, så færre blir smittet av koronaviruset. Da kan vi også håpe at galleriet igjen kan åpne for publikum, sammen med alle andre steder som er hardt rammet i disse dager.

Ta vare på hverandre, vask hendene og husk å holde avstand! Og se på noe vakkert for å holde motet oppe!

SYKLUBB, BUNADSSØM OG EKTE PRØVEKLUTER

 

Døtrene mine, en svigersønn og jeg har startet syklubb. 

Vi har som mål å brodere Gudbrandsdalens festbunad til barnebarnet mitt som skal konfirmeres våren 2022. Min mor broderte mange slike til barnebarna sine. Mor døde i 2017. Nå må jeg ta opp arven, og døtrene mine og den ene svigersønnen har sagt seg villige til å hjelpe til. Dette blir et spennende prosjekt. 

Foreløpig øver vi oss på noen prøvekluter.

Det er veldig mye broderi på denne bunaden, så det er bare å sette i gang. 

Nederst på skjørtet er en blomsterbord og hele skjørtet er overstrødd med blomster.

Det er veldig viktig at ryggen blir fint brodert. Den er jo veldig synlig. Rutemønsteret inni blomstene her er sydd med gulltråd.

Alle bildene her er tatt av bunaden som mor broderte til min datters konfirmasjon

Gudbrandsdalens festbunad slik Husfliden viser den.

"ER MOR DØD" FOR EN HISTORIE!

 

Vigdis Hjort ble beskyldt for å blottstille familien sin i boken Arv og miljø som kom ut for noen år siden. I den boken var det beskyldninger mot faren som dominerte. Det ble mye oppstyr. Søsteren skrev en "motbok". 

Hvordan leser vi romaner? 

I denne nye boken, kommer Vigdis Hjort med tanker som kan ses som et apropos til diskusjonen om romaner skal leses som avsløringer av virkelige mennesker: 

På s. 270 skriver hun, bl. a. : "Kunstneren forholder seg ikke til virkeligheten som sådan, men til det som er kunstnerisk interessant...

Verkets forhold til virkeligheten er uinteressant, verkets forhold til sannheten avgjørende, verkets sannhetsverdi ligger ikke i dets forhold til den såkalte virkeligheten, men i den virkning det har på tilskueren." 

I årets bok, Er mor død, skriver Vigdis Hjort om en kvinne, Johanna, som har et mildt sagt problematisk forhold til sin mor. Hovedpersonen fulgte foreldrenes og omgangskretsens forventninger og giftet seg med en advokat. Det var da hun skilte seg fra ham, ble billedkunstner og flyttet utenlands med en kunstner at problemene tilsynelatende begynte. 

Nå er kunstnermannen død og Johanna har flyttet hjem igjen til barndomsbyen der moren og søsteren fremdeles bor. Faren døde mens Johanna bodde i utlandet, og Johanna kom ikke i begravelsen.

Tilbake i hjembyen stiller Johanna ut malerier av mor og barn. Moren oppfatter bildene som direkte anklager mot henne som mor, uten at hun har vært tilstede på utstillingen eller vil snakke med datteren om kunsten hennes.

Lever mor? Ingen brev, meldinger eller telefoner fra Johanna til moren blir besvart. Gjennom tilbakeblikk får vi vite, i små glimt, ting som har skjedd og som har vanskeliggjort forholdet mellom moren og eldstedatteren. 

Hvorfor gikk moren alltid i langermede bluser og kjoler?

Har datteren avslørt såre, vonde hendelser i morens liv, som hun nå ikke orker se tilbake på. Er morens avvisning av datteren et forsøk på å fortrenge disse uutholdelige minnene?

Jeg liker måten Vigdis Hjort skriver på. Hun veksler mellom her og nå og der og da. Noen av boksidene har små, korte, filosoferende tankespinn på bare noen linjer. Som på s. 290:  

" Virkelighetens mor, opplevelsen av den enkelte konkrete mor er vevet sammen med myten mor, stakkars mor og mødrene og jeg selv som bærer mytens kors."

Vi forstår at det kommer mer, så vi må hele tiden lese videre. Vi blir tatt med tilbake til hendelser i barndommen, og videre i datterens mer og mer desperate forsøk på å få kontakt med sin mor. Får hun kontakt med moren til slutt? Blir det en "happy ending"?

 

 Et annet leseprosjekt jeg har hatt i hele sommer er Beate Grimsruds nyeste bok: Jeg foreslår at vi våkner. Den går det mye tregere å lese. Den handler om en kvinne med brystkreft. Hvordan går det med henne? Det er så mye utenomsnakk og så mye annet som skjer (og som jeg ikke syns er særlig interessant) mellom hver gang vi får vite hvordan sykdommen utvikler seg, at jeg har lagt den boken fra meg en stund nå. 

Men jeg har planer om å lese den ferdig en gang ...

BRILLER, FRA FLAUT TIL FLOTT

 

 Jeg gikk i 7. klasse på folkeskolen. Vi stod bakerst i skolekjøkkenet og pratet. Det var friminutt, men siden vi laget mat, trengte vi ikke gå ut. Derfor stod vi der og bare snakket og slappet av litt. På tavla, lengst framme i rommet, hadde frøken skrevet opp ingrediensene vi trengte og oppskriften på det vi skulle begynne å lage etter friminuttet. Klassekameratene mine begynte å diskutere oppskriften. Jeg ble forvirret. Var det sånn at alle de andre så hva som stod på tavla? For meg var det umulig å lese det på så langt hold.

Jeg spurte den ene etter den andre: "Greier du å lese det som står på tavla?" Ja, det var ikke vanskelig å se hva som stod der.

Hmmm...

Hoelsjordet kalte vi realskolen jeg begynte på året etter. Jeg fikk nye klassevenninner. Når jeg kom inn på skolegården om morgenene, var det umulig for meg å finne dem. Alle var uklare skygger. "Jorun, vi er her! Få deg briller!" ropte de til meg. Så flaut! 

Min faste plass ble av nødvendige årsaker på fremste rad. Av og til måtte jeg svelge stoltheten og spørre læreren hva som stod på tavla.

En dag hadde ikke læreren gjort hjemmeleksa si. Han hadde ikke fått stensilert opp matteprøva vår. Kanskje var stensilmaskina i ustand. Oppgavene var laget, så han skrev dem opp på tavla. Hele tavla ble fylt med matteoppgaver som vi skulle besvare. Skriften var liten. Det var umulig for meg å lese den! Jeg rakte opp handa: "Jeg ser ikke!" Det endte med at jeg måtte flytte pulten helt fram til tavla for å kunne se. Flaut, flaut flaut! 

Ja, så flaut syntes jeg det var, at jeg fortalte hjemme at jeg så dårlig på skolen. Det var ikke annet å gjøre enn å få testet synet sitt. Det endte som det måtte - med briller. 

 

Til å begynne med brukte jeg dem bare i timene på skolen, men etterhvert som det ble vanskeligere å finne vennene mine ute på skoleplassen, ble brillene sittende på nesen hele dagen.

Jeg har brukt mange forskjellige briller opp gjennom årene. Briller er jo en smart oppfinnelse. Ettersom jeg blir eldre, tenker jeg på briller som et smykke midt i ansiktet. De kan ta oppmerksomheten bort fra rynker, leverflekker og ekstra kilo. Se på meg, har jeg ikke tøffe briller!? Så nå bærer jeg mine briller med stolthet!

Her er noen av brillene jeg har hatt god nytte av de siste årene:

 

De siste årene har jeg brukt glass som blir mørke i sollys. Det er mindre anstrengende for øynene. Detter er mitt siste brillefunn: