STRANDAMALERIENE PÅ LINDÅSTUNET

 

Lindåstunet har sett bedre dager. Huset ble bygget i 1927 som tuberkulosehjem i vakre omgivelser ved sjøen på Lindås i Alver kommune utenfor Bergen. Det ble tegnet av Lilla Hansen, Norges første kvinnelige arkitekt med egen praksis. I 1952 var det ikke lenger behov for tuberkolosehjemmet. I 1954 ble bygget tatt i bruk som psykiatrisk pleiehjem for pasienter fra hele Vestlandet. Fra 1990-tallet har det vært i kommunens eie.  Det var noen år også brukt som dagsenter og bolig for eldre. De senere år har huset stått tomt og forfallet er godt synlig. Hva skal kommunen gjøre med huset? Finnes det en rik onkel som vil forbarme seg over den en gang så vakre bygningen?

Pinseaften, i regn og vind, ble et spesielt flagg heist i den værbitte flaggstangen utenfor Lindåstunet:

Flagget er prydet med et motiv fra et Strandamaleri. Jeg har skrevet om Strandamalerne tidligere på bloggen. Flaggheisingen markerte åpningen av utstillingen "Stranda på Lindås". Det er lagt opp til aktiviteter i det gamle huset hele sommeren. 

Kunstnergruppen "Alt Går Bra" har arbeidet med å samle bilder og informasjon om fenomenet Strandamalerne i flere år. De har fått til et samarbeid med etterkommere etter Strandamalerne og med Alver kommune.

Alt Går Bra skriver: "Ved å rette oppmerksomheten mot Strandamalerne, tilbyr Alt Går Bra, i motsetning til nasjonalromantikernes sublime landskapsskildringer, et nytt blikk på den norske topografien, inspirert av selvlærte outsiderkunstnere fra Vestlandsregionen i etterkrigstiden".

Det var fullt hus på åpningen. Mange i området var nysgjerrige på å se både bildene som var blitt til i deres egen bygd, og huset som har stått stengt i lengre tid. Huset bærer på en historie som gir det en eim av sykdom og lidelse. Nå vekkes det til liv, i hvertfall for en stund.

"I samarbeid med Alver kommune presenterer Alt Går Bra i løpet av sommeren nesten hundre Strandamalerier fra kommunens nylig innkjøpte samling, sammen med malerier utlånt av etterkommere av Strandamalerne", skriver Alt Går Bra videre.

Motivene til Strandamalerne er idylliske landskap, ofte med vakre solnedganger i rødoransje farger. Denne fargen har Alt Går Bra brukt som en rød tråd i utstillingen.

Bildene er hengt opp som en slags installasjon, og er spredt ut i alle rom i 1. etasje.

Vintermotiv med fargerike rammer.

 

Et populært motiv i fire versjoner.

 

I anledning utstillingen har noen ivrige hjelpere laget en modell av karusellen som ble brukt til å masseprodusere malerier.

Kommunen har laget et hefte for anledningen. De skriver:

" Fenomenet Strandamålarane oppstod i bygda Stranda i Lindås kommune. Dei fleste gardane var for små til at ein kunne brødfø ein heil familie, difor måtte mange ta på seg ei attåtnæring.( ... ) Kring 1940 dukka det opp eit nytt og spanande levebrød på Stranda som gav ekstrainntekt. Det nye var landskapsmåling med oljefargar  på papp-plater, og mellom 1940 og 1960 livnærte mange i bygda seg med å lage og selje måleri. Bileta vart selde for 5 - 10 kr. og skulle det vere ei brukbar årsløn måtte produksjonen vere stor. Det vert sagt at omlag tolv personar masseproduserte måleria og at dei hadde eit opplag på kring 20000 måleri i året. Det vart mellom anna laga ein karusell av staffeli og ein symaskinmotor, slik at dei kunne produsere inntil åtte måleri i slengen. Måleria vart selt på dørene og sendt i postoppkrav rundt omkring i heile landet."

 

Hva skjedde med maleriene senere?

Men hva skjedde med maleriene etter at populariteten la seg på slutten av -60 tallet?

Alt Går Bra skriver i heftet fra kommunen: "Fenomenet Strandamålarane opnar opp for ei rekkje spørsmål, som: Kva var årsaka til måleria sin enorme popularitet? Fins det paralelle fenomen internasjonalt? Kvifor vart måleria seinare stua bort, kasta eller gjeve vekk til loppemarknad?"

 Noen av bildene er stuet vekk i skuffer og skap, loft og kjellere. Dette gjenspeiles i utstillingen.

En video tatt opp av Alt Går Bra på flyet hjem fra Paris hvor de bor i perioder av året. Videoen viser skyer og solnedgang. Den projiseres på en stein funnet utenfor Lindåstunet og vises inne i et skap.

I et annet rom får du en advarsel: "Forsiktig! Ikke gå for nærme landskapet", sier en stemme i det du går inn i rommet.

Her henger bildene på skeive og til og med i taket. 

Fotografen går bokstavelig talt ned på kne for å få gode bilder.

Heldigvis er mange av de idylliske landskapsmaleriene til Strandamalerne reddet for ettertiden.

I andre etasje viser flere kunstnere arbeider i de tidligere pasientrommene. Arbeidene forsterkes av at ringesnorene for å påkalle hjelp, fremdeles henger på veggen. Kunstnerne i andre etasje er Renate Synnes Handal, Mette Marie Træland og Signar Kristoffersen, Inga S. Søreide, Anniken Jøsok Hessen, Tone Andersen, Vibeke Rød Kjøde. Disse arbeidene er i seg selv verdt et besøk.

Hver søndag hele sommeren er Lindåstunet åpent og forskjellige lag og organisasjoner står for kafédrift i perioden. Torsdag 1. juni er det konsert ved Kurt Hatten, og tirsdag 6. juni er det foredrag om Strandamalerne ved Øyvind Holsen, Øystein Valde og Alt Går Bra.

DET NYE NASJONALMUSEET Jeg kaller det kunst?

 
 

Det nye Nasjonalmuseet fikk tildelt tomten bak den gamle Vestbanestasjonen i Oslo. Det gamle jernbanebygget med sin lyse farge og myke former, ligger som et smykke foran det langt enklere, men større og mørkere bygget i grå skifer. Grunnsteinen til museet ble lagt ned allerede i 2016, så vi har ventet lenge på dette.

Det har vært snakket om at bygget er en stor, grå, steinblokk, eller et uinntagelig fort, dystert og mørkt.  Men jo nærmere jeg kommer bygget, jo lysere og lettere ser det ut, syns jeg. Skiferen i veggene er vakker.

 

Arkitekten er Klaus Schuwerk. Det er vel kjent at det har vært uenigheter mellom arkitekten og Nasjonalmuseet. Han har laget en liste over løsninger som han ikke stiller seg bak. Det kunne vært interessant å se hvordan museet hadde blitt, om de hadde gitt arkitekten ansvar for all innredning også. Jeg reagerte på noen av benkene i utstillingssalene. Som regel er slike benker veldig enkle og nøytrale. Her har mange benker fått flere farger og materialer og ulike former. De gjør så mye av seg at de forstyrrer! Man lurer på om det er en del av utstillingen.

Foto: Nasjonalmuseet/ Annar Bjørgli

Som dere forstår, føler jeg et behov for å forsvare arkitekten litt.

Lørdag 11. juni 2022 var endelig dagen kommet for åpning av dette omtalte og både etterlengtede og omstridte bygget.

Åpningen ble holdt utendørs i rommet mellom museet og gamle Vestbanen. Åpningen var gratis og for alle som fikk plass. Den ble dessuten overført direkte på verdensveven. Og som seg hør og bør var det dronning Sonja som klippet snoren.

Inngangsbillettene var også gratis denne åpningshelgen, men man måtte være raskt ute. Vi fikk billetter til lørdag kl 16.00 og kunne være så lenge vi ville. 

Endelig var vi inne i Det nye Nasjonalmuseet. Vi ble møtt av hyggelige og hjelpsomme vakter i foajeen. Atmosfæren føltes lett, ingen hard akustikk.

Det første kunstverket som møtte oss var et teppe av reinsdyrskaller med kulehull i pannen.  Kunstneren er Máret Ánne Sara. Pile o’ Sápmi Supreme, heter det.

Det var et sterkt møte som gir løfter om stor kunst i museet. I dette innlegget konsenterer jeg meg om samtidskunsten som ikke er innkjøpt av Nasjonalmuseet og som presenteres i Lyshallen fram til 11. september.

Vi var først og fremst kommet for å se Alt Går Bra sin utstilling Den Norske Idealstaten.

Gratulerer til kunstnerne Agnes Nedregård og Branko Boero Imwinkelried som utgjør Alt Går Bra

Våpenskjoldene hadde fått en fin plassering som en del av samtidskunstutstillingen "Jeg kaller det kunst" i den store Lyshallen på toppen av museet. Det var satt opp en skillevegg for å vise alle de 30 våpenskjoldene på hver side av en slags korridor. Utformingen av våpenskjoldene er blitt til etter samtaler med mennesker over flere år om deres bilde av Den Norske Idealstaten. (Navnet på prosjektet er inspirert av Platons Idé om Idealstaten).  Skjoldene er utformet etter heraldiske regler, med symboler med bestemt betydning og en begrenset fargepalett, der fargene også har forskjellig betydning, - men også med en dose kunstnerisk frihet til å tolke folks idéer og tanker om Idealstaten.

Møter 1 - 3

 

Nasjonalmuseet har utstyrt mange av kunstverkene med QR-koder som gir tilgang til mer informasjon.

Lyshallen var fylt opp av kunst i alle former, teknikker, materaler og veldig ulik kvalitet, må det være lov å si. Da er det fint å lese kritikken i Bergen Tidende av Renate Rivedal som skriver: Men utstillinga i Lyshallen har også sine perler, som kunstnargruppa «Alt går bra» som reiser gjennom Noreg og stiller spørsmål om kva kvar enkelt ynskjer seg i ein idealstat. 

Jeg viser dere en ørliten brøkdel av det som kan ses i Lyshallen fram til 11. september.

Bak korridoren med våpenskjold henger Arne Rygg sine underfundige skilt som jeg likte.

Det var en uendelighet av kunst å stoppe opp ved. Jeg fikk prøve en helt annerledes harpe, bl.a. 

Harpen hadde Mor Efrony laget av enkle materialer. Og da jeg la øret til stammen, kunne jeg høre vakre toner bare ved å berøre strengene.

Saksumdal, en liten dal i Lillehammer kommune hvor jeg bodde i tidlig barndom, er også representert! Hvem skulle tro jeg skulle møte igjen min barndoms dal på Nasjonalmusset?! 

Saksumdal tempel får en ekstra dimensjon ved at riksvåpenet fra et annet arbeid kan ses gjennom vinduet.

Borgny Svalastog, som jeg skrev om fra Maihaugen i fjor, har fått en stor plass midt på gulvet i Lyshallen med installasjonen Draumkvedet.

Her oppfordres publikum til å brodere selv. Jeg kunne ikke se at noen hadde prøvd seg på det enda. Håper noen tør!

En som tør brodere, og som imponerer stort, er Ragnhild Arneberg! 

For et imponerende arbeid! Broderiet strakte seg metervis bortover lyshallen og vakte oppmerksomhet hos publikum. Det var så deilig å se slik kvalitet og kunsthåndverk på sitt beste blant alt det forskjellige vi ble presentert for her i Lyshallen.

Når jeg snakker med kunstnere og diskuterer denne utstillingen, slår det meg at norske kunstnere kanskje er for beskjedne. Noen ble invitert til å stille ut her, slik som Alt Går Bra ble for flere år siden. Men man kunne også sende inn søknader om å komme med. Vær frimodig, kunstnere! Jeg kjenner mange som kunne ha vært med på å heve standarden på denne utstillingen. 

"Jeg kaller det kunst" består også av en digital del. Og det skjer ting i Lyshallen. Alt Går Bra har invitert forskjellige kjendiser til å snakke om sine tanker rundt den ideelle staten. Programmet er myntet på ungdommen som skal forme vårt framtidige samfunn. Tirsdag 21. juni kommer Helsesista. Onsdag 22. juni kommer Bygdeungdomslaget. Torsdag 23. juni kommer Noobwork og tirsdag 28. juni kommer Abal Aden. Se lenkene for gratis billetter.

Og enda har jeg ikke nevnt de faste utstillingene! Ta turen om du kan!

Nasjonalmuseets egen digitale omvisning. Den er verdt å se!

 

ALT GÅR BRA: VOICE TO SPEECH, KODE 4, BERGEN

 Jeg har skrevet om Alt Går Bra sin utstilling i KODE denne våren og sommeren her.

Kunstnerne arbeidet i galleriet mens det var åpent. Dermed har det vært mulig å følge utviklingen av utstillingen. Nå er arbeidene ferdig og kunstnerne har reist til Paris hvor de også har en avdeling. Utstillingen på KODE har fått forlenget visningstid til 15. august. Åpent lørdager og søndager fra kl 12.00 - 17.00. Her kan du se en video fra utstillingen.

Utstillingen står i 2. etasje og du vil møte enten Ingrid eller meg der i sommer.

 

Her kommer noen smakebiter av det du kan se i "Voice to speech", som handler om ytringsfrihet:

§ 100 i Grunnloven er omdannet til spørsmål.

Bilde av Rosa Parks laget med en kombinasjon av trykk fra mimeograf-maskinen og maleri.

Bilder malt direkte på vegg.

Korridor med uskrevne ord.

Velkommen til utstilling!

UTSTILLING UNDER UTVIKLING

 

Alt Går Bra har inntatt Kode kunstmuseum i Bergen sentrum! 

Programmet for utstillinger har vært utsatt i mange omganger pga. koronarestriksjoner. Men nå er de endelig på plass. De lager en utstilling som utvikler seg mens den er åpen utover våren, så det vil stadig være nye ting å se. Åpent hver torsdag fra kl 11.00 til 20.00 fram til juni. Gratis inngang.

 

 Lokalet ligger i 2. etasje rett over inngangen ut mot Lille Lungegårdsvann.

 

Hva kommer her?

Det røde rommet.

Utstillingen heter The Mimeograph, Voice to Speech  

Mimeografer ble før dataalderen brukt til å mangforldiggjøre trykte budskap. 

I denne utstillingen fungerer maskinene både som kunstgjenstander og som verktøy som vil bli brukt i løpet av utstillingsperioden.

Bilde klart til trykking på mimeografen.
 

 Et ferdig trykket bilde av mimeografen.

 

Spesialredskaper til Gestetner mimeograf.

 

En gammel skrivemaskin kommer også til heder og verdighet igjen.

 

 Det grønne rommet. 

Første dag av utstillingen. Alle spottene pekte mot veggene. Agnes og assistenten Ingrid diskuterer hvordan de kan stille inn lysene på beste mulig måte.

 

Ingrid klatrer opp...

... og Agnes inspiserer og dirigerer.

 Branko ( i familien kalt Opie) er fornøyd. 

 

Det blå rommet.

 

Bilde i det blå rommet henspiller på Charlie Hebdo

Alt Går Bra har rom på rom til rådighet i KODE 4, den gamle lysverksbygningen. 

Alle rommene er malt i forskjellige farger. Det skal bli spennende å følge med etter hvert som utstillingen utvikler seg.

Det var spennende og fargerike rom å gå i. Spottene laget interessante skygger og gjorde alle gjenstander om til kunst. Jeg har lekt meg litt med et bilde jeg tok.

Velkommen til utstilling!