ADVENT: SNØPLOGEN ER FARLIG

 Vi skriver desember og det er kommet snø mange steder i landet. Som en slags adventskalender vil jeg prøve å skrive en liten historie hver uke fram til jul. Jeg dikter fritt med utgangspunkt i minner fra barndommen i en liten dal på Østlandet. Da blir språket et helt annet enn det jeg har lagt meg til etter mer enn 40 år i Bergen. God fornøyelse:

Foto: Botnan og omegn Historielag

SNØPLOGEN ER FARLIG

Asmund kjørte snøplog i hele dalen. Fram og tilbake helt fra kirka til Nordrampa kjørte han plogen så snøen spruta hele dagen. Plogen virvla opp snøen så lufta ble helt kvit og sikta ble så dårlig at han ikke så noen ting nesten. Asmund kunne ikke se småunger som gikk langs veien eller lekte i brøytekantene. Han så ikke snøhulene som ungene hadde gravd ut i hardpakka snø langs veien. Derfor sa alle voksne, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og lærere, alle de møtte på butikken og over alt, at ungene måtte passe seg for snøplogen. "Asmund har ikke lyst til å kjøre i hjel unger langs veien", sa de. Men Asmund kunne ikke se om det var unger i veikanten når han kjørte snøplogen, derfor måtte ungene sjøl lære å passe seg.

Ellinor og Jorun var på vei til Sølvi for å leke da de syntes de hørte snøplogen. De fortet seg å klyve opp i brøytekanten. Der oppe kunne de se litt lenger. De kunne se både framover veien helt til Karlsvingen, og bakover, der veien kom ned fra huset til Ellinor der de hadde vært og lekt nettopp. Det var ingen biler ute og kjørte.

– Ser du snøplogen?

 – Nei, men jeg syns jeg hører den rundt svingen bak låven til Karl.

 

Foto: Statens Veivesen

Jentene ble enige om å sitte der oppi brøytekanten for å vente på snøplogen. De krabba så høyt opp og langt fra veien de kunne komme. Her oppe kunne ikke Asmund kjøre på dem med snøplogen. De satt der lenge og venta, men ingen snøplog kom. Der kom halvtolvbussen til byen. Det føyka snø rundt den. Ellinor og Jorun satt trygt oppi brøytekanten. Det var lyst inni bussen. Hun kunne se Ragna Oppisveen og dattera hennes inni bussen. De skulle nok til byen en tur.

Bussen forsvant bråkende rundt svingen. Den neste bussen var den som far kom fra arbeid med. Det var lenge til. Men der kom Kåre med lastebilen. Han hadde kjettinger på alle hjula, og de bråkte så de hørte han lenge før de så han. Han kjørte rundt og hjalp folk med alt mulig. Han hadde vært oppe hos dem og hjulpet til med nytt tak på låven i vår. Han hadde mye rart på lasteplanet. Kanskje han skulle sørover til butikken eller samfunnshuset og ordne med noe?

Snart kom kanskje Oddvar kjørende med Svarten. Oddvar hadde så mange ærend rundt i bygda. Asmund kjørte bare på hovedveien med snøplogen sin. Oddvar og Svarten kjørte med en treplog for å brøyte veier opp til småbruk og andre som ikke hadde hest sjøl. Svarten sprang foran i løssnøen og Oddvar satt oppå treplogen så den skulle bli tung nok til å brøyte bort snøen. Men nå var det stille på veien. Ingen snøplog og ingen hest å se.

Foto: Maihaugen

  https://www.facebook.com/maihaugen/videos/478646446099224/   ( Trykk på linken for å se video av hest med treplog fra Maihaugen).

– Skal vi gå ned? spurte Jorun. Hun var kald i rompa gjennom vinterbuksa, stilongsen og underbuksa. Helt inn på huden kjente hun kulden fra snøen. Hun måtte tisse snart.

Ellinor ville ikke gå enda. Kanskje snøplogen kom akkurat når de hadde kommet seg ned på veien igjen.

– Hører du ikke snøplogen? spurte Ellinor. Hun hadde begynt å sutte på snøen som hang fast i strikkevottene hennes.

Nei, Jorun syntes ikke hun hørte noen på veien.  Hun hørte noen skjærer som satt i trærne og skvattra til hverandre. Hun hørte et ekkorn som smatt opp ei snøtung gran. Hun hørte snøen som raste ned fra greinene og ned på bakken. Den laga ikke så mye lyd. Og hun så at det begynte å snø igjen. Store snøfiller landa på den røde og hvite lua til Ellinor og på den blå jakka hennes. Jorun strakk ut tunga og smakte på snøen. Den smakte ikke så mye, bare kaldt og vått. Snøen la seg på veien. Snart ville Asmund måtte kjøre snøplogen her. Men hvor var han nå? Var han helt sør ved kirka? Eller hadde han nettopp snudd ved Nordrampa? Eller hadde han kanskje dratt hjem til Gunda for å ete duggur. Satt Asmund varmt og godt ved kjøkkenbordet og lo og supte i seg kaffe sammen med Gunda oppi Rudslihagen og så ut av vinduet for å se hvor mye det snødde? Hvor lenge kunne han kvile før han måtte ut og brøyte igjen?

Jorun kjente at hun ikke greide å holde igjen tissen lenger. Snøen var så kald under henne. Hun ble varm mellom beina av tissen som bare kom. Ut av henne, gjennom underbuksa og stilongsen og langbuksa, ut i snøen trengte tissen seg fram. Snøen var kvit og rein. Nå ble det et gult hull i snøen der tissen hennes rant. Det visste hun. Hun hadde sett mange merker etter tiss i snøen. Mange steder hadde mennesker og dyr tissa i snøen. Hun hadde tissa i snøen før også, men da hadde hun rukket å dra ned buksa først. Den gule, varme tissen laga et hull i den kalde, kvite snøen. Det var ikke slik at tissen frøs til is. Den varme tissen vant på en måte over den kalde snøen og laga hull i den.

– Nei, nå orker jeg ikke sitte her lenger. Kom så går vi. Jeg må på do snart! Hvis vi springer bort til Karlsvingen, ser vi hvis snøplogen kommer oppi bakken bak svingen, sa Ellinor. Nå var hun blitt kald også.

– Jeg venter litt til, svarte Jorun. Hun ville være sikker på at buksa var blitt helt kald igjen, så det ikke skulle ryke av den når hun reiste seg. 

Skrevet av Jorun Roaldseth

MUNCHMUSEET SAMLINGEN

 

I forrige innlegg fortalte jeg om besøket på Munchmuseet og viste bilder av bygget.

I dag beveger vi oss inn i kunstsamlingen.

Det nye Munchmuseet går over 13 etasjer. Edvard Munch hadde en enorm produksjon i forskjellige teknikker og materialer. Hvordan viser man fram dette på best mulig måte for publikum?

Den første utstillingssalen vi kom til var ganske mørk, med mørke vegger. Og vi blir straks møtt av bilder med kjente motiver.

Visningsrommet består av en stor sal med bilder på alle vegger. Istedenfor å dele opp salen i flere små rom, er det satt opp skråvegger som bildene henger på.

I flere etasjer var det bygget et rom i rommet midt i den store utstillingssalen. Det lille rommet var formet som en kube med åpning i hvert hjørne. En kube var malt rosa innvendig. Inni den var temaet nakenhet.

Det er fint å se disse kjente motivene med egne øyne. Jeg var på det gamle Munchmuseet et par ganger også, men det er mange år siden. Munchs motiver og maleteknikk har alltid gjort inntrykk på meg.

I en annen etasje var det en kube som var rødmalt innvendig. Her var temaet døden:

Og så kom vi til den svarte kuben:

Der var det stappfullt av folk inni. Men jeg fikk tatt dette bildet:

Skrik så ut til å være svært godt sikret. Her er det ikke bare til å gå inn og ta bildet ned fra veggen og ta det med seg ut! Skrik finnes i mange versjoner. Bildene er malt på papp og er svært skjøre og sårbare. Derfor skiftes det på hvilket bilde som blir eksponert for lys. Hvilken versjon du får se, er altså tilfeldig. Kuben inneholdt flere bilder som var dekket til. Den versjonen vi kunne se, var nok ikke den mest fargesterke som vi kjenner. Jeg kommer tilbake for å se mer en annen gang.

Andre steder fikk vi se en rekke selvportretter. Munch tok også "selfier", fotografier av seg selv. 

Her er noen selvportretter som viser utviklingen i maleteknikken og kanskje også synet han hadde på seg selv:

 Dette selvportrettet malte Edvard Munch da han var 19 år gammel i 1882.

Selvportrett i Bergen 1916. Nykirken i bakgrunnen. Strøkene blir røffere og det kan se ut som han etter hvert ser på seg selv som en ganske sur, gammel mann?

I en stor sal som går over to etasjer, vises utkast til hans monumentale verk og utsmykninger:

Museet har mye mer å by på. Munch skrev tekster som kommuniserer med motivene hans:

 

Han laget flere versjoner av arbeidene sine i forskjellige teknikker, f. eks. maleri og skulptur av samme motiv:

Vi får se trykkplater av flere tresnitt, f.eks. dette:

Her er trykkpressen hans:

Og her er en pallett:

Dette er bare en brøkdel av det som vises i det store, nye, moderne museet. Det er mye mye mer. f.eks. Stenersensamlingen og skiftende utstillinger med andre kunstnere.

Her er også lagt opp til interessante ting for barn, f.eks. å lete etter og kikke inn i musehull:

Her er kunstneren en mus som maler en modell.

Til slutt det klassiske spørsmålet, kunne Edvard Munch tegne en hånd? Bedøm selv:

 

MUNCHMUSEET ( BYGNINGEN)

 

Det nye, mye omtalte Munchmuseet er endelig åpnet. 

Lørdag dro vi tre generasjoner, fra 67 til 4 år, for å se det. Og alle fant noe interessant, alle var glade og fornøyde, - ja vi var rett og slett begeistret alle sammen!

Siden jeg for tiden har et vondt kne, var jeg redd for at det skulle bli vanskelig å få satt seg ned innimellom, men det var benker både i utstillingssalene og i gangene utenfor, så det ble ikke noe problem.

I dette innlegget viser jeg bilder av selve bygget. Neste gang viser jeg litt av kunsten og hvordan den er presentert.

 

De fleste bildene vi har sett før, er tatt fra skyggesiden. Men huset framstår slett ikke mørkt og dystert. Det er morsomt og moderne! 

 

 

Huset står og kikker nysgjerrig ned på Opraen og menneskene som myldrer rundt på taket og i området der. Utsikten er formidabel. Rett over den høyeste delen av Opraen kunne vi skimte Holmenkollen. (Trykk på bildet, så blir det større.)

 

 

Slik ser det ustskjelte "autovernet" eller "bølgeblikket" ut fra innsiden. Spennende, spør du meg.

Her har vi kommet opp til de skråstilte vinduene og utsikten over de nye husene i Bjørvika.

 Lyst med glasstak på toppen.

Det var selvfølgelig fullt av folk i det nyåpnende museet en lørdag. Sønnen min hadde skaffet oss billetter, det er ikke bare å møte opp. Det var godt at foajéen var stor og åpen.  Noen flyplassfølelse fikk jeg ikke. (Noen har klaget over at de fikk den følelsen.)Vi ble mottatt av hyggelige verter som viste oss vei. Allerede ved inngangen var det noe spennende for barna. 

Siden jeg hadde blogginnlegg om WC-logoer i sommer, måtte jeg selvfølgelig ta bilde av WC-logoen på Munchmuseet også. Slik ser den ut:

Her kan du lese mer om Munchmuseet 

Jeg anbefaler alle som kan å se det med egne øyne! 

 

 

FORLATTE HUS

I sommer besøkte vi Glomstad gjestehus som ligger i lia ovenfor Tretten i Gudbrandsdalen. Der er det en fantastisk utsikt over dalen. Om kvelden gikk vi tur langs veien. Det er en smal bygdevei med lite biltrafikk og folk hilser når du møter dem. Atmosfæren er idyllisk. 

Like ved veien ligger disse mystiske, vakre, gamle husene.  Jeg tok bilde av dem.  Vi spurte oss: Bor det folk her, eller er husene forlatt? Vi så ingen tegn til liv der, bortsett fra at noen har slått gresset foran inngangen.

Forlatte hus er forlokkende på en helt spesiell måte. Jeg begynte å fantasere om historien til småbrukene, livene som var levd her, mennneskene som har bodd her.

Huset sett fra andre siden. Det ligger helt inntil bygdeveien.

Like ved våningshuset ligger dette uthuset. Hvem har strevet for å holde folk og dyr i live her? 

Et gammelt fjøs som kanskje tilhørte samme gård. Det var ingen dyr å se på beite rundt husene og jeg tviler på at det bodde folk og dyr på bruket nå. Hvor ble det av dem? Hva skjedde?

Jeg er ikke den eneste som lar meg fascinere av forlatte hus. Det har vært både kunstutstillinger og bildebokutgivelser med dette som tema.

En ny bok som er kommet i høst er denne:

"Forlatte hus og noen av menneskene som bodde i dem" er en bok av Britt Marie Bye utgitt på forlaget "Utenfor allfarvei". Den ønsker jeg meg til jul.

GOD BOK: "ETTERKOMMEREN" AV FINN BJØRN TØNDER

 

 "Det er utrolig mange i Bergen som er etterkommere av lausunger" stod det med store bokstaver i Bergensavisen tidlig i høst. Det var forfatteren, journalisten, skribenten (og mye mer), Finn Bjørn Tønder, som kom med denne oppsiktsvekkende uttalelsen. Skal tro om ikke finere fanafruer satte kaffen i halsen? Men han fikk i hvert fall oppmerksomhet om den nye boken sin "Etterkommeren".

Jeg har fulgt Tønder på Facebook i noen år, ikke fordi jeg kjenner ham personlig, men fordi jeg er interessert i noe av det han skriver. 

Han postet små utdrag av samtaler han hadde hatt med sin gamle far. De kunne være pussige, såre, fine og rørende. Mange oppfordret Tønder til å samle dem i en bok. Da var han nok allerede godt i gang med denne boken. Og, ja, en del av samtalene er med i den nye romanen.

Slik lyder baksideteksten:"En fortiet hendelse i Lærdal på tampen av 1880-tallet og et barnedødsfall i Bergen en generasjon senere, står sentralt i denne romanen. Dette har preget en familie i flere ledd, og i vår tid spesielt gjort forholdet mellom en far og hans sønn vanskelig. Nå går det mot slutten for faren. Og sønnen bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde i fortiden, i et håp om å befri den gamle fra hans traumer før han dør".

Boken handler om mye mer enn samtalene med den gamle faren. Den handler om slekt og familiehemmeligheter. Hvorfor er faren bare opptatt av familien på farsiden og hvorfor vil han ikke snakke om sin mors familie? Hvem var farmoren og hvor kom hun fra? Og hvorfor snakker han hele tiden om en bror som døde 8 år før han selv ble født? 

Hvorfor er faren som han er? Dette er spørsmål forfatteren stiller mens det går mot slutten av livet for den gamle. I begynnelsen av boken er sønnen irritert på faren. Etter hvert som han finner ut mer av familiehistorien, blir han mildere stemt. For hvordan blir etterkommerne påvirket av hendelser i tidligere generasjoner? Tittelen kan leses dobbelt, den kan peke  på faren, men også på sønnen, forfatteren som prøver å forstå.

I reneste dektektivromanstil nøster Tønder opp i slektshistorien og avdekker familiehemmeligheter. En stor del av historien er nok sann om Tønders egen slekt. Men hvem har ikke hemmeligheter i nær eller fjernere familie, historier det ikke skulle snakkes om? Boken treffer, berører og opprører meg som leser på veldig mange plan. Den underholder og griper, får meg til å le og gråte.

Tønder omtaler utsatte, sårbare unge kvinner på en fin, varm og forståelsesfull måte. Boken veksler mellom nåtid og forholdet til faren, og historiene om formødrene det ikke skulle snakkes om. Komposisjonen og fremdriften er imponerende god. Det er godt gjort å skrive slik om egen familie. Om han fikk vite den fulle og hele sannheten om familiens historie, eller om mye av oppklaringen er oppdiktet, betyr ikke så mye for meg som leser. Jeg liker slutten!

"Etterkommeren" er Tønders fjerde roman. Jeg leste den forrige også, "Utide" fra 2018. Det var en roman som ikke traff meg. Derfor ble jeg så gledelig overrasket over denne fine, gode boken "Etterkommeren". Anbefales!

Og en viktig ting: Boken er godt korrekturlest! Utgitt på bergensforlaget Bodoni, men fortjener å spres ut i hele landet og oversettes til flere språk, etter min mening.

Men en ting Tønder sier i "Etterkommeren" er jeg ikke enig med ham i. Det handler om skulpturen "Tiggerne" av Gustav Vigeland som står plassert i sykehusparken ved Haukeland Sykehus. 

Bildet fant jeg i en gammel artikkel i BA. Foto: Rune Johansen

 Tønder syns den må være landets mest malplasserte skulptur. Jeg syns skulpturen av nakne, tiggende, gamle menn passer veldig fint der den står i sykehusparken. Den ene mannen rekker hånden frem i en tiggende bevegelse, den andre holder seg fast i ham mens han knytter den andre neven i fortvilelse. Det er en gripende scene. Her går det hver dag fortvilte og engstelige mennesker forbi for å tigger sykehusets ansatte om hjelp og helbredelse for seg selv og/eller sine. Jeg syns tiggerne er på min side og tigger for meg også når jeg går forbi. Jeg ser på dem som mine venner.

A + B = SANT. EN KJÆRLIGHETSHISTORIE

 I dag har jeg gleden av å dele med dere den romantiske kjærlighetshistorien til det herlige paret Andrew og Birthe.

 Birthe har ordet:

Da vi giftet oss i 1973

Det begynte med en forlovelse. Andrew og jeg var på scootertur til Sørlandet og fant en dag ut at nå skulle vi forlove oss. Undertegnede brud var da 18 og brudgommen nettopp fylt 20. Vi besøkte først en gullsmed i Risør, la fram vårt behov for forlovelsesringer og at vi ville ha dem graverte samme dag. Gullsmeden beklaget, men det lot seg ikke gjøre. Tenke seg til! Den vordende bruden var oppbrakt. Vi dro så videre til Arendal og besøkte gullsmed nummer to. Her var det orden i sakene, vi fikk tatt ut moderne, litt brede, gullringer og - vi skulle få dem inngravert med det samme! Dette var kjekt! Vi dro fra butikken med ringene og en bryllupsbok de pleide å gi til forlovede par. Vi satte oss i trappene i havnen og tok ringene på hverandres ringfingre der. Det var romantisk. Vi gikk så inn i nærmeste bokhandler, kjøpte to «turistkort» fra Arendal, skrev en hyggelig hilsen til våre respektive foreldre. Vi avsluttet med: «Forresten, vi har forlovet oss». Så la vi dem i nærmeste postkasse.

  

Så kom vi hjem. Foreldrene våre virket glade og fikk sjekket ut at de ikke skulle bli besteforeldre. Så var vi forlovet i et helt halvt år. Da gav vi beskjed om at vi ville gifte oss til sommeren. Dette kom visst litt brått på, for nå var brudens bestefar helt overbevist om at han skulle bli oldefar. Nei, du.

Vi ønsket å gifte oss hos byfogden i Bergen. Da vi allerede hadde bestemt datoen for bryllupet, og det viste seg at byfogden ikke vår åpent på lørdager, tenkte vi at det var vel greit å gifte seg i kirken. Andrew syntes vielsesritualet med spørsmålet om å elske og ære hverandre til vi døde, var litt vel heftig. Han ringte derfor til presten i kirken vi hørte til og la fram sine tanker. Prestens svarte at hvis vi ikke kunne love dette, så var det ikke ekte kjærlighet. Det endte med at vi byttet kirke og prest. Vi kan ikke huske at den «nye» presten hadde noen innvendinger om våre refleksjoner. Vi bad om å få vår «egen» melodi til bryllupsmarsj. Dette var «Morning has broken», den gang vakkert og stemningsfullt framført av Cat Stevens. Dette kunne ikke presten bifalle. Han sa at det var organisten som skulle bestemme hvilken inngangs- og utgangsmelodi som skulle brukes. Dette var svært skuffende for oss, men nå nærmet bryllupsdatoen seg, så bytting av kirke og prest en gang til, var det ikke tid til.

Så skulle brudekjole og dress skaffes til veie. Brudgommen fikk kjøpt en smalstripet, mørk jerseydress og blanke brune sko med høye hæler. Han var så fin og tøff! Jeg fikk min mor (og hennes lommebok) med meg rundt i alle damebutikkene i Bergen. Det var viktig at kjolen ikke så ut som en vanlig, og etter mitt syn, kjedelig brudekjole. Og slør var overhodet ikke aktuelt. Vi endte opp i Else Kolderups Boutique i Nygårdsgaten, der jeg aller nådigst gikk med på å kjøpe en beige ullkjole med strikkliv og litt puffermer. Med brune sko og et stort halskjede med tigerøye, ble det bra. På hodet hadde jeg en selvheklet hatt, litt sånn rastafari-fasong. Min mor hadde laget en enkel brudebukett.

Det nærmet seg, og gjester var inviterte. Foreldrene mine tok på seg å holde bryllupsfestene i deres hus. Ja, det var to fester. En for familien og en for venner. Men først måtte vi altså i kirken. Min far hadde kanskje hatt et lite håp om at han skulle få føre sin datter opp over kirkegulvet, men det kunne han bare glemme. Jeg sa til ham at jeg ikke ville leveres til Andrew som en annen «pakkepost»! Han tok det pent.

St. Hansaften 1973, klokka 11.00, i 30 graders varme, stod Andrew og jeg klar til å gå sammen opp til alteret. Vi hørte organisten slo an en tone, dørene åpnet seg, og vi kunne gå, sakte, sakte, hånd i hånd. Men, denne bryllupsmarsjen hadde vi aldri hørt før, og i tillegg, midtveis, spilte organisten feil. Dette var et vanskelig øyeblikk for oss begge. Men, med gode miner til slett spill, bokstavelig talt, kom vi oss fram til alteret og presten. I det vi passerte familien på de fremste benkene, utbrøt min oldemor: «Kor e bruden?». Jeg hadde altså lykkes i å ikke se ut som en vanlig, kjedelig brud! Hurra!

 

 Gifte ble vi, alle var glade – nå kunne festene begynne! Siden jeg ikke ville være en tradisjonell brud, hadde jeg ordnet med et eget antrekk til festen med vennene. Min svigermor er engelsk, og hun hadde besørget en brun og hvitprikket nattkjole med knall oransje pyntebånd, fra St. Michaels i England. Iført denne moderne nattkjolen, ønsket jeg våre venner velkommen. Min beste venninne var meget skuffet over at jeg hadde skiftet til det nye antrekket, og det fikk jeg virkelig høre…

Det var to vellykkede fester, noen «fadeser» til tross. I familiefesten ble det servert kald kalkun med tilbehør. Min mor ble meget stresset, da hun skjønte at kalkunen ble servert uten å være oppskåret. Med gjester fra England som ikke fikk til å forsyne seg, ble det nesten litt for mye for vertinnen. Serveringsfatene måtte ut igjen på kjøkkenet, der det ble hektisk aktivitet. Det ble derfor litt ekstra ventetid på maten, men brudeparet hadde det supert.

På vennefesten hadde min far gitt ansvaret for alkoholservering til en venn av min bror. Han fikk beskjed om at han måtte vise måtehold ved skjenking av drinker. Det skulle også serveres sjampanje. Han tok oppdraget svært alvorlig, eller så var han uvanlig glemsk til å være en ungdom i sin beste alder. Dagen etter stod det 11 åpnede sjampanjeflasker under bordet i «baren». Ingen av gjestene hadde blitt budt sjampanje! Som en konsekvens av denne «fadesen» måtte mine foreldre og en tante og onkel, pliktskyldigst drikke så mye de orket av sjampanjen dagen etterpå. Da ble det god stemning!

Etterord:

Da Andrew og jeg feiret vårt sølvbryllup, arrangerte vi et rebusløp for gjestene. På første post, måtte alle møte opp foran Birkeland kirke, der vi hadde giftet oss. Vi hadde med stor Ghettoblaster utenfor kirken, og vi kunne endelig få oppfylt drømmen om å gå brudemarsj, dog langs kirkeveggen, til Cat Stevens «Morning has broken» på «full guffe». Vi var ny oppdressete for anledningen og bar hver vår kjempelange, røde rose i hendene. Det føltes så godt! Vi fikk det som vi ville – til slutt!

Nå har vi vært gift i snart 50 år. Er vi heldige, skal vi nok finne på noe sprell for gjestene på gullbryllupsdagen også!

 

Birthe Johanne Rasmussen

(brudgommen, Andrew Hanevik, har godkjent historien)