Jeg ønsker meg alltid bøker til jul, og gir gjerne bøker til andre. Her er en litt annerledes roman. Jeg kom over denne boken da vi var en tur i Oslo i slutten av oktober.
Vi er ikke så ofte i Oslo utenom besøk hos sønnen og familien, så det var tilfeldig at vi kom over Cappelen Damms hyggelige bokhandel og kafé. Rett innenfor døren stod boken utstilt. Jeg visste at Ingrid Brækken Melve, som er datteren til en fjern slektning og tidligere bloggvenninne Lise Brækken , hadde gitt ut roman, og jeg var naturligvis nysgjerrig på den. Jeg hadde tenkt å ønske meg den til jul, men siden den stod der i hyllen og nærmest ropte til meg, kjøpte jeg den og begynte å lese med en gang.
 |
| I Cappelen Damms bokhandel og kafé |
Dette skriver forlaget på baksiden:
"Rebekka våkner opp på sykehuset etter en hjertetransplantasjon. Kroppen har aldri vært hennes egen, men et redskap som Gud har vist seg fram gjennom. Det tette, sammenvevde forholdet til Gud er for henne noe vakkert, og noe som gir en mening og sammenheng i livet. Men samtidig opplever hun at Gud blir sint på henne når hun søker nærhet hos andre mennesker, uten å tenke på Gud.
Kan det nye hjertet, som hun har fått fordi noen andre har gått bort, vise seg å være en ny begynnelse? Eller betyr et nytt hjerte at hun mister det nære og spesielle forholdet til Gud?
Avstøting er historien om kroppen og sjelens kamp for å ta imot et nytt hjerte."
Det skjedde andre ting i høst som gjorde at jeg ikke kom ordentlig i gang med å lese. Men da jeg plutselig havnet på sykehus i helgen pga. en allergisk reaksjon, ble boken med dit.
Det var en merkelig opplevelse å lese denne historien mens jeg selv lå på sykehus i en feberrus. Ingrid Brækken Melve skriver om Rebekka som sitter i en stol på sykehuset og betrakter kroppen sin som ligger i sykehussengen. Hun tar oss med inn i fantasien, en tilstand mellom drøm og virkelighet, som man kan oppleve når man er veldig syk. Måten hun beskriver dette på imponerer meg! Vi følger Rebekkas fysiske og psykiske kamp for å tilpasse seg det nye hjertet hun har fått. Rebekka har alltid vært hjertesyk. Jeg ser tydelig for meg den lille, bleke, nesten gjennomsiktige jenta som ikke er som de andre i barnehagen og på skolen. Faren overbeskytter henne, moren prøver å dytte henne fram, forsøker å få datteren til å delta i leken med de andre barna. Faren er en konservativ prest, og datteren søker tilflukt i et nærmest symbiotisk forhold til Gud som hun kaller "du".
Det er en underlig reise vi blir med på. Noen ganger er det vanskelig å skille mellom Rebekkas fantasi og hva som virkelig hender i historien. Dette tvinger meg som leser inn i følelsen av å være veldig syk. Rebekka er både sterk og svak, uten egen vilje og med sterk vilje. Det gjelder å ha sterk vilje til å begynne å leve et nytt og selvstendig liv med et friskt hjerte.
Slutten er litt merkelig, kanskje litt uferdig? Litt plutselig er alt liksom greit, uten at jeg er sikker på om det vil gå bra med henne. Men kanskje er ikke forfatteren og jeg helt enige om hva som er bra for henne? Anbefaler deg å lese selv.
For å komme ut av sykeboblen og få litt julestemning til å fortsette juleforberedelsene som ble avbrudt, viser jeg noen bilder av Bergen i desemberstemning.
 |
| Julemarked i Bergen |
 |
| Paviljongen i Byparken |
 |
| Månen stiger opp over Ulrikens topp |
Lykke til med julegaver og juleforberedelser!
.JPG)
