Vi har kommet til 4. søndag i advent og jeg dikter videre rundt minner fra barndommen. Husker du de gammeldagse juletrefestene?
Med den siste adventsfortellingen for i år, ønsker jeg alle en god jul.
JULETREFEST
Det var fullt av folk på veien til
bedehuset fjerde dag jul. Hele bygda skulle på juletrefesten. Alle var
stivpynta og høytidelige. De voksne var så annerledes enn de var når de møttes
på butikken eller langs veien. De hadde vaska av seg fjøslukta, skrubba neglene
og tatt på seg de fineste klærne sine. Karene hadde pelsluer i vinterkulda, men
de hadde ikke tatt klaffene ned over ørene. Noen hadde store båtluer i krøllete
lammeskinn, men de satt bare på toppen av hodet. Ørene stakk ut, røde av kulde.
Damene hadde hatter som heller ikke dekka ørene. Noen hadde store ullskaut, de
varma nok bedre.
«God kveld, og god jul!» sa de, og
letta på luene til hverandre, nikka og smilte. Frostrøyken stod ut av munnene
på dem. Noen hilste høytidelig i handa til far og mor. Jentene neide og guttene
bukka. Noen hadde hilst på hverandre og sagt god jul til hverandre i kirka
juleftan i storbygda eller førstedag i nabobygda, men de hilste like høytidelig
i dag.
«Ja, nei, jeg har nå visst sagt god
jul til deg før, men jeg sier det nå igjen,» sa de. De voksne var så rare, de
sa både ja og nei og nikka og smilte og tok hverandre i handa. Det virka nesten
som de var litt sjenert for hverandre nå når de lukta etterbarberingsvatn og
parfyme.
Det var trengsel i garderoba. Alle
måtte henge av seg kåper og vinterfrakker og skifte fra vintersko og kalosjer.
Jorun huka seg ned og vrengte av seg stillongsen hun hadde uttapå strømpene
under kjolen. Hun bøyde seg for å ta på seg penskoene hun hadde fått til jul.
Det var svarte lakksko med ei rem som måtte festes med en trykknapp. Hun trykte
så hard at hun fikk vondt, for å være sikker på at de skulle sitte ordentlig.
Skoene var litt for store. Da hun skulle reise seg, stanga hun hodet rett i
baken på May Britt, tanta til Sølvi. May Britt stod bøyd for å ta på seg røde,
spisse sko med tynne, høye hæler.
«Pass deg, du da!» May Britt snudde
seg og så irritert på Jorun. Hun hadde et trangt, grått skjørt og nylonstømper
med søm bak. Hun reiste seg og dro i skjørtet og sjekka at underskjørtet ikke
stakk nedom og at sømmene på strømpene var beine. Så gikk hun fort bort til
speilet og retta på det tuperte håret sitt. Hun tok fram en lyserød leppestift
som hun smurte på munnen. Jorun syns hun var så pen. Sølvi hadde fortalt at May
Britt gikk på handelsskole i Oslo og bare var hjemme på besøk i jula. Jorun var
flau. Hun så seg rundt og fant mor og far og søskena. Hun tok far i handa selv
om hun var stor jente.
Alle jentene hadde sovet med
krøllspenner i håret i natt. Det ble ikke så mye krøller av det i Jorun sitt hår,
for det var så stritt, men litt bølgete var det. Mor hadde pynta alle med nystrøkne,
kvite hårsløyfer. Guttene hadde vasskjemma hår. Mor strøk kammen gjennom luggen
deres da de hadde tatt av seg toppluene. Der så hun Sølvi, hun hadde også
krøller og hårsløyfe i dag. Mora og faren og broren, Ståle, var der også. De
var nesten ikke til å kjenne igjen, så fine var de.
Inne i salen stod et stort juletre
pynta med lys og glitter. Der hang også fletta papirkorger og papirlenker som
ungene hadde vært med å lage på barneforeninga i vinter. Jorun kjente igjen den
røde og gule korga hun hadde laga. Det var ikke lett å flette papiret riktig,
men Marit, som leda barneforeninga, hjalp til så den ble fin.
Ingvald Hagebøen gikk fram og ønska
velkommen. Han hadde Jorun sett mange ganger. Han snakka støtt så høyt og lenge
og skratta og lo, både i kirka og på butikken. Han prata lenge nå også. Jorun
satt og så på de nye skoa sine og dingla med beina. Plutselig sa Ingvald at nå
skulle de får røre på seg. De skulle gå rundt juletreet.
 |
Foto: Schrøder
|
«Vi må nok ha tre ringer i dag, så
mange som vi er i kveld!» sa Ingvald med blid stemme. Det ble mye stabling av
stoler for å rydde plass og att og fram med hvem som skulle gå hvor før de stod
klare. Ungene skulle gå i den innerste ringen så de fikk sett ordentlig på
juletreet, bestemte Ingvald Hagebøen. Noen småunger ville bare leie mora si. Jorun
ble svett i handa av å leie Ståle. Han ville absolutt leie henne. Og så var det
hvilken vei ringene skulle gå, de skulle gå hver sin vei. For annahvert vers måtte
de passe på å snu og gå andre veien. Jorun kunne mange julesanger og sang høyt.
Det var moro å synge. Noen hadde mørke stemmer og noen damer sang høyt og holdt
tonene lenge. Ungdommene sang fortere enn de gamle. Da de sang «O, jul med din
glede» og skulle rekke hverandre hendene i kryss i siste verset, ble ringen for
kort, og Jorun slapp hånda til Ståle. Men etterpå var han snar til å finne
henne igjen. Det ble leven med «Jeg gikk meg over sjø og land.» De frimodigste
ungene ropte forslag til land de skulle synge om at de hørte hjemme i. Alle foreslo
forskjellige land. Det ble hoppa og hinka og vinka. Den ene etter den andre av
de voksne forsvant ut av ringen.
«Nå holder det!» bestemte Ingvald da noen
smågutter begynte å springe rundt treet og synge «springeland, springeland».
«Finn dere plasser, nå blir det
bevertning!» ropte Ingvald. Han måtte rope for å bli hørt nå. Det ble et virvar
av stemmer og skraping i stoler for å finne seg et sted å sitte. Kvinnfolka
svinsa rundt og serverte. Det var kaffe og julekake. Ungene fikk rød saft. Julekaka var full av rosiner og sukat.
Rosiner var godt, men hvorfor måtte de ha sukat i? Jorun begynte å pirke ut
sukaten i kakestykket sitt. Plutselig ble det et leven ved døra, folk snudde
seg, strakte hals og flira.
«Ho, ho, ho! Er det noen snille barn
her?» ropte ei stemme. Det var en mannsstemme Jorun ikke kjente igjen. Den var
rar og tilgjort. Nå så hun ei rød topplue. «Nissen kjem, nissen kjem!» ropte
ungene og reiste seg. Nissen stilte seg midt på golvet og ungene flokka seg
rundt han. Han hadde på seg nisselue og noe som så ut som ei rød morgenkåpe.
Foran ansiktet hadde han ei maske med kvitt skjegg og store, buskete øyenbryn.
Noen av småungene satte i å hyle, da de såg han. Småen og Vesla klamra seg
til mor. De største ungene trengte seg fram. Nissen åpna sekken sin og tok fram
en papirpose med noe oppi. Sekken var visst full av sånne poser.
«Har du vært snill i hele år?» spurte
nissen gutten som stod nærmest.
 |
Foto: Alf Axel Helgeland
|
«Ja!» ropte gutten og tok imot posen
med et bukk. Jorun gikk fram og stilte seg sammen med de andre ungene. Mødrene
dytta ungene sine fram mens de glåmte på nissen.
«Ja!» svarte Jorun, da det ble hennes
tur. Hun var ikke sikker på om det var helt sant at hun hadde vært snill hele
tida. Hun neide det fineste hun hadde lært. Hun satte seg på stolen sin igjen
og åpna posen. En appelsin, ei lita eske rosiner og en sjokolade. Julekaka fikk
ligge uspist på asjetten.
I bilen på vei hjem begynte Magnar og
Asbjørg å gjette på hvem som hadde vært julenisse. Magnar gjetta at det var
Asmund, Asbjørg gjetta at det var overlærer Bakken. Eller kanskje det var
Oddvar?
«Var det ikke den ordentlige Nissen,
da?» spurte Småen. Han snakka ikke reint enda og kunne nesten ikke si
«ordentlig».
«Nissen fins ikke!» sa Toralf og var
stolt over at han visste det. Det kom aldri noen nisse hjem til dem på
julaften. Far og mor var ikke så glad i dette med nissen. Hos Sølvi kom det
nisse, men hun hadde forstått for mange år siden at det var faren som hadde
kledd seg ut, påstod hun. Ståle, som var ett år eldre, var sikker på at det var
han som hadde fortalt det til henne. Jorun visste ikke hva hun skulle tro. Noen
sa at nissen bodde på låven og noen sa at han bodde på Nordpolen.
Da de gikk ut av bilen hjemme, var
alle veldig trøtte. Jorun glippa med øynene. I det hun skulle gå inn døra,
syntes hun at hun så noe som rørte på seg borte på låvebrua. Hun hørte en svak
latter der borte fra, det var hun sikker på. Og var det ikke ei rød lue hun så
forsvant inn døra der?
 |
Tegning: Midtun
|
.JPG)
