SKAL DET VÆRE EN SPASERDRAKT?

 Hva har man ikke i sine gjemmer? Hjemmets moteblad fra 1924!

Skal det være en spaserdrakt nå til våren? Et alternativ til bunad kanskje? Er de ikke fine?

FABELAKTIG FERIE

Etter en mørk og tung vinter med korona trengte vi en ferie. Det ble en forskuttert påskeferie. Og det var ikke dumt. 

Vi dro en ettermiddag fra Bergen til idylliske Lærdalsøren Hotell.

 

Neste dag kom vi fram til denne idylliske hytta i fjellet i nærheten av Hundorp i Gudbrandsdalen. Vi var så heldige å få låne den av kusine Haldis og mannen Svein. For en herlighet! Reneste eventyrslottet  med gress og trollkjerring på taket og solid skigard rundt.

Her kunne vi ta på oss skiene rett utenfor skigarden og gå til nypreparerte løyper i vakker natur. Fint vær og passe mye snø. Lys i øynene og i sjelen.

 

Til og med jeg våget meg ut på skitur.

Også solnedgangen viste seg fram for oss:

Nede i bygda Sør-Fron ventet flere opplevelser. 

Ved gården Sygard Grytting står skulpturene "Flokk" av Gitte Dæhlin. 

 Tor blir liten i forhold til disse skapningene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 Som navnet sier er det en hel flokk som står der på jordet og ser seg omkring i dalen.

I Sør-Fron har de også en spesiell kirke fra 1700-tallet. Den er åttekantet. 

 Vi var der en mandag utenfor sesongen, men støtte på en velvillig kirketjener som ga oss en spesialomvisning i den vakre kirken.

 

Som om ikke alt dette var nok, fikk vi en spesiell tur hjem til Bergen. En halo , en ring rundt sola, fulgte oss det meste av veien. Helt spesielt ble det over den snødekte Hardangervidda.

God palmehelg alle sammen!

TID FOR BRYLLUP?

Det er vår. Pandemien er på retur. Samfunnet er åpnet. Jeg tror det er mange som planlegger bryllup denne sommeren.

Ivrine 14 år viser Haldis sin brudekjole fra 1979

 

Jeg begynte bloggen som en "brudeblogg" som del av et kunstprosjekt jeg hadde om det å stå brud. Jeg har vist bilder av mange bruder på bloggen opp igjennom årene.

I den forbindelse samlet jeg på brudebilder og bryllupshistorier. Som et pluss til det er jeg blitt spurt om å ta vare på en del gamle brudekjoler. Det har jeg sagt ja til.

Over ser dere siste tilskudd av brudekjoler jeg "passer på". Barnebarnet mitt, som er konfirmant til våren, ville gjerne være mannekeng. Hun er vokst meg over hodet, men er superslank, så hun gikk rett inn i kjolen som ble brukt i 1979. Den gang var høy hals, høyt liv og lange ermer på mote. Brudekjolene skulle være tekkelige og romantiske.

Jeg har også denne brudens mors brudekjole i mine gjemmer. Det har jeg skrevet om her.

Ivrine 14 i Hjørdis sin brudekjole fra 1941

Her poserer barnebarnet i samme brudekjole. Den var sydd og båret av bruden i 1941. Stoffet er veldig tynt. Bruden var slank, høyreist og flott! Smal silhuett, markert liv, smalt, fotsidt skjørt, lange ermer og tett med trekte knapper bak var mote.

Samme dame sydde brudekjolen til sin tilkommende manns søster året før. Den er ikke så veldig forskjellig, stoffet er ganske likt. Denne har knapper foran. Bruden var ganske liten og nett. Denne kjolen skrev jeg om i Brudekjolemysteriet. Brudekjolen til Gunvor som jeg skriver om her, er enda ikke dukket opp.

Ivrine 14 år i Ester sin brudekjole fra 1940

Hvordan ser årets brud ut, tro? 

I følge brudemoter 2022 kan årets brud velge og vrake, men det kan gjerne være klassisk og vide skjørt. Og bruden trenger slett ikke tenke på at kjolen skal være "tekkelig", den kan godt vise både bare skuldre og bar rygg. Og det er mye mer blonder å se på mange brudekoler nå enn det var på disse jeg viser i dag.

Lykke til til alle som planlegger bryllup!

 

GRATULERER MED KVINNEDAGEN!

 

Foto: Even Rønningstad

Husk at alle mennesker er født av kvinner. Uten kvinner stopper verden!

KUNSTNEREN JAN GROTH

 Kunstneren Jan Groth er død. Han levde i 83 år og utrettet mye i kunstverdenen både her i landet og rundt om i verden.  

 I 2017 var han festspillutstiller under Festspillene i Bergen og jeg blogget om den utstillingen. Her er et lite tilbakeblikk:

Her ser vi han får klem av dronning Sonja som kom for å åpne utstillingen.

 Først fikk dronningen og prominente gjester en egen omvisning i utstillingen.

Etterpå slapp vi vanlige publikummere til. Ved slike åpninger er det alltid masse folk som vil se og bli sett, så jeg kom tilbake en annen dag for å se nærmere på kunsten og fotografere.

Jan Groth var kjent for sin spesielle og levende strek. Her i form av et vevd teppe. 

Han er veldig kjent for tekstilene sine. Min bloggvenninne Ingun med bloggen Kleppanova har blogget om dette. Verd å lese!

Han tegnet også sine vare, uttrykksfulle streker  rett på veggene i Kunsthallen.

Nærbilde av Jan Groths strek på veggen i Bergen Kunsthall under Festspillutstillingen 2017.

 

Streker på papir bak glass.

Her har strekene hoppet ned fra veggen og materialisert seg i tredimensjonal form.

Takk for din følsomme og vakre strek, Jan Groth. Takk for kunsten!

EN VELDIG SØRGELIG OG RØRENDE HISTORIE

 

Blåmeis. Foto: Eli Brager, Flickr.com CC BY-NC-ND 2.

Vi har besøk av veldig mange vakre fugler på fuglebrettet og i hagen. Flere vakre blåmeiser har vært trofaste gjester i hele vinter. Men i går skjedde noe veldig trist og rørende.

Det satt en blåmeis på rekkverket utenfor hagedøren med ryggen mot matfatet og kikket liksom inn på meg. Jeg hadde hørt et lite dunk tidligere, men tenkte ikke mer over det.

"Hei, lille venn! Sitter du der?" sa jeg da jeg så den lille fuglen. Så la jeg merke til at den så liksom ned foran seg. Jeg gikk nærmere vinduet i døren. Der, rett nedenfor hagedøren lå det en blåmeis på ryggen med føttene trukket opp under seg. 

"Å, nei!" tenkte jeg og ropte på mannen i huset som satt på hjemmekontoret. Han hentet litt papir og løftet den skadde fuglen opp. Vi så at den hadde blod på nebbet. Vi bestemte oss for å ta den inn for å se om det var liv i den. Vi ville ikke at den skulle bli mat for kattene som lusker i hagen. Det rørende var at fru Blåmeis stadig kom tilbake for å se etter maken sin.

Men tiden gikk og fuglen rørte ikke på seg. Den reagerte ikke da jeg skvettet litt vann på den heller. Vi måtte innse at det ikke var noe håp for den.

Dermed ble det en liten begravelse her i går for å feire den vakre fuglens liv og sørge sammen med maken. Vi fant et fint sted i hagen og spadde opp en liten grav.

Mannen i huset spikret et kors. Og vi fant en passende salme som vi spilte av så enken også kunne høre den. Litle fuglen framført av en pur ung Arve Moen Bergset.

Minneord over en blåmeis:

Kjære lille, skjønne Meisemann. Takk for all glede du har gitt oss med ditt blotte nærvær i hagen vår! Takk for at du valgte å besøke akkurat oss! Og unnskyld at vinduet vårt kunne se ut som en åpning du kunne fly gjennom! Du fikk en ond og brå død og det er vi lei oss for! Kona di sørger over deg. Det gjør vi også. Vi minnes deg med kjærlighet og vil huske deg lenge. Hvil i fred!

VÆRET

Den siste tiden har det vært ganske surt vær i Bergen, med sludd og regn og snø om hverandre. Stor var derfor gleden (og forundringen) da Bergens Tidendes papirutgave i går trykket denne værmeldingen for kommende uke:

Bergens Tidende

Men akk, det var vel for godt til å være sant. For i dag trykket avisen denne rettelsen:

 

Så vi fyrer med den lille veden vi har igjen og holder oss for det meste innendørs en stund til. 

Men snart er det vår!

PÅ KONSERT MED BJØRN TOMREN

 

 

 

 

Bjørn Tomren i aksjon under Stjernekamp på NRK Foto:nrk

 

Samfunnet åpner opp! Da vi kjøpte billetter til konsert med Bjørn Tomren, var det begrenset med plasser. Da konserten startet, var det full sal og ekstrakonsert samme kveld! 

Nå holder han konserter rundt i hele landet.

Det var så deilig å komme ut på konsert etter flere uker i en slags tåketilstand med viruset i kroppen og snart to år med forsiktighet og påpasselighet for å holde seg unna et visst virus som herjer.

Jeg er født i Tomrefjord i Romsdal. Der er også artisten, komikeren og tusenkunstneren Bjørn Tomren fra. Han ble vi kjent med under Stjernekamp på NRK i høst. Det var mange som hadde sansen for dette originale multitalentet fra den vesle bygda i Romsdalen.

Vi flyttet fra Tomrefjord før jeg fylte to år, så jeg skal ikke skryte på meg å huske noe derfra, men slekta er fra området, og det er alltid koselig med folk som snakker "familiedialekta". 

Vi hadde en herlig opplevelse med innslag av strupesang, joik, folketoner og diverse andre stilerarter, dyp bass, duett med samboeren Åse Britt Jakobsen bundet sammen med de utroligste historier, bl. a. fra Tomrefjord. Mannen fra Tomrefjord fikk meg til å le mer enn jeg har gjort på veldig lenge. Nå er Tomrefjord satt på kartet, en gang for alle, ikke minst fordi en sambygding, Knut Marius Djupvik, vant Stjernekamp forrige gang! Ikke verst for ei lita bygd!

Uansett hva du liker, ta kulturtilbudet i bruk nå når det er tilgjengelig igjen! Vi trenger mer enn vaksiner. Vi trenger en vitamininnsprøyting av kulturelle opplevelser! Og det var så absolutt konserten med Bjørn Tomren! En stor opplevelse!

SAMENES NASJONALDAG

 

Gratulerer med dagen, til alle samer!

Samene har et stort utvalg av nasjonaldrakter, felles for dem er at de er fargerike og flotte.

Dette bildet av Sametinget fra 2013 - 2017 fant jeg på Wikipedia.

I min barndom husker jeg det var moderne med samesko i selskinn (skaller) og røde sameluer, slik vi ser flere har på bildet. Det gikk vi rundt med og var kry og følte oss fine.

Skaller. Bildet hentet fra Tana Museum

  Så mye kunnskap om samisk kultur og historie hadde vi ikke. Norge har mye å be samene om unnskyldning for. Og det er helt utrolig at samer i dag skal måtte bli utsatt for hets og mobbing på grunn av sitt opphav og sin identitet. Heldigvis er det mange som er stolte, og mange som lærer seg språk som var i ferd med å forsvinne. I dag, og alle dager,  heier vi på samene!

Heldigvis har samene i 30 år fått ha sin egen nasjonaldag. Det var vel på tide!

DET MAGISKE JULETREET

Dette er vel en merkelig overskrift en måned etter julaften. Men vi har et virus å forholde oss til nå for tiden. Og det skaper krøll og problemer for mange. Da sønnen skulle ta med seg familien fra Oslo til Bergen for å feire jul, ville de teste seg for sikkerhets skyld. Testen slo dessverre positivt ut på ett av barna, selv om både hun (7) og lillesøster (4) hadde vært smittet fire måneder tidligere, uten å bli syke. Dermed fikk de ikke reise!

Over ser dere hennes reaksjon. Hun ble så sint på viruset at hun tegnet mange sinte tegninger med hunder som bæsjer på det!

Men denne helgen kunne de endelig komme! Så vi har feiret jul nå!

 Det som var spennende, var jo hvordan juletreet, en ekte, norsk gran, ville greie seg så lenge. Nå er vi en sånn gammeldags familie som ikke pynter juletreet før lille julaften. Til tross for det, har  grenene ofte begynt å henge så mye rundt 13. dag at noe av julepynten har falt av og det har vært et dryss med nåler under treet. Men ikke i år! Jeg snakket pent med treet og fortalte det hvordan det var denne julen. "Du må være snill å stå fint til barnebarna fra Oslo kommer", sa jeg.

Da det nærmet seg at de yngste barnebarna med foreldre skulle komme, så vi nærmere på juletreet og fikk oss en overraskelse!

Juletreet har fått mange nye skudd på øverste del! 

Nå er julefeiringen over for godt for denne gang, men jeg gruer meg nesten for å rydde ut det magiske juletreet!

LESESTOFF I DET NYE ÅRET

 

Godt nytt år!

Dette bildet viser alle bøkene jeg fikk til jul.

Bøker er alltid velykkede julegaver til den som har alt og er glad i å lese. Bokhylla er overfylt, men likevel er den fysiske boken alltid velkommen. Leseopplevelsen forsterkes av å holde boken i hånden, kjenne på bladene, lukte på den. 

Utseende på boken er viktig! Hvilken av disse bøkene virker mest forlokkende basert på forsiden?

Etter min mening er diktsamlingen til Stig Holmås den vakreste boken jeg har sett på veldig lenge!

Og derfor leter jeg selvfølgelig etter navnet på kunstneren/designeren. Jeg finner det med små bokstaver bakerst i boken: Augon Johnsen

Min datter, Renate Nedregård, ledet en happening, Bok & Bar hos Norli i Bergen sentrum, med bergensforfatterne Stig Holmås, Finn Bjørn Tønder, (hans siste bok skrev jeg om her,) Gunnar Staalesen og Morten Hammerborg i november. Jeg hadde tenkt meg dit. Ville ta med den allerede innkjøpte og leste boken av Tønder for å få den signert, men dessverre ble jeg forkjølet. Vi er jo forsiktige nå for tiden, så jeg fant det best å holde meg hjemme.

 

 Det er stas med personlig hilsen fra forfatteren.  Det var nok under bok & bar at denne signeringen skjedde og det resulterte i at denne vakre diktsamlingen lå under juletreet mitt.

Jeg skal skrive mer om de andre bøkene jeg fikk senere. Men altså nå, denne vakre, lille diktsamlingen: "Dagene er blitt fortere nå". For er det ikke sånn at med årene går dagene fortere? Julen kommer oftere og oftere. Ikke før har jeg ryddet den bort, så må julepynten tas fram igjen! 

Det fine med diktbøker er jo at de aldri blir ferdiglest. De inneholder små skatter som kan tas fram igjen og igjen! Anbefales!

Dette diktet står på baksiden av boken.

Fikk du bøker til jul? Eller hva var din beste julegave?

JULETREFEST

Vi har kommet til 4. søndag i advent og jeg dikter videre rundt minner fra barndommen. Husker du de gammeldagse juletrefestene? 

Med den siste adventsfortellingen for i år, ønsker jeg alle en god jul.

JULETREFEST

Det var fullt av folk på veien til bedehuset fjerde dag jul. Hele bygda skulle på juletrefesten. Alle var stivpynta og høytidelige. De voksne var så annerledes enn de var når de møttes på butikken eller langs veien. De hadde vaska av seg fjøslukta, skrubba neglene og tatt på seg de fineste klærne sine. Karene hadde pelsluer i vinterkulda, men de hadde ikke tatt klaffene ned over ørene. Noen hadde store båtluer i krøllete lammeskinn, men de satt bare på toppen av hodet. Ørene stakk ut, røde av kulde. Damene hadde hatter som heller ikke dekka ørene. Noen hadde store ullskaut, de varma nok bedre.

«God kveld, og god jul!» sa de, og letta på luene til hverandre, nikka og smilte. Frostrøyken stod ut av munnene på dem. Noen hilste høytidelig i handa til far og mor. Jentene neide og guttene bukka. Noen hadde hilst på hverandre og sagt god jul til hverandre i kirka juleftan i storbygda eller førstedag i nabobygda, men de hilste like høytidelig i dag. 

«Ja, nei, jeg har nå visst sagt god jul til deg før, men jeg sier det nå igjen,» sa de. De voksne var så rare, de sa både ja og nei og nikka og smilte og tok hverandre i handa. Det virka nesten som de var litt sjenert for hverandre nå når de lukta etterbarberingsvatn og parfyme.

Det var trengsel i garderoba. Alle måtte henge av seg kåper og vinterfrakker og skifte fra vintersko og kalosjer. Jorun huka seg ned og vrengte av seg stillongsen hun hadde uttapå strømpene under kjolen. Hun bøyde seg for å ta på seg penskoene hun hadde fått til jul. Det var svarte lakksko med ei rem som måtte festes med en trykknapp. Hun trykte så hard at hun fikk vondt, for å være sikker på at de skulle sitte ordentlig. Skoene var litt for store. Da hun skulle reise seg, stanga hun hodet rett i baken på May Britt, tanta til Sølvi. May Britt stod bøyd for å ta på seg røde, spisse sko med tynne, høye hæler.

«Pass deg, du da!» May Britt snudde seg og så irritert på Jorun. Hun hadde et trangt, grått skjørt og nylonstømper med søm bak. Hun reiste seg og dro i skjørtet og sjekka at underskjørtet ikke stakk nedom og at sømmene på strømpene var beine. Så gikk hun fort bort til speilet og retta på det tuperte håret sitt. Hun tok fram en lyserød leppestift som hun smurte på munnen. Jorun syns hun var så pen. Sølvi hadde fortalt at May Britt gikk på handelsskole i Oslo og bare var hjemme på besøk i jula. Jorun var flau. Hun så seg rundt og fant mor og far og søskena. Hun tok far i handa selv om hun var stor jente.

Alle jentene hadde sovet med krøllspenner i håret i natt. Det ble ikke så mye krøller av det i Jorun sitt hår, for det var så stritt, men litt bølgete var det. Mor hadde pynta alle med nystrøkne, kvite hårsløyfer. Guttene hadde vasskjemma hår. Mor strøk kammen gjennom luggen deres da de hadde tatt av seg toppluene. Der så hun Sølvi, hun hadde også krøller og hårsløyfe i dag. Mora og faren og broren, Ståle, var der også. De var nesten ikke til å kjenne igjen, så fine var de.

Inne i salen stod et stort juletre pynta med lys og glitter. Der hang også fletta papirkorger og papirlenker som ungene hadde vært med å lage på barneforeninga i vinter. Jorun kjente igjen den røde og gule korga hun hadde laga. Det var ikke lett å flette papiret riktig, men Marit, som leda barneforeninga, hjalp til så den ble fin.

Ingvald Hagebøen gikk fram og ønska velkommen. Han hadde Jorun sett mange ganger. Han snakka støtt så høyt og lenge og skratta og lo, både i kirka og på butikken. Han prata lenge nå også. Jorun satt og så på de nye skoa sine og dingla med beina. Plutselig sa Ingvald at nå skulle de får røre på seg. De skulle gå rundt juletreet.

Foto: Schrøder

  

«Vi må nok ha tre ringer i dag, så mange som vi er i kveld!» sa Ingvald med blid stemme. Det ble mye stabling av stoler for å rydde plass og att og fram med hvem som skulle gå hvor før de stod klare. Ungene skulle gå i den innerste ringen så de fikk sett ordentlig på juletreet, bestemte Ingvald Hagebøen. Noen småunger ville bare leie mora si. Jorun ble svett i handa av å leie Ståle. Han ville absolutt leie henne. Og så var det hvilken vei ringene skulle gå, de skulle gå hver sin vei. For annahvert vers måtte de passe på å snu og gå andre veien. Jorun kunne mange julesanger og sang høyt. Det var moro å synge. Noen hadde mørke stemmer og noen damer sang høyt og holdt tonene lenge. Ungdommene sang fortere enn de gamle. Da de sang «O, jul med din glede» og skulle rekke hverandre hendene i kryss i siste verset, ble ringen for kort, og Jorun slapp hånda til Ståle. Men etterpå var han snar til å finne henne igjen. Det ble leven med «Jeg gikk meg over sjø og land.» De frimodigste ungene ropte forslag til land de skulle synge om at de hørte hjemme i. Alle foreslo forskjellige land. Det ble hoppa og hinka og vinka. Den ene etter den andre av de voksne forsvant ut av ringen.

«Nå holder det!» bestemte Ingvald da noen smågutter begynte å springe rundt treet og synge «springeland, springeland».

«Finn dere plasser, nå blir det bevertning!» ropte Ingvald. Han måtte rope for å bli hørt nå. Det ble et virvar av stemmer og skraping i stoler for å finne seg et sted å sitte. Kvinnfolka svinsa rundt og serverte. Det var kaffe og julekake. Ungene fikk rød saft.  Julekaka var full av rosiner og sukat. Rosiner var godt, men hvorfor måtte de ha sukat i? Jorun begynte å pirke ut sukaten i kakestykket sitt. Plutselig ble det et leven ved døra, folk snudde seg, strakte hals og flira.

«Ho, ho, ho! Er det noen snille barn her?» ropte ei stemme. Det var en mannsstemme Jorun ikke kjente igjen. Den var rar og tilgjort. Nå så hun ei rød topplue. «Nissen kjem, nissen kjem!» ropte ungene og reiste seg. Nissen stilte seg midt på golvet og ungene flokka seg rundt han. Han hadde på seg nisselue og noe som så ut som ei rød morgenkåpe. Foran ansiktet hadde han ei maske med kvitt skjegg og store, buskete øyenbryn. Noen av småungene satte i å hyle, da de såg han. Småen og Vesla klamra seg til mor. De største ungene trengte seg fram. Nissen åpna sekken sin og tok fram en papirpose med noe oppi. Sekken var visst full av sånne poser.

«Har du vært snill i hele år?» spurte nissen gutten som stod nærmest.

Foto: Alf Axel Helgeland

 

«Ja!» ropte gutten og tok imot posen med et bukk. Jorun gikk fram og stilte seg sammen med de andre ungene. Mødrene dytta ungene sine fram mens de glåmte på nissen.

«Ja!» svarte Jorun, da det ble hennes tur. Hun var ikke sikker på om det var helt sant at hun hadde vært snill hele tida. Hun neide det fineste hun hadde lært. Hun satte seg på stolen sin igjen og åpna posen. En appelsin, ei lita eske rosiner og en sjokolade. Julekaka fikk ligge uspist på asjetten.

I bilen på vei hjem begynte Magnar og Asbjørg å gjette på hvem som hadde vært julenisse. Magnar gjetta at det var Asmund, Asbjørg gjetta at det var overlærer Bakken. Eller kanskje det var Oddvar? 

«Var det ikke den ordentlige Nissen, da?» spurte Småen. Han snakka ikke reint enda og kunne nesten ikke si «ordentlig».

«Nissen fins ikke!» sa Toralf og var stolt over at han visste det. Det kom aldri noen nisse hjem til dem på julaften. Far og mor var ikke så glad i dette med nissen. Hos Sølvi kom det nisse, men hun hadde forstått for mange år siden at det var faren som hadde kledd seg ut, påstod hun. Ståle, som var ett år eldre, var sikker på at det var han som hadde fortalt det til henne. Jorun visste ikke hva hun skulle tro. Noen sa at nissen bodde på låven og noen sa at han bodde på Nordpolen.

Da de gikk ut av bilen hjemme, var alle veldig trøtte. Jorun glippa med øynene. I det hun skulle gå inn døra, syntes hun at hun så noe som rørte på seg borte på låvebrua. Hun hørte en svak latter der borte fra, det var hun sikker på. Og var det ikke ei rød lue hun så forsvant inn døra der?

Tegning: Midtun