LØSNING PÅ BRUDEKJOLEMYSTERIET!?

Magrit, min kusines datter, sendte meg plutselig en melding med et bilde: Kan dette være den forsvunnede brudekjolen fra brudekjolemysteriet? Magrit er datter til min kusine Karen, som døde i desember.

Den mystiske kjolen.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen kalt Brudekjolemysteriet. Min kusine, Synnøve, Karens søster, trodde hun hadde funnet morens brudekjole i sine gjemmer. Siden jeg har arbeidet med bruder som kunstprosjekt, og startet bloggen min i den forbindelse, lurte hun på om jeg var interessert i kjolen. Synnøve var alvorlig syk på den tiden, og var blitt veldig tynn, så hun fikk på seg den lille kjolen, selv om hun var en dame på over 170 cm og moren var minst 10 cm lavere og skrøt av at hun veide knapt 50 kilo da hun giftet seg i 1942.

Tante Gunvor giftet seg med Kristian i selvsydd kjole i 1942.

Gunvor var min fars søster. Hun giftet seg med Kristian og de fikk fire barn, Synnøve og Karen, og to yngre gutter.

Synnøve prøver brudekjolen hun fant, men er det morens brudekjole?

Som du kan lese i "Brudekjolemysteriet", fant vi ut at dette måtte være vår felles tante Ester sin brudekjole, som Gunvor sydde til sin søster i 1940. Gunvor var utdannet i skredder- og kjolesøm.

Tante Ester giftet seg med Kåre i 1940. Brudekjolen hadde søsteren, Gunvor sydd.

 

Ester og Kåre fikk ingen etterkommere og vi konkluderte med at Esters brudekjole hadde havnet hos Gunvor da Ester døde i 1988. Synnøve hadde tatt den med seg da moren Gunvor døde i  2007 i den tro at det var morens brudekjole hun hadde tatt vare på. Men det var altså ikke riktig kjole! Så hvor var det blitt av Gunvors brudekjole?

Kunne det være sånn at Gunvor giftet seg i kjolen hun hadde sydd til søsteren to år tidligere? lurte Synnøve og jeg. Men så dukket det opp et mystisk bilde:

Gunvor t.v. og Ester med foreldrene.

Begge søstrene er ikledd brudekjoler samtidig! Hvorfor, er fremdeles et mysterium, siden de giftet seg med to års mellomrom. Men det er ihvertfall et bevis på at det fantes to forskjellige kjoler!

Synnøve døde i 2020 og brudekjolemysteriet var enda ikke løst. Hun bodde i Bergen hvor jeg også bor. På Østlandet bodde søsteren Karen. Hun hadde nevnt noe om en hvit, skrukkete kjole hun hadde kommet over en gang. Men hun hadde ikke sett den på mange år og visste ikke hvor den hadde blitt av. De siste årene hadde hun ikke helse til å lete etter en bortkommet brudekjole. 

Karen dør nå rett før sist jul. På nyåret er de tre barna hennes samlet for å rydde i morens klær. En plastpose med noe hvitt stoff vekker datteren, Magrits nysgjerrighet. Hun har brudekjolemysteriet i bakhodet. Kan det være den bortkomne brudekjolen?

Hun sender melding med bilde til meg. Er jeg interessert i kjolen? Hun og søskena har ikke interesse av og ta vare på den, og jeg har jo tante Ester sin kjole fra før. Ja, klart jeg er interessert! Så spennende!

Den mystiske kjolen er kommet til Bergen.

Jeg ser nærmere på kjolen som Magrit har sendt meg. Det er noe som ikke stemmer. Denne kjolen er åpnere i halsen enn den Gunvor hadde, og sløyfe er det heller ikke på den, slik nærbildet av Gunvor som brud viser. Men den fine sømmen over brystet med litt vaffelsøm er der som på brudekjolen.

Brudekjolen til Gunvor hadde en tett V-hals og sløyfe.

Magrit har studert gamle familiealbum. Hun mener løsningen kan ligge i et bilde fra bryllupet til mine foreldre. Min far hadde mange søstre og en bror. På et bilde fra hans bryllup er søskena samlet i finstasen.

Brudeparet, mine foreldre, med fars søsken, svigersøsken, nevø og nieser i 1948. Brudepikene er Synnøve og Karen. Ester helt til venstre, Gunvor i farget kjole t.h. i bildet.

 - Se nøye på kjolen til tante Ester, sier Magrit. Ser ikke den veldig lik ut som bestas brudekjole? Magrit er altså tante Gunvors barnebarn. Kjolen Ester har på ser ut til å være litt stor til henne, den når helt ned til bakken og er lang på ermene. Halsen er åpnere enn på Gunvors brudekjole, og pyntesløyfen er borte, men knappene er de samme og kjolen er helt hvit. Bildet viser tydelig at hun er lavere enn tante Gunvor. Det vil være rimelig at søsterens kjole er litt stor til henne. Gjenbruk av brudekjoler var vanlig, omsøm skjedde stadig. Det gjaldt å være kreativ og løsningsorientert etter krigen.

Jeg ser nærmere på kjolen jeg har fått tilsendt fra Magrit. Jo, det er gjort forandringer i halsen, noen spisser er brettet inn. Det tyder på at den kan ha vært trangere i halsåpningen, mer v-formet. Og at knappene ikke går helt opp, viser at det kan ha vært plass til en sløyfe i halsen på den. Kjolen har litt puffede ermer, slik brudebildet av tante Gunvor viser.

Magrit og jeg er ganske overbeviste om at vi endelig har funnet tante Gunvors brudekjole!

Her står mitt barnebarn, Ivrine 15 år og 170 cm høy, modell i det vi tror er tante Gunvors lett omsydde brudekjole mer enn 80 år etter at Gunvor 22 år stod brud i den. Litt kort på ermene, men ellers er kjolen som skreddersydd til henne!

 Er ikke dette en morsom historie om en kjole? Ta vare på gamle klær, de kan vise seg å inneholde en spennende familiefortelling!

TAKK FOR ALT, KJÆRE SYNNØVE!

 

Min kjære kusine, Synnøve, er her ikke lenger!

Synnøve var redaktør for slektsboka om familien vår. Hun fikk alle søskenbarna til å skrive om seg selv og sine. Slik samlet hun familien på en unik måte.

Hun var kunnskapsrik og profesjonell og visste hvor vi skulle henvende oss for å få tillatelse til å bruke bilder, hvordan vi skulle få boka utgitt og innkjøpt av bibliotekene. Hun skrev et nydelig nynorsk. Hun var en viktig medforfatter av slektboka på sin fars side før vi begynte med vår bok. Hennes mor og min far var søsken.

Før vi begynte å arbeide med slektsboka, møttes vi nå og da i vår felles by. Hun kom sammen med moren og broren på avgangsutstillingen min på Kunstskolen. En tid møttes vi for egentrening hos fysioterapeut. Hun var kjempesterk. Og selvfølgelig møttes vi i store feiringer i familien. Det var ganske tilfeldig at Synnøve og jeg havnet i samme by. Hun vokste opp utenfor Molde, jeg på Lillehammer. Det var 11 års aldersforskjell mellom oss, så hun var voksen i mine øyne allerde da vi besøkte slekta i min barndom. 

Men i voksen alder er ikke 11 år stort. Det var Synnøve som fikk meg til å skrive blogginnleget om "Brudekjolemysteriet". Det var hennes mors brudekjole som forsvant.

Det var Synnøve som var modellen som viste fram brudekjolen. Vi hadde det morsomt med denne saken, men mysteriet er ennå ikke oppklart. Senere begynte vi å arbeide med slektsboka og vi utviklet et nært vennskap og stor respekt for hverandre. 

Synnøve var syk, og hun gav uttrykk for at hun hadde dårlig tid. Men også at arbeidet gav henne andre ting å tenke på enn sykdom.

Da koronaen kom, ble det ikke så mange fysiske møter. Hun hadde dårlig immunforsvar. Hun lærte seg selv å tømme lungeposen for vann da den fylte seg opp og gjorde det vanskelig å puste. Det er det ikke mange andre som greier. I stedet for å krangle om el-sparkesykler var bra eller ikke, skaffet hun seg en så hun skulle slippe å reise kollektivt eller ta drosje til cellegiftbehandlingene på Haukeland. Slik unngikk hun smitte. 

Synnøve delte raust av seg selv. Her kan du se et intervju med henne på memoar .

Synnøve var et forbilde for mange av oss kusinene. Hun viste vei, tok utdannelse, dro ut i den store verden, var flott og selvstendig kvinnesakskvinne som visste hvor hun hadde røttene sine.

Det blir så tomt etter deg, Synnøve!

 Synnøve var brudepike i mine foreldres bryllup. Her står hun t.v. sammen med søsteren, Karen, og fetteren, Magne.