SOMMERSOL OG TORDENVÆR

Første del av sommeren 2023 har gått fort. Jeg har ikke hatt tid til bloggen. Vi har hatt deilige dager med mye fint vær. I begynnelsen av juni ble det en tur til Lillehammer for å feire 50 års russejubileum.

Sigrid Undsets plass, Lillehammer.

 

Jeg fikk bo i det koselige barndomshjemmet til klassevenninnen min, Kari, fra Fåberg.

Vel hjemme igjen var det bursdagsfeiring, jobbing på hytta og besøk av barnebarn. Her kommer noen sommerbilder:

Blomster i bursdagsgave av barna.

Besøk av en skjæreunge mellom blomstrende iris.

Et pinnsvin har også besøkt oss flere ganger i sommer, men den gjemte seg mens barnebarna var på besøk.

På hytta blomstret rogna rikelig i år. Betyr det mye eller lite snø til vinteren? 

De siste dagene har det regnet og vi har hatt kraftig tordenvær. Det fikk meg til å tenke på en skummel opplevelse for 60 år siden:

Foto:    Lynnedslag

                                                          

TOREVÆR

Et skarpt lysglimt lyste opp hele rommet. I det samme kom et øredøvende brak som vekte alle på en gang. Det rista i huset. Vesla begynte å gråte. Jeg hoppa ut av senga og oppdaga at de andre allerede sto ute på golvet.

«Hva var det?» sa vi nesten i munnen på hverandre, Asbjørg, Kristin og jeg.

Vi hørte guttene ute i gangen. Vi sprang etter dem inn på mors og fars soverom. Begge var på beina. Far dro gardina til side og kikka ut. Nå var det helt stille og mørkt. En merkelig lyd ble sterkere og sterkere. Etter hvert hørte vi den bare som en brølende dur. Det var lyden av vann som fossa ned fra himmelen. Aldri hadde jeg opplevd et så kraftig regn. Det gjorde det umulig å se noe som helst.

«Det var nok lynet som slo ned», sa mor.  Hun skalv litt i stemmen, syntes jeg. Vi så på hverandre gjennom mørket. Alle så litt redde og urolige ut. Ansikta våre var bleike i lynglimta.

«Det kommer ikke til å lyne så mye mer nå når det har begynt å regne så kraftig», beroliga far. Lynene lyste opp himmelen innimellom, men toreskralla hørtes lenger og lenger unna etter hvert. Vi telte sekundene fra lynglimt til toreskrall.

«Det er på vei bort fra oss», beroliga mor igjen.

«Gå og legg dere, unger, så skal far og jeg gå og se om alt er i orden i huset. Vi får se til dyra også».

Vi stod der litt, rett opp og ned på rommet til mor og far. Det var kaldt på golvet. Magnar snudde seg og gikk tilbake til gutterommet. Håret hans stod rett opp og øyelokka hang. Han ville bare sove videre. Vi jentene gikk også og la oss igjen. Tulla stod i senga da vi kom, hun greide ikke å klatre ut sjøl og ingen hadde tenkt på å ta henne opp.

Hun begynte å gråte igjen da hun så oss.

«Så, så, alt i orden. Legg deg til å sove igjen, vennen,» roa Asbjørg. Hun fikk Vesla til å legge seg ned igjen og bredde dyna over henne.

Det lukta svidd i huset. Lyn kunne være farlig, det visste vi godt. Det tok litt tid før vi fikk roa oss. Vi lå musestille i sengene våre og lytta etter mor og far. Vi hørte dem snakke sammen. De gikk ned trappa. Det gikk i ei dør nede.

Vesla sovna fort. Til slutt var det helt stille i huset igjen, bare regnet fortsatte å dundre løs på alt, både huset og marka og alt som var ute denne natta.

Neste morgen var mor alvorlig. Far var reist på arbeid. Det var skoleferie, så alle vi ungene var samla rundt frokostbordet samtidig. Mor satte seg ned ved bordet, hun også. Hun pleide ellers støtt å gå fram og tilbake og styre og stelle med noe.

«Tora slo ned i går», sa mor.

«Ja, det smalt jo noe forferdelig!» svarte Magnar.

«Ja, lynet slo ned i huset!» sa mor.

«Hæ, her i huset?!” Alle ungene måpte.

«Det er svimerker rundt inntakssikringen. Det er merker etter flammer i taket oppe, rett utenfor soverommene våre. Vi var mer enn heldige at det ikke ble brann her i natt!» Mor pekte opp mot taket.

Vi toga opp trappa etter hverandre og glante opp i taket. Svarte svimerker ut fra sikringen viste tydelige spor etter flammer som hadde slikka bortover taket og veggen. Dette kunne fort ha blitt til en brann. Huset kunne ha brent ned. Vi kunne ha brent inne alle sammen! Det gikk kaldt nedover ryggen på Jorun da hun skjønte hva som nesten hadde skjedd. De hadde vært i livsfare alle sammen i natt!

«Far og jeg oppdaga det ikke før vi stod opp i dag», sa mor. «Strømmen hadde gått i natt. Det var så mørkt.  Far lyste med lommelykta, men vi merka ikke noe spesielt. Dyra var urolige, men uskadd. Far og jeg takka Gud for at han hadde beskytta oss og at vi var trygge etter det fryktelige toreværet. Vi la oss trygt til å sove igjen. Gud har sannelig holdt sin hånd over oss i natt.»

Mor sukka og tørka en tåre. Hun smilte mot oss med tårer i øynene. Vi klemte oss sammen rundt henne. Vi hadde vært i større fare enn vi ante i natt.

Nå var det heldigvis oppholdsvær.

Minnene om den skremmende natta sitter fremdeles i.

 

 

STRANDAMALERIENE PÅ LINDÅSTUNET

 

Lindåstunet har sett bedre dager. Huset ble bygget i 1927 som tuberkulosehjem i vakre omgivelser ved sjøen på Lindås i Alver kommune utenfor Bergen. Det ble tegnet av Lilla Hansen, Norges første kvinnelige arkitekt med egen praksis. I 1952 var det ikke lenger behov for tuberkolosehjemmet. I 1954 ble bygget tatt i bruk som psykiatrisk pleiehjem for pasienter fra hele Vestlandet. Fra 1990-tallet har det vært i kommunens eie.  Det var noen år også brukt som dagsenter og bolig for eldre. De senere år har huset stått tomt og forfallet er godt synlig. Hva skal kommunen gjøre med huset? Finnes det en rik onkel som vil forbarme seg over den en gang så vakre bygningen?

Pinseaften, i regn og vind, ble et spesielt flagg heist i den værbitte flaggstangen utenfor Lindåstunet:

Flagget er prydet med et motiv fra et Strandamaleri. Jeg har skrevet om Strandamalerne tidligere på bloggen. Flaggheisingen markerte åpningen av utstillingen "Stranda på Lindås". Det er lagt opp til aktiviteter i det gamle huset hele sommeren. 

Kunstnergruppen "Alt Går Bra" har arbeidet med å samle bilder og informasjon om fenomenet Strandamalerne i flere år. De har fått til et samarbeid med etterkommere etter Strandamalerne og med Alver kommune.

Alt Går Bra skriver: "Ved å rette oppmerksomheten mot Strandamalerne, tilbyr Alt Går Bra, i motsetning til nasjonalromantikernes sublime landskapsskildringer, et nytt blikk på den norske topografien, inspirert av selvlærte outsiderkunstnere fra Vestlandsregionen i etterkrigstiden".

Det var fullt hus på åpningen. Mange i området var nysgjerrige på å se både bildene som var blitt til i deres egen bygd, og huset som har stått stengt i lengre tid. Huset bærer på en historie som gir det en eim av sykdom og lidelse. Nå vekkes det til liv, i hvertfall for en stund.

"I samarbeid med Alver kommune presenterer Alt Går Bra i løpet av sommeren nesten hundre Strandamalerier fra kommunens nylig innkjøpte samling, sammen med malerier utlånt av etterkommere av Strandamalerne", skriver Alt Går Bra videre.

Motivene til Strandamalerne er idylliske landskap, ofte med vakre solnedganger i rødoransje farger. Denne fargen har Alt Går Bra brukt som en rød tråd i utstillingen.

Bildene er hengt opp som en slags installasjon, og er spredt ut i alle rom i 1. etasje.

Vintermotiv med fargerike rammer.

 

Et populært motiv i fire versjoner.

 

I anledning utstillingen har noen ivrige hjelpere laget en modell av karusellen som ble brukt til å masseprodusere malerier.

Kommunen har laget et hefte for anledningen. De skriver:

" Fenomenet Strandamålarane oppstod i bygda Stranda i Lindås kommune. Dei fleste gardane var for små til at ein kunne brødfø ein heil familie, difor måtte mange ta på seg ei attåtnæring.( ... ) Kring 1940 dukka det opp eit nytt og spanande levebrød på Stranda som gav ekstrainntekt. Det nye var landskapsmåling med oljefargar  på papp-plater, og mellom 1940 og 1960 livnærte mange i bygda seg med å lage og selje måleri. Bileta vart selde for 5 - 10 kr. og skulle det vere ei brukbar årsløn måtte produksjonen vere stor. Det vert sagt at omlag tolv personar masseproduserte måleria og at dei hadde eit opplag på kring 20000 måleri i året. Det vart mellom anna laga ein karusell av staffeli og ein symaskinmotor, slik at dei kunne produsere inntil åtte måleri i slengen. Måleria vart selt på dørene og sendt i postoppkrav rundt omkring i heile landet."

 

Hva skjedde med maleriene senere?

Men hva skjedde med maleriene etter at populariteten la seg på slutten av -60 tallet?

Alt Går Bra skriver i heftet fra kommunen: "Fenomenet Strandamålarane opnar opp for ei rekkje spørsmål, som: Kva var årsaka til måleria sin enorme popularitet? Fins det paralelle fenomen internasjonalt? Kvifor vart måleria seinare stua bort, kasta eller gjeve vekk til loppemarknad?"

 Noen av bildene er stuet vekk i skuffer og skap, loft og kjellere. Dette gjenspeiles i utstillingen.

En video tatt opp av Alt Går Bra på flyet hjem fra Paris hvor de bor i perioder av året. Videoen viser skyer og solnedgang. Den projiseres på en stein funnet utenfor Lindåstunet og vises inne i et skap.

I et annet rom får du en advarsel: "Forsiktig! Ikke gå for nærme landskapet", sier en stemme i det du går inn i rommet.

Her henger bildene på skeive og til og med i taket. 

Fotografen går bokstavelig talt ned på kne for å få gode bilder.

Heldigvis er mange av de idylliske landskapsmaleriene til Strandamalerne reddet for ettertiden.

I andre etasje viser flere kunstnere arbeider i de tidligere pasientrommene. Arbeidene forsterkes av at ringesnorene for å påkalle hjelp, fremdeles henger på veggen. Kunstnerne i andre etasje er Renate Synnes Handal, Mette Marie Træland og Signar Kristoffersen, Inga S. Søreide, Anniken Jøsok Hessen, Tone Andersen, Vibeke Rød Kjøde. Disse arbeidene er i seg selv verdt et besøk.

Hver søndag hele sommeren er Lindåstunet åpent og forskjellige lag og organisasjoner står for kafédrift i perioden. Torsdag 1. juni er det konsert ved Kurt Hatten, og tirsdag 6. juni er det foredrag om Strandamalerne ved Øyvind Holsen, Øystein Valde og Alt Går Bra.

GATELANGS I PARIS

 

Gatebilde fra en passasje i Paris

 

I begynnelsen av mai reiste vi fra Bergen til Paris. Vi besøkte min datter Agnes og mannen, som deler av året bor i en leilighet sentralt i byen. Derfra kunne vi rusle gatelangs og få med oss mye fint og spennende. 

For det første, det yrende folkelivet. Og så ble jeg betatt av de mange overbygde passasjene med glasstak og nydelig mosaikkgulv. Det hadde vært noe for Bergen!

Parken ved Palais-Royal

'

Parken ved Palais-Royal ble en favoritt. Der fant vi også en fortausrestaurant som solgte crepe. Det hører med når man er i Frankrike.

Å spise på fortausrestaurant hører med

Marked i Paris

Agnes tok oss med til et marked som solgte alt mulig. Jeg ble så opptatt at jeg glemte å ta bilder. Men mannen min knep meg i å løfte en liten treningsmanual som var til salgs, og det skjer ikke så ofte, så det måtte han forevige. Jeg kjøpte den ikke!

Vi fikk billetter til Louvre:

Glasspyramiden ved Louvre

 

Gjennom glasspyramiden kan man se ned på de besøkende inne i museet.

og fikk endelig sett Mona Lisa:

 

Mona Lisa henger godt skjermet bak en glassvegg med rekkverk foran

 og Nike fra Samothrake blant veldig mye annen stor kunst:

Nike står i trappeoppgangen

 

 

Det var mange statuer av menn til hest å se rundt i Paris.Som f.eks. denne av Ludvig 14. utenfor Louvre. 

Statue av Ludvig 14. til hest

 

Men plutselig dukket denne fargerike damen opp. Yayoi Kusama ruvet i bybildet.

Kusama maler prikker i Paris

 

Vi tok også en tur opp til høyden der den kjente kirken Sacre-Coeur ligger. I trappene opp mot kirken var det gratis rocke-konsert og stor stemning.

Friluftskonsert i trappene opp til Sacre-Coeur

Kirken var åpen, som de fleste andre kirker vi så. Inne i kirken var det fotoforbud. Masse fantastisk kirkekunst! Og fra høyden utenfor kirken var det flott utsikt over byen.

Utsikt over Paris fra Sacre-Coeur

Sacre-Coeur ligger på Montmartre, det gamle kunstnerkvarteret i Paris. Der kan du få tegnet eller malt et portrett av deg selv. Kunstnerne sitter tett i tett.

Hvis du ønsker et portrett av deg selv, er det bare å henvende seg til en av de mange kunstnerne.

Vi tok også en tur langs Seinen.

Nettinggjerdet på rekkverkene med alle hengelåsene som tynget ned broene var borte og erstattet av pleksiglass, men overalt hvor det er mulig i denne romantikkens by, forsegler fremdeles forelskede par sin kjærlighet og kaster nøkkelen i håp og tro om evig lykke sammen.

 Langs Seinen er kassene til selgerne som selger bilder, bøker, tegneserier og gamle bildealbumer på plass.

Notre Dame er under reparasjon bak stillaser.

På rusleturen gatelangs kom vi over flere gatemusikanter. Publikum lot seg rive med:

Gatemusikanter spilte opp til dans

Vi dro til Paris for å feire at vi giftet oss i denne byen for 30 år siden. Agnes og Opie tok oss med til en restaurant med flott art nouveau dekor. Mannen spiste snegler. Jeg holdt meg til tryggere kost. 

Flott art nouveau-dekor i restauranten

Dette, og mye, mye mer er inntrykk vi har med oss fra besøket i Paris. Etterpå besøkte vi min søster i Sør-Frankrike. Bilder derfra kommer en annen gang.