Første del av sommeren 2023 har gått fort. Jeg har ikke hatt tid til bloggen. Vi har hatt deilige dager med mye fint vær. I begynnelsen av juni ble det en tur til Lillehammer for å feire 50 års russejubileum.
 |
| Sigrid Undsets plass, Lillehammer. |
 | ||
| Jeg fikk bo i det koselige barndomshjemmet til klassevenninnen min, Kari, fra Fåberg. |
Vel hjemme igjen var det bursdagsfeiring, jobbing på hytta og besøk av barnebarn. Her kommer noen sommerbilder:
 | ||
| Blomster i bursdagsgave av barna. |
 |
| Besøk av en skjæreunge mellom blomstrende iris. |
 |
| Et pinnsvin har også besøkt oss flere ganger i sommer, men den gjemte seg mens barnebarna var på besøk. |
 | |
| På hytta blomstret rogna rikelig i år. Betyr det mye eller lite snø til vinteren? |
De siste dagene har det regnet og vi har hatt kraftig tordenvær. Det fikk meg til å tenke på en skummel opplevelse for 60 år siden:
Foto: Lynnedslag
TOREVÆR
Et skarpt lysglimt lyste opp hele rommet. I det samme kom et øredøvende brak som vekte alle på en gang. Det rista i huset. Vesla begynte å gråte. Jeg hoppa ut av senga og oppdaga at de andre allerede sto ute på golvet.
«Hva var det?» sa vi nesten i munnen på hverandre, Asbjørg, Kristin og jeg.
Vi hørte guttene ute i gangen. Vi sprang etter dem inn på mors og fars soverom. Begge var på beina. Far dro gardina til side og kikka ut. Nå var det helt stille og mørkt. En merkelig lyd ble sterkere og sterkere. Etter hvert hørte vi den bare som en brølende dur. Det var lyden av vann som fossa ned fra himmelen. Aldri hadde jeg opplevd et så kraftig regn. Det gjorde det umulig å se noe som helst.
«Det var nok lynet som slo ned», sa mor. Hun skalv litt i stemmen, syntes jeg. Vi så på hverandre gjennom mørket. Alle så litt redde og urolige ut. Ansikta våre var bleike i lynglimta.
«Det kommer ikke til å lyne så mye mer nå når det har begynt å regne så kraftig», beroliga far. Lynene lyste opp himmelen innimellom, men toreskralla hørtes lenger og lenger unna etter hvert. Vi telte sekundene fra lynglimt til toreskrall.
«Det er på vei bort fra oss», beroliga mor igjen.
«Gå og legg dere, unger, så skal far og jeg gå og se om alt er i orden i huset. Vi får se til dyra også».
Vi stod der litt, rett opp og ned på rommet til mor og far. Det var kaldt på golvet. Magnar snudde seg og gikk tilbake til gutterommet. Håret hans stod rett opp og øyelokka hang. Han ville bare sove videre. Vi jentene gikk også og la oss igjen. Tulla stod i senga da vi kom, hun greide ikke å klatre ut sjøl og ingen hadde tenkt på å ta henne opp.
Hun begynte å gråte igjen da hun så oss.
«Så, så, alt i orden. Legg deg til å sove igjen, vennen,» roa Asbjørg. Hun fikk Vesla til å legge seg ned igjen og bredde dyna over henne.
Det lukta svidd i huset. Lyn kunne være farlig, det visste vi godt. Det tok litt tid før vi fikk roa oss. Vi lå musestille i sengene våre og lytta etter mor og far. Vi hørte dem snakke sammen. De gikk ned trappa. Det gikk i ei dør nede.
Vesla sovna fort. Til slutt var det helt stille i huset igjen, bare regnet fortsatte å dundre løs på alt, både huset og marka og alt som var ute denne natta.
Neste morgen var mor alvorlig. Far var reist på arbeid. Det var skoleferie, så alle vi ungene var samla rundt frokostbordet samtidig. Mor satte seg ned ved bordet, hun også. Hun pleide ellers støtt å gå fram og tilbake og styre og stelle med noe.
«Tora slo ned i går», sa mor.
«Ja, det smalt jo noe forferdelig!» svarte Magnar.
«Ja, lynet slo ned i huset!» sa mor.
«Hæ, her i huset?!” Alle ungene måpte.
«Det er svimerker rundt inntakssikringen. Det er merker etter flammer i taket oppe, rett utenfor soverommene våre. Vi var mer enn heldige at det ikke ble brann her i natt!» Mor pekte opp mot taket.
Vi toga opp trappa etter hverandre og glante opp i taket. Svarte svimerker ut fra sikringen viste tydelige spor etter flammer som hadde slikka bortover taket og veggen. Dette kunne fort ha blitt til en brann. Huset kunne ha brent ned. Vi kunne ha brent inne alle sammen! Det gikk kaldt nedover ryggen på Jorun da hun skjønte hva som nesten hadde skjedd. De hadde vært i livsfare alle sammen i natt!
«Far og jeg oppdaga det ikke før vi stod opp i dag», sa mor. «Strømmen hadde gått i natt. Det var så mørkt. Far lyste med lommelykta, men vi merka ikke noe spesielt. Dyra var urolige, men uskadd. Far og jeg takka Gud for at han hadde beskytta oss og at vi var trygge etter det fryktelige toreværet. Vi la oss trygt til å sove igjen. Gud har sannelig holdt sin hånd over oss i natt.»
Mor sukka og tørka en tåre. Hun smilte mot oss med tårer i øynene. Vi klemte oss sammen rundt henne. Vi hadde vært i større fare enn vi ante i natt.
Nå var det heldigvis oppholdsvær.
Minnene om den skremmende natta sitter fremdeles i.
.jpg)
.JPG)
