KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

torsdag 19. april 2012

BRYLLUP I 1948



 Fotograf Kirkhorn, Molde, 1948

Vi forbereder bryllup her i huset for tiden.
28. april skal Renate gifte seg med sin Peter.
I den forbindelse er det morsomt å se bakover i tiden.
Brudens Bestemor og Bestefar giftet seg i 1948.
Jeg fortalte om deres møte på bloggen i 2010:

Det er et par år etter krigen. Anna er tjenestejente i Molde. Denne frikvelden rusler hun bort på Torvet for å høre Frelsesarmeen synge. Det står noen andre der og venter i regnværet også, men Frelsesarmeen kommer ikke. Hun ser seg rundt og får øye på en hun mener hun skal kjenne. Det er det gamle sjekketrikset, men fra henne til han: "Har jeg ikke sett deg før?" Jo, da, han er Tor, bror til Ester som er gift med Anna sin tremenning og bosatt på Nesjestranda, Anna si hjembygd. Så er det hans tur å være frampå: "Skal vi gå en tur?" Siden var det dem i gode og onde dager til døden skilte dem ad.

Brudeparet med foreldre. 
Tv. står John og Anna. Brudeparet Anna og Tor. Th Karen og Matias.
Barna må være mine søskenbarn Synnøve, Karen og Magne.


Brudepar med gjester plassert på trappa til mors barndomshjem, Nesjegjerdet på Nesjestranda.
I første rekke fv. Magne, Hjørdis (gift med fars bror John), fars søstre Marie og Ester, brudeparet, fars søstre Bitten og Hjørdis og mors søster Jenny.

lørdag 14. april 2012

TANTE HJØRDIS OG FLYTTEDAGEN ( reprise)


14. april er fra gammelt av den første sommerdagen. 
Da skulle primstaven snus til sommersiden.
Det var også flyttedag for tjenestefolk.


I den forbindelse viser jeg igjen et innlegg jeg hadde her på bloggen for to år siden.

Tante Hjørdis står brud.
( bildet har jeg farget vha. photoshop)

Tante Hjørdis var far sin nest yngste søster. De bodde i ei lita bygd, Eidsvåg i Romsdalen. Hjørdis hadde gode evner og reiste til Oslo for å gå på lærerskolen. Men først måtte hun gå et forberedende kurs. Mens hun gikk dette kurset, traff hun den kjekke teologistudenten Even, fra Brumunddalen. Dermed var hennes videre skjebne beseglet. Tante Hjørdis og onkel Even reiste til Etiopia som misjonærer, to av barna deres ble født der. Vi fikk se både filmer og lysbilder fra Etiopia opp gjennom oppveksten.

Men nå skal jeg fortelle om da de giftet seg i 1949. På bygdene visste de fremdeles å holde på tradisjonene.  
Alt foregikk etter eldgammel skikk.

Bryllupet ble holdt i brudens barndomshjem. I huset ble det stelt istand et "bruderom" der brudeparet skulle tilbringe bryllupsnatten. Sengen skulle res med brudens utstyr, som hun selv skulle sy. Nabokonene kom for å godkjenne utstyret på forhånd. Tante Hjørdis fortalte at hun heldigvis fikk god hjelp av sin mor.

Etter bryllupet skulle
"hele bygda" inviteres på etterpåselskap. Der måtte den nygifte kona hjelpe til med serveringen. Disse selskapene varte omtrent ei  uke. Brudgommen kunne ikke ta seg fri og var nødt til å reise fra sin kone og tilbake på jobb i Brumunddalen. Først på flyttedagen kom kona hans flyttende til ham.
Da flirte dom i Brumunddalen, og lurte på om 'n Even hadde fått seg tenestejinte :)

Fra Wikipedia:
"Den gangen man brukte primstav som kalender, ble 14. april regnet som første sommerdag eller første dag i sommerhalvåret.  Dette fordi  14. april var flyttedag om våren, en ordning som ble praktisert frem til første verdenskrig. Det var også en tilsvarende flyttedag om høsten (14. oktober). Utenom disse dagene var det ikke lov for tjenestefolk å flytte eller skaffe seg nytt arbeid."

mandag 9. april 2012

BRUDGOMMER OG PRØYSENVISE


Nå er det på tide å vise noen brudgommer igjen. 
Her er et utvalg fra bildesamlingen min. Jeg har bearbeidet dem litt:

1895

1906


1923

1930-t


1950-t

1960-t



1970-t


1990-t



1999

 Her passer det å avslutte med Alf Prøysens koselig-humoristiske vise om hva disse mennene måtte gjennom før de kom så langt som til å stå brudgom:


“Kjærest på en stol”

Det er mye en ska gjønnomgå på livets lange lei,
og i kvell så lyt du skinne som ei sol.
Det som før har hendt så mangen kar, nå ska det hende deg,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.
Rett imot deg har du far ått den jinta du har kjær,
du får blistre litt og nævne no om godt hell dårli vær,
du lyt glømme att’n jaga deg frå låven sin i fjor,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Itte bry deg om at onga flyg og flire att og fram,
dom er onger, dom er gla i leik og sang.
Kviske mor hennes i sinne : Her ska itte vara dram!
kain du bære lokke katta på ditt fang,
og så sitt du der og klappe helt tel katta vise klør,
og den minste ongen seie : Hu ha æiller klore før –
Du får ta det som en kar og seia morosamme ord,
for nå sitt du og er kjærest på en stol.

Får du kaker attåt kaffen lyt du minst ta fire, fem,
itte bry deg om at onga heng omkring,
og når du får en dult mot armen din så kaffespruten kjæm
over slipset ditt så gjør det ingenting.
Og når jinta di vil ut att : ”Hu har æiller sett slikt stell!”
lyt du snurre pent på hatten din og takke for i kvell.
Ta dom æille varmt i hæinna med no’n hjertevarme ord,
for nå har du søtti kjærest på en stol.


tirsdag 3. april 2012

FORTVILTE MØDRE OG ADOPSJON

Bergens Tidende har i noen uker hatt en veldig interessant og gjennomarbeidet serie om adopsjon av norske barn i årene før og etter krigen.

 Mødrehjem.Gravide kvinner kunne reise bort og føde barnet sitt i hemmelighet så familien slapp skammen. De kunne bo med barnet på mødrehjem mens barnløse par kom på besøk og valgte seg ut barn de ville adoptere. Foto fra Bergens Tidende

BT forteller bl. a. Herborgs historie:
"En varm sommernatt,  på en lyngkledd holme i Fusa, ble 22 år gamle Herborg med barn. Det var 1933, midt i de harde trettiårene. Barnets far nektet for at det kunne være hans, sa han «hoppet av i svingen». Herborgs gråt hjalp ikke. Barnefaren stakk. Det var stor skam.
Ungjenten reiste til Bergen for å søke hjelp. Der fantes det leger som hjalp med sånt, hadde hun hørt. Men legen nektet å fjerne livet som vokste i magen.
«Eg vart likevel glad i barnet mitt då det tok til å sparka i magen min. Arme, vesle kryp, kor skal det gå med deg?» skrev Herborg femti år senere."

Slik annonserte fortvilte mødre for 50 - 60 år siden:
«Jeg er en ung pike som er hårdt rammet av skjebnen. Vi skulde ha giftet oss, men min forlovede omkom. Nå venter jeg et barn i juni. Vil noen ta barnet til seg?»

«Godt hjem søkes hos snilde mennesker for 2 måneders vakkert guttebarn.»

"Anslagsvis 30.000 norske barn. Rundt 30.000 norske mødre. Adoptivfamilier. Biologiske familier. En stor del av den norske befolkningen har en dramatisk adopsjonshistorie i aller nærmeste slekt. Likevel er adopsjon av norskfødte barn lite snakket om, lite skrevet om, og svært mangelfullt dokumentert.
Mange av barna forble familiehemmeligheter. Mange av mødrene som adopterte bort barna, er nå døde. Noen klarte aldri å forsone seg med valget de tok. For andre ble løsningen den umulige: totalt å fortrenge barnet de en gang fødte, eller aldri noensinne klare å møte det igjen."
Fra BTs serie. 
Les mer her
Et godt alternativ til påskekrim i disse tider.
En stor takk til Bergens Tidende for dype, interessante artikler! 

Jeg har tidligere på bloggen min tatt opp liknende temaer: