KVINNELIV, GJENBRUK, OMSØM OG LIKESTILLING

 Gratulerer med kvinnedagen, alle kvinner! 

Hadde det ikke vært for kvinnene hadde ingen av oss vært til!

I år er det 100 år siden min mor ble født. For å feire henne og far som gav meg og mine søsken og dermed våre etterkommere livet, har jeg i det siste arbeidet med å pusle sammen historien om ders liv for å hylle dem i et festskrift. Nå er manus levert til trykking.

I disse dager blir vi utfordret til ikke å kjøpe mer enn fem nye plagg pr. år. Det er ikke noen vanskelig utfordring for meg som har levd så mange år at jeg har skaffet meg mange flere klær enn jeg har bruk for. Da kom jeg til å tenke på det mor skrev om i brev til far da de var forlovet. Jeg har brukt mange av brevene hennes som kilde til festskriftet. 

Mor var hjemme hos sin mor på Nesje før bryllupet som stod sommeren 1948. Det var mye å ordne og vanskelig å skaffe alt av utstyr som måtte til for å skape seg et hjem etter krigen. Det var knapphet på alt. Mor ville gjerne ha en ny drakt. Damene gikk i flotte drakter på den tiden. Da var de velkledde og presentable og kunne vise seg både i byen og på bygda. Mor hadde nok fått seg drakt etter konfirmasjonen. Da var hun voksen og trengte voksenklær. Men ti år senere var drakten slitt og falmet. Det var ikke mulig å få tak i nytt stoff til drakt. Alle typer stoffer var mangelvare etter krigen. Da fant Anna og Anna, som både min mor og hennes mor het, ut at de kunne sprette opp drakten, snu stoffet og sy den sammen i de samme sømmene. Dermed var drakten fornyet. Stoffet var ikke like slitt og falmet på innsiden!

Drakt med jakke og skjørt var moderne på 40- og 50-tallet.

Jeg husker mor hadde en flott drakt med innsvinget jakke og smalt skjørt. Den jeg husker var nok nyere enn den omsydde.

Klær ble brukt, omsydd, lappet og stelt til de var helt utslitt. Da stoffet ikke kunne brukes til klær lenger, endte de opp som filleryer.

Dette er en fillerye som mor har vevd og jeg har arvet.

Vi har mye å lære av kvinnene som gikk foran, både når det gjelder å ta vare på det vi har og å greie oss med mindre.

Og så må vi aldri bli så mette og fornøyd vi kvinner i vår del av verden, at vi ikke ser at det er langt igjen for forferdelig mange kvinner i resten av verden. Omfanget av undertrykkelse av kvinner er ekstremt stort!

Og når unge menn begynner å skylde på kvinnefrigjøringen for at ingen vil ha dem, da begynner jeg å lure på hva som er i veien med disse unge mennene. Få opp øynene, gutter! Bli voksne! Slutt å tenke på å få! Tenk heller på å gi , så blir nok alt så mye bedre for alle!