KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

torsdag 16. juni 2011

KVINNEHISTORIE I LITTERATUREN


Illustrasjonsfoto: Ukjent brud fra slutten av 1800-tallet.
Fotograf Joh. K. Engvig, Christiansund


På internett finner jeg mye interessant kvinnehistorie:

I nettutstillingen "Fortellinger om henne" forteller ni litterære skikkelser en bit av sin historie. 

Sofies historie

Navn: Sofie
Alder: 16 år
Om meg: Jeg er hovedpersonen i boka Amtmannens døtre som er skrevet av Camilla Collett. Boken kom første gang ut i 1854 og regnes som en av de norske klassikerne. Familien min er svært borgelig, og jeg har oppdaget at kvinner i vårt miljø ikke får bestemme selv hvem de skal gifte seg med. De to eldste søstrene mine ble gift med menn de ikke elsker og ble svært ulykkelige i sine ekteskap. Jeg vil ikke ende opp sånn.
Mine hobbyer: Å lese bøker, sang og dans.
Forelsket i: Jeg vil aldri forelske meg!
Jeg vil bli: Noe der jeg kan gjøre nytte for meg, og bruke evnene mine.

Fra "Fortellinger om henne"


Frigjøre følelseslivet

Da Camilla Collets Amtmannens døtre kom ut, var det nettopp frigjøringen av kvinnens følelsesliv som var forfatterens ærend: en kvinne skulle, like fritt som en mann, kunne gi uttrykk for og akseptere sine følelser overfor den hun var blitt forelsket i. Kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til emosjonell passivitet, slik at hun brenner inne med sine følelser, mente Collett.

Kvinner over 25 år hadde kun myndighet som «mindreaarige mannspersoner», det vil si at de ikke var myndige til å bestemme over sitt eget liv. I 1863 fikk ugifte kvinner over 25 år samme myndighet som voksne menn, men den mistet de om de giftet seg. I 1888 fikk vi en ekteskapslov som gjorde gifte kvinner myndige. Og da Cecilie Thoresen som første kvinne satte fram et krav om å få studere ved universitetet, fikk hun etter litt debatt gjennomslag for en lovendring og ble Norges første kvinnelige student.

Arrangert ekteskap

Arrangert ekteskap, ofte kalt «fornuftsekteskap», var utbredt blant borgerskapet i Norge på 1800-tallet. Det innebar at mange foreldre var med på å finne et «godt parti» til døtrene sine. Etter loven måtte både kvinnen og foreldrene hennes samtykke i ekteskapet. Å få døtrene godt gift var viktig ettersom kvinnene i de øvre sosiale sjiktene hadde få muligheter til å arbeide for å forsørge seg selv. De måtte ha en mann som kunne forsørge dem. Å ha flere ugifte døtre boende hjemme kunne bli dyrt for en familie. Det var nok ikke bare i romanen Amtmannens døtre at kvinnene samtykket under stort press.