KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

torsdag 25. mai 2017

DRONNING SONJAS KUNST OG FESTSPILLUTSTILLINGEN 2017 M.M.

Det er festspill i Bergen.
Under åpningen i går var været fint, men i dag plasket det ned.


Den røde løperen er klar. Blomsterpiken ( har ikke greid å oppdrive navnet hennes) er klar. Direktøren for Kunsthallen, Martin Clark, er klar. Festspillkunstneren  Jan Groth er klar. Sponheimen (fylkesmann) er klar og politimesteren ( Kaare Songstad) er klar.  
Mellom dem befinner også ordføreren (Marte Mjøs Persen) seg, men Sponheimen dekker henne. Og vi, publikum, er klare. Vi venter bare på dronningen.


Dronningen er ankommet, hun gir festspillkunstneren en klem. Blomsterpiken er ferdig med sitt oppdrag. Fylkesmannen, Politimesteren og Ordføreren snur ryggen til publikum og vender oppmerksomheten mot hovedpersonene. Utenfor bildet passer bevæpnet politi på.
(Jeg så bevæpnet politi i gatene første gang i Paris for noen år siden. Nå er det dessverre blitt et vanlig syn i våre egne gater.)

Før publikum kunne slippe inn, fikk dronningen og noen prominente gjester en egen omvisning. 
Vi ble stående i regnet og vente. Da fant vi ut at vi skulle ta en titt på dronning Sonjas egen utstilling et par hus bortenfor.

Det har vært en stor diskusjon her i Bergen om hvorfor dronning Sonja ble invitert til å vise sin egen utstilling på det nyoppussede kunstmuseet, og ikke en lokal, etablert kunstner.

Store kjeramikkrukker. Kunstner: Dronning Sonja.
Her kommer noen bilder fra dronningens utstilling, og etterpå viser jeg bilder fra Festspillkunstnerens utstilling, så kan dere selv avgjøre hva dere liker best.

Dronningen viste både kjeramikk og trykk i et stort spenn. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at bildene er tatt med mobilkamera i all hast mellom flokken av publikum.













Alle bilder tatt av Jorun Roaldseth

Da vi kom tilbake til Kunsthallen var det fremdeles fullt av folk der. Dette er en anledning for å se og bli sett. Skal man fordype seg i kunsten, får man komme tilbake en annen dag.


Veggene i den store salen var blitt brukt som lerret :



Nærbilde av veggen.


En tekstil slik vi kanskje kjenner kunstneren best.


Den kjente streken til kunstneren har materialisert seg i metall.



Tegning. Publikum speiler seg i glasset på bildet.


Jeg kommer tilbake en dag det er roligere og mindre folk.

søndag 21. mai 2017

HURRA FOR MAI!


Bilde av Festtelegram fra Telegrafverket
Flagget har vært oppe flere ganger denne måneden. 
Været har skiftet fra kulde, regn, hagl og vind til + 25 og sol her i Bergen i går formiddag. 
Så falt det 10 grader på noen minutter.

Har du hatt bunaden på?
Det er mange som leker bunadspoliti. 

Har du hørt at du ikke skal bruke paraply til bunad?
Sjekk dette gamle bildet av et brudefølge i Hardanger:
Fotograf . Knud Knudsen 1870-t
Damene har fått seg store, svarte paraplyer for å beskytte finklærne mot regn fra truende skyer. 
Foreløpig er paraplyene nedslått. 
Legg merke til konene med hvite koneskaut og jentene uten skaut. Ikke så mange som følger den regelen i dag.

Ønsker alle en fortsatt god mai!



søndag 12. mars 2017

Å EIE EI BOK




Dette gamle Nytestamentet er godt brukt. 
Jeg fant det i mors bokhylle. 
Det har tilhørt min tipp-tipp-oldefar.


 Det synes på bladene at fingre har bladd ivrig i boka.



Skinnet på permen er festet med hyssing og eieren 
Lars Knudsen Selland har skrevet navnet sitt. 

Denne informasjonen har jeg funnet på 
My Heritage om 
Lars Knudsen Selland. 
Han flytter og tar navn etter den nye gården Ottestad.
På neste side i Nytestamentet sitt har han skrevet:


" Denne bog Tilhører mig
Lars Knudsen Ottestad Aaret 
1858
Derfor bør ingen med mig
om Bogen trætte"

 og så gjentar han for sikkerhets skyld:

"Denne bog tilhører mig
Lars Knudsen 
Ottestad Aaret
1858"



Men ser vi nøyere helt øverst på siden, kan vi lese følgende:

"Skrevet den første juledag 
Lars Larsen Ottestad 1858"
Lars Larsen er sønnen til Lars Knudsen.
Tretter far og sønn om hvem som er rette eier av boka?




Lars Knudsen insisterer på at den er hans.




Også på siste blad gjentar han at Det Nye Testamentet tilhører Lars Knudsen Ottestad. 
Dette skriver han i 1861.
Vi ser at en ekte bokorm eller flere også har vært interessert i denne boka.

Å eie ei bok var stort på den tiden. 
De fleste hadde kanskje en Bibel eller salmebok i huset, 
eller et Nytestamente, en Postill (andaktsbok) 
eller andre oppbyggelige bøker.

For Lars Knudsen Ottestad synes det å ha vært ekstra kjærkomment å eie sitt eget Nytestamente.


Han lukket boka for siste gang i 1888.

torsdag 23. februar 2017

AMSTERDAM 1623 MØTER NORDEN 2000







Møt Mertintje van Cepers fra 1623! 
Er hun ikke flott? 
Bildet av henne henger på min vegg takket være en butikk som nylig har etablert seg i nærheten av mitt hjem her i Bergen.
Butikken selger designtapeter, interiørartikler, klær og gaveartikler designet i Norden.
Det er egentlig en nettbutikk som har et lokale i min nærhet. 
I vinduet hang et spennende bilde og jeg måtte inn.



Bakgrunnsbildet er en tapet fra Scandinavian Surface som er trykket på lerret. Etter avtale med Rijksmuseum Amsterdam er forskjellige kvinnefigurer fra gamle malerier trykket på tapeten.
Det hele blir et spennende møte mellom 1600-tallets overklassekvinner og 2000-tallets interiørdesign.
Kunstneren som en gang malte Mertintje er dessverre anonym. Ingen vet hvem som malte dette vakre, detaljerte kvinneportrettet.




Tapeten som danner bakgrunnen på mitt bilde viser fugler som sitter på grener i en skog av rogn og andre løvtrær. 
Fuglene har små smykker i klørne. Har de vært på skattejakt?
I hvert fall føltes det som om jeg hadde funnet en skatt, da jeg fant denne butikken og dette bildet!


torsdag 2. februar 2017

HOMPETITTEN


Privat foto tatt av Kåre Nesje
I et  gammelt album jeg arvet etter en tante, fant jeg dette bildet. Det er det eneste bildet jeg har sett av den første bilen vi (far) hadde. Det var en brun BMW med store skjermer og stigbrett, delt frontrute og retningsvisere mellom dørene. Jeg skjønte aldri hvordan disse retningsviserne kunne vite hvilken vei vi skulle svinge.
Her er jeg på armen til far, lillebror på mors arm og storesøskena foran. Mor hadde sydd kåpene til oss.

Privat foto
Familien vokste og jeg fikk en bror og en søster til. Da trengte vi større bil. Onkel kjørte folkevogn.
Her har vi tatt en pause for å se ut over den vakre Eidsvågen i Romsdal som var min fars hjembygd.
 
Den blå taunusen var registrert som varevogn, og dermed kunne den ha så mange passasjerer som det var plass til. Vi hadde satt inn et baksete festet med bolter. Ingen sikkerhetsseler. Far var sjåfør. 
I forsetet ved siden av satt mor med de to yngste barna på fanget. Bak satt de tre eldste, og oppå alle koffertene i bagasjerommet lå broren min og jeg og vinket til bilene som kom bak.

Hver sommer kjørte vi fra Lillehammer oppover Gudbrandsdalen og ned Romsdalen på ferie til Langfjorden der far kom fra innerst i fjorden og mor kom fra ytterst i fjorden. 
Det var en lang reise på svingete grusveier med svarte tunneler, bratte kilebakker og spennende ferjestrekninger.

Det var tider, det!

mandag 16. januar 2017

"MED HÅP OM BEDRE FORTJENESTE"


  
"Utvandrere" malt av Gustav Wentzel 1903

Mine søskenbarn og jeg holder på å arbeide med en slektsbok om familien på farsiden. 
Min farmor hadde to brødre som reiste til Amerika "med haab om bedre fortjeneste".
Dette var nok den vanligste årsaken til at tusenvis av nordmenn reiste over havet til det ukjente landet Amerika på begynnelsen av 1900-tallet. 
Det var fattigslig i Norge, dårlig med arbeid og lave lønninger.
Man reiste til det ukjente "på lykke og fromme".
Teodor reiste til Amerika i mars 1906. Han var 26 år gammel,  utdannet snekker, men oppgir "vad som heldst" som ønske om arbeid i det nye landet.

Denne kisten ble med til Amerika og hjem igjen til gamlelandet.

Året etter reiser også den to år yngre broren John, til Amerika.
Men samme år, 1907, blir Teodor syk av nervefeber og dør. Nervefeber er en sykdom som typisk rammer folk som lever i fattigslige og urenslige omgivelser.
John ble i Amerika i flere år etter at broren døde og sendte penger hjem til sine fattige slektninger i Norge. 
Senere kom han tilbake til Norge, kjøpte seg en gård, giftet seg og stiftet familie her.

Det er 110 år siden Teodor døde i Amerika. 
Hans drøm gikk ikke i oppfyllelse.
I vår tid er Norge et rikt land. 
Det kommer mennesker fra andre, fattige og krigsutsatte land hit i håp om en bedre fremtid for seg og sine.
Jeg ønsker og håper at 2017 skal bli året da vi gir dem mulighet til å få oppfylt sine drømmer.