FARSDAG, ET MINNE

 

Far

Jeg gikk i første klasse. Jeg skulle få være med i bursdagsselskap til klassevenninna mi. Vi var bare tre jenter i klassa. Anna som hadde bursdag og fylte åtte år, bodde i den andre enden av dalen. Vi tre klassevenninnene skulle gå sammen hjem til henne etter skolen, og så skulle jeg ta bussen hjem om ettermddagen, det var for langt å gå. Skolen lå midt i mellom oss. 

Om morgenen la mor  en femogtjueøring i pennalet i sekken min. Det var penger til bussen hjem.    

- Pass godt på den, sa hun. Gå fra bursdagsselskapet i god tid så du er sikker på at du rekker bussen.

Hva jeg hadde med i gave til Anna, husker jeg ikke. Vi fikk kanskje smørbrød og kakao, eller kanskje bløtkake og brus med hull i korken. Mor til Anna passa klokka for meg. Jeg var den eneste som hadde så lang vei at jeg måtte ta bussen hjem. Jeg var nervøs og spent og tenkte på det i hele burdagsselsapet. Jeg hadde aldri tatt bussen aleine før. Da mor til Anna sa at det var på tide å gå, var bursdagsselskapet slutt. Jeg tok femogtjueøringen ut av pennalet og putta den i votten så den var klar. Anna, storebroren og storesøstra hennes og Eldbjørg, som var den andre jenta i klassa, fulgte meg ned til veien. Eldbjørg hadde bare et lite stykke å gå hjem. 

Vi stod i veikanten og venta på bussen ei god stund. Ingen buss kom. Tenk om vi hadde kommet for seint! Tenk om bussen hadde kjørt! Jeg kjente den kalde tjuefemøringen mot den svette handa mi inni votten. Jeg kunne ikke ta av meg votten, da kunne pengen dette ut. Tenk om pengen datt ut og forsvant i snøen!

Der kom bussen. Jeg rakte ut handa, slik mor hadde sagt at jeg skulle gjøre. Bussen stansa og døra foran åpna seg. Det var Emil som kjørte bussen, han kjente jeg. Det var alltid Emil som kjørte bussen. Jeg hadde kjørt buss mange ganger før, både sammen med søskena mine og med mor og far, men aldri aleine.

Det satt en mann på motorkassa og snakka med Emil. Det satt nesten støtt en mann på motorkassa og snakka med Emil mens han kjørte bussen, sjøl om det stod et skilt der om at det ikke var lov å forstyrre føreren. På et anna skilt stod det at det ikke var lov å sitte på motorkassa. Likevel satt det neste alltid noen der.

I det jeg kom inn i  bussen,  så jeg far sitte i bussen, et par seterader borte. Far! Det var et ledig sete ved siden av han. Jeg trengte ikke sitte ved siden av noen fremmede og snakke voksent med dem. Jeg trengte ikke være redd for at jeg ikke skulle greie å gå av på riktig sted. Alt var plutselig trygt. Far visste når han skulle gå av bussen. Jeg trengte ikke være nervøs lenger. Jeg skyndte meg bort og satte meg ved siden av far. Jeg følte meg redda. Far var på vei hjem fra arbeid i byen. Han tok alltid bussen hjem. Det gikk en buss fra dalen til byen om morgenen, og en hjem fra byen til dalen etter arbeidstid..

Da vi hadde gått av bussen og jeg tok far i handa på vei opp gardsveien til oss, kjente jeg tjuefemøringen i votten min. Busspengen min! Jeg hadde ikke betalt for bussturen!

- Betalte du for meg på bussen, far?

- Nei, svarte far. Jeg visste ikke at du skulle komme. Fikk du ikke med deg busspenger av mor? 

Jo det hadde jeg jo! Jeg kjente pengen i handa. Men far betalte jo alltid for meg. Jeg glemte alt da jeg så far på bussen. Nå hadde jeg kjørt buss ulovlig! Det var det samme som å stjele! Jeg ble kald i magen. Jeg tok av meg votten og så på den blanke tjuefemøringen i handa mi. Jeg strakte fram handa med pengen mot far.

- Kan du betale til Emil for meg når du tar bussen til arbeid i morgen? spurte jeg.

- Ja, det kan jeg gjøre, da er nok det i orden, forsikret far meg om.

Så vidt jeg vet er dette den eneste gangen jeg i mitt sytti-årige liv har sneket på bussen. Heldigvis redda far meg!