"Om a mor har nevnt den fyrste tida si som gardkjæring, så har a aldri beklaga seg, enda det er trulig at hårdagen med striskjorta og havrelefsa låg på lur like bakom brøllupsfestligheten. For frå da av var a enten gravid eller hadde liten unge eller begge deler i nitten år framover", skriver Kirsten Langbo i boka: "Heme hos oss" utgitt på Cappelen forlag i 1978.
Kirsten ble født i 1909 som nr 7 av 14 søsken! I boka forteller hun om oppveksten sin i den store ungeflokken.
Kirsten Langbo var "barnetimetante" i "Barnetimen for de minste" på radioen i min oppvekst, og jeg husker spesielt kjenningsmelodien hennes der hun spilte "trompet" med bare leppene. Fascinerende!
https://soundcloud.com/kirsten-langboFoto: Nrk.no |
Kirsten Langbo vokste opp på en stor gard på Gran på Hadeland. Moren var opprinnelig fra Oslo, så det var nok en stor overgang å bli "gardkjerring" med ansvar for mange arbeidsfolk og en voksende barneflokk.
Kirstens foreldre, Dagny Fransiska Aleksandra Pedersen og Iver Paulsen Jorstad giftet seg 28. august 1898. Da var moren 22 år. Kirsten Langbo forteller at hun aldri har sett brudebilde av foreldrene, men at de holdt et stort bondebryllup som varte i flere dager.
Brudebilde av Marit (Nisja) og Ingebrigt Gravem. Sunndal 1898. Ukjent fotograf. |
Blant storbøndene på Hadeland var det vanlig at bruden hadde hvit kjole første dag og svart kjole andre dag. Den svarte kjolen skulle være selsapskjole i alle år siden, skiver Kirsten.
Søskena Roaldset. Privat foto. |
Selv er jeg nr 4 i en søskenflokk på 7 der det er 10 år mellom eldste og yngste barn.
Det må ha vært et strev for alle disse kvinnene som gikk gravide og fødte barn i år etter år etter år uten å vite eller kunne bestemme når det skulle ta slutt.
Privat foto. |
Kirsten skriver om en samtale mellom henne og søsteren da hun selv hadde bursdag, uten at det ble markert på noe vis, fordi hun hadde fått en ny søster dagen før:
"Je tenker på det, at det kænskje æller slutter å komme nye unger tel oss".
De eldre søstrene var lei av å passe småbarn og mente moren burde gå til lege og få slutt på alle barnefødslene, men moren trodde på at man fikk så mange barn Gud ville man skulle ha.
Sånn var det nok med de fleste som fikk store barneflokker.
Det var synd å prøve å hindre de barna Gud ville man skulle ha å komme til verden.