Jeg fikk disse to bøkene til jul. Tittel, terningkast og omtale ser veldig lovende ut. Tid og rom er spennede og svimlende tema behandlet i romans form. Dette kan bli interessant, tenkte jeg.
"Solvej Balle leverer med Om utregning av romfang et mesterverk til tiden" sies det og hun blir tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for 2022.
Baksideteksten på første bok forteller at dette bare er begynnelsen. Det skal bli sju bøker. Forfatteren har foreløpig brukt 35 år på verket.
Jeg begynner å lese, det virker lovende.
Mens Tara Selter er ute på reise stopper tiden opp den attende november. Livet hennes fortsetter, men for alle andre gjentar dagen seg, de gjør de samme tingene dag etter dag og kalenderen viser stadig 18. november. Verden har hengt seg opp, men Tara kan gjøre nye ting og gå videre i livet. Hun brenner seg på en ovn, og såret utvikler seg og gror etter hvert som dagene går. Håret hennes vokser, men alle andre henger igjen og gjentar omigjen og omigjen den attende november og alt de gjorde den dagen, dag etter dag. Været gjentar seg også.
"Språket er vakkert, presist, dynamisk og organisk", skriver Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad. Hvordan kan han si det? tenker jeg. Som leser opplever jeg at språket og fortellermåten skyver meg unna, holder meg på avstand. Forfatteren påstår at ting skjer, men det er vanskelig å følge logikken i at ting forsvinner for å dukke opp igjen. Og at hun kan dukke inn i livet til mannen sin, snakke og diskutere situasjonen med han, men at han neste dag ikke husker noe. Vi får ikke være med i disse samtalene. Det er ingen direkte tale her. Dermed holdes vi utenfor diskusjonen. Hvordan tar egentlig mannen hennes dette at hun opplever at han og resten av verden har stoppet opp mens hun opplever nye dager? Mannen blir en uklar skyggefigur. Den påståtte samtalen forsvinner i tåketale.
På side 44 i første bok av dette som skal bli til sju bøker, faller det hele sammen for meg, i det hun skriver en slags konklusjon som jeg mener jeg som leser skulle trekke selv ved å lese denne romanserien. Hun forteller meg hva jeg skal tenke! Da trenger jeg liksom ikke lese lenger. Er det dette hun vil si med alle disse bøkene?
"Underlig at man kan bli så foruroliget av det usannsynlige, tenker jeg nå. Når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene at vi overhodet er her." osv.osv. skriver hun.
Fordi hun ikke orker at mannen gjør de samme tingene dag etter dag, flytter hun inn på gjesterommet. Hun begynner å skrive om dagene sine. Men det skjer svært lite. "Og dagen er over", ender mange av notatene med.
Det er så kjedelig!
I neste bok bestemmer hun seg for å reise. Hun reiser til forskjellige land for å oppleve årstider. Hun er lei av 18. november. Men blir det mer interessant lesing av det? Jeg syns ikke det!
Beklager, Solvej Balle, men jeg orker ikke bli med deg på denne lange reisen din gjennom stadig nye attende novemberdager. Jeg kjedet meg hele veien mens jeg leste og ventet på noe som aldri kom, noe som skulle få meg til å ville lese videre. Jeg syns språket, fortellermåten, ja selv Tara Selter er uutholdelig kjedelig!
Kanskje er det noe jeg ikke forstår her, det må jo være det! Er det noen av dere som har lest disse bøkene og har knekt koden?
Jeg sier: Bruk heller tiden på å lese Ingri Lønnebotns Om dette har jeg ikke flere ord, som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Den er innholdsmettet, intens og viktig.
