KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

tirsdag 17. januar 2023

SKIBAKKEN

 


Snøen har kommet og gått mange ganger allerede denne vinteren i Bergen. Akkurat nå er det hvitt og lyst og fint ute.

Vintrene var alltid kalde, lange og snørike i min barndoms dal. Snøen lå hele vinteren og forsvant ikke før langt ut i mai.

Ovenfor småbruket der vi bodde, var det en bakke. Der kunne vi renne på ski når snøen hadde lagt seg. Jeg var ikke flink til å gå på ski. Jeg var i det hele tatt klønete fysisk. Men jeg ville være med i skibakken. Jeg ville prøve å gjøre det de store gjorde.

Storebroren min og vennene hans bygde skihopp midt i bakken. De suste utfor i full fart, hoppa og datt, gaula og ropte, skratta og skrålte. Det var moro i skibakken.

De store gikk fiskebein oppover bakken. Søstrene mine prøvde seg på slalåm ned bakken. De svingte så lett på skiene i løssnøen.

Jeg tenkte at jeg måtte komme meg opp, jeg også. Men skiene glei bare bakover. Jeg datt på kne, kravla meg opp og datt igjen. Men så så jeg at guttene trakka unnarennet i hoppbakken. Der skulle det være hardtrakka snø. De stilte seg på tvers av bakken og trakka med skiene tett i tett. Jeg fant ut at hvis jeg gjorde det samme, kunne jeg komme meg opp bakken, jeg også. Jeg tråkka med lengre avstand mellom skiene og støtta meg på stavene. Da glei jeg ikke bakover. Det gikk sakte, men sikkert oppover. Til slutt var jeg på toppen av bakken. Jeg pusta ut. Det var fin utsikt fra toppen. Jeg så utover grankledde åser, den ene bak den andre. Verden var stor her oppe fra.

Jeg snudde meg og så nedover bakken. Så høyt oppe jeg var! Jeg hadde bare lekt i bunnen av bakken før. Hvordan skulle jeg komme meg ned hele bakken igjen uten å dette og slå meg halvt forderva? Jeg turte ikke å sette rett utfor. Jeg prøvde meg litt på skrå. Kanskje jeg kunne få til litt slalåmsvinger, slik som søstrene mine? Plutselig sklei skiene mine fortere enn meg og jeg landa på rompa. Jeg holdt på å kollidere med en gutt i ovarennet i hoppbakken. «Unna vei!» ropte flere av guttene. Jeg kom meg opp og fikk snudd skiene den andre veien. Nå sklei jeg rett inn i noen granbusker på sida av bakken. Jeg baska meg opp på skiene igjen og stod og støtta meg på skistavene. Jeg hadde ikke kommet mer enn et lite stykke ned bakken. Ned igjen måtte jeg, jo. 

Jeg bestemte meg for at den beste og tryggeste måten var å sette meg helt ned på skiene og ake på dem. Huj hvor det gikk. Snøen spruta i ansiktet på meg. Men dette hadde jeg jo ikke kontroll over i det hele tatt! Jeg ble redd. Hjertet banka hardt og fort. Jeg prøvde å bremse med hendene. Endelig kunne jeg senke farta og fikk litt kontroll på nedfarten. Vel nede pusta jeg letta ut. Jeg bestemte meg for å holde meg til nederste del av bakken. Jeg akte litt på skiene og litt på rompa. Det var artig å leke i snøen, men store utforbakker, det var farlig.

Foto: Olav Taraldslien, Telemark Museum
På skolen var det obligatoriske skirenn og skidager. Selv om jeg gikk mye på ski, både til og fra skolen ofte om vinteren, og ellers hjemme, ble jeg aldri flink i det. Jeg kom alltid sist i disse skirennene. Resultatet ble slått opp på oppslagstavla på skolen. Jeg hatet det. Det tok nesten fra meg gleden ved å gå på ski. I mange år hadde jeg ikke ski på beina. Men så bestemte jeg meg for at jeg ville gå i mitt eget tempo, nyte naturen og den friske luften. Da kom skigleden tilbake. Jeg går helst bortover på ski. Store, bratte bakker holder jeg meg unna.

Men snø, ja det elsker jeg!