 |
Foto: Jorun Roaldseth
|
Det nye året har kommet med sprengkulde mange steder i landet. Vi i Bergen har også fått kjenne på kuldegradene. Bare synd at den fine og isolerende snøen vi hadde regnet vekk på selve julaften. Illustrasjonsbildet her tok jeg en vinterdag i 1969 på Fåberg utenfor Lillehammer og det har således ingen annen funksjon i dagens innlegg enn å være nettopp et illustrasjonsbilde.
Men denne kulden fikk meg til å minnes en hendelse for mer enn 60 år siden på et avsidesliggende småbruk i min barndoms dal. Der var forholdene enkle og oppdragelsen stram. (Og for ordens skyld: Mor snakka romsdalsdialekt).
Det var en stappmørk og iskald kveld på 1960-tallet og vi hadde ikke wc:
VINTERKULDE, HUSMØTE OG
TISSEPOTTE
Vintrene var kalde i min
barndoms dal. Som regel kom et tjukt lag med snø og isolerte sovende blomster
og busker mot den verste frosten. Men det hendte at brønnvatnet frøs. Da var
det å hakke hull i isen i bekken og smelte snø for å få vatn til dyr og
mennesker.
På innsiden av vinduene
dannet det seg et tjukt lag med is. Mor sprengfyrte i alle ovnene, så isen
smelta og rant som vatn ned i vinduskarmen og mellom yttervinduene og
varevinduene som ble satt inn i oktober.
Mor fyrte opp i ovnen på
soverommet vårt før vi skulle legge oss. Vi tok på oss tjukke nattdrakter og
krabba ned i posene mor hadde sydd av ulltepper. Hun sydde sammen to ulltepper
med åpning i ene enden. Der sydde hun på knapper og festet hullstrikk, bred
strikk med knapphull, som hun knappet over skuldrene våre. På den måten sikret
hun at vi ikke skulle sparke av oss teppene i løpet av natta. Oppå dette hadde
vi tjukke vattepper til dyne. Vi lå og hørte på duren og knitringen fra
vedovnen før vi sovna. Og åpnet vi øynene kunne vi se lyset fra flammene
gjennom åpningen i trekken i ovnen. Ellers var det helt mørkt i rommet.
Det hendte jo vi måtte på
do i løpet av natta. Vi hadde ei potte stående under senga til den slags bruk.
Det var ikke fristende å springe ut i mørke, kalde natta i bare nattdrakta for
et nødvendig ærend.
Mor og far var aktive i
Indremisjonen. Indremisjonen sendte emissærer (omreisende predikanter) rundt på bygdene for å holde
husmøter. De var alltid velkommen hos oss. Når emissæren kom, lå han på den
innerste stua der vi hadde en liten sofa som ble kaldt ottomanen. Den kunne
gjøres om til sovesofa. Begge de brede armlenene kunne brettes ut til de støttet
seg på gulvet. Ryggputene ble lagt oppå i hver ende og så var senga klar. Mor
reide opp med det fineste sengetøyet når emissæren skulle komme. Mellom finstua
og hverdagsstua var det portierer som kunne trekkes for. Når emissæren bodde
hos oss, var denne stua opptatt. Da jeg kom fra skolen, kunne det sitte en
fremmed mann ved bordet i hverdagsstua. Han hadde Bibelen oppslått foran seg og
måtte ikke forstyrres. Da var det bare
kjøkkenet for oss barna og oppholde oss på innendørs. Soverommene var for
kalde.
Om kvelden var det
husmøte. Da strømma det på med kjerringer og kaller og noen yngre innimellom.
De fylte hverdagsstua vår med sang og bønn og bibellesing. Halvveis i møtet var
det bevertning. Mor sprang fram og tilbake med kaffekjele og kakefat. Da vi
hadde fått en kakebit og saft måtte vi ungene legge oss. Vi hæla ikke springe
ut i kulda for å gå på do. Men vi hadde ei dobøtte i kottet som vi kunne bruke. Den romma mye mer enn nattpotta.
Men Jorun orka ikke vente
på at søskena skulle bli ferdige i kottet, så hun sprang opp og la seg i senga.
Da mor hadde vært oppe og fyrt i ovnen og sagt godnatt, lå Jorun og hørte på
den søvndyssende duren i ovnen og praten som gikk livlig nede. Søstrene kom og
la seg, den minste hadde sovna allerede. Lyden av skramling med kopper tyda på
at de rydda sammen og gjorde seg klar til å fortsette møtet der nede. Det var
lite isolasjon mellom etasjene og lydt ned. Så nådde lyden av sang opp til
ungene: «Det skal bli strømmer av nåde, dette er løftet fra Gud», sang
de. Noen hadde lyse stemmer, noen var skjelvende gammelmannstemmer. Jorun kunne sangen. Den ble ofte sunget i
begynnelsen av et møte, eller før predikanten skulle tale. Nå kom han nok til å
holde en lang tale snart. Han hadde vært her før, denne vesle mannen med mørke,
tjukke øyenbryn og en slitt gitar. Han
talte alltid så lenge. Det var kjedelig for barna å høre på. Jorun var glad mor
hadde sagt de kunne legge seg.
Nå sang de videre: «Strømmer,
strømmer av nåde, salighet, glede og fred. Vi ber deg om mere enn dråper,
strømmer send over oss ned!»
Da kjente Jorun at hun
ikke hadde vært på do før hun la seg. Hun måtte tisse. Hun hadde drukket mye
saft også til kakestykket de fikk. Hun måtte opp av den varme senga. Hun
krabba ut av ullteppeposen, satte beina på fillerya for å unngå det iskalde
gulvet og dro potta fram fra under senga. Det kom masse tiss så det sang i den
emaljerte aluminiumspotta.
Ikke før hadde Jorun fått
skjøvet potta på plass igjen under senga, lagt over ei avis, så det ikke skulle
lukte, og var på vei inn i den varme ullteppeposen igjen, så stod mor i døra.
Hun kom med forte skritt over gulvet. Hun var rød i kinnene og stram rundt
munnen. Hun tok potta og løfta den opp, satte den på en krakk oppå fillerya. «Ikkje
sætt påttå rætt på gålvet nor de ska tisse!» sa hun bestemt, og fór ut igjen.
Det ble helt stille på jenterommet. Vi turte ikke røre oss. Hva hadde de hørt
nede? Jorun syntes hun hørte kvalte knis under dynene til søstrene. Selv knep
hun godt igjen både munnen og øynene. Så greide ingen av jentene å holde seg
lenger. Predikanten og alle på møtet hørte nok latteren oppe fra jenterommet
over dem. Å le kunne vel ikke være en synd?
.jpg)
.JPG)
