NÂR KNOPPAR BRISTER

Våren sprenger seg fram på Askøy

Våren er kontrastenes tid. I påsken var vi litt hjemme, litt på hytta vår ved sjøen for å rydde og ordne etter vindusskifting, - og de siste par dagene var vi hos datteren med familie på hytta på Mjølfjell.

Det var rikelig med både snø og sol på Mjølfjell.

Det var ingen fare for at det skulle bli for lite snø på Mjølfjell med det første. Unger og voksne gikk, kjørte og hoppet på ski, og akte i bakken som ble isete etter at sola gikk ned. Jeg hadde ikke med ski, det er litt for bratt og bakkete for meg. Det er fint å bare sitte og nyte også.

 

Pusen var også med til fjells.

 

Og hvor brun kan man egentlig bli i påskefjellet? Barnebarnet ville sjekke. Det var god temperatur, så hun trengte ikke bruke votter på skiturene. Hun laget seg et hjerteformet plaster som satt på håndbaken hele uka. De dro til fjells i palmehelga og sånn så hånden ut 

1. påskedag.

 

Vel hjemme i byen igjen er det tid for våronn i hagen. Krokusen blomstrer ved uthusveggen.

 

Avslutter med et vers av Karin Boyes vakre, såre dikt:

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
_                                       och det som stänger.