FARSDAG, ET MINNE

 

Far

Jeg gikk i første klasse. Jeg skulle få være med i bursdagsselskap til klassevenninna mi. Vi var bare tre jenter i klassa. Anna som hadde bursdag og fylte åtte år, bodde i den andre enden av dalen. Vi tre klassevenninnene skulle gå sammen hjem til henne etter skolen, og så skulle jeg ta bussen hjem om ettermddagen, det var for langt å gå. Skolen lå midt i mellom oss. 

Om morgenen la mor  en femogtjueøring i pennalet i sekken min. Det var penger til bussen hjem.    

- Pass godt på den, sa hun. Gå fra bursdagsselskapet i god tid så du er sikker på at du rekker bussen.

Hva jeg hadde med i gave til Anna, husker jeg ikke. Vi fikk kanskje smørbrød og kakao, eller kanskje bløtkake og brus med hull i korken. Mor til Anna passa klokka for meg. Jeg var den eneste som hadde så lang vei at jeg måtte ta bussen hjem. Jeg var nervøs og spent og tenkte på det i hele burdagsselsapet. Jeg hadde aldri tatt bussen aleine før. Da mor til Anna sa at det var på tide å gå, var bursdagsselskapet slutt. Jeg tok femogtjueøringen ut av pennalet og putta den i votten så den var klar. Anna, storebroren og storesøstra hennes og Eldbjørg, som var den andre jenta i klassa, fulgte meg ned til veien. Eldbjørg hadde bare et lite stykke å gå hjem. 

Vi stod i veikanten og venta på bussen ei god stund. Ingen buss kom. Tenk om vi hadde kommet for seint! Tenk om bussen hadde kjørt! Jeg kjente den kalde tjuefemøringen mot den svette handa mi inni votten. Jeg kunne ikke ta av meg votten, da kunne pengen dette ut. Tenk om pengen datt ut og forsvant i snøen!

Der kom bussen. Jeg rakte ut handa, slik mor hadde sagt at jeg skulle gjøre. Bussen stansa og døra foran åpna seg. Det var Emil som kjørte bussen, han kjente jeg. Det var alltid Emil som kjørte bussen. Jeg hadde kjørt buss mange ganger før, både sammen med søskena mine og med mor og far, men aldri aleine.

Det satt en mann på motorkassa og snakka med Emil. Det satt nesten støtt en mann på motorkassa og snakka med Emil mens han kjørte bussen, sjøl om det stod et skilt der om at det ikke var lov å forstyrre føreren. På et anna skilt stod det at det ikke var lov å sitte på motorkassa. Likevel satt det neste alltid noen der.

I det jeg kom inn i  bussen,  så jeg far sitte i bussen, et par seterader borte. Far! Det var et ledig sete ved siden av han. Jeg trengte ikke sitte ved siden av noen fremmede og snakke voksent med dem. Jeg trengte ikke være redd for at jeg ikke skulle greie å gå av på riktig sted. Alt var plutselig trygt. Far visste når han skulle gå av bussen. Jeg trengte ikke være nervøs lenger. Jeg skyndte meg bort og satte meg ved siden av far. Jeg følte meg redda. Far var på vei hjem fra arbeid i byen. Han tok alltid bussen hjem. Det gikk en buss fra dalen til byen om morgenen, og en hjem fra byen til dalen etter arbeidstid..

Da vi hadde gått av bussen og jeg tok far i handa på vei opp gardsveien til oss, kjente jeg tjuefemøringen i votten min. Busspengen min! Jeg hadde ikke betalt for bussturen!

- Betalte du for meg på bussen, far?

- Nei, svarte far. Jeg visste ikke at du skulle komme. Fikk du ikke med deg busspenger av mor? 

Jo det hadde jeg jo! Jeg kjente pengen i handa. Men far betalte jo alltid for meg. Jeg glemte alt da jeg så far på bussen. Nå hadde jeg kjørt buss ulovlig! Det var det samme som å stjele! Jeg ble kald i magen. Jeg tok av meg votten og så på den blanke tjuefemøringen i handa mi. Jeg strakte fram handa med pengen mot far.

- Kan du betale til Emil for meg når du tar bussen til arbeid i morgen? spurte jeg.

- Ja, det kan jeg gjøre, da er nok det i orden, forsikret far meg om.

Så vidt jeg vet er dette den eneste gangen jeg i mitt sytti-årige liv har sneket på bussen. Heldigvis redda far meg!

BRUKSKUNST I GENERASJONER

Hva betyr "brukskunst"? googler jeg, og får svar på Nasjonalmuseets sider: «brukbare og kunstnerisk vakre gjenstander». Begrepet fikk etter hvert en negativ klang og brukes ikke om dagens kunsthåndverk, leser jeg. Men i positiv tolkning av begrepet, syns jeg det passer godt på det jeg skal vise på bloggen i dag, nemlig gamle håndlagede bruksgjenstander med vakker utforming og sirlige initialer skåret inn med kniv.

 

Vet du hva dette kan være? Har du sett en sånn liten ting før? Den er bare noen centimeter lang og det som stikker ut til venstre er en skarp kniv! Sett fra den ene siden, ser vi at den har et lite skyvelokk. Sett fra den andre siden, ser vi at den mangler ei fjær som skulle være i den avlange åpningen. Fjæra skulle få kniven til å hogge som ei øks. Men hva skulle den hogge?

Kniven skulle hogge hull i blodåra til en som ikke følte seg helt i form!

Gammelt bilde av årelating

 

Dette er en sneppert, et redskap til å lage hull på blodårer, så man kunne årelate folk. Årelating, å tappe blod, var brukt som behandling av alle typer sykdommer og lidelser, sikkert med tanke på at kroppen ville lage nytt, friskt blod og dermed helbrede seg selv. Vi forstår at dette var et verdifullt, lite redskap å ha i hjemmet langt fra lege og sykehus.

Denne snepperten befinner seg på Nesjegjerdet, småbruket hvor min mor ble født og vokste opp. Det var min eneste gjenlevende onkel, Knut, og kona Alice, som viste oss denne artige tingen da vi var på besøk i sommer.  Jeg kan ikke huske å ha sett den før. Den ligger i et fint utskåret treskrin, akkurat tilpasset dette verdifulle, medisinske utstyret som sikkert i sin helhet er hjemmelaget.

Initialene og årstallet som sirlig er risset inn på siden av etuiet, forteller at den er gammel. AKSH 1803 står det. Akkurat hvem denne A var, er vi ikke sikre på. Men kanskje står de siste bokstavene for KnutSøn Horsgård? Horsgård var navnet på første bruker på Nesjegjerdet, han tok senere navnet Nesje.

Det er nesten som et lite gårdsmuseum på Nesjegjerdet, der fine, gamle gjenstander som har vært i bruk i arbeidet på gården er tatt vare på.

Se bare på denne vakre, gamle riva som onkel Knut viser fram her:

Nydelig forseggjort og til og med delvis blåmalt. Ser vi nærmere etter, ser vi snirklete initialer og årstall også på arbeidsredskapet:

Initialene er nesten utvisket, men årstallet 1827 er tydelig. I 1827 ble min tipp-tipp-oldefar, Johan Knutsen Nesje, født på Nesjegjerdet. Faren, som var bruker på den tiden, het Knut Larsen Skjegstad Nesje. Han kom til Nesjegjerdet for å gifte seg med odelsjenta Marit Johnsdatter Nesje i 1826. Kanskje er det Knut Skjegstad som har laget den vakre riva?

Og se på denne gamle spaden, så vakker i all sin enkelhet. Ser vi nærmere på den, ser vi at også den er utstyrt med sirlig skåret initialer og årstall:

IKSN 1868 står det på den håndlagede spaden gjort i ett stykke tre. Initialene passer med før nevnte Johan Knutsen Nesje. Han døde tre år senere, bare 44 år gammel. Etter Johan overtok sønnen Knut (1857 - 1917), før hans sønn igjen, min bestefar John (1887 - 1973).

Etter bestefar John finnes ei eldgammel skje laget av bein:

Denne skea har ingen initialer eller årstall. Skeer av bein er brukt i århundrer. Vi vet ikke hvor gammel den er. Men jeg husker at bestefar spiste suppe med den. Bestefar var skjelvhendt. Det var med stor spenning vi barnebarna så på at bestefar åt suppe med beinskjea med skjelvende hånd. Hvor mye suppe  var det igjen på skjea i det den traff munnen til bestefar?

Etter denne rekken med Knut, Johan, Knut og John, var det vel ikke så rart at odelsgutten som ble født på Nesjegjerdet i 1928 fikk navnet Knut.

Onkel Knut har bodd på Nesjegjerdet all sin dag. Han så ikke småbruket som en levevei, leide bort jorda og utdannet seg til snekker. Han har fortsatt tradisjonen med å skape vakre ting med hendene. Han arbeider i verkstedet sitt hver dag. Da vi var på besøk i sommer viste han oss rundt og demonstrerte både kappsag og dreiemaskin. Til tross for høy alder og arvelig håndskjelving, tryller han fram de skjønneste skatter! Her demonstrerer han tredreiemaskina for mannen min:

Og her er noen av de fine tingene han lager og som vi var så heldige å få i gave:

De minste skrinene med lokk som passer perfekt er bare noen centimeter store. Det er jammen godt gjort av en gammel mann med skjelvende hender! Tusen takk, onkel Knut!

Dette kaller jeg brukskunst!