Hva betyr "brukskunst"? googler jeg, og får svar på Nasjonalmuseets sider: «brukbare og kunstnerisk vakre gjenstander». Begrepet fikk etter hvert en negativ klang og brukes ikke om dagens kunsthåndverk, leser jeg. Men i positiv tolkning av begrepet, syns jeg det passer godt på det jeg skal vise på bloggen i dag, nemlig gamle håndlagede bruksgjenstander med vakker utforming og sirlige initialer skåret inn med kniv.
Vet du hva dette kan være? Har du sett en sånn liten ting før? Den er bare noen centimeter lang og det som stikker ut til venstre er en skarp kniv! Sett fra den ene siden, ser vi at den har et lite skyvelokk. Sett fra den andre siden, ser vi at den mangler ei fjær som skulle være i den avlange åpningen. Fjæra skulle få kniven til å hogge som ei øks. Men hva skulle den hogge?
 |
| Gammelt bilde av årelating |
Dette er en sneppert, et redskap til å lage hull på blodårer, så man kunne årelate folk. Årelating, å tappe blod, var brukt som behandling av alle typer sykdommer og lidelser, sikkert med tanke på at kroppen ville lage nytt, friskt blod og dermed helbrede seg selv. Vi forstår at dette var et verdifullt, lite redskap å ha i hjemmet langt fra lege og sykehus.
Denne snepperten befinner seg på Nesjegjerdet, småbruket hvor min mor ble født og vokste opp. Det var min eneste gjenlevende onkel, Knut, og kona Alice, som viste oss denne artige tingen da vi var på besøk i sommer. Jeg kan ikke huske å ha sett den før. Den ligger i et fint utskåret treskrin, akkurat tilpasset dette verdifulle, medisinske utstyret som sikkert i sin helhet er hjemmelaget.
Initialene og årstallet som sirlig er risset inn på siden av etuiet, forteller at den er gammel. AKSH 1803 står det. Akkurat hvem denne A var, er vi ikke sikre på. Men kanskje står de siste bokstavene for KnutSøn Horsgård? Horsgård var navnet på første bruker på Nesjegjerdet, han tok senere navnet Nesje.
Det er nesten som et lite gårdsmuseum på Nesjegjerdet, der fine, gamle gjenstander som har vært i bruk i arbeidet på gården er tatt vare på.
Se bare på denne vakre, gamle riva som onkel Knut viser fram her:
Nydelig forseggjort og til og med delvis blåmalt. Ser vi nærmere etter, ser vi snirklete initialer og årstall også på arbeidsredskapet:
Initialene er nesten utvisket, men årstallet 1827 er tydelig. I 1827 ble min tipp-tipp-oldefar, Johan Knutsen Nesje, født på Nesjegjerdet. Faren, som var bruker på den tiden, het Knut Larsen Skjegstad Nesje. Han kom til Nesjegjerdet for å gifte seg med odelsjenta Marit Johnsdatter Nesje i 1826. Kanskje er det Knut Skjegstad som har laget den vakre riva?
Og se på denne gamle spaden, så vakker i all sin enkelhet. Ser vi nærmere på den, ser vi at også den er utstyrt med sirlig skåret initialer og årstall:
IKSN 1868 står det på den håndlagede spaden gjort i ett stykke tre. Initialene passer med før nevnte Johan Knutsen Nesje. Han døde tre år senere, bare 44 år gammel. Etter Johan overtok sønnen Knut (1857 - 1917), før hans sønn igjen, min bestefar John (1887 - 1973).
Etter bestefar John finnes ei eldgammel skje laget av bein:
Denne skea har ingen initialer eller årstall. Skeer av bein er brukt i århundrer. Vi vet ikke hvor gammel den er. Men jeg husker at bestefar spiste suppe med den. Bestefar var skjelvhendt. Det var med stor spenning vi barnebarna så på at bestefar åt suppe med beinskjea med skjelvende hånd. Hvor mye suppe var det igjen på skjea i det den traff munnen til bestefar?
Etter denne rekken med Knut, Johan, Knut og John, var det vel ikke så rart at odelsgutten som ble født på Nesjegjerdet i 1928 fikk navnet Knut.
Onkel Knut har bodd på Nesjegjerdet all sin dag. Han så ikke småbruket som en levevei, leide bort jorda og utdannet seg til snekker. Han har fortsatt tradisjonen med å skape vakre ting med hendene. Han arbeider i verkstedet sitt hver dag. Da vi var på besøk i sommer viste han oss rundt og demonstrerte både kappsag og dreiemaskin. Til tross for høy alder og arvelig håndskjelving, tryller han fram de skjønneste skatter! Her demonstrerer han tredreiemaskina for mannen min:
Og her er noen av de fine tingene han lager og som vi var så heldige å få i gave:
Dette kaller jeg brukskunst!
