"Løkkå e bere einn vettet!" sa mor ofte når hun hørte hva ungene hennes hadde bedrevet i ungdommen. Det betyr vel noe slikt som at hun syntes vi hadde mer hell enn vett. Og noen ganger kunne hun nok ha rett rett i det.
Når man skriver slektsbok og skal fortelle om seg selv, kommer mange minner opp.
For eksempel var det helt vanlig å haike når man skulle et sted, i min ungdom på -70-tallet. Hvorfor skulle ikke de som hadde ledig plass i bilen, dele den med fattige studenter?
Drømmen var å kjøpe meg en folkevognbuss og ta opp alle haikere langs veien når jeg ble voksen og rik.
Jeg hadde praksis på sykehuset i Ålesund etter gymnaset. Sykehuset ligger på Åse, et stykke utenfor sentrum. Jeg pleide ofte haike til og fra sentrum. En kveld jeg hadde vært i byen, fikk jeg haik med en kjekk ung mann.
Det var helt sikkert ikke denne bilen eller denne fotballspilleren jeg haiket med.
Han smilte bredt da jeg satte meg inn. Men så ble han litt stillere. Så på meg. - Kjenner du meg ikke igjen? Vet du ikke hvem jeg er? spurte han. Jeg måtte innrømme at jeg ikke ante hvem jeg satt i bilen til. Han sa navnet sitt. Fremdeles gikk ikke noe lys opp for meg. - Jeg er storskårer på fortballaget til Ålesund, sa han. Han hadde visst ventet at jeg skulle ta dånedimpen så snart han åpnet bildøra, og jeg så hvem som stoppet og plukket meg opp. Ingen imponert reaksjon fra min side. Jeg tror vi begge var glade at veien mellom Ålesund sentrum og Åse ikke varte så mange minutter. Jeg aner fremdeles ikke hvem han var.
En annen gang kunne det gått verre:
Jeg hadde kommet meg til Åndalsnes, men skulle hjem til foreldrene mine på Lillehammer. En voksen mann i en fin bil stanset. Han var alene i bilen. Vi pratet om alt mulig på veien oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen. Han skulle også til Lillehammer, så jeg var heldig og fikk skyss hele veien.
Da vi kom til Lillehammer, sa jeg takk for skyssen, og at jeg kunne gå resten av veien hjem. Men han sa ikke "ha det", i stedet sa han at han hadde hotellrom på Lillehammer og at jeg kunne få overnatte der, hvis jeg ville. Jeg skjønte ikke hva han mente, og svarte at det ikke var nødvendig, for foreldrene mine bodde litt oppe i byen, ikke langt unna der vi hadde stoppet. Til min forundring, gjentok han tilbudet om hotellseng.
Det tok meg faktisk flere år før jeg forstod hva jeg hadde vært utsatt for og hvor nær det kunne ha gått riktig galt.
Jeg pleier ikke haike med ukjente lenger.