 |
| Bilde: Jorun Roaldseth |
Og vi fortsetter: "Menneske fryd deg, oss er en evig frelser født!"
Med håp og bønn om et bedre 2024 ønsker jeg alle en gledelig jul og et fredelig nytt år!
Invitasjon til åvære med på Alt GårBras Strandabroderi utfordring 2024:
 |
| Eksempel på et typisk "Strandamaleri" |
Har du lyst å brodere et Strandamaleri som kanskje havner på kunstutstilling?
Jeg har skrevet om kunstnerduoen Alt Går Bra sitt prosjekt om Strandamalerne før.
Nå planlegger de en ny utstilling i Sogn og Fjordane Kunstmuseum våren/sommeren 2024.
I den forbindelse har de utviklet en nummerert broderipakke i begrenset opplag hvor de som ønsker det kan brodere et typisk "Strandamotiv" og sende det ferdige broderiet inn til utstillingen. Ikke vent for lenge med å bestille, opplaget er begrenset og nummerert.
Les hvordan du gjør det:
Vi har nå gleden av å lansere
Alt Går Bras Strandabroderi utfordring 2024!
Strandabroderiet er utviklet av Alt Går Bra, basert på Strandamalernes ikoniske malerier.
Ved hjelp av Alt Går Bras unike broderi-kit, kan du nå selv brodere et slikt Strandabroderi hjemme.
Den perfekte julegave til deg selv eller noen du kjenner?
Alle broderier som er ferdige til 15. april 2024, er invitert til å stilles ut i Alt Går Bras utstilling «Kunst i dei tusen heimar» på Sogn og Fjordane Kunstmuseum våren/sommeren 2024.
Les mer og bestill ditt broderi-kit her!
«Kunst i dei tusen heimar»
Utstilling av Alt Går Bra i Sogn og Fjordane Kunstmuseum
22. mars - 11. august 2024
Åpning 1. etasje: 22. mars
Åpning 2. etasje: 3. mai 2024
Om Strandamalerne
Alt Går Bra har arbeidet med fenomenet Strandamalerne siden 2019, og gjennomført en rekke utstillinger og prosjekter om de unike landskapsmaleriene. I 2024 vil Alt Går Bra i samarbeid med Museumsforlaget gi ut en bok om fenomenet.
Historien om Strandamalerne utspiller seg i løpet av de to tiårene etter andre verdenskrig i den lille bygden Stranda i det som den gang var Lindås kommune i Hordaland fylke. Et titalls fiskere og småbrukere hadde funnet seg en ny attåtnæring; de malte landskapsmalerier for å spe på inntekten. Med pensel i hånd, oljemaling, og papp-plater produserte de enkle skildringer av små rødmalte stuer i et rolig landskap med fjord og fjell i et forrykende tempo. Og folk kjøpte kreasjonene deres, etterspørselen var enorm. Etter tyve år hadde Strandamalernes produksjon nådd nesten en halv million malerier, som ved hjelp av salgsagenter og postvesenet nå hang på vegger i hytter og hus over hele landet. I dag er Strandamalerne glemt, og maleriene deres satt på loftet eller gitt bort til loppemarked. Alt Går Bras prosjekt «Kunst i de tusen hjem» (2019-2024) har satt seg fore å løfte denne kulturarven frem i lyset igjen.
Se mer under «Ongoing and broderi» og «Popular paintings» på www.altgarbra.org
| |||
Nobelprisen i litteratur er vel verdt å feire på mange måter! Mannen min og jeg fikk billetter til de fire første opplesningene av Fosse ord for ord i julegave av datter og svigersønn. Det var en fantastisk opplevelse.
Opplesningen av alle Fosses tekster foregår i det Vestnorske Teateret i Bergen sentrum sammenhengende dag og natt fra fredag 8. desember kl 20.00 til søndag 10. desember ca. kl 11.30. Det er forskjellige skuespillere som skifter på å lese samtlige av Jon Fosses skuespill i kronologisk rekkefølge, slik han har skrevet dem. Jon Fosse selv er i Stockholm for å motta Nobelprisen i litteratur på søndag.
Her gjør Linda Eide og Hans Olav Brenner seg klar til å sette det hele i gang. Jeg tok ingen flere bilder inne i salen. Det hele sendes på NRK 2 Tv direkte. Tiden gikk veldig fort fra starten fredag kl 20.00 til det var slutt på de fire opplesningene vi hadde billetter til litt før kl 1 i natt.
Vil du være med på feiringen av Nobelprisen i litteratur til Norge, nynorsken og Jon Fosse, er dette en fin måte å gjøre det på. Vi var så heldige å få være i salen. Nå følger vi med på fjernsynet.
Gratulerer med Nobelprisen, Jon Fosse!
I år er det hundre år siden min far ble født inn i en stor barneflokk. Neste år er det hundre år siden min mor ble født som den eldste av fem. I den forbindelse har jeg begynt å samle minner og historeier om Mor og Far og skrive det ned.
Begge mine foreldre ble født i senga hjemme i huset hvor foreldrene bodde. Distriktsjordmora ble tilkalt og hentet av barnefaren. Fødekvinna reiste ingen steder, det var det jordmora som gjorde.
Det var Marie Flor som var jordmor da min mor kom til verden på Nesjegjerdet på Nesjestranda i Veøy i 1924. Min morfar måtte ro tvers over fjorden for å hente henne. Det var en strabasiøs tur. Jordmora ble hos fødekvinna til barnet var forløst og mor og barn stelt. Så måtte hun ros hjem igjen. Ei nabokone eller ungjente, "taus" som de ble kalt, hjalp til i huset mens den nybakte mora lå i barsel.
 |
| Mor som baby med foreldrene Anna og John |
Fra Festskrift til Mor og Far: Marie Pedersdatter Bersås Flor var ei erfaren jordmor, hun hadde vært ansatt som jordmor i Veøy siden 1914, og fortsatte helt fram til 1964. Da var hun 72 år og hadde tatt imot rundt tusen barn. I boka «Jordmor på Jorda» skriver Edvard Hoem om tippoldemor si, Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, som kom fra nabogarden til Nesjegjerdet. Hun gikk hele veien fra Nesje til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Hun var ferdig utdannet i 1822 og var den første jordmora i distriktet. De var framsynte og standhaftige kvinnene på Nesjestranda.
Jeg måtte stanse litt opp ved jordmødrene da jeg skulle skrive om mor og far. Jordmødrene var de første offentlige yrkeskvinnene her i landet. Vi er vel, de aller fleste av oss, hjulpet til verden av ei jordmor. Vi kan godt hylle disse kvinnene, og etter hvert menn også, og takke dem for hjelpen!
Hei! Ser du på Portrettmesterskapet på Nrk? Gjennom programmet er jeg blitt kjent med kunstneren bak portretter som befinner seg i nærområdet mitt:
For noen år siden begynte det å komme opp store portretter på fundamentet til blokken som huser Solheim Alderspensjonat. Jeg går forbi der hver gang jeg skal handle dagligvarer. Jeg visste ingenting om hvem som hadde malt disse bildene. Men da jeg så på programmet Portrettmesterskapet i episoden fra Bergen, ble jeg litt klokere. Der dukket plutselig kunstneren bak disse portrettene opp, han malte den sprudlende Trude Drevland, tidligere ordfører i Bergen m.m.m.
Kunstneren heter Roderigo Cortez og driver med gatekunst. Jeg fant en side om hvordan portrettene jeg går forbi så ofte ble til her.
Jeg syns det er flott at mange forskjellige kunstnere får presentere seg gjennom dette programmet. Det er veldig lite billedkunst på norsk TV. De mest kjente kunstnerne er ikke med i dette programmet, og kvaliteten og portrettlikheten varierer. Jeg syns nrk, når de endelig viser billedkunst, kunne våge å gå mer i dybden og presentere kunstnere uten at det må være en konkurranse. Men nå får vi i hvert fall se billedkunst på TV. Og takk for det!
Trude Drevland valgte Roderigos portrett og dommerne valgte ham som en av kunstnerne som går videre, så vi får se mer til Roderigo Cortez i programmet. Vel fortjent!
Her kommer noen flere av bildene på Solheim Alderspensjonat i Bergen:
RC, som han kaller seg, har også dekorert en vegg på Bærekrafig liv, Løvstakken:
Fargerike bilder som lyser opp grå vegger. Takk Roderigo!
"En sommer er over" sang Kirst Sparboe i radioen i ukesvis på denne tiden i min ungdom. Men vepsen lever fortsatt.
Vi tok en uke på Ustaoset i begynnelsen av september. En deilig måte å møte høsten på!
På vei opp på Hardangervidda fra vestsiden, kjører vi Måbødalen. På toppen kaster den mektige Vøringsfossen seg utfor stupet. Ofte, når vi kjører forbi, er den gjemt i et tåkehav. Denne gangen var det klarvær og fin sikt.
Det er anleggsarbeid på området der utsikten er best. Det kan se ut som de skal lage et nytt utsiktspunkt. De har sperret av den øverste utsiktsplassen med autovern. Men jeg ville ta bilde! Mannen min, som er min privatsjåfør, skjønte at han måtte stoppe. Han stilte seg i en busslomme på sin side av veien, mens jeg krysset veien, sprang tilbake og klatret over sperringen. Der er det satt opp et skilt med bilde av fotoapparat, for å vise oss hvor beste utsiktsplass er. Men denne er altså sperret av, før den nye er åpnet! Sånt kan jo ikke jeg finne meg i!
Jeg fikk tatt bilde av Vøringsfossen med god vannføring. Så skulle jeg skynde meg tilbake til bilen, som altså stod i en busslomme. Jeg måtte klatre tilbake over sperringen. Der hektet jeg bakfoten i autovernet og datt framover i all min tyngde. Det er ikke morsomt for gamle damer å falle! Som i langsom kino opplevde jeg at foten min hang fast. Jeg var på vei framover, tyngdepunktet var på overkroppen, jeg hadde ikke sjans til å gjenopprette balansen og måtte bare ta det som kom. Det gjorde vondt!
Flaut! Pinlig! Og vondt! Jeg trengte litt tid til å summe meg og kreke meg opp.
- Håper ingen så meg! Heldigvis var det ingen andre der. Plassen var jo stengt av. Der ser jeg Tor åpner bildøren og kommer ut med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han var et stykke unna. Jeg hadde ikke kommet meg på beina enda. Jeg tok meg sammen, kom meg opp. Ingen biler på veien, krysse veien og skynde meg bort til bilen. Jeg prøvde å le. Men man blir jo litt irritert også. Vondt var det og. Skrubbsår på håndbak, albue og kne. Ja, ja. Ingen skade skjedd på klærne. Det er rart hvordan klær tåler mer enn huden.
Vel oppe på fjellet begynte det å verke i siden. Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde bristet eller brukket noen ribbein. Men det var ikke verre enn at jeg kunne nyte fjellet og den vakre naturen og ta mange bilder!
Her kommer noen:
 |
| Ustevatn |
Det er et mylder av planter i alle regnbuens farger rett utenfor hyttedøra.
Vannet var krystallklart.
Og lenger inne på fjellet fant vi sopp og lav og lyng.
Og utsikt:
Og selv om det ikke ble noen tindebestigning, kan man jo juble for å ha truffet uken med finest vær på lange tider, når man dro til fjells. Selv med brukket ribbein.
 |
| Foto: Tor Langeland |
Og først da jeg kom hjem begynte det å gjøre skikkelig vondt...
Alle andre fotografier: Jorun Roaldseth
P.S.
Etter diverse tilbakemeldinger om at jeg har gjort noe ulovlig eller farlig, må jeg få presisere. Jeg har ikke passert noen stoppskilt eller sperring ut mot stupet. Jeg gikk bare inn på det gamle utiktspunktet øverst i Måbødalen. Det er fremdeles sikret med en mur mot stupet, og fotosymbolet som viser det beste stedet for å ta bilde av fossen, er fremdeles på plass. Det var dit jeg gikk. Grunnen til at denne utsiktsplassen nå er stengt av med autovern mot veien, er at det arbeides med en ny plass like ved. Jeg antar at de har stengt av den gamle plassen før den nye er åpnet fordi mye biltrafikk og parkering på området kan komme i konflikt med anleggstrafikken på den nye plassen. Men det betyr ikke at det ikke er lov for en enslig fotgjenger å gå dit og ta bilde når det ikke er noen aktivitet på anleggsområdet. Jeg prøver jo å beskrive hendelsen med litt humor her!
Grunnen til at jeg falt, var at jeg skulle skynde meg tilbake over sperringen mot veien for at vi ikke skulle stå for lenge i busslomma. Og sjåføren satt i bilen for å kunne flytte den hvis det skulle komme en buss. Jeg falt altså i en romslig veikant, langt utenfor bilveien. Kun min egen klossethet å klandre her :)
For tretti år siden, 12. august 1993, møtte Tor og jeg opp på den norske ambassaden i Paris kl 12.00 for å bli viet.
Vi hadde ordnet nødvendige papirer før vi dro hjemmefra. Bare et vennepar som hadde skrevet under som forlovere, visste om planene. Til familiene sa vi bare at vi skulle på ferie.Vi kjørte bil ned gjennom Europa, overnattet på campingplasser, noen ganger i telt, noen ganger i hytter. Det ble en flott ferie med mange fine opplevelser.
Jeg tenkte at jeg kunne jo ikke ta med meg en kjole fra Bergen til Paris. Men jeg ante ikke hvor man kan kjøpe kjole i Paris. Jeg kjente ingen der den gangen og hadde aldri vært der før. Men jeg fant en rød draktkjole som jeg var fornøyd med, annengangs brud som jeg var. Tor stilte i mørk dress og sløyfe.
På ambassaden stod flere gifteklare par og ventet. God stemning og gratulasjoner etter hvert som parene kom ut fra kontoret som rette ektefolk. Etterpå fant vi et sted å spise.
I dag feirer vi hjemme. Vi er blitt 30 år eldre, men holder sammen i tykt og tynt og er uendelig takknemlige for å ha hverandre!
Første del av sommeren 2023 har gått fort. Jeg har ikke hatt tid til bloggen. Vi har hatt deilige dager med mye fint vær. I begynnelsen av juni ble det en tur til Lillehammer for å feire 50 års russejubileum.
 |
| Sigrid Undsets plass, Lillehammer. |
 | ||
| Jeg fikk bo i det koselige barndomshjemmet til klassevenninnen min, Kari, fra Fåberg. |
Vel hjemme igjen var det bursdagsfeiring, jobbing på hytta og besøk av barnebarn. Her kommer noen sommerbilder:
 | ||
| Blomster i bursdagsgave av barna. |
 |
| Besøk av en skjæreunge mellom blomstrende iris. |
 |
| Et pinnsvin har også besøkt oss flere ganger i sommer, men den gjemte seg mens barnebarna var på besøk. |
 | |
| På hytta blomstret rogna rikelig i år. Betyr det mye eller lite snø til vinteren? |
De siste dagene har det regnet og vi har hatt kraftig tordenvær. Det fikk meg til å tenke på en skummel opplevelse for 60 år siden:
Foto: Lynnedslag
TOREVÆR
Et skarpt lysglimt lyste opp hele rommet. I det samme kom et øredøvende brak som vekte alle på en gang. Det rista i huset. Vesla begynte å gråte. Jeg hoppa ut av senga og oppdaga at de andre allerede sto ute på golvet.
«Hva var det?» sa vi nesten i munnen på hverandre, Asbjørg, Kristin og jeg.
Vi hørte guttene ute i gangen. Vi sprang etter dem inn på mors og fars soverom. Begge var på beina. Far dro gardina til side og kikka ut. Nå var det helt stille og mørkt. En merkelig lyd ble sterkere og sterkere. Etter hvert hørte vi den bare som en brølende dur. Det var lyden av vann som fossa ned fra himmelen. Aldri hadde jeg opplevd et så kraftig regn. Det gjorde det umulig å se noe som helst.
«Det var nok lynet som slo ned», sa mor. Hun skalv litt i stemmen, syntes jeg. Vi så på hverandre gjennom mørket. Alle så litt redde og urolige ut. Ansikta våre var bleike i lynglimta.
«Det kommer ikke til å lyne så mye mer nå når det har begynt å regne så kraftig», beroliga far. Lynene lyste opp himmelen innimellom, men toreskralla hørtes lenger og lenger unna etter hvert. Vi telte sekundene fra lynglimt til toreskrall.
«Det er på vei bort fra oss», beroliga mor igjen.
«Gå og legg dere, unger, så skal far og jeg gå og se om alt er i orden i huset. Vi får se til dyra også».
Vi stod der litt, rett opp og ned på rommet til mor og far. Det var kaldt på golvet. Magnar snudde seg og gikk tilbake til gutterommet. Håret hans stod rett opp og øyelokka hang. Han ville bare sove videre. Vi jentene gikk også og la oss igjen. Tulla stod i senga da vi kom, hun greide ikke å klatre ut sjøl og ingen hadde tenkt på å ta henne opp.
Hun begynte å gråte igjen da hun så oss.
«Så, så, alt i orden. Legg deg til å sove igjen, vennen,» roa Asbjørg. Hun fikk Vesla til å legge seg ned igjen og bredde dyna over henne.
Det lukta svidd i huset. Lyn kunne være farlig, det visste vi godt. Det tok litt tid før vi fikk roa oss. Vi lå musestille i sengene våre og lytta etter mor og far. Vi hørte dem snakke sammen. De gikk ned trappa. Det gikk i ei dør nede.
Vesla sovna fort. Til slutt var det helt stille i huset igjen, bare regnet fortsatte å dundre løs på alt, både huset og marka og alt som var ute denne natta.
Neste morgen var mor alvorlig. Far var reist på arbeid. Det var skoleferie, så alle vi ungene var samla rundt frokostbordet samtidig. Mor satte seg ned ved bordet, hun også. Hun pleide ellers støtt å gå fram og tilbake og styre og stelle med noe.
«Tora slo ned i går», sa mor.
«Ja, det smalt jo noe forferdelig!» svarte Magnar.
«Ja, lynet slo ned i huset!» sa mor.
«Hæ, her i huset?!” Alle ungene måpte.
«Det er svimerker rundt inntakssikringen. Det er merker etter flammer i taket oppe, rett utenfor soverommene våre. Vi var mer enn heldige at det ikke ble brann her i natt!» Mor pekte opp mot taket.
Vi toga opp trappa etter hverandre og glante opp i taket. Svarte svimerker ut fra sikringen viste tydelige spor etter flammer som hadde slikka bortover taket og veggen. Dette kunne fort ha blitt til en brann. Huset kunne ha brent ned. Vi kunne ha brent inne alle sammen! Det gikk kaldt nedover ryggen på Jorun da hun skjønte hva som nesten hadde skjedd. De hadde vært i livsfare alle sammen i natt!
«Far og jeg oppdaga det ikke før vi stod opp i dag», sa mor. «Strømmen hadde gått i natt. Det var så mørkt. Far lyste med lommelykta, men vi merka ikke noe spesielt. Dyra var urolige, men uskadd. Far og jeg takka Gud for at han hadde beskytta oss og at vi var trygge etter det fryktelige toreværet. Vi la oss trygt til å sove igjen. Gud har sannelig holdt sin hånd over oss i natt.»
Mor sukka og tørka en tåre. Hun smilte mot oss med tårer i øynene. Vi klemte oss sammen rundt henne. Vi hadde vært i større fare enn vi ante i natt.
Nå var det heldigvis oppholdsvær.
Minnene om den skremmende natta sitter fremdeles i.
