Edvard Munch: Skrik.
Hun satt midt på fortauet i Bergen sentrum mens folk strømmet forbi henne. Hun ropte: "Kan ikke noen hjelpe meg?!"
Det var flere som stanset opp og så på henne. Jeg stanset også. Kanskje hun var syk.
En gang kom en mann sjanglende mot meg på gaten. Han sjanglet mer og mer, det var en god illustrasjon på at han hadde en karusell i hodet. Til slutt falt han like foran meg. Flere mennesker kom til. Han virket ikke beruset. En ung mann ringte ambulanse og vi ventet til den kom. Mannen kunne nesten ikke snakke. Vi fortalte ambulansefolkene hva vi hadde observert av mannen. Jeg tror han hadde fått et hjerneslag.
Men nå var det en ung kvinne som satt midt på fortauet med et par bæreposer rundt seg. Hun virket ruset og snakket utydelig og usammenhengende. De fleste gikk.
Hun ville fortelle meg historien sin, da hun skjønte at jeg var villig til å høre hva hun bad om hjelp med. Hun hadde blitt slått av en eller flere menn. Hun gikk på subutex. Hun hadde vært heldig å få en kommunal leilighet, men mange av naboene hennes ruset seg. Hun ønsket seg bare fred.
Hun unnskyldte stadig vekk at hun snakket så utydelig.
Hun hadde vondt i munnen. Hun hadde nettopp fått tannprotese fordi alle tennene hennes var slått ut.
Alt dette fortalte hun i en sammenhengende strøm av ord. Utydelige ord. Setningene kom oppå hverandre. Hun gjentok seg selv.
Til slutt måtte jeg spørre: "Men nå sitter du her på gaten og ber om hjelp. Hva kan jeg hjelpe deg med akkurat nå?"
Jo, det var dette om hun kunne få hjelp med penger så hun kanskje kunne få sove et rolig sted i natt.
NAV forstod ikke at hun måtte ha fred fra naboene sine.
Jeg hadde ingen kontanter, men lovet henne at jeg skulle finne en minibank og komme tilbake til henne.
Jeg kom tilbake. Hun satt der framdeles. Nå var det en annen dame som forsøkte å trøste og oppmuntre henne.
Sammen prøvde vi å gi henne råd om hvor hun kunne få hjelp. Vi anbefalte kafé Magdalena som drives av Bymisjonen, eller Sraxhuset.
Hun fikk 200 kr av meg, en sjokolade og et klapp på kinnet.
Jeg sitter her med en vemmelig smak i munnen.
Jeg opptrådte ikke akkurat som Den Barmhjertige Samaritan.
Jeg opptrådte ikke akkurat som Den Barmhjertige Samaritan.
Helt ærlig: Hva hadde DU gjort?