KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

fredag 30. oktober 2020

SYKLUBB, BUNADSSØM OG EKTE PRØVEKLUTER

 


Døtrene mine, en svigersønn og jeg har startet syklubb. 

Vi har som mål å brodere Gudbrandsdalens festbunad til barnebarnet mitt som skal konfirmeres våren 2022. Min mor broderte mange slike til barnebarna sine. Mor døde i 2017. Nå må jeg ta opp arven, og døtrene mine og den ene svigersønnen har sagt seg villige til å hjelpe til. Dette blir et spennende prosjekt. 

Foreløpig øver vi oss på noen prøvekluter.


Det er veldig mye broderi på denne bunaden, så det er bare å sette i gang. 

Nederst på skjørtet er en blomsterbord og hele skjørtet er overstrødd med blomster.


Det er veldig viktig at ryggen blir fint brodert. Den er jo veldig synlig. Rutemønsteret inni blomstene her er sydd med gulltråd.


Alle bildene her er tatt av bunaden som mor broderte til min datters konfirmasjon

Gudbrandsdalens festbunad slik Husfliden viser den.

onsdag 21. oktober 2020

"ER MOR DØD" FOR EN HISTORIE!

 


Vigdis Hjort ble beskyldt for å blottstille familien sin i boken Arv og miljø som kom ut for noen år siden. I den boken var det beskyldninger mot faren som dominerte. Det ble mye oppstyr. Søsteren skrev en "motbok". 

Hvordan leser vi romaner? 

I denne nye boken, kommer Vigdis Hjort med tanker som kan ses som et apropos til diskusjonen om romaner skal leses som avsløringer av virkelige mennesker: 

På s. 270 skriver hun, bl. a. : "Kunstneren forholder seg ikke til virkeligheten som sådan, men til det som er kunstnerisk interessant...

Verkets forhold til virkeligheten er uinteressant, verkets forhold til sannheten avgjørende, verkets sannhetsverdi ligger ikke i dets forhold til den såkalte virkeligheten, men i den virkning det har på tilskueren." 

I årets bok, Er mor død, skriver Vigdis Hjort om en kvinne, Johanna, som har et mildt sagt problematisk forhold til sin mor. Hovedpersonen fulgte foreldrenes og omgangskretsens forventninger og giftet seg med en advokat. Det var da hun skilte seg fra ham, ble billedkunstner og flyttet utenlands med en kunstner at problemene tilsynelatende begynte. 

Nå er kunstnermannen død og Johanna har flyttet hjem igjen til barndomsbyen der moren og søsteren fremdeles bor. Faren døde mens Johanna bodde i utlandet, og Johanna kom ikke i begravelsen.

Tilbake i hjembyen stiller Johanna ut malerier av mor og barn. Moren oppfatter bildene som direkte anklager mot henne som mor, uten at hun har vært tilstede på utstillingen eller vil snakke med datteren om kunsten hennes.

Lever mor? Ingen brev, meldinger eller telefoner fra Johanna til moren blir besvart. Gjennom tilbakeblikk får vi vite, i små glimt, ting som har skjedd og som har vanskeliggjort forholdet mellom moren og eldstedatteren. 

Hvorfor gikk moren alltid i langermede bluser og kjoler?

Har datteren avslørt såre, vonde hendelser i morens liv, som hun nå ikke orker se tilbake på. Er morens avvisning av datteren et forsøk på å fortrenge disse uutholdelige minnene?

Jeg liker måten Vigdis Hjort skriver på. Hun veksler mellom her og nå og der og da. Noen av boksidene har små, korte, filosoferende tankespinn på bare noen linjer. Som på s. 290:  

" Virkelighetens mor, opplevelsen av den enkelte konkrete mor er vevet sammen med myten mor, stakkars mor og mødrene og jeg selv som bærer mytens kors."

Vi forstår at det kommer mer, så vi må hele tiden lese videre. Vi blir tatt med tilbake til hendelser i barndommen, og videre i datterens mer og mer desperate forsøk på å få kontakt med sin mor. Får hun kontakt med moren til slutt? Blir det en "happy ending"?

 

 Et annet leseprosjekt jeg har hatt i hele sommer er Beate Grimsruds nyeste bok: Jeg foreslår at vi våkner. Den går det mye tregere å lese. Den handler om en kvinne med brystkreft. Hvordan går det med henne? Det er så mye utenomsnakk og så mye annet som skjer (og som jeg ikke syns er særlig interessant) mellom hver gang vi får vite hvordan sykdommen utvikler seg, at jeg har lagt den boken fra meg en stund nå. 

Men jeg har planer om å lese den ferdig en gang ...


lørdag 10. oktober 2020

BRILLER, FRA FLAUT TIL FLOTT

 


 Jeg gikk i 7. klasse på folkeskolen. Vi stod bakerst i skolekjøkkenet og pratet. Det var friminutt, men siden vi laget mat, trengte vi ikke gå ut. Derfor stod vi der og bare snakket og slappet av litt. På tavla, lengst framme i rommet, hadde frøken skrevet opp ingrediensene vi trengte og oppskriften på det vi skulle begynne å lage etter friminuttet. Klassekameratene mine begynte å diskutere oppskriften. Jeg ble forvirret. Var det sånn at alle de andre så hva som stod på tavla? For meg var det umulig å lese det på så langt hold.

Jeg spurte den ene etter den andre: "Greier du å lese det som står på tavla?" Ja, det var ikke vanskelig å se hva som stod der.

Hmmm...

Hoelsjordet kalte vi realskolen jeg begynte på året etter. Jeg fikk nye klassevenninner. Når jeg kom inn på skolegården om morgenene, var det umulig for meg å finne dem. Alle var uklare skygger. "Jorun, vi er her! Få deg briller!" ropte de til meg. Så flaut! 

Min faste plass ble av nødvendige årsaker på fremste rad. Av og til måtte jeg svelge stoltheten og spørre læreren hva som stod på tavla.

En dag hadde ikke læreren gjort hjemmeleksa si. Han hadde ikke fått stensilert opp matteprøva vår. Kanskje var stensilmaskina i ustand. Oppgavene var laget, så han skrev dem opp på tavla. Hele tavla ble fylt med matteoppgaver som vi skulle besvare. Skriften var liten. Det var umulig for meg å lese den! Jeg rakte opp handa: "Jeg ser ikke!" Det endte med at jeg måtte flytte pulten helt fram til tavla for å kunne se. Flaut, flaut flaut! 

Ja, så flaut syntes jeg det var, at jeg fortalte hjemme at jeg så dårlig på skolen. Det var ikke annet å gjøre enn å få testet synet sitt. Det endte som det måtte - med briller. 

 


Til å begynne med brukte jeg dem bare i timene på skolen, men etterhvert som det ble vanskeligere å finne vennene mine ute på skoleplassen, ble brillene sittende på nesen hele dagen.

Jeg har brukt mange forskjellige briller opp gjennom årene. Briller er jo en smart oppfinnelse. Ettersom jeg blir eldre, tenker jeg på briller som et smykke midt i ansiktet. De kan ta oppmerksomheten bort fra rynker, leverflekker og ekstra kilo. Se på meg, har jeg ikke tøffe briller!? Så nå bærer jeg mine briller med stolthet!

Her er noen av brillene jeg har hatt god nytte av de siste årene:




 

De siste årene har jeg brukt glass som blir mørke i sollys. Det er mindre anstrengende for øynene. Detter er mitt siste brillefunn: