Privat foto
For 20 år siden i dag, møtte Tor og jeg opp på Den Norske Ambassaden i Paris.
Der var det mange par som stod i kø for å gifte seg, og vi ble viet i den rekkefølge vi hadde meldt oss da vi kom.
Det øverste bildet her tok vi med selvutløser på hotellet før vi gikk.
Jeg var en typisk annengangsbrud, og hadde ikke planlagt så mye på forhånd. Tor og jeg reiste for å gifte oss uten at andre enn forloverne, som hadde skrevet under på papirene før vi dro, visste noe om planene våre.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne dra til Paris med en kjole fra Norge, så det ble en leting på måfå i storbyen for å finne kjole. Jeg var godt fornøyd med den røde draktkjolen jeg fant. Brudebuketten kjøpte vi på en blomsterbutikk vi lette opp samme dag.
Privat foto
Her skriver vi under papirene etter at vi er blitt mann og kone.
Det var en fin og høytidelig vielse i ambassaden, enkelt og stilig.
Jeg kan anbefale andre som vil gifte seg enkelt, å gjøre det på samme måte.
Vi kjørte bil gjennom Europa og fikk dermed vielse og bryllupsreise i ett.
Tenk at det er 20 år siden allerede!
Når det gjelder saken med Familien som jeg skrev om i forrige innlegg, har de møtt meg med en arroganse og uvilje som skuffer meg stort! Det hele var en glipp, dermed mener de seg ferdig med saken.
Hvor vanskelig kan det være å innrømme at man har gjort en feil, be om unnskyldning, rette opp så godt man kan ved å trykke en rettelse i bladet, og kanskje sende meg en blomt som plaster på såret?!
Nå ser det ut som jeg må gå veien om kunstnerorganisasjonen min for å kreve min rett.
Det burde vært unødvendig når jeg i utgangspunktet var så imøtekommende mot dem. Trist sak!