KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

onsdag 8. oktober 2014

POTETFERIE



"Unna unger! Nå kjæm Svarten!" ropte de voksne. Svarten kom i fin fart mellom potetfårene med opptakeren bak seg. Den kastet en sky av jord og poteter bortover jordet. Det gjaldt å ikke bli truffet, men også å være raskt frampå med det samme han var forbi for å plukke opp alle potetene før han kom tilbake i neste får.

De potetene vi ikke rakk å plukke før Svarten brøytet opp neste får, risikerte vi at han tråkket istykker.


Potetplukking var tungt for ryggen.

På småbruket hvor jeg vokste opp, kom naboene og hjalp til. 
Folk gikk på omgang til brukene i bygda til alle hadde fått opp potetene. Hesten eller hestene gikk også på omgang. 
Jeg husker bare at vi brukte Svarten, åkeren vår var ikke så stor. 
Det var liv og røre i onnene på småbruket. Folk lå strødd i middagskvilen. Med en busserull eller genser til hodepute, lå de og hvilte utover marka, oppå låvebrua og på kjøkkengolvet. Det var behov for å strekke på ryggen for både store og små.


Alle var med på potetåkeren, små og store.



Her ser vi tydelig "gaflene" som er festet på et hjul som går rundt og kaster jord og poteter bortover jordet når hesten går framover.

I min barndom og ungdom hadde vi ikke høstferie. 
Vi hadde "potetferie". Det var bruk for alle arbeidsføre i alle aldere for å få potetene i hus i potetonna.
Denne uka er det høstferie her i Bergen. Østlandet gjorde seg ferdig forrige uke. Men hvor mange er det som har plukket poteter i ferien?


Alle bildene er hentet fra Digitalt Museum

7 kommentarer:

Unknown sa...

Kjenner igjen beskrivelsen av potetopptaking, bortsett fra at når jeg var unge så var det en Gråtass som dro opptageren. Men det var samme system, potetene for avgårde bak traktoren. Sa da jeg var barn (født 1971) hadde vi også Pottitferie, som vi sier her. Tjente litt penger på det og var stolt av å kunne kjøpe meg noe sjøl husker jeg.
Høsthilsen fra Marit

Refleksjon på livsvegen sa...

Minner strøymer på.
Det var ein gong..
Takk for flotte glimt :-)

toves sammensurium sa...

Å så koslig innlegg!!!!
Jeg har nok sluppet lettvint unna når det gjelder poteter,vi hadde en liten åker da jeg var barn men det var han far sjøl som ordnet med den.Men ordet potetferie er jeg kjent med,og så levende som du beskriver det kan jeg bare forestille meg det.Dette med dugnadsånden og å stille opp for hverandre - det finnes enda men skulle så gjerne sett enda mer til det! VI har noe å lære!!!
Takk for koslig lesning og bilder!
TOveklem .)

amo sin blogg sa...

Fint og interressant innlegg !
Du skriv så levande .
Det er nok ikkje mange barn og unge som er med på potetopptaking i våre dagar.
På vårt vesle gardsbruk brukte me ikkje hest, men hakka opp kvart potetkål med hakkegrev.
Eg gløymer aldri kor vondt det var i ryggen etter nokre timar i åkeren.
Det er bra at tidene er endra !

Fine haustdagar til deg !

helle sa...

Næsten som om det er 100 år siden...

Det fysiske slid var hårdt, men uden hjælp fra dyr og mennesker gik det jo aldrig. Det var man gode til fordi det var nødvendigt for alle at man arbejdede sammen.

Så fiiine hattedamer i headeren!

God weekend
klem Helle

KKvinneblogger sa...

Ja, det kan vel virke som det er 100 år siden! :)
Bildene er gamle, men ikke 100 år. Og det jeg forteller om er fra rundt 1960.
De større gårdene hadde nok traktor på den tida også, og da jeg ble eldre tjente jeg mine første penger på potetplukking på en storgård i ei større bygd nettopp i potetferien.

Eldhuset sa...

Så spennende å lese og se bildene:) Det er sprøtt hvor annerledes alt var bare for noen tiår siden. Det høres jo så nostalgisk ut, synes jeg. Men jeg skjønner jo at det må ha vært et slit også. Men så tror jeg det samholdet som var da er noe vi har mistet med rikdommen..