Snøen har kommet og gått mange ganger allerede denne vinteren i Bergen. Akkurat nå er det hvitt og lyst og fint ute.
Vintrene var alltid kalde, lange og snørike i min barndoms dal. Snøen lå hele vinteren og forsvant ikke før langt ut i mai.
Ovenfor småbruket der vi bodde, var det en bakke. Der kunne vi renne på ski når snøen hadde lagt seg. Jeg var ikke flink til å gå på ski. Jeg var i det hele tatt klønete fysisk. Men jeg ville være med i skibakken. Jeg ville prøve å gjøre det de store gjorde.
Storebroren min og vennene hans bygde skihopp midt i bakken. De suste utfor i full fart, hoppa og datt, gaula og ropte, skratta og skrålte. Det var moro i skibakken.
De store gikk fiskebein oppover bakken. Søstrene mine prøvde seg på slalåm ned bakken. De svingte så lett på skiene i løssnøen.
Jeg tenkte at jeg måtte komme meg opp, jeg også. Men skiene glei bare bakover. Jeg datt på kne, kravla meg opp og datt igjen. Men så så jeg at guttene trakka unnarennet i hoppbakken. Der skulle det være hardtrakka snø. De stilte seg på tvers av bakken og trakka med skiene tett i tett. Jeg fant ut at hvis jeg gjorde det samme, kunne jeg komme meg opp bakken, jeg også. Jeg tråkka med lengre avstand mellom skiene og støtta meg på stavene. Da glei jeg ikke bakover. Det gikk sakte, men sikkert oppover. Til slutt var jeg på toppen av bakken. Jeg pusta ut. Det var fin utsikt fra toppen. Jeg så utover grankledde åser, den ene bak den andre. Verden var stor her oppe fra.
Jeg snudde meg og så nedover bakken. Så høyt oppe jeg var! Jeg hadde bare lekt i bunnen av bakken før. Hvordan skulle jeg komme meg ned hele bakken igjen uten å dette og slå meg halvt forderva? Jeg turte ikke å sette rett utfor. Jeg prøvde meg litt på skrå. Kanskje jeg kunne få til litt slalåmsvinger, slik som søstrene mine? Plutselig sklei skiene mine fortere enn meg og jeg landa på rompa. Jeg holdt på å kollidere med en gutt i ovarennet i hoppbakken. «Unna vei!» ropte flere av guttene. Jeg kom meg opp og fikk snudd skiene den andre veien. Nå sklei jeg rett inn i noen granbusker på sida av bakken. Jeg baska meg opp på skiene igjen og stod og støtta meg på skistavene. Jeg hadde ikke kommet mer enn et lite stykke ned bakken. Ned igjen måtte jeg, jo.
Jeg bestemte meg for at den beste og tryggeste måten var å sette meg helt ned på skiene og ake på dem. Huj hvor det gikk. Snøen spruta i ansiktet på meg. Men dette hadde jeg jo ikke kontroll over i det hele tatt! Jeg ble redd. Hjertet banka hardt og fort. Jeg prøvde å bremse med hendene. Endelig kunne jeg senke farta og fikk litt kontroll på nedfarten. Vel nede pusta jeg letta ut. Jeg bestemte meg for å holde meg til nederste del av bakken. Jeg akte litt på skiene og litt på rompa. Det var artig å leke i snøen, men store utforbakker, det var farlig.
 |
| Foto: Olav Taraldslien, Telemark Museum |
Men snø, ja det elsker jeg!
 |
.JPG)
6 kommentarer:
Det du beskriver kunne jeg også ha skrevet om meg selv. Jeg hatet å gå på ski i skolesammengeng. Jeg ble også halt med på ski hver helg i alle mine barndomsår av mine foreldre, og som deg så var jeg ei kløne på ski. Det var bare et langt mareritt. Jeg gruet meg også fryktelig til disse skoleskiturene at jeg ble fysisk sjuk. Det ser jeg tilbake på med gru. Det er godt å vite at jeg ikke var alene om å ha det sånn.
Når mine barn ikke ville være med på skoleskiturer lot jeg de få slippe. En sånn traumatisk tvang på barneskolen har ikke ikke noe fornuftig for seg.
Så fi historie. Jeg likte å gå på ski som barn og hadde det gøy med både å stå i bratte bakker og leke med gutta i små hoppbakker. Jeg var med i flere skirenn og fikk pokaler(ja, hvor er nå de, nå?.
Som godt voksen er det ikke så ofte jeg er i på ski, og bare bort over ski, takk. Jeg burde bli bedre på å komme meg på ski, for det er egentlig herlig å gå i skogen :)
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den historien! Skolen skulle ha skidag, men jeg kom meg aldri opp den første bakken, skia bare skled bakover. Tilslutt fikk jeg lov til å gå tilbake til skolen og være der, og full tilgang til bokskapet som sto bakerst i klasserommet. Jeg var glad i å lese så det ble en veldig god dag for meg, jeg kosa meg i mitt eget selskap med bøkene :) Ellers var jeg glad i å gå på ski, vi gikk på ski til skolen når det var snø. Men det var ingen store bakker på veien. Vi skrev opp hvor langt vi gikk og var med i en landsomfattende skole-ski konkurranse. Som voksen er jeg veldig glad i å gå bortover på ski, noen vintre har et vann i nærheten hatt fine skiløyper kjørt opp på isen. Men i år har det veksla mellom snø og kaldt, og regn og mildt, så det har ikke rukket å bli noe greie på skiføret.
Jeg var heller ikke glad i å gå på ski som barn/ungdom. Men så møtte jeg min mann som elsket det. Den første julegaven fra han var ski. For meg en fryktelig gave, men det kunne jeg jo ikke si. Men vi gikk noen turer, og etter hvert ble jeg glad i det. Gikk fine turer. Og da vi kjøpte hytta på Ringebu, ble det utrolig mange flotte skiturer med barn og barnebarn.
Hilsen Tove/fargeneforteller. PS. Ta en titt på den flotte sangboka på min blogg. Den er fantastisk!
Jeg er veldig glad i å være ute på ski. Som barn fikk jeg ski som var altfor store og tunge og til å vokse i. Som oftest gikk vi ikke langt, men holdt oss i bakkene på jordene. Tråkka opp og rennte ned. Det er vel det som kalles skileik nå til dags. Etterhvert hoppa vi også litt, men det var mest for gutter da. Men skigleden har holdt seg, og jeg nyter hver eneste tur, kort eller lang.
Artig beskrivelse fra gamle dager! Lett gjenkjennelig alt i hop!
Klem Ingunn
Hvilke vakre minner... en hjerteklem til deg.
Jeg har alltid elsket snø og vi har ikke så mye av det her. Derfor liker jeg det spesielt godt når han er der.
Det er flott å gå på ski gjennom skogen eller på tvers av store jorder og enger... Jeg elsker det. Og det beste er selvsagt en god langrennsløype i solskinnet :-)
Det er fantastisk at du har funnet rytmen din på ski. Nyt.
Klem av Viola
Legg inn en kommentar