KVINNEDAGEN

 

Tegning: Jorun Roaldseth

 

I går feiret vi den internasjonale kvinnedagen. Vi takker dem som har gått foran og banet vei for oss. I mine vel 70 år, er kvinnesak og likestilling stadig blitt bedre her i landet. Kvinner har fått mulighet til å utdanne seg til hva de ønsker, jenter kan få drømmeme sine oppfylt.

Men når vi ser hva som samtidig foregår ute i verden og det som foregår her i vårt lille land, må vi spørre oss om synet på kvinner er blitt bedre. Skal kvinner underordne seg mannen, skal kvinner finne seg i vold og sjikane? Hva "koster" kjærlighet? Hva er et likeverdig forhold? Jeg blir bekymret for dagens unge jenter når jeg følger en viss rettsak.

For noen år siden leste jeg den interessante boken "Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde".   Anbefales!

 Og i lang tid nå har vi fulgt avsløringer av folk i inn- og utland som knyttet seg til en "edderkopp" som utnyttet og misbrukte unge kvinner. Gjorde de det bare for å sole seg i glansen av makt og for å være med i "klubben"?

Tegning: Borghild Rud

 

Her kommer en tekst jeg skrev for noen år siden, basert på egne opplevelser. Mange jenter har opplevd lignende og mye verre ting enn dette. Hvorfor?

GROMJENTE?

–  Du er gromjenta mi, du, sier han og strekker de lange, hårete armene ut etter Jorun. Jorun stivner. I hodet sitt vil hun springe over kjøkkengolvet, ut i gangen, åpne gangdøra, løpe over gårdsplassen, over veien og inn i skogen. Hun vil ta snarveien gjennom skogen, opp bakkene og helt hjem så fort at han ikke når henne igjen.

Men føttene hennes rører seg ikke. De står helt stille. Øynene hennes stirrer ned i golvet. De brunmalte golvplankene blir utydelige og hun ser dem nesten ikke lenger. Hun håper hun plutselig skal bli usynlig selv også. Kanskje, hvis hun ikke ser på han vil ikke han se henne lenger, heller. Hun står som frosset, ser ned, kjenner de store nevene hans gripe rundt hennes tynne armer og trekke henne inntil seg. Hun prøver å stritte imot. Så kjenner hun ingen ting. Kroppen hennes er liksom borte.

– Kom hit, da, jenta mi, sier han. - Du er jenta mi du, vet du, sier han. Han tar tak rundt livet hennes og løfter henne opp på fanget sitt.

– Jeg vil ikke, sier Jorun, hun hører nesten ikke sin egen stemme. Den er inni henne et sted, men han hører ikke på henne.

– Kom da, skal du få en godkjake, sier han og skrubber det stikkende kinnet sitt mot hennes mjuke.

– Nei, sier Jorun, hun tror i hvert fall at hun sier det. Det er det hun mener.

– Nei! Hun vrir seg på fanget hans, prøver å komme seg løs. Beina hennes spreller. Hun sparker han på leggene. Hun får ikke brukt armene sine, for han holder de store, lange armene sine hardt rundt armene og kroppen hennes. Han griper fastere rundt henne jo mer hun spreller, og skrubber mer med kinnet sitt mot hennes. Skjeggstubbene stikker henne i ansiktet. Hun vrir ansiktet sitt bort fra han. Han lukter tobakk og svette. Nå er leppene hans i håret hennes.

 – Nei! sier hun igjen. Hører han ikke?

– Jenta mi, jenta mi, ikke vær så vrang, da! sier han og klemmer henne inn til seg.

Gamle Maren, mor hans, sitter i gyngestolen ved ovnen og ser på dem og småler.

– Så, så, Kolbjørn, sier hun, men så snur hun seg vekk, ser på Marit og rister på hodet.

Marit er kona til Kolbjørn og mor til Mari. Hun står ved ovnen og steker blodpudding.

– Nok, nå! sier Marit og ser på mannen sin.

– La nå jentungen får være i fred! sier hun.

Kolbjørn slipper endelig taket i Jorun.

– Du må ikke være så sint, vesla! sier han og flirer.  Jorun glir fort ned fra fanget hans og smetter lynraskt bort til døra ut til gangen. Men hun kan ikke gå hjem før storesøster Rut er ferdig å leke med Mari. Rut har lovet å passe på veslesøstera si i dag. Da må Jorun være med henne hele dagen. Mor er ikke hjemme i dag og Jorun er for lita til å være hjemme aleine.

– Gå inn til Mari og Rut, du, sier Marit. Hun nikker med hodet mot døra der Rut og Mari er. De forsvant inn på rommet til Mari så snart Rut og Jorun kom. Kolbjørn hadde vært ute med de lange armene sine etter Jorun før hun fikk kommet seg forbi han og inn på rommet sammen med de større jentene. Sånn er det hver gang. Jorun sier at hun ikke vil til Mari når Rut skal passe henne. Men Mari er bestevenninna til Rut, og Rut vil til Mari. Jorun må bli med. Men hun kommer aldri forbi Kolbjørn. Kolbjørn sitter støtt der på kjøkkenet og venter på henne.

Jorun kommer seg bort til døra og kikker inn på rommet til Mari. Rut sitter sammen med Mari i senga og leser i et blad.

– Hei, hvor ble det av deg? sier Rut litt irritert. Hun er ikke så glad for at hun må drasse på veslesøstera si over alt.

– Har du lyst å se i et Donald-blad? spør Mari. Hun har en hel stabel med blader på et bord under vinduet.

 – Vi leser "Romantikk", sier Mari, og begge jentene kniser.

– «Han tok henne i sine sterke armer og trykket henne inn til seg. Hun ble rød og varm og verden rundt dem forsvant», leser Mari høyt, og både Rut og Mari spruter ut i latter.