KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

tirsdag 20. august 2024

FIRE BRØDRE HAR JEG HATT

Sommeren har gått. Jeg skulle ha blogget om sommeren. Om slektstreff og familiebesøk. 

Om 70 årsfeiring, bunadsbrodering og kunstopplevelser. 

Men det har stoppet opp for meg.

I stedet må jeg skrive om brødrene mine. 

Fire brødre har jeg hatt. Nå har jeg bare en igjen. Han heter Toralf og er en skatt. Men de brødrene jeg har mistet var også skatter.

John Kåre som konfirmant i 1956

John Kåre ble født i 1942 og var sønn av Tor og Gudrun. Tor og Gudrun ble aldri et par. Vår felles far, Tor, var 19 år. Gudrun var 21. John Kåre vokste opp hos sin mor sammen med hennes foreldre i hennes barndomshjem. 

Vi som ble Tors barn i ekteskapet med Anna, visste ikke om eldstebroren vår før på fars dødsleie i 1991.  Da hadde kreften allerede tatt tak i broren vår. Heldigvis var han frisk lenge nok til at vi fikk møtes og bli kjent med hverandre. Han døde i 2006, bare 64 år gammel.

Men eldstebroren vår og yngstebroren vår møttes aldri. 

Yngstebroren vår, Johan, hadde fylt 66 år i går, hvis han hadde fått leve. Han ble født i 1958 og døde allerede i 1980. Han hadde en medfødt sykdom.

På trappa i vår barndoms dal. Johan greide ikke sitte stille for fotografen. Jeg sitter skjult bak han mellom søskena mine.
Lærerinna vår på Saksheim skule, Margit Hagen t.v.

 I 1960 døde farfaren vår, og fars mor, som vi kalte Besta, ble enke. Da reiste hun rundt og besøkte alle de åtte barna sine. 

På bildet over er lærerinna vår, Margit Hagen på besøk. Hun står helt t.v. Jeg sitter foran henne, ved siden av mor med lillesøster, Anne-Toril på fanget. Videre Besta, Karen, med lillebror, Johan, på fanget. Toralf bøyer hodet ved siden av Kristin. Bak mor, storebror Magnar, far og storesøster Asbjørg.


Her står storebror Magnar og lillebror Johan sammen med hesten "Brona" på småbruket hvor vi bodde de første barneåra. 

Nå er begge borte. Vi skulle feire Magnar sin 75 årsdag i sommer. Men da var han ikke blant oss levende lenger.

Diktet "Vi er sju"  leste vår søster i Magnar sin begravelse. Vi var sju søsken som vokste opp sammen, uvitende om eldstebroren vår. 

Nå hviler storebror og lillebror i samme grav på kirkegården ved Lillehammer kirke. 

Alle brødrene er elsket og savnet.




5 kommentarer:

Marit sa...

Ja, tiden går så fort. Så trist da! Det er jo helt fryktelig når folk død i så ung alder. Det er godt at du har mange gode minner om dem da.

Kleppanrova.com sa...

Det er trist når søsken fall bort, og det blir mange tanker som dukker opp av minner og historier. Så rart at dere ikke fikk vite om farens sønn, før seint i livet. Slik skulle kanskje holdes hemmelig?? Hyggelig at du kommer inn i blogg-verden igjen, jeg har ikke vært så veldig aktiv selv, har tusen andre ting jeg driver med.

KKvinneblogger sa...

Det er trist å tenke på at det i visse miljøer var en så stor skam å få barn utenfor ekteskap at det måtte holdes skjult for enhver pris! Og prisen var høy!

Bundingen sa...

Jeg ble helt satt ut da jeg leste innlegget ditt i går. Jeg måtte "sove" på det. Det er nok mange som har opplevd å få greie på "hemmeligheter" i seineste laget. Vi får prøve å forstå det ut fra den tida folk levde i. Tror ordet "skam" tok altfor mye plass i folks liv. Slik er det heldigvis bedre nå, men mye henger dessverre igjen. Takk for at du delte din historie. Den gjorde noe med meg.

Riktig god helg fra Ingunn

Marit Johanne sa...

Jeg har ikke sett dette før nå. Så fint du skriver om brødrene dine, og tenk at du hadde en bror som ble holdt "hemmelig".