EN VELDIG SØRGELIG OG RØRENDE HISTORIE

 

Blåmeis. Foto: Eli Brager, Flickr.com CC BY-NC-ND 2.

Vi har besøk av veldig mange vakre fugler på fuglebrettet og i hagen. Flere vakre blåmeiser har vært trofaste gjester i hele vinter. Men i går skjedde noe veldig trist og rørende.

Det satt en blåmeis på rekkverket utenfor hagedøren med ryggen mot matfatet og kikket liksom inn på meg. Jeg hadde hørt et lite dunk tidligere, men tenkte ikke mer over det.

"Hei, lille venn! Sitter du der?" sa jeg da jeg så den lille fuglen. Så la jeg merke til at den så liksom ned foran seg. Jeg gikk nærmere vinduet i døren. Der, rett nedenfor hagedøren lå det en blåmeis på ryggen med føttene trukket opp under seg. 

"Å, nei!" tenkte jeg og ropte på mannen i huset som satt på hjemmekontoret. Han hentet litt papir og løftet den skadde fuglen opp. Vi så at den hadde blod på nebbet. Vi bestemte oss for å ta den inn for å se om det var liv i den. Vi ville ikke at den skulle bli mat for kattene som lusker i hagen. Det rørende var at fru Blåmeis stadig kom tilbake for å se etter maken sin.

Men tiden gikk og fuglen rørte ikke på seg. Den reagerte ikke da jeg skvettet litt vann på den heller. Vi måtte innse at det ikke var noe håp for den.

Dermed ble det en liten begravelse her i går for å feire den vakre fuglens liv og sørge sammen med maken. Vi fant et fint sted i hagen og spadde opp en liten grav.

Mannen i huset spikret et kors. Og vi fant en passende salme som vi spilte av så enken også kunne høre den. Litle fuglen framført av en pur ung Arve Moen Bergset.

Minneord over en blåmeis:

Kjære lille, skjønne Meisemann. Takk for all glede du har gitt oss med ditt blotte nærvær i hagen vår! Takk for at du valgte å besøke akkurat oss! Og unnskyld at vinduet vårt kunne se ut som en åpning du kunne fly gjennom! Du fikk en ond og brå død og det er vi lei oss for! Kona di sørger over deg. Det gjør vi også. Vi minnes deg med kjærlighet og vil huske deg lenge. Hvil i fred!

TAKK MOR

Kjære venner. 
Jeg lovte dere en fortsettelse på kongelige brudekjoler. 
Her kommer en annen historie.

Vi er seks gjenlevende søsken, alle i 50 - 60 årene. Vi er spredt rundt i inn og utland. Det trygge holdepunktet for oss alle var Mor. Hun har alltid vært der. Vi har alltid kunnet komme til henne.

Nå er hun borte. Hun sovnet stille inn mens vi var på besøk hos henne i høstferien.
Hun hadde hilst på sitt nyeste oldebarn, mitt barnebarn, Rima, og hold henne i fanget lenge, lenge, for få uker siden.
Nå var det ingen flere oldebarn på vei, ingen brylluper planlagt, de i familien som har vært syke, gikk det bedre med, nå kunne Mor få hvile. 

Vi sitter tilbake med uendelig takknemlighet. Og selvfølgelig sorg og savn. Som morløse barn føler vi oss, selv i vår alder.

Dette er det siste bildet som ble tatt av Mor. 
Min mann tok det av Mor og meg for å vise at vi var vel framme hos henne. Vi sendte det som melding til de andre søskena. 
Dette var lørdag 7. oktober. Mandag 9. oktober om formiddagen sovnet hun stille inn. Hun ble 93 år gammel.
Mor etterlater seg 6 barn, 11 barnebarn og 9 oldebarn.

På sløyfen til bårebuketten fra barn og svigerbarn står det:
Du omsluttet oss med din kjærlighet. Du gav oss av ditt livsmot. Takk.

Fra barnebarn og oldebarn står det:
Takk for at du var et levende forbilde for oss.

Fredag 20. oktober kl 12.30 blir det begravelse i Lillehammer kirke. 

Jeg skrev om Mor da hun fylte 90 år her