KNALL OG FALL OG FARGER I FJELLET

 

"En sommer er over" sang Kirst Sparboe i radioen i ukesvis på denne tiden i min ungdom. Men vepsen lever fortsatt. 

Vi tok en uke på Ustaoset i begynnelsen av september. En deilig måte å møte høsten på!

På vei opp på Hardangervidda fra vestsiden, kjører vi Måbødalen. På toppen kaster den mektige Vøringsfossen seg utfor stupet. Ofte, når vi kjører forbi, er den gjemt i et tåkehav. Denne gangen var det klarvær og fin sikt. 

 Det er anleggsarbeid på området der utsikten er best. Det kan se ut som de skal lage et nytt utsiktspunkt. De har sperret av den øverste utsiktsplassen med autovern. Men jeg ville ta bilde! Mannen min, som er min privatsjåfør, skjønte at han måtte stoppe. Han stilte seg i en busslomme på sin side av veien, mens jeg krysset veien, sprang tilbake og klatret over sperringen. Der er det satt opp et skilt med bilde av fotoapparat, for å vise oss hvor beste utsiktsplass er. Men denne er altså sperret av, før den nye er åpnet! Sånt kan jo ikke jeg finne meg i! 

Jeg fikk tatt bilde av Vøringsfossen med god vannføring. Så skulle jeg skynde meg tilbake til bilen, som altså stod i en busslomme. Jeg måtte klatre tilbake over sperringen. Der hektet jeg bakfoten i autovernet og datt framover i all min tyngde. Det er ikke morsomt for gamle damer å falle! Som i langsom kino opplevde jeg at foten min hang fast. Jeg var på vei framover, tyngdepunktet var på overkroppen, jeg hadde ikke sjans til å gjenopprette balansen og måtte bare ta det som kom. Det gjorde vondt! 

Flaut! Pinlig! Og vondt! Jeg trengte litt tid til å summe meg og kreke meg opp.

- Håper ingen så meg! Heldigvis var det ingen andre der. Plassen var jo stengt av. Der ser jeg Tor åpner bildøren og kommer ut med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han var et stykke unna. Jeg hadde ikke kommet meg på beina enda. Jeg tok meg sammen, kom meg opp. Ingen biler på veien, krysse veien og skynde meg bort til bilen. Jeg prøvde å le. Men man blir jo litt irritert også. Vondt var det og. Skrubbsår på håndbak, albue og kne. Ja, ja. Ingen skade skjedd på klærne. Det er rart hvordan klær tåler mer enn huden.

Vel oppe på fjellet begynte det å verke i siden. Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde bristet eller brukket noen ribbein. Men det var ikke verre enn at jeg kunne nyte fjellet og den vakre naturen og ta mange bilder!

Her kommer noen:

Ustevatn

 

Det er et mylder av planter i alle regnbuens farger rett utenfor hyttedøra.

Vannet var krystallklart.

Og lenger inne på fjellet fant vi sopp og lav og lyng.

 

Og utsikt:

Og selv om det ikke ble noen tindebestigning, kan man jo juble for å ha truffet uken med finest vær på lange tider, når man dro til fjells. Selv med brukket ribbein.

Foto: Tor Langeland

Og først da jeg kom hjem begynte det å gjøre skikkelig vondt...

Alle andre fotografier: Jorun Roaldseth

P.S.

Etter diverse tilbakemeldinger om at jeg har gjort noe ulovlig eller farlig, må jeg få presisere. Jeg har ikke passert noen stoppskilt eller sperring ut mot stupet. Jeg gikk bare inn på det gamle utiktspunktet øverst i Måbødalen. Det er fremdeles sikret med en mur mot stupet, og fotosymbolet som viser det beste stedet for å ta bilde av fossen, er fremdeles på plass. Det var dit jeg gikk. Grunnen til at denne utsiktsplassen nå er stengt av med autovern mot veien, er at det arbeides med en ny plass like ved. Jeg antar at de har stengt av den gamle plassen før den nye er åpnet fordi mye biltrafikk og parkering på området kan komme i konflikt med anleggstrafikken på den nye plassen. Men det betyr ikke at det ikke er lov for en enslig fotgjenger å gå dit og ta bilde når det ikke er noen aktivitet på anleggsområdet. Jeg prøver jo å beskrive hendelsen med litt humor her!

Grunnen til at jeg falt, var at jeg skulle skynde meg tilbake over sperringen mot veien for at vi ikke skulle stå for lenge i busslomma. Og sjåføren satt i bilen for å kunne flytte den hvis det skulle komme en buss. Jeg falt altså i en romslig veikant, langt utenfor bilveien. Kun min egen klossethet å klandre her :)