SPRENGKULDE, HUSMØTE OG TISSEPOTTE

 

Foto: Jorun Roaldseth

Det nye året har kommet med sprengkulde mange steder i landet. Vi i Bergen har også fått kjenne på kuldegradene. Bare synd at den fine og isolerende snøen vi hadde regnet vekk på selve julaften. Illustrasjonsbildet her tok jeg en vinterdag i 1969 på Fåberg utenfor Lillehammer og det har således ingen annen funksjon i dagens innlegg enn å være nettopp et illustrasjonsbilde. 

Men denne kulden fikk meg til å minnes en hendelse for mer enn 60 år siden på et avsidesliggende småbruk i min barndoms dal. Der var forholdene enkle og oppdragelsen stram. (Og for ordens skyld: Mor snakka romsdalsdialekt). 

Det var en stappmørk og iskald kveld på 1960-tallet og vi hadde ikke wc:

 

VINTERKULDE, HUSMØTE OG TISSEPOTTE

Vintrene var kalde i min barndoms dal. Som regel kom et tjukt lag med snø og isolerte sovende blomster og busker mot den verste frosten. Men det hendte at brønnvatnet frøs. Da var det å hakke hull i isen i bekken og smelte snø for å få vatn til dyr og mennesker.

På innsiden av vinduene dannet det seg et tjukt lag med is. Mor sprengfyrte i alle ovnene, så isen smelta og rant som vatn ned i vinduskarmen og mellom yttervinduene og varevinduene som ble satt inn i oktober.

Mor fyrte opp i ovnen på soverommet vårt før vi skulle legge oss. Vi tok på oss tjukke nattdrakter og krabba ned i posene mor hadde sydd av ulltepper. Hun sydde sammen to ulltepper med åpning i ene enden. Der sydde hun på knapper og festet hullstrikk, bred strikk med knapphull, som hun knappet over skuldrene våre. På den måten sikret hun at vi ikke skulle sparke av oss teppene i løpet av natta. Oppå dette hadde vi tjukke vattepper til dyne. Vi lå og hørte på duren og knitringen fra vedovnen før vi sovna. Og åpnet vi øynene kunne vi se lyset fra flammene gjennom åpningen i trekken i ovnen. Ellers var det helt mørkt i rommet.

Det hendte jo vi måtte på do i løpet av natta. Vi hadde ei potte stående under senga til den slags bruk. Det var ikke fristende å springe ut i mørke, kalde natta i bare nattdrakta for et nødvendig ærend.

Mor og far var aktive i Indremisjonen. Indremisjonen sendte emissærer (omreisende predikanter) rundt på bygdene for å holde husmøter. De var alltid velkommen hos oss. Når emissæren kom, lå han på den innerste stua der vi hadde en liten sofa som ble kaldt ottomanen. Den kunne gjøres om til sovesofa. Begge de brede armlenene kunne brettes ut til de støttet seg på gulvet. Ryggputene ble lagt oppå i hver ende og så var senga klar. Mor reide opp med det fineste sengetøyet når emissæren skulle komme. Mellom finstua og hverdagsstua var det portierer som kunne trekkes for. Når emissæren bodde hos oss, var denne stua opptatt. Da jeg kom fra skolen, kunne det sitte en fremmed mann ved bordet i hverdagsstua. Han hadde Bibelen oppslått foran seg og måtte ikke forstyrres.  Da var det bare kjøkkenet for oss barna og oppholde oss på innendørs. Soverommene var for kalde.

Om kvelden var det husmøte. Da strømma det på med kjerringer og kaller og noen yngre innimellom. De fylte hverdagsstua vår med sang og bønn og bibellesing. Halvveis i møtet var det bevertning. Mor sprang fram og tilbake med kaffekjele og kakefat. Da vi hadde fått en kakebit og saft måtte vi ungene legge oss. Vi hæla ikke springe ut i kulda for å gå på do. Men vi hadde ei dobøtte i kottet som vi kunne bruke. Den romma mye mer enn nattpotta.

Men Jorun orka ikke vente på at søskena skulle bli ferdige i kottet, så hun sprang opp og la seg i senga. Da mor hadde vært oppe og fyrt i ovnen og sagt godnatt, lå Jorun og hørte på den søvndyssende duren i ovnen og praten som gikk livlig nede. Søstrene kom og la seg, den minste hadde sovna allerede. Lyden av skramling med kopper tyda på at de rydda sammen og gjorde seg klar til å fortsette møtet der nede. Det var lite isolasjon mellom etasjene og lydt ned. Så nådde lyden av sang opp til ungene: «Det skal bli strømmer av nåde, dette er løftet fra Gud», sang de. Noen hadde lyse stemmer, noen var skjelvende gammelmannstemmer.  Jorun kunne sangen. Den ble ofte sunget i begynnelsen av et møte, eller før predikanten skulle tale. Nå kom han nok til å holde en lang tale snart. Han hadde vært her før, denne vesle mannen med mørke, tjukke øyenbryn og en slitt gitar.  Han talte alltid så lenge. Det var kjedelig for barna å høre på. Jorun var glad mor hadde sagt de kunne legge seg.

Nå sang de videre: «Strømmer, strømmer av nåde, salighet, glede og fred. Vi ber deg om mere enn dråper, strømmer send over oss ned!»

Da kjente Jorun at hun ikke hadde vært på do før hun la seg. Hun måtte tisse. Hun hadde drukket mye saft også til kakestykket de fikk. Hun måtte opp av den varme senga. Hun krabba ut av ullteppeposen, satte beina på fillerya for å unngå det iskalde gulvet og dro potta fram fra under senga. Det kom masse tiss så det sang i den emaljerte aluminiumspotta.

Ikke før hadde Jorun fått skjøvet potta på plass igjen under senga, lagt over ei avis, så det ikke skulle lukte, og var på vei inn i den varme ullteppeposen igjen, så stod mor i døra. Hun kom med forte skritt over gulvet. Hun var rød i kinnene og stram rundt munnen. Hun tok potta og løfta den opp, satte den på en krakk oppå fillerya. «Ikkje sætt påttå rætt på gålvet nor de ska tisse!» sa hun bestemt, og fór ut igjen. Det ble helt stille på jenterommet. Vi turte ikke røre oss. Hva hadde de hørt nede? Jorun syntes hun hørte kvalte knis under dynene til søstrene. Selv knep hun godt igjen både munnen og øynene. Så greide ingen av jentene å holde seg lenger. Predikanten og alle på møtet hørte nok latteren oppe fra jenterommet over dem. Å le kunne vel ikke være en synd?