KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

torsdag 16. august 2012

UTFORDRING!


 Edvard Munch: Skrik.

Hun satt midt på fortauet i Bergen sentrum mens folk strømmet forbi henne. Hun ropte: "Kan ikke noen hjelpe meg?!"
Det var flere som stanset opp og så på henne. Jeg stanset også. Kanskje hun var syk. 
En gang kom en mann sjanglende mot meg på gaten. Han sjanglet mer og mer, det var en god illustrasjon på at han hadde en karusell i hodet. Til slutt falt han like foran meg. Flere mennesker kom til. Han virket ikke beruset. En ung mann ringte ambulanse og vi ventet til den kom. Mannen kunne nesten ikke snakke.  Vi fortalte ambulansefolkene hva vi hadde observert av mannen. Jeg tror han hadde fått et hjerneslag.

Men nå var det en ung kvinne som satt midt på fortauet med et par bæreposer rundt seg. Hun virket ruset og snakket utydelig og usammenhengende. De fleste gikk. 
Hun ville fortelle meg historien sin, da hun skjønte at jeg var villig til å høre hva hun bad om hjelp med. Hun hadde blitt slått av en eller flere menn. Hun gikk på subutex. Hun hadde vært heldig å få en kommunal leilighet, men mange av naboene hennes ruset seg. Hun ønsket seg bare fred.
Hun unnskyldte stadig vekk at hun snakket så utydelig.
Hun hadde vondt i munnen. Hun hadde nettopp fått tannprotese fordi alle tennene hennes var slått ut.
Alt dette fortalte hun i en sammenhengende strøm av ord. Utydelige ord. Setningene kom oppå hverandre. Hun gjentok seg selv. 
Til slutt måtte jeg spørre: "Men nå sitter du her på gaten og ber om hjelp. Hva kan jeg hjelpe deg med akkurat nå?"
Jo, det var dette om hun kunne få hjelp med penger så hun kanskje kunne få sove et rolig sted i natt. 
NAV forstod ikke at hun måtte ha fred fra naboene sine.
Jeg hadde ingen kontanter, men lovet henne at jeg skulle finne en minibank og komme tilbake til henne.
Jeg kom tilbake. Hun satt der framdeles. Nå var det en annen dame som forsøkte å trøste og oppmuntre henne. 
Sammen prøvde vi å gi henne råd om hvor hun kunne få hjelp. Vi anbefalte kafé Magdalena som drives av Bymisjonen, eller Sraxhuset.
Hun fikk 200 kr av meg, en sjokolade og et klapp på kinnet.
Jeg sitter her med en vemmelig smak i munnen. 
Jeg opptrådte ikke akkurat som Den Barmhjertige Samaritan.

Helt ærlig: Hva hadde DU gjort?

9 kommentarer:

Nostalgia sa...

Kjære du, hadde nok gjort som deg.., men de fleste hadde gått forbi. Jeg har arbeidet i rusomsorgen og mange rusavhengige forteller at de blir overstt, at de er som luft eller de oplever å bli ropt stygge ting til. De trekker frem de få som faktisk prater med dem, hører på dem og viser dem vennlighet og forteller hvor mye det betyr. Dt er mange frivillige i Bergen, og de fleste rusavhengige kjenner godt til tilbudene om både mat og overnatting (selv om det er begrensede plasser). Det er lite vi vanlige mennesker kan gjøre for å hjelpe, men det du gjorde idag med å vise omsorg, er jeg helt sikker på at damen satte enormt stor pris på.

Klem, Nostalgia

Wenche sa...

Jeg är sikker på att damen kände din omsorg og dette kan lindre smerte.

amo sin blogg sa...

Det er ikkje lett, ein veit ikkje kva som er rett å gjere, men eg trur eg hadde gjort som du.
Iallfall prøvt å lytte og kanskje gi råd.
Dette med å gi pengar er heller ikkje enkelt, kanskje (helst) går det til meir rus. Men alternativet er vel å fornedre seg sjøl for å få tak i det kroppen skrik etter, så kan ein spare personen for det ei lita stund er det verd det?
Klem

AvMeg sa...

Oj, det er vanskelig å si. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ville gjort en god gjerning, men med dårlig tid for å rekke noe kan jeg ikke vite noe med sikkerhet. Kanskje jeg skulle rekke bussen osv. Jeg pendler med buss og har sett flere rusmisbrukere på rutebilstasjonen i årenes løp. En gang fikk en mann et anfall og da var vi flere som fikk tak i sykebil....

ETT RÖTT MONOGRAM sa...

Så många sorgliga livsöden det finns, och att du brydde dig och försökte hjälpa tycker jag var stort. De flesta tar en omväg och går bara förbi. Det du gjorde kommer hon minnas.
Kramar
AnnaMaria

Lise B sa...

Åpningen minner meg om ei av scenene, eller tablåene, i filmen "Du Levande"

Hva jeg hadde gjort? For å være ærlig, sannsynligvis ingen ting. Prøvd å ikke møte blikket, litt lettere da...

Men hadde noen vært sterkt hjelpetrengende, og for eksempel hatt behov for lege, hadde jeg nok gjort et eller annet, tror jeg

Mormor Inger sa...

Jeg syns du gjorde en god gjerning! Det aller beste var at du hørte på henne - og så henne...
Vemmelig smak i munnen bør du ikke ha. Du brydde deg. Det betyr mye mer enn du aner. Jeg vet det. Jeg jobber som frivillig i =Østfold og vet hvor tøff dagen kan være for de som sliter.
Hva jeg hadde gjort? Det samme som deg. Takk for at du brydde deg ♥

Cathrines Kreative Hjørne sa...

Ja, jeg synes også du gjorde det du kunne i den situasjonen - de fleste hadde nok ærlig talt gått forbi! Så du skal ikke være så hard mot deg selv, men heller tenke at du bidro til at hun følte seg sett! "Alle kan gjøre noe, men ingen kan gjøre alt", heter det jo, og det synes jeg er så sant, så sant!

Klem Cathrine :-)

kleppanrova sa...

Jeg hadde nok gjort som deg, jeg har opplevd noen slike vanskelige episoder også. Det viktigste tror jeg er at man stopper opp og hører. Man kan så lite gjøre, men å vise omsorg og varme er viktig.
Ha en god helg og vær fornøyd med det du gjorde!
Ingun