KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

fredag 27. mai 2022

DEN MYSTISKE ROBÅTEN

 


 I Kunstgarasjen i Bergen vises et vrak av en gammel robåt fram som en kunstgjenstand. 

Det er Marianne Heske som har gjort om båtvraket til kunst. Hun påstår at båten har tilhørt filosofen Ludwig Wittgenstein som brukte den mens han bodde i Luster i Sogn i mellomkrigstiden.


 


 

 Båten er vakker i all sin skrøpelighet. Avskallet maling og sprukne planker kan være vakkert. Og det kan vekke følelser og minner.

Bergen er det eneste stedet i Norge der båten vises. Den har allerede vært vist i Frankfurt. Etterpå skal den til Berlin, Aten, Venezia og Paris.

Er det virkelig Wittgensteins båt vi ser? Og hva gjør et båtvrak til kunst? Kunst blir til i samhandling med tilskueren. 

Jeg hadde en stor opplevelse der i kunstgalleriet. Etterpå gikk jeg hjem og skrev ned et minne om en tur jeg hadde i en gammel robåt for lenge, lenge siden:

BESTEFARS ROBÅT

 Lukten av sjø, lyden av bølger, spenningen og forventningen,-  seksti år gamle minner dukker opp ved synet av den gamle båten i utstillingssalen på galleriet:

Det var gråvær, i dag kunne det skje. I solskinn bet ikke fisken.

Bestefar tok på seg den svarte hatten, vi skulle ut og fiske. Vi gravde etter makk i kanten av potetåkeren. Makken buktet seg og ville komme unna. Vi holdt den hardt i klypa og la en etter en i en boks med litt jord og bar dem ned sjøveien til naustet. Færingen lå på land. Bestefar begynte å dytte den store robåten ned mot sjøen. Alle ungene drog ivrig i framskuten, glei på våt tang, men var snare til å reise seg igjen. Stokkene i båtstøa var våte og båten glei ut og la seg fint til rette på vatnet mens bestefar holdt i fortøyningstauet. Ungene kaptes om å komme først oppi båten og finne seg plasser på toftene. Bestefar vasset uti og skjøv fra, og så var vi på båttur!

Det klare vatnet lå under oss. Vi kunne ta på det, lukte det, det var mjukt og bløtt, og det rant vekk mellom fingrene våre, men det bar oss. Der, nede på den lyse sandbunnen, så vi sjøstjerner, skjell og krabber.

Under tiljene piplet det vatn inn i kjølen på båten. Bestefar auste ut vatnet med ausekaret. Etter ei stund var båten trotnet såpass at det sluttet og komme inn vatn. Det føltes tryggere.

Lenger ute var det djupere. Vatnet ble mørkt, og vi var på sjøen. Vi så mot Veøya, den hellige øya som en gang hadde hatt sju kirker. Nå var det bare ei kirke igjen. Presten der og rorkarene hans hadde druknet da båten gikk ned på vei til ei kirke på den andre sida av fjorden en uværsdag for mange år siden. Det var før det kom bilvei. Da foregikk all ferdsel på fjorden. I dag var det ikke andre båter å se.

Bestefar tok sikte i land og rodde. Vi skulle til fiskeplassen. Ungene fikk prøve å ro hver sin gang. Vi var forsiktige når vi byttet plass. Båten måtte ikke begynne å rugge for mye. Årene var tunge og festet med hamleband. Vi skulle ikke skyve årene langt ned i vatnet, da kom vi ingen vei. Bestefar viste. Etter noen åretak var det en annens tur. Men vi hadde rodd. Alle hadde rodd, hver sin gang.

Her prøver vi, sa bestefar, og gjorde snøret i stand. Først var det å tre makken på angelen og slippe den over ripa. Så var det å legge snøret over trerullen som satt fast på ripa. Etter et stykke med blankt fiskesnøre, kom loddet, en tung stein som var bundet fast i snøret for å holde det nede. Bestefar slapp loddet forsiktig ned i vatnet så det ikke skulle plaske og skremme vekk fisken. Så rant hampsnøret i andre enden av loddet ut over trerullen. Når det sluttet å renne ut, hadde det nådd bunnen. Vi drog opp igjen så langt armene rakk, to og tre ganger. Så var det å rykke i snøret for å lokke til seg fisken. Rykke inn og slippe ut, rykke inn og slippe ut. Vil du ikke ha denne feite fine makken? Se på den! Den skal vel smake.

Det spruta vatn fra det våte snøret vi drog inn. Den som satt og fisket hadde et oljelerret over knærne for ikke å bli våt.

Det nappet i snøret. Det var tungt. Men var det liv? Spreller det? Nei, der slapp det. Eller det satt fast. Bestefar måtte ta tak og dra snøret opp. Fangsten var en klase med glinsende tang. Vekk med det. Men der fór makken med det samme. Ny makk ble tredd på angelen. Så var det uti igjen med snøret. Rykk og slipp. Rykk og slipp. Nei, det var visst ingen fisk her i dag.

Vi har drevet innover. Vi får ro litt lenger ut igjen, bestemte bestefar. Han rodde til en sikrere fiskeplass nærmere Hangholmen. I gamle dager hengte de forbrytere i en galge her sånn at de døde. Det var derfor holmen hadde fått dette navnet. Her hang mordere og tjuver til spott og spe og advarsel. Alle som rodde forbi så stakkaren som hang der.  Gjør deg ikke til tjuv og kjeltring, da går det deg ille!

 Da vi la oss til ro igjen, fikk jeg prøve meg med snøret. Men var det ikke en rar følelse i snøret med en gang jeg hadde sluppet det ut? Det var som om noen dro i det. Jeg prøvde å dra det litt inn. Det var absolutt motstand. Og det var liv i motstanden! Jeg har napp! Bestefar, kan du kjenne om jeg har napp? Javisst har du napp, jente, sa bestefar da han hadde kjent på snøret. Dra inn, nå. Dra bestemt, men forsiktig inn så du ikke mister den. 

Det er tungt!

Ja, kom igjen, dette greier du.

Oi, ropte de andre ungene. De hang over ripa og kikka ned i vatnet der snøret hang ned. Du har fisk! En sværing! De kunne se den svømme fram og tilbake under overflata. Den prøvde å komme seg fri.

Bestefar, hjelp!

Bestefar fant fram kleppen. Han drog i snøret med ene handa og holdt kleppen klar med den andre. Der reiste han seg og hogg kleppen i fisken i det samme den brøt vannskorpa.

Fisken deiste ned i bunnen av båten og ble liggende og sprelle. Bestefar slo den hardt i hodet med kleppen. Ungene var stille et øyeblikk, bare stirret på fisken.

En fin kroppung, sa bestefar. Dette blir middag!

Han fiklet litt for å få ut angelen som fisken hadde svelget. Så brakk han nakken på fisken så gjellene gapte og blodet rant. Han slengte den døde fisken i bøtta vi hadde tatt med i håp om fangst. Fisken fortsatte å sprelle. Ungene skvatt og hylte.

Hvordan kunne den fortsette å sprelle når den var død?

Er den levende? Har den vondt?

Nei, den er død og kjenner ingenting. Det er bare rykninger.

Vi må ha et par til skal det bli full middag, mente bestefar. Alle fikk prøve fiskelykken. Etter mange forsøk fikk Kristin en lyr og Magnar fikk hyse. Asbjørg og Toralf fikk hver sin vesle kroppung.

Bestefar bestemte at det fikk være nok for i dag.

Fiskesnøret ble dratt opp og årene kom på plass i hamlebanda igjen. Bestefar tok sikte på naustet på Nesjegjerdet og rodde. I bøtta rykket det til en og annen gang fremdeles.

Bestemor, tante og onkel, mor og far og småungene ventet på oss. Potetene var skrelt.

Her kom middagen og glade unger!

 

 




7 kommentarer:

Marit sa...

Båten var jo helt spesiell i sitt utseende, og det er en spennende utstilling.
Flott fortelling om bestefar og fisking.

Anonym sa...

Så mange gode minner som varmer i hjertet når jeg leser den fine fortellingen fra vårt barndoms Paradis, Jorun! Jeg ser alt så tydelig for meg, kjenner luktene og hører lydene og kjenner på den helt spesielle gleden når Bestefar (og s

Kleppanrova.com sa...


Typisk Marianne Heske, hva som er sant og ikke er virkelig ikke godt å vite, men det var en fin fortelling. Men om det er Kunst kan man stille spørsmål om? Det blir som pissoaret til Marcel D.
Fantastisk fin bestefars fortelling fra barndommen. Ha en fin helg og kos deg i Bergen med Festspillene :)

Barwitzki sa...

Ahhh... takk, så vakkert... gleder min sjel.
Mange takk.
Søndagshilsen fra Viola

Tove Steinbo sa...

En herlig historie du forteller, og det er så deilig med gamle minner. Det blir nesten så man hører lyder og kjenner lukter fra barndommen.
Men at en slik båt er kunst, det er jeg ikke enig i.
Fine dager ønskes av Tove/fargeneforteller

Marit Johanne sa...

Så koselig fortelling fra fisketur med din bestefar!

betflik sa...

วันนี้ทางเรา betflix เครดิตฟรี100 เทคนิคจริงของเกมสล็อต เว็บไซด์ betflix จะมาพูดถึงวิธีดารเอาชนะเกมสล็อตออนไลน์ อย่างง่ายๆ วิธี ดู สล็อตแตก เกมสล็อตออนไลน์ของค่าย pgslot ให้กับท่านดังนี้