DEN MYSTISKE ROBÅTEN

 

 I Kunstgarasjen i Bergen vises et vrak av en gammel robåt fram som en kunstgjenstand. 

Det er Marianne Heske som har gjort om båtvraket til kunst. Hun påstår at båten har tilhørt filosofen Ludwig Wittgenstein som brukte den mens han bodde i Luster i Sogn i mellomkrigstiden.

 

 

 Båten er vakker i all sin skrøpelighet. Avskallet maling og sprukne planker kan være vakkert. Og det kan vekke følelser og minner.

Bergen er det eneste stedet i Norge der båten vises. Den har allerede vært vist i Frankfurt. Etterpå skal den til Berlin, Aten, Venezia og Paris.

Er det virkelig Wittgensteins båt vi ser? Og hva gjør et båtvrak til kunst? Kunst blir til i samhandling med tilskueren. 

Jeg hadde en stor opplevelse der i kunstgalleriet. Etterpå gikk jeg hjem og skrev ned et minne om en tur jeg hadde i en gammel robåt for lenge, lenge siden:

BESTEFARS ROBÅT

 Lukten av sjø, lyden av bølger, spenningen og forventningen,-  seksti år gamle minner dukker opp ved synet av den gamle båten i utstillingssalen på galleriet:

Det var gråvær, i dag kunne det skje. I solskinn bet ikke fisken.

Bestefar tok på seg den svarte hatten, vi skulle ut og fiske. Vi gravde etter makk i kanten av potetåkeren. Makken buktet seg og ville komme unna. Vi holdt den hardt i klypa og la en etter en i en boks med litt jord og bar dem ned sjøveien til naustet. Færingen lå på land. Bestefar begynte å dytte den store robåten ned mot sjøen. Alle ungene drog ivrig i framskuten, glei på våt tang, men var snare til å reise seg igjen. Stokkene i båtstøa var våte og båten glei ut og la seg fint til rette på vatnet mens bestefar holdt i fortøyningstauet. Ungene kaptes om å komme først oppi båten og finne seg plasser på toftene. Bestefar vasset uti og skjøv fra, og så var vi på båttur!

Det klare vatnet lå under oss. Vi kunne ta på det, lukte det, det var mjukt og bløtt, og det rant vekk mellom fingrene våre, men det bar oss. Der, nede på den lyse sandbunnen, så vi sjøstjerner, skjell og krabber.

Under tiljene piplet det vatn inn i kjølen på båten. Bestefar auste ut vatnet med ausekaret. Etter ei stund var båten trotnet såpass at det sluttet og komme inn vatn. Det føltes tryggere.

Lenger ute var det djupere. Vatnet ble mørkt, og vi var på sjøen. Vi så mot Veøya, den hellige øya som en gang hadde hatt sju kirker. Nå var det bare ei kirke igjen. Presten der og rorkarene hans hadde druknet da båten gikk ned på vei til ei kirke på den andre sida av fjorden en uværsdag for mange år siden. Det var før det kom bilvei. Da foregikk all ferdsel på fjorden. I dag var det ikke andre båter å se.

Bestefar tok sikte i land og rodde. Vi skulle til fiskeplassen. Ungene fikk prøve å ro hver sin gang. Vi var forsiktige når vi byttet plass. Båten måtte ikke begynne å rugge for mye. Årene var tunge og festet med hamleband. Vi skulle ikke skyve årene langt ned i vatnet, da kom vi ingen vei. Bestefar viste. Etter noen åretak var det en annens tur. Men vi hadde rodd. Alle hadde rodd, hver sin gang.

Her prøver vi, sa bestefar, og gjorde snøret i stand. Først var det å tre makken på angelen og slippe den over ripa. Så var det å legge snøret over trerullen som satt fast på ripa. Etter et stykke med blankt fiskesnøre, kom loddet, en tung stein som var bundet fast i snøret for å holde det nede. Bestefar slapp loddet forsiktig ned i vatnet så det ikke skulle plaske og skremme vekk fisken. Så rant hampsnøret i andre enden av loddet ut over trerullen. Når det sluttet å renne ut, hadde det nådd bunnen. Vi drog opp igjen så langt armene rakk, to og tre ganger. Så var det å rykke i snøret for å lokke til seg fisken. Rykke inn og slippe ut, rykke inn og slippe ut. Vil du ikke ha denne feite fine makken? Se på den! Den skal vel smake.

Det spruta vatn fra det våte snøret vi drog inn. Den som satt og fisket hadde et oljelerret over knærne for ikke å bli våt.

Det nappet i snøret. Det var tungt. Men var det liv? Spreller det? Nei, der slapp det. Eller det satt fast. Bestefar måtte ta tak og dra snøret opp. Fangsten var en klase med glinsende tang. Vekk med det. Men der fór makken med det samme. Ny makk ble tredd på angelen. Så var det uti igjen med snøret. Rykk og slipp. Rykk og slipp. Nei, det var visst ingen fisk her i dag.

Vi har drevet innover. Vi får ro litt lenger ut igjen, bestemte bestefar. Han rodde til en sikrere fiskeplass nærmere Hangholmen. I gamle dager hengte de forbrytere i en galge her sånn at de døde. Det var derfor holmen hadde fått dette navnet. Her hang mordere og tjuver til spott og spe og advarsel. Alle som rodde forbi så stakkaren som hang der.  Gjør deg ikke til tjuv og kjeltring, da går det deg ille!

 Da vi la oss til ro igjen, fikk jeg prøve meg med snøret. Men var det ikke en rar følelse i snøret med en gang jeg hadde sluppet det ut? Det var som om noen dro i det. Jeg prøvde å dra det litt inn. Det var absolutt motstand. Og det var liv i motstanden! Jeg har napp! Bestefar, kan du kjenne om jeg har napp? Javisst har du napp, jente, sa bestefar da han hadde kjent på snøret. Dra inn, nå. Dra bestemt, men forsiktig inn så du ikke mister den. 

Det er tungt!

Ja, kom igjen, dette greier du.

Oi, ropte de andre ungene. De hang over ripa og kikka ned i vatnet der snøret hang ned. Du har fisk! En sværing! De kunne se den svømme fram og tilbake under overflata. Den prøvde å komme seg fri.

Bestefar, hjelp!

Bestefar fant fram kleppen. Han drog i snøret med ene handa og holdt kleppen klar med den andre. Der reiste han seg og hogg kleppen i fisken i det samme den brøt vannskorpa.

Fisken deiste ned i bunnen av båten og ble liggende og sprelle. Bestefar slo den hardt i hodet med kleppen. Ungene var stille et øyeblikk, bare stirret på fisken.

En fin kroppung, sa bestefar. Dette blir middag!

Han fiklet litt for å få ut angelen som fisken hadde svelget. Så brakk han nakken på fisken så gjellene gapte og blodet rant. Han slengte den døde fisken i bøtta vi hadde tatt med i håp om fangst. Fisken fortsatte å sprelle. Ungene skvatt og hylte.

Hvordan kunne den fortsette å sprelle når den var død?

Er den levende? Har den vondt?

Nei, den er død og kjenner ingenting. Det er bare rykninger.

Vi må ha et par til skal det bli full middag, mente bestefar. Alle fikk prøve fiskelykken. Etter mange forsøk fikk Kristin en lyr og Magnar fikk hyse. Asbjørg og Toralf fikk hver sin vesle kroppung.

Bestefar bestemte at det fikk være nok for i dag.

Fiskesnøret ble dratt opp og årene kom på plass i hamlebanda igjen. Bestefar tok sikte på naustet på Nesjegjerdet og rodde. I bøtta rykket det til en og annen gang fremdeles.

Bestemor, tante og onkel, mor og far og småungene ventet på oss. Potetene var skrelt.

Her kom middagen og glade unger!

 

 

TAKK FOR ALT, KJÆRE SYNNØVE!

 

Min kjære kusine, Synnøve, er her ikke lenger!

Synnøve var redaktør for slektsboka om familien vår. Hun fikk alle søskenbarna til å skrive om seg selv og sine. Slik samlet hun familien på en unik måte.

Hun var kunnskapsrik og profesjonell og visste hvor vi skulle henvende oss for å få tillatelse til å bruke bilder, hvordan vi skulle få boka utgitt og innkjøpt av bibliotekene. Hun skrev et nydelig nynorsk. Hun var en viktig medforfatter av slektboka på sin fars side før vi begynte med vår bok. Hennes mor og min far var søsken.

Før vi begynte å arbeide med slektsboka, møttes vi nå og da i vår felles by. Hun kom sammen med moren og broren på avgangsutstillingen min på Kunstskolen. En tid møttes vi for egentrening hos fysioterapeut. Hun var kjempesterk. Og selvfølgelig møttes vi i store feiringer i familien. Det var ganske tilfeldig at Synnøve og jeg havnet i samme by. Hun vokste opp utenfor Molde, jeg på Lillehammer. Det var 11 års aldersforskjell mellom oss, så hun var voksen i mine øyne allerde da vi besøkte slekta i min barndom. 

Men i voksen alder er ikke 11 år stort. Det var Synnøve som fikk meg til å skrive blogginnleget om "Brudekjolemysteriet". Det var hennes mors brudekjole som forsvant.

Det var Synnøve som var modellen som viste fram brudekjolen. Vi hadde det morsomt med denne saken, men mysteriet er ennå ikke oppklart. Senere begynte vi å arbeide med slektsboka og vi utviklet et nært vennskap og stor respekt for hverandre. 

Synnøve var syk, og hun gav uttrykk for at hun hadde dårlig tid. Men også at arbeidet gav henne andre ting å tenke på enn sykdom.

Da koronaen kom, ble det ikke så mange fysiske møter. Hun hadde dårlig immunforsvar. Hun lærte seg selv å tømme lungeposen for vann da den fylte seg opp og gjorde det vanskelig å puste. Det er det ikke mange andre som greier. I stedet for å krangle om el-sparkesykler var bra eller ikke, skaffet hun seg en så hun skulle slippe å reise kollektivt eller ta drosje til cellegiftbehandlingene på Haukeland. Slik unngikk hun smitte. 

Synnøve delte raust av seg selv. Her kan du se et intervju med henne på memoar .

Synnøve var et forbilde for mange av oss kusinene. Hun viste vei, tok utdannelse, dro ut i den store verden, var flott og selvstendig kvinnesakskvinne som visste hvor hun hadde røttene sine.

Det blir så tomt etter deg, Synnøve!

 Synnøve var brudepike i mine foreldres bryllup. Her står hun t.v. sammen med søsteren, Karen, og fetteren, Magne.

SLEKTSBOK OG MINNER OM BESTA OG BESTEFAR

Dette er Bestefar Matias og Besta Karen Roaldset f. Brekken. Det er dette paret som er utgangspunktet for slektsboka vi skriver. Vi skriver det vi vet om deres formødre-og fedre på grunnlag av slektforskning, brev og annet skriftelig materialet. Besta fødte 10 barn. De første var tvillinger som døde tidlig. Alle de 8 andre barna vokste opp.
Hold lærdomme ved like og gå ikke sovende gjennom livet, var Bestefars motto. Han var glad i kunnskap og leste mye.

Nå er alle disse 8 borte. Vi minnes dem med kjærlighet. Vi som skriver slektsbok er barnebarn og et oldebarn til Besta og Bestefar. Mange av oss er selv blitt besteforeldre. Vi skriver også om våre foreldre og oss selv, våre barn og barnebarn. Det blir en stor slekt tilsammen!

 

 I slektsboka skriver vi bl.a. om minner vi har om Besta og Bestefar. Jeg forteller:

Vi bodde langt unna fars foreldre, som vi kalte Besta og Bestefar. Vi så dem bare om sommeren, når vi var på ferie i Romsdalen. Vi pleide å bo hos mors foreldre på Nesje, siden vi var så mange, så det ble ofte bare dagsturer til Eidsvågen.

Da vi skulle reise igjen, stod Besta og Bestefar alltid og vinket til oss, Bestefar med stokk og innkrøkte ringfingre. Bildet av Bestefar som løfter hånden med krokete finger og vinker adjø mens vi ser gjennom bakruta i bilen at han blir mindre og mindre, det er mitt minne om Bestefar.

Da Bestefar døde, kom Besta på besøk til oss i Saksumdalen. Det var midt på dagen og Besta lå og hvilte. Jeg la meg ved siden av henne på divanen. Hun hadde så lys, rynket hud, og helt hvitt hår. 

Plutselig ble jeg så rar i magen, jeg fór opp og løp for å komme meg ut på kjøkkenet. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg kastet opp utover kjøkkengulvet, jeg rakk ikke til vasken. I steden for å skjenne på meg, sa Besta at jeg var flink som ikke kastet opp i divanen. «Vart du so kvalm?» spurte hun. «Ja», sa jeg, men jeg hadde ikke visst hva det ville si å være kvalm før. Det lærte jeg sammen med Besta.»
Bestefar døde i 1960 og Besta i 1964.