MOR I 50 ÅR

Vi er kommet til september. September representerer på mange måter en avslutning og en ny begynnelse. Derfor illustrerer jeg dette innlegget med planter fra hagen nå i september.

For meg ble september på alle måter en ny begynnelse for 50 år siden.

 

Vi stod og venta på bussen hjem onsdag 10.september 1975 rundt nitida om kvelden. Jeg var fylt 21 år den sommeren. Mannen min og jeg hadde vært på vårt første svangerskapskurs. Jeg hadde fem uker igjen til termin. Vi hadde flytta til Valdres Folkehøgskule, fått oss leilighet og jobb. Men var alt klart for å ta imot en baby? Langt ifra. Vi ante ikke hva vi gikk til. Vi hadde giftet oss nyttårsaften. Ingenting lå til rette for familieforøkelse så snart. Men bryllup måtte det bli siden det var vanskelig å holde seg "ren", og det var det aller viktigste i vår kristne oppdragelse! Så fikk det ikke hjelpe at ingenting annet var på plass.

 

Jeg hadde menustrasjon en gang etter bryllupet. Neste måned kom ingen blødning. I stedet viste det seg at et barn var veldig ivrig etter å komme til oss. Nå var vi altså på plass i leid leilighet som fulgte med jobben som vaktmester på folkehøgskolen med mange bygninger og stort uteområde. Et fint sted for et barn å vokse opp.

På Fagernes var det ikke svangerskapskurs så ofte, men vi var heldige. Bare noen uker etter at vi flytta dit begynte et kurs som skulle vare i fem uker. Det passa akkurat med tida jeg hadde igjen av svangerskapet. Det var ikke en selvfølge at far var med på svangerskapskurs og fødsel den gang. Men mine barns far ville være med.

Jeg så at mange av de andre blivende mødrene hadde mye større mage enn jeg, selv om de var kommet kortere i svangerskapet. Men jeg var ikke bekymret. Babyen kom nok til å vokse mye disse siste ukene.

Nå stod vi og venta på bussen hjem. Vi hadde sett en film om hvordan fostervannet plutselig fossa ut mellom beina på ei dame mens hun drev og vaska golvet. Sånn var det altså alt starta. Jeg skulle nok merke når fødselen kom i gang! Men selv om magen ikke var så veldig stor enda, så måtte den presse på blæra, tenkte jeg. For der jeg stod og venta på bussen, klarte jeg ikke holde meg ordentlig. Jeg var gått lekk!

Jeg prøvde å presse beina sammen og ble stående og holde meg fast i stanga fremst i bussen. Jeg ville ikke væte ut et sete. Det fortsatte å lekke etter at vi kom hjem. Jeg gikk på do, men det hjalp ikke. Hva var det som skjedde? Vondt begynte det å gjøre også.

De hadde ikke sagt noe på svangerskapskurset om at babyen kunne komme før termin. Jeg ville ikke tenke på det. Ikke hadde vi utstyr til en baby enda heller! Det skulle vi få og arve når det nærma seg. Men det var jo over en måned til det. Jeg gikk inn i en slags fornektelse. Kroppen min var ikke klar, hodet mitt var ikke klart. Nei, det var nok bare urinlekkasje. Det hadde jeg hørt om. På filmen de viste på kurset, fossa jo fostervannet ut med et plask.

Mannen min klarte å forstå hva som skjedde. Han fikk rektor på skolen til å kjøre oss til legen på Fagernes der det var legevakt den kvelden. Jeg satt på en stabel med håndklær i rektor sin bil. En mannlig lege undersøkte meg. Det var ingen tvil, her var det fødsel på gang. Og babyen var liten, den måtte mest sannsynlig ligge i kuvøse den første tida. Fødestua på Fagernes var ikke utstyrt med kuvøse. Det var best at jeg ble sendt til sykehuset på Lillehammer.

 

Transporten til Lillehammer foregikk i sykebil med blålys. Det tok nærmere to timer. Jeg lå der og kjente at det begynte å gjøre vondt. Men alt var så uvirkelig. Var det faktisk mulig at babyen vår kom nå? Jeg hadde jo ikke fått forberedt meg! Jeg trodde jeg skulle lære så mye om fødselsforberedelse på svangerskapskurset, og her lå jeg etter bare en eneste kurskveld og ingenting var slik de hadde sagt der.

 

På fødeavdelingen på Lillehammer hørte jeg for første gang ordet "prematur". Vi kom fram seint på kvelden, men ble godt mottatt i det splitter nye sykehuset. I femtida om morgenen, 11. sptember 1975 ble ei bittelita jente pakka inn i grønt operasjonspapir lagt på magen min. Går det an å bli så forelska ved første blikk?

Hun var lita. 45 cm og 1870 gram. Fem uker er ikke veldig mye for tidlig, har jeg lært siden. Hvorfor hun var så lita, ble det ikke snakka så mye om. Hun lå i kuvøse til hun var 2,5 kilo og kunne suge selv. Det tok litt over en måned. 

Jeg fikk bli på sykehuset sammen med henne i 14 dager. Vi nybakte mødre ble behandla som dronninger av oversøster Marie. Siden foreldrene mine bodde ikke langt fra sykehuset, kunne jeg bo hos dem resten av tida hun måtte være innlagt.  

 Agnes har vært frisk og sprek, ivrig og energisk i 50 år nå. For en gave! 

Bak Bestemor Anna og Oldemor Anna. Foran mamma Jorun og Agnes ca 9 mndr.

Da jeg var 26 var jeg blitt trebarnsmor.

Det er mye snakk om planlegging for barn nå for tida. Hus og hjem og karriære må være på plass. Vi planla ikke så mye. Men behandlingen jeg fikk på fødeavdelingen på Lillehammer glemmer jeg ikke. To år senere kom lillesøster til verden på samme sykehus. Samme oversøster og samme flotte oppvartning av nybakte mødre. Da gutten kom i 1981 hadde vi flyttet til Bergen. Oppholdet på Haukeland ble kort og slitsomt. Vi lå seks nybakte mødre på et rom beregnet for fire. Det var et sjokk! Jeg ville bare hjem. Og særlig bedre er det visst ikke blitt, selv med flott nybygg. 

Fødsels- og barselomsorgen må bli bedre! Det hjelper ikke å mase om at unge kvinner skal føde flere barn når fødeavdelinger legges ned, jordmødrene ikke har tid og fødende og barselkvinner blir overlatt til seg selv! Det er snart valg. Hvilket parti har fødselsomsorg på programmet?

Barnefaren og jeg skilte lag etter tretten år sammen. Det "kristelige" presset om å leve "rent" før man er gift, er ikke det beste grunnlaget for et livslangt samliv. Livet har hatt mange utfordrende krumspring. Men for en velsignelse barna alltid har vært og er! Barnebarn har de også gitt oss. Jeg er så takknemlig.

Det gikk som det måtte gå, jeg fant meg en bergenser og ble boende her vest. Tor og jeg kunne feire at vi har vært gift i 32 år i august.

I 50 årsgave får Agnes Bolsøybunad fra Romsdalen, det er der slekten på min side kommer fra. Jeg har brodert bunaden og Bunadsbutikken på Os har stått for skreddersømmen. Skjorta har vi kjøpt ferdig brodert. 

Agnes prøver bunaden sin. Er hun ikke fin?

Jeg skal skrive mer om broderiprossessen senere. Agnes er altså storesøster til Renate som giftet seg i august, og som jeg skrev om i forrige innlegg.