"Løkkå e bere einn vettet!" sa mor ofte når hun hørte hva ungene hennes hadde bedrevet i ungdommen. Det betyr vel noe slikt som at hun syntes vi hadde mer hell enn vett. Og noen ganger kunne hun nok ha rett rett i det.
Når man skriver slektsbok og skal fortelle om seg selv, kommer mange minner opp.
For eksempel var det helt vanlig å haike når man skulle et sted, i min ungdom på -70-tallet. Hvorfor skulle ikke de som hadde ledig plass i bilen, dele den med fattige studenter?
Drømmen var å kjøpe meg en folkevognbuss og ta opp alle haikere langs veien når jeg ble voksen og rik.
Jeg hadde praksis på sykehuset i Ålesund etter gymnaset. Sykehuset ligger på Åse, et stykke utenfor sentrum. Jeg pleide ofte haike til og fra sentrum. En kveld jeg hadde vært i byen, fikk jeg haik med en kjekk ung mann.
Det var helt sikkert ikke denne bilen eller denne fotballspilleren jeg haiket med.
Han smilte bredt da jeg satte meg inn. Men så ble han litt stillere. Så på meg. - Kjenner du meg ikke igjen? Vet du ikke hvem jeg er? spurte han. Jeg måtte innrømme at jeg ikke ante hvem jeg satt i bilen til. Han sa navnet sitt. Fremdeles gikk ikke noe lys opp for meg. - Jeg er storskårer på fortballaget til Ålesund, sa han. Han hadde visst ventet at jeg skulle ta dånedimpen så snart han åpnet bildøra, og jeg så hvem som stoppet og plukket meg opp. Ingen imponert reaksjon fra min side. Jeg tror vi begge var glade at veien mellom Ålesund sentrum og Åse ikke varte så mange minutter. Jeg aner fremdeles ikke hvem han var.
En annen gang kunne det gått verre:
Jeg hadde kommet meg til Åndalsnes, men skulle hjem til foreldrene mine på Lillehammer. En voksen mann i en fin bil stanset. Han var alene i bilen. Vi pratet om alt mulig på veien oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen. Han skulle også til Lillehammer, så jeg var heldig og fikk skyss hele veien.
Da vi kom til Lillehammer, sa jeg takk for skyssen, og at jeg kunne gå resten av veien hjem. Men han sa ikke "ha det", i stedet sa han at han hadde hotellrom på Lillehammer og at jeg kunne få overnatte der, hvis jeg ville. Jeg skjønte ikke hva han mente, og svarte at det ikke var nødvendig, for foreldrene mine bodde litt oppe i byen, ikke langt unna der vi hadde stoppet. Til min forundring, gjentok han tilbudet om hotellseng.
Det tok meg faktisk flere år før jeg forstod hva jeg hadde vært utsatt for og hvor nær det kunne ha gått riktig galt.
Jeg pleier ikke haike med ukjente lenger.
.JPG)
7 kommentarer:
Morsomme historier du forteller fra ungdomstiden, jeg har nesten en lik historie. Jeg haiket også utrolig mye.
Vi bodde ute i Asker på Nesøya og der var det stort sett bare hytter den gang og få fastboende, svært liten bussforbindelse. Jeg gikk på vg. på Elvebakken i Oslo, gullsmedlinja og hadde kjærest på Tåsen og ble med han hjem hver dag og spiste middag, jeg ble som en datter i familien.
Hver kveld sto jeg på Vestbanen og haiket hjemover. Fikk lett haik til Slependen og derfra var det bare tre km hjem, og det var ikke langt synes jeg. Men, jeg haiket med de bilene som kom.
Da opplevde jeg det samme som deg. En hvit sportsbil stoppet og jeg sa at jeg skulle helt ut til Søndre. Da lo han og sa: Vet du ikke hvem jeg er? Nei, sa jeg.
Det var mannen til Wenche Myre som bodde litt bortenfor oss. Etterpå stoppet han hver gang han så meg traske langs vegen, som oftes i hjemmesydde lange hippikjoler.
Han tok livet sitt, det var trist!
Tenk jeg opplevde aldri noe ekkelt når jeg haiket. En gang haiket jeg og en venninne med ski, han kjørte av vegen fordi det var glatt. Vi hadde vært på vinterferie. Bilen kom opp av grøfta og han kjørte meg helt hjem og fikk servering av moren min.
Morsomt å tenke tilbake på!
Ha en fin helg!
Hei Ingun!
Ja, det var herlige uskyldstider! :)
Ja, det var tider det - de glade 1970-tallet! Haiking var jo helt greit den gangen, selv om jeg nok ikke gjorde det så ofte selv. Slektsbok, ja, da blir det mange tilbakeblikk! Våre barnebarn elsker å høre historier om da vi var "uskikkelige", og mannen i huset har servert "historier fra virkeligheten", som imponerer de små enormt! Nei, det er godt foreldrene ikke fikk vite om alle nestenulykkene våre, og det samme tenker jeg om egne barn! Ha en flott helg! Klem Cathrine :-)
Veldig artig å lese om. Men klart det kunne vært farlig å hike. Det våget ikke jeg, jeg hadde en veldig streng far. Dessuten bodde vi midt i Oslo, så det var ikke noe problem å gå til byen, selv på høye hæler.
En god helg ønskes av Tove/fargeneforteller
Det var mye mer vanlig med haikere langs veien da jeg var unge, og jeg husker at vi ikke likte at pappa brukte å stoppe for å ta dem på. Det var så mange slags folk, og vi unger måtte dele baksetet med dem. Han gjorde det fordi han huska da han sjøl pleide å stå sånn som student. ;-)
Artige minner fra før i tida! Jeg husker vi haika rett som det var, men vi var alltid to sammen. Det var jo så ymse personer vi traff på. Da jeg fikk egen bil, tok jeg opp haikere, men etterhvert ble jeg skeptisk, og nå tror jeg ikke jeg har sett haikere på flere år.
Fortsatt fin 1. mai fra Ingunn
Ja, no dukka minnene opp..
Eg haika svært ofte frå Vestnes til Ålesund når eg skulle heim på tur.
Gjekk og spurde dei som sat i bilane på ferja om dei hadde plass.
At, me torde.
Eg var aldri utsett for ekle ting som eg kan hugse.
Legg inn en kommentar