Den siste tiden har det vært ganske surt vær i Bergen, med sludd og regn og snø om hverandre. Stor var derfor gleden (og forundringen) da Bergens Tidendes papirutgave i går trykket denne værmeldingen for kommende uke:
 |
| Bergens Tidende |
Men akk, det var vel for godt til å være sant. For i dag trykket avisen denne rettelsen:
Så vi fyrer med den lille veden vi har igjen og holder oss for det meste innendørs en stund til.
Men snart er det vår!
 | ||
| Bjørn Tomren i aksjon under Stjernekamp på NRK Foto:nrk |
Samfunnet åpner opp! Da vi kjøpte billetter til konsert med Bjørn Tomren, var det begrenset med plasser. Da konserten startet, var det full sal og ekstrakonsert samme kveld!
Nå holder han konserter rundt i hele landet.
Det var så deilig å komme ut på konsert etter flere uker i en slags tåketilstand med viruset i kroppen og snart to år med forsiktighet og påpasselighet for å holde seg unna et visst virus som herjer.
Jeg er født i Tomrefjord i Romsdal. Der er også artisten, komikeren og tusenkunstneren Bjørn Tomren fra. Han ble vi kjent med under Stjernekamp på NRK i høst. Det var mange som hadde sansen for dette originale multitalentet fra den vesle bygda i Romsdalen.
Vi flyttet fra Tomrefjord før jeg fylte to år, så jeg skal ikke skryte på meg å huske noe derfra, men slekta er fra området, og det er alltid koselig med folk som snakker "familiedialekta".
Vi hadde en herlig opplevelse med innslag av strupesang, joik, folketoner og diverse andre stilerarter, dyp bass, duett med samboeren Åse Britt Jakobsen bundet sammen med de utroligste historier, bl. a. fra Tomrefjord. Mannen fra Tomrefjord fikk meg til å le mer enn jeg har gjort på veldig lenge. Nå er Tomrefjord satt på kartet, en gang for alle, ikke minst fordi en sambygding, Knut Marius Djupvik, vant Stjernekamp forrige gang! Ikke verst for ei lita bygd!
Uansett hva du liker, ta kulturtilbudet i bruk nå når det er tilgjengelig igjen! Vi trenger mer enn vaksiner. Vi trenger en vitamininnsprøyting av kulturelle opplevelser! Og det var så absolutt konserten med Bjørn Tomren! En stor opplevelse!
Samene har et stort utvalg av nasjonaldrakter, felles for dem er at de er fargerike og flotte.
Dette bildet av Sametinget fra 2013 - 2017 fant jeg på Wikipedia.
I min barndom husker jeg det var moderne med samesko i selskinn (skaller) og røde sameluer, slik vi ser flere har på bildet. Det gikk vi rundt med og var kry og følte oss fine.
 | |||
| Skaller. Bildet hentet fra Tana Museum |
Så mye kunnskap om samisk kultur og historie hadde vi ikke. Norge har mye å be samene om unnskyldning for. Og det er helt utrolig at samer i dag skal måtte bli utsatt for hets og mobbing på grunn av sitt opphav og sin identitet. Heldigvis er det mange som er stolte, og mange som lærer seg språk som var i ferd med å forsvinne. I dag, og alle dager, heier vi på samene!
Heldigvis har samene i 30 år fått ha sin egen nasjonaldag. Det var vel på tide!
Over ser dere hennes reaksjon. Hun ble så sint på viruset at hun tegnet mange sinte tegninger med hunder som bæsjer på det!
Men denne helgen kunne de endelig komme! Så vi har feiret jul nå!
Da det nærmet seg at de yngste barnebarna med foreldre skulle komme, så vi nærmere på juletreet og fikk oss en overraskelse!
Juletreet har fått mange nye skudd på øverste del!
Nå er julefeiringen over for godt for denne gang, men jeg gruer meg nesten for å rydde ut det magiske juletreet!
Dette bildet viser alle bøkene jeg fikk til jul.
Bøker er alltid velykkede julegaver til den som har alt og er glad i å lese. Bokhylla er overfylt, men likevel er den fysiske boken alltid velkommen. Leseopplevelsen forsterkes av å holde boken i hånden, kjenne på bladene, lukte på den.
Utseende på boken er viktig! Hvilken av disse bøkene virker mest forlokkende basert på forsiden?
Etter min mening er diktsamlingen til Stig Holmås den vakreste boken jeg har sett på veldig lenge!
Og derfor leter jeg selvfølgelig etter navnet på kunstneren/designeren. Jeg finner det med små bokstaver bakerst i boken: Augon Johnsen
Min datter, Renate Nedregård, ledet en happening, Bok & Bar hos Norli i Bergen sentrum, med bergensforfatterne Stig Holmås, Finn Bjørn Tønder, (hans siste bok skrev jeg om her,) Gunnar Staalesen og Morten Hammerborg i november. Jeg hadde tenkt meg dit. Ville ta med den allerede innkjøpte og leste boken av Tønder for å få den signert, men dessverre ble jeg forkjølet. Vi er jo forsiktige nå for tiden, så jeg fant det best å holde meg hjemme.
Jeg skal skrive mer om de andre bøkene jeg fikk senere. Men altså nå, denne vakre, lille diktsamlingen: "Dagene er blitt fortere nå". For er det ikke sånn at med årene går dagene fortere? Julen kommer oftere og oftere. Ikke før har jeg ryddet den bort, så må julepynten tas fram igjen!
Det fine med diktbøker er jo at de aldri blir ferdiglest. De inneholder små skatter som kan tas fram igjen og igjen! Anbefales!
Dette diktet står på baksiden av boken.
Fikk du bøker til jul? Eller hva var din beste julegave?
Vi har kommet til 4. søndag i advent og jeg dikter videre rundt minner fra barndommen. Husker du de gammeldagse juletrefestene?
Med den siste adventsfortellingen for i år, ønsker jeg alle en god jul.
JULETREFEST
Det var fullt av folk på veien til bedehuset fjerde dag jul. Hele bygda skulle på juletrefesten. Alle var stivpynta og høytidelige. De voksne var så annerledes enn de var når de møttes på butikken eller langs veien. De hadde vaska av seg fjøslukta, skrubba neglene og tatt på seg de fineste klærne sine. Karene hadde pelsluer i vinterkulda, men de hadde ikke tatt klaffene ned over ørene. Noen hadde store båtluer i krøllete lammeskinn, men de satt bare på toppen av hodet. Ørene stakk ut, røde av kulde. Damene hadde hatter som heller ikke dekka ørene. Noen hadde store ullskaut, de varma nok bedre.
«God kveld, og god jul!» sa de, og letta på luene til hverandre, nikka og smilte. Frostrøyken stod ut av munnene på dem. Noen hilste høytidelig i handa til far og mor. Jentene neide og guttene bukka. Noen hadde hilst på hverandre og sagt god jul til hverandre i kirka juleftan i storbygda eller førstedag i nabobygda, men de hilste like høytidelig i dag.
«Ja, nei, jeg har nå visst sagt god jul til deg før, men jeg sier det nå igjen,» sa de. De voksne var så rare, de sa både ja og nei og nikka og smilte og tok hverandre i handa. Det virka nesten som de var litt sjenert for hverandre nå når de lukta etterbarberingsvatn og parfyme.
Det var trengsel i garderoba. Alle måtte henge av seg kåper og vinterfrakker og skifte fra vintersko og kalosjer. Jorun huka seg ned og vrengte av seg stillongsen hun hadde uttapå strømpene under kjolen. Hun bøyde seg for å ta på seg penskoene hun hadde fått til jul. Det var svarte lakksko med ei rem som måtte festes med en trykknapp. Hun trykte så hard at hun fikk vondt, for å være sikker på at de skulle sitte ordentlig. Skoene var litt for store. Da hun skulle reise seg, stanga hun hodet rett i baken på May Britt, tanta til Sølvi. May Britt stod bøyd for å ta på seg røde, spisse sko med tynne, høye hæler.
«Pass deg, du da!» May Britt snudde seg og så irritert på Jorun. Hun hadde et trangt, grått skjørt og nylonstømper med søm bak. Hun reiste seg og dro i skjørtet og sjekka at underskjørtet ikke stakk nedom og at sømmene på strømpene var beine. Så gikk hun fort bort til speilet og retta på det tuperte håret sitt. Hun tok fram en lyserød leppestift som hun smurte på munnen. Jorun syns hun var så pen. Sølvi hadde fortalt at May Britt gikk på handelsskole i Oslo og bare var hjemme på besøk i jula. Jorun var flau. Hun så seg rundt og fant mor og far og søskena. Hun tok far i handa selv om hun var stor jente.
Alle jentene hadde sovet med krøllspenner i håret i natt. Det ble ikke så mye krøller av det i Jorun sitt hår, for det var så stritt, men litt bølgete var det. Mor hadde pynta alle med nystrøkne, kvite hårsløyfer. Guttene hadde vasskjemma hår. Mor strøk kammen gjennom luggen deres da de hadde tatt av seg toppluene. Der så hun Sølvi, hun hadde også krøller og hårsløyfe i dag. Mora og faren og broren, Ståle, var der også. De var nesten ikke til å kjenne igjen, så fine var de.
Inne i salen stod et stort juletre pynta med lys og glitter. Der hang også fletta papirkorger og papirlenker som ungene hadde vært med å lage på barneforeninga i vinter. Jorun kjente igjen den røde og gule korga hun hadde laga. Det var ikke lett å flette papiret riktig, men Marit, som leda barneforeninga, hjalp til så den ble fin.
Ingvald Hagebøen gikk fram og ønska velkommen. Han hadde Jorun sett mange ganger. Han snakka støtt så høyt og lenge og skratta og lo, både i kirka og på butikken. Han prata lenge nå også. Jorun satt og så på de nye skoa sine og dingla med beina. Plutselig sa Ingvald at nå skulle de får røre på seg. De skulle gå rundt juletreet.
Foto: Schrøder
«Vi må nok ha tre ringer i dag, så mange som vi er i kveld!» sa Ingvald med blid stemme. Det ble mye stabling av stoler for å rydde plass og att og fram med hvem som skulle gå hvor før de stod klare. Ungene skulle gå i den innerste ringen så de fikk sett ordentlig på juletreet, bestemte Ingvald Hagebøen. Noen småunger ville bare leie mora si. Jorun ble svett i handa av å leie Ståle. Han ville absolutt leie henne. Og så var det hvilken vei ringene skulle gå, de skulle gå hver sin vei. For annahvert vers måtte de passe på å snu og gå andre veien. Jorun kunne mange julesanger og sang høyt. Det var moro å synge. Noen hadde mørke stemmer og noen damer sang høyt og holdt tonene lenge. Ungdommene sang fortere enn de gamle. Da de sang «O, jul med din glede» og skulle rekke hverandre hendene i kryss i siste verset, ble ringen for kort, og Jorun slapp hånda til Ståle. Men etterpå var han snar til å finne henne igjen. Det ble leven med «Jeg gikk meg over sjø og land.» De frimodigste ungene ropte forslag til land de skulle synge om at de hørte hjemme i. Alle foreslo forskjellige land. Det ble hoppa og hinka og vinka. Den ene etter den andre av de voksne forsvant ut av ringen.
«Nå holder det!» bestemte Ingvald da noen smågutter begynte å springe rundt treet og synge «springeland, springeland».
«Finn dere plasser, nå blir det bevertning!» ropte Ingvald. Han måtte rope for å bli hørt nå. Det ble et virvar av stemmer og skraping i stoler for å finne seg et sted å sitte. Kvinnfolka svinsa rundt og serverte. Det var kaffe og julekake. Ungene fikk rød saft. Julekaka var full av rosiner og sukat. Rosiner var godt, men hvorfor måtte de ha sukat i? Jorun begynte å pirke ut sukaten i kakestykket sitt. Plutselig ble det et leven ved døra, folk snudde seg, strakte hals og flira.
«Ho, ho, ho! Er det noen snille barn her?» ropte ei stemme. Det var en mannsstemme Jorun ikke kjente igjen. Den var rar og tilgjort. Nå så hun ei rød topplue. «Nissen kjem, nissen kjem!» ropte ungene og reiste seg. Nissen stilte seg midt på golvet og ungene flokka seg rundt han. Han hadde på seg nisselue og noe som så ut som ei rød morgenkåpe. Foran ansiktet hadde han ei maske med kvitt skjegg og store, buskete øyenbryn. Noen av småungene satte i å hyle, da de såg han. Småen og Vesla klamra seg til mor. De største ungene trengte seg fram. Nissen åpna sekken sin og tok fram en papirpose med noe oppi. Sekken var visst full av sånne poser.
«Har du vært snill i hele år?» spurte nissen gutten som stod nærmest.
Foto: Alf Axel Helgeland
«Ja!» svarte Jorun, da det ble hennes tur. Hun var ikke sikker på om det var helt sant at hun hadde vært snill hele tida. Hun neide det fineste hun hadde lært. Hun satte seg på stolen sin igjen og åpna posen. En appelsin, ei lita eske rosiner og en sjokolade. Julekaka fikk ligge uspist på asjetten.
I bilen på vei hjem begynte Magnar og Asbjørg å gjette på hvem som hadde vært julenisse. Magnar gjetta at det var Asmund, Asbjørg gjetta at det var overlærer Bakken. Eller kanskje det var Oddvar?
«Var det ikke den ordentlige Nissen, da?» spurte Småen. Han snakka ikke reint enda og kunne nesten ikke si «ordentlig».
«Nissen fins ikke!» sa Toralf og var stolt over at han visste det. Det kom aldri noen nisse hjem til dem på julaften. Far og mor var ikke så glad i dette med nissen. Hos Sølvi kom det nisse, men hun hadde forstått for mange år siden at det var faren som hadde kledd seg ut, påstod hun. Ståle, som var ett år eldre, var sikker på at det var han som hadde fortalt det til henne. Jorun visste ikke hva hun skulle tro. Noen sa at nissen bodde på låven og noen sa at han bodde på Nordpolen.
Da de gikk ut av bilen hjemme, var alle veldig trøtte. Jorun glippa med øynene. I det hun skulle gå inn døra, syntes hun at hun så noe som rørte på seg borte på låvebrua. Hun hørte en svak latter der borte fra, det var hun sikker på. Og var det ikke ei rød lue hun så forsvant inn døra der?
Tegning: Midtun
 |
| Nordlys. Foto: Jani Ylinampa |
God tredje søndag i advent!
Er du ferdig med julerengjøringen? Og har du sett nordlys? Hva har julerengjøring og nordlys til felles?
I byen er det ikke lett å få øye på nordlyset pga. alt det kunstige lyset. I min bardoms dal var det sparsomt med kunstig lys utendørs. Minnene om en gnistrende kald og klar natt med nordlys over hele himmelen, sitter i enda.
Her kommer tredje fortelling i adventserien min:
JULERENGJØRING I HIMMELEN
Mor hadde holdt på i mange dager med julerengjøringa. Hun pussa vinduer, tørka støv, og vaska golv. På kjøkkenet ble skap og skuffer tømt og vaska. Gammelt hyllepapir ble bytta ut med nytt.
"Kan du hjelpe meg med filleryene?" spurt mor. Jorun og Toralf holdt på å leke i snøen. De hadde laga seg ei lita sklie i en snøhaug. Oddvar hadde måkt veier mellom husa på tunet og kasta snøen i hauger. Det var for trangt for Svarten og snøplogen der, så han hadde brukt snøskuffa. For et par dager siden hadde det vært mildvær, og da raste det snø fra taket på stallskuten, så snøhaugen ble enda større. Ungene klatra opp på toppen og akte på rompa ned igjen, om igjen og om igjen.
Nå stod mor og holdt i den ene enden av ei fillerye. Det lå flere i snøen og venta på å bli rista reine. Jorun gikk bort og tok tak i den andre enden av fillerya. Mor rykte til i sin ende av rya. Da mista Jorun taket i sin ende. Den lange fillerya spratt opp i en bølgebevegelse så støvskya stod.
"Du må holde godt fast!" sa mor. "Prøv igjen!" Jorun tok et godt tak og holdt fast. Slik rista de den ene fillerya etter den andre mellom seg. Støv, smuler og skitt ble liggende igjen som brune flekker i den hvite snøen.
Da de var ferdig, hengte mor filleryene til lufting over skigarden. Etterpå gikk hun inn og tok av sengetøyet på alle sengene. Hun la alle dynene og ullteppene i snøen ei stund før hun rista dem godt og hengte dem på klessnora til lufting. Teppene og dynene blafra og bølga i vinden. Klessnora svingte rundt og dansa med dem.
Den kvelden var det deilig å legge seg i nyvaska sengetøy med nylufta dyne og kjølig, glatt laken. Alt lukta godt av vinter og natur. Jorun sovna fort den kvelden.
"Hei, du må våkne!" Mor stod over senga hennes og tok henne forsiktig i skuldra. Da Jorun åpna øynene, strøk mor henne over og kinnet og smilte.
"Kom, skal du se noe fint!" Hun var glad i stemmen, så det var ikke noe å være redd for. Asbjørg og Kristin var allerede framme på golvet og holdt på å kle på seg.
"Bare ta en genser og bukse over nattdrakta og ta på dere vinterjakker og luer og bli med ut," sa mor. Hun virka litt lur.
"Fort dere!"
"Hva er det?" spurte Jorun forvirra. Hun var litt skremt. De skulle ikke stå tidlig opp for å dra på ferie, for nå var det vinter og snart jul. De dro på ferie bare om sommeren. Jorun kunne ikke huske at de hadde snakka om å stå opp tidlig i dag.
Plutselig kom hun til å tenke på noe. Det stakk i magen.
"Har vi sovet over jula?" spurte hun.
"Nei, det er ikke morgen, det er kveld, og det er bare bittelille julaften", forklarte de eldre søstrene.
"Det skjer noe rart ute. De vil at vi skal se det, vi veit ikke hva det er". Storesøstrene var visst like forvirra som Jorun. De hørte at far var inne hos guttene og vekket dem. De minste fikk sove videre.
"Kanskje det er elg!" sa Asbjørg. Alle var litt redd for den store elgen de hadde sett på gårdsplassen en gang. De forta seg ned trappa.
Ute var det helt mørkt og iskaldt. Det lyste litt i snøen.
Mor og far gikk foran med lommelykter og lyste på den oppmåka gangveien så de skulle se hvor de gikk. Ungene fulgte tett etter. Alle så ned for å se hvor de satte føttene. De gikk over gårdsplassen til låven og opp på låvebrua. Mor og far stoppa øverst på låvebrua utafor låvedørene uten å gå inn. De slukket lommelyktene, snudde seg og pekte opp mot himmelen. Ungene snudde seg og så dit de pekte.
"Se!" sa mor og far og pekte oppover. "Her oppe fra ser vi det godt."
Der, på himmelen over grantoppene, blafra et merkelig lys i et bølgende langt mønster. Det så ut som fargerike flammer over åsen, hele veien bortover. Lyset var farga grønt og gult og blått. Noen steder var det hvitt og rosa og fiolett. Øverst, der lyset ikke var så sterkt, skinte gule og hvite stjerner igjennom. Det gikk en skarp bølgekant nederst på lyset. Lyset og fargene forandra seg hele tida. Det blafra og bølga. Opp fra bølgekanten gikk det stråler av lys som ble svakere og sterkere hele tida.
"Dette er nordlys," sa far andektig. Alle stirra måpende på det lysende fenomenet på himmelen. Noe sånt hadde de aldri sett før. Alle var helt stille.
Jorun visste ikke om hun skulle bli redd eller glad. Det var et litt skremmende syn. Det var så mektig.
Det så ut som Gud rista lysende støv av sengetøyet og filleryene sine, syntes hun. Det bukta på seg slik som dynene og teppene gjorde når mor rista støvet av dem. Kanskje det var lysstøv i Himmelen?
Ingen sa noe. Var dette lyset en revne inn i selveste Himmelen? Satt Gud oppi Himmelen og ville vise dem at Han var der, tenkte Jorun. Av og til kom det en emissær til dem og holdt husmøter. Han snakka om en mektig og vred Gud. Gud kunne bli skikkelig sint på menneskene. Var det det han ville vise nå? Så Gud på akkurat henne nå? Så han om hun var snill jente?
Men det var jo så vakkert, dette lyset som kom ned fra Himmelen. Kanskje Gud ville vise dem at det var fint i Himmelen? Ville han vise dem et fargerikt og fantastisk Himmelrike? Gud måtte bare ha litt julerengjøring, han også, og det rett foran øynene på dem som var våkne i kveld. Dette lyset var en slags julehilsen fra Gud, fant Jorun ut. Det måtte være reint og fint i Himmelen også til jul. I jula skulle de feire at Jesus, sønnen til Gud, kom til menneskene på jorda. Han var glad i barn, det hadde Jorun lært på søndagsskolen. Jesus ble født i en stall, han. Senga hans var ei krybbe! Jorun hadde hørt juleevangeliet mange ganger. Hun var glad for at verken hun eller søskena hennes var født i stallen og måtte ligge i krybba. Hun visste godt hvordan krybba til Svarten så ut. Svarten stod inne på stallen rett under dem nå. Kanskje spiste han høy fra krybba si, eller kanskje sov han.
Etter hvert avtok nordlyset. Jorun visste ikke hvor lenge de hadde stått der og sett på det. Ei stund hadde hun følt seg dratt oppover, nesten som hun svevde litt opp mot Himmelen, opp til Gud.
Nå merka hun at hun hadde blitt kald. De andre frøs også.
Far slo floke.
"Kom, så springer vi inn og varmer oss," sa han og begynte å gå ned fra låvebrua.
"For en opplevelse! For et syn! Dette var det vel verdt å stå opp fra de varme sengene og fryse litt for?" sa far da de var kommet inn i det varme kjøkkenet. Alle var enige om det. Far og Magnar begynte å diskutere hva nordlys var. De snakka i munnen på hverandre. De sa ikke noe om Gud.
Mor kokte kakao. Alle satte seg rundt ovnen hvor det fremdeles brant. Det tok litt tid før de fikk varmen i seg igjen. Det ble stille etter hvert. Alle var trøtte og tankefulle.
Da hun hadde drukket opp kakaoen, gikk Jorun og la seg i senga igjen. Den var fremdeles varm.
Hun drømte at hun stod og holdt i ene enden av ei fillerye som bukta seg helt opp i Himmelen. Hun så ikke den andre enden av den. Støvet som føyk opp av den lyste som gullstøv. På gullstøvet kom en liten baby skliende ned mot henne. Det var visst Jesusbarnet som kom ned fra Himmelen for at det skulle bli jul på jorda.
Jorun Roaldseth
.JPG)
